Det ringer

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES 17 februar 2004

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en “others”, altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.


KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.


KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

 

Lykken i en eske

Lykken i en eske

Det var noen som sa at lykken fantes, og noen hadde lagt den i en eske. Mange spurte hvor de hadde det fra, og mange hvor esken var. På dette var det ingen som hadde svar. I gamle antikvitetshandler kan man finne mange forskjellige ting. De selger bøker av alle slag, møbler av alle slag, og esker der de rareste ting kan ligge oppi. Det jobbet en gammel mann i en av disse antikvitetshandlerne. Han hadde overtatt forretningen etter sin far, som igjen hadde fått den av sin far, og så videre slik bakover i flere generasjoner. Men han her var barnløs, han hadde ikke funnet noen kvinne, og nå var det selvfølgelig mye for sent til å tenke på sånt. For denne gamle mannen var det meste for sent, nå. Alt han hadde å gjøre var å passe forretningen sin, og ekspedere kunder når han en sjelden gang fikk noen. Jeg hørte om denne mannen, og gikk en dag til butikken hans. Det kunne jo være han hadde noe jeg ville ha, dessuten var jeg interessert i historien hans, og ville gjerne høre hvis han hadde noe å fortelle. Slike gamle forretningsfolk har gjerne det. Og som dere skal få høre slo det denne gang ikke feil. Han hadde nemlig en gang hatt en kunde, det var for flere år siden, og denne kunden mente bestemt at det fantes en eske hvor lykken lå oppi. Han lurte på om denne forretningen kunne ha fått inn noe sånt? – Ikke som jeg har merket, hadde antikvitetshandleren svart, men han hadde likevel hjulpet til og funnet frem de eskene han hadde. Kunden hadde tatt seg meget god tid med å se gjennom dem, han åpnet hver eneste en og studerte dem nøye, de aller fleste lot han også bli stående åpne. Da han hadde åpnet alle sammen, lukket han dem igjen og ble stående og tenke. – Fant du den, spurte antikvitetshandleren. Kunden hadde ikke svart, men i stedet for å svare, hentet frem penger fra lommen, og spurt antikvitetshandleren hvor mye han skulle ha for en av eskene han hadde funnet, og antikvitetshandleren hadde tatt en ubetydelig sum, og kunden hadde kjøpt den. – Var dette esken med lykken oppi? hadde antikvitetshandleren spurt med et smil. Kunden hadde ikke svart noe på det, bare sett raskt opp, nikket farvel, og forsvunnet.

ES 14. jan 2007

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!”

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk “hundre menneskeskritt unna”.

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

Festen som bare nesten ble noe av

Festen som bare nesten ble noe av

Han skulle arrangere fest. Han hadde tenkt litt over hvem han kunne invitere. Det var forskjellige folk. Kjekke folk, alle i hop. De kunne komme bort til ham sånn i åtte-tiden. Gjerne tidligere, hvis det var noen som ikke kunne vente. Han kunne være klar i seks tiden, eller noe sånt. Han kunne sitte nydusjet utover ettermiddagen. Når noen ringte på, skulle han med et smil lukke opp, kom inn, et smil som samtidig sa at det var hyggelig at du kom og du kunne godt ha ventet. Hvem vet når de første gjestene ville komme. Kanskje han kunne bake et eller annet. Det kunne han nok ikke, men han kunne kjøpe litt chips og forskjellig. Litt gulrøtter og selleri man kunne putte i en dip, og litt oliven ser alltid fint ut, selv om det kanskje er litt jenteaktig. Og selleri er det forresten kanskje ikke, kanskje heter det noe annet det man putter i dipen sammen med gulrøttene, når man synes chips er for kjedelig fordi det er så vanlig. Han hadde riktignok ikke kjøpt disse tingene ennå, men han kunne kjøpe dem snart. Penger hadde han, både i kontanter og på kortet. Det ville sikkert virke rart å kjøpe chips og gulrøtter og selleri eller hva det het, og dip, og betale med kort. Han kunne bruke kontanter. Litt alkohol måtte han selvfølgelig ha hatt. Til seg selv. De andre fikk ta med sitt eget. Forresten kunne han kanskje ha et par drinker på lur, som et triumfkort hvis festen var i ferd med å ta av men fortsatt ikke hadde gjort det. Da kunne han bare lure seg inn i skapet, fiske frem en liten helflaske med gin, blandevann hadde han selvfølgelig stående, og sitron, og isbiter, og glass nok til alle. Uten å gjøre forskjell på noen, hadde han tømt oppi til alle som ville ha. De som ble for fulle, ville alle sammen bare ledd av og siden snakket om og ledd av på ny. Det ville bare være morsomt. Noen knuste glass må man nesten regne med. Han kunne kjøpe nye eller utmerket leve med færre glass. Kanskje kunne han for moro skyld knuse noen glass selv, hvis noen var uheldige og glapp et glass. Han kunne bare holde det ut i luften og slippe det, og så lo alle sammen etterpå. Så lite betydde det for ham, et lite glass eller to. De gjestene som følte for det, kunne være igjen og rydde etterpå. Eller bare være igjen, uten å rydde. Han ville ikke jage noen, verken ut eller inn, hadde han nær sagt. De kunne komme den som ville, bare han ungikk knivstikkingsfolk og voldsmenn. Men slike hadde han heldigvis ikke i sin vennekrets. Han kunne være raus med invitasjonene, bare invitere i øst og vest, det var bare å komme til festen hans. Det var ikke nødvendig å klargjøre det på forhånd. Kom, bare kom. Tidspunktet er ikke så farlig. Glem det der med åttetiden, det var bare noe som ble sagt i forbifarten. Vær så snill og kom.

ES 24 des 2003

Døren

Etter to noe tvilsomme miniatyrer i oktober og november vil jeg for desember poste en miniatyr som holder noenlunde mål. En artig innsideinformasjon om denne, er at den ble brukt i en liten monolog jeg holdt på Stundesløse en gang, en artig monolog der det hele gikk ut på å forsikre om at alt var avlyst. Monologen ble avsluttet med denne miniatyren.

* * *

Døren

En miniatyr av Eivind Salen

 

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men faren for at dette skulle spille noen rolle var ubetydelig, det var jo på innsiden av døren han ville være.

- Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

- Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES,2000

Pan, av Knut Hamsun

Også for denne romanen legger jeg ut gamle kommentarer.

PAN (1894)
Dette er en perle. Dette er en poetisk perle, i romanform. Her er hver linje vakker, man kan lese hvor som helst, og gjøre det til sitat. Dette er verdensklasse.
Historien dreier seg om et kjærlighetsforhold. Det er Glahn som forelsker seg i og ikke kan stå i mot Edvarda. Følelsene blir gjengjeldt, men så skjærer det seg. Glahn forsøker en slags erstatning, med Eva, hva som skjer med Edvarda får vi ikke helt tak på. Og rundt dem er et persongalleri. Spørsmålet er hvordan Hamsun klarer å løfte dette opp til nivået boken holder.
Romanen er skrevet i jeg-form, det er Glahn selv som forteller sin historie, et par år etter. Vi får allerede et klart inntrykk til hans holdning til begivenhetene, han klarer ikke å la være å tenke på dem, de ødelegger ham, han er ødelagt av dem. Han skriver om dem, for å korte tiden, skriver han, men han er så lett å gjennomskue at Hamsun beveger seg på grensen til det overtydelige. Men det viser seg at når resten av verket er sterkt og flott, sluker man alt, det er godt mulig at Glahn er blitt så fornektende i sin holdning, at han ikke er i stand til å gjennomskue noe som helst, i sitt forhold til Edvarda, eller overhodet ikke i stand til å avsløre det, ikke en gang i et personlig skriv. Hamsun mestrer denne måten å skrive på, vi får en herlig dobbelthet, en spenning mellom hvordan Glahn fremstiller begivenhetene, og hva vi ser. Det har også den effekten at Edvarda blir enda mer mystisk, vi har ingen mulighet til å vite hvordan hun egentlig er.
Dette er den tekniske siden av saken. Det er i det menneskelige den har sin styrke, jeg finner i hvert fall meget styrke her. Som Anna Karenina, blir Glahn fanget i lidenskapen. Han er helt hjelpeløs, den river og sliter i ham, og er mye større krefter enn et menneske kan stå i mot. Hamsun får i tegningen av Edvarda en utmerket begrunnelse for hvorfor lidenskapen må bli som den blir, hun er alldeles besettende, det er slike man forelsker seg i, glødende, uimotståelig. Denne lidenskapen har så stor kontroll, at hvis den ikke blir fullt tilfredsstilt, om det så bare er for noen øyeblikk, så kommer de fryktelige tanker, sjalusi og tvil, og de får mot Glahn med en gang overtaket. Han har sin ære, han skal vise henne, og hun har også sin ære, og de ødelegger hverandre med dette. Litt her, litt der. Det ene tar det andre, og til slutt når det slike grusomheter, at det gjør vondt å lese det. Glahn skyter hunden sin, gir den til henne.
Hvem er så Edvarda? Er hun som Vronskij, redskapet som ødelegger Glahn? Hun har klart en slik funksjon, slik jeg leser boken, de møtes tilfeldig – så er han fortapt. Det skriver han selv. Men hun har denne mystikken over seg, som gjør at man ikke fullt ut kan vite om det er tilfeldighetene eller hun som spiller. Det kan være at hun ikke og aldri har kjent lidenskapen så sterkt, som Glahn gjorde, det kan være doktoren har rett når han kaller henne ufornuftig og beregnende, på en gang. At hun hele tiden vet hva hun gjør, men at hun ikke helt klarer å beregne konsekvensene. Jeg liker boken best, når jeg leser henne som en som vil det beste. En som begynner å tvile på Glahn, når han oppfører seg underlig og aviser henne, og at det er noen fordømte krefter ingen kan ha nytte av, som ødelegger forholdet. Jeg liker å lese den slik, men det kan altså være at hun virkelig venter på og virkelig håper på en enda bedre enn Glahn, og det kan til sist være at hun ønsker livet hun nå lever. Eventyrlivet med nye menn, når det kommer båter inn, og hun som forførerske mot dem. Disse refleksjonene nevner verken Glahn eller Hamsun, alt ligger i verket.
Jeg har også sett andre grunntolkninger. Glahn er en villmann, med ville lidenskaper, han passer ikke inn i noe sosialt liv. Han finner seg ikke til rette i Edvardas miljø, forholdet er dermed dømt til å mislykkes. Edvarda forstår ham ikke, men er svært tiltrukket av hans dyreblikk, av hans annerledeshet, hans voldsomme mandom. Denne tolkningen kan godt sammenblandes med hva jeg har skrevet ovenfor, det ene utelukker ikke det andre. Hamsun var opptatt av slike naturmennesker. I den grad jeg leser boken på denne måten, er det i Glahns forhold til den normale måte å leve på jeg legger hovedvekten, lidenskapen og Edvarda kommer i en slik tolkning i en annen rekke. Det er ingen ting som tyder på at Edvarda er skremt av hans dyriske lidenskaper, at det er det som ødelegger, tvert i mot, vil jeg si. Men i Glahns forhold til miljøet rundt Sirilund, er det noen fine detaljer, som går utover både lidenskaper og naturmennekser, det er preist og treffende hvordan det føles å ikke høre hjemme, være redd for feil, og på en gang ville opprettholde æren og vise at man gir blaffen.
Jeg holder altså hovedtolkningen på lidenskapen, og Edvarda. Her kommer en detalj inn, med Eva. Hun er bare en liten vinkling, i forhold til Edvarda, en liten påminnelse på at det er andre måter å oppføre seg i verden på. Det er Edvarda og Glahn som har hovedrollen, ikke bare i romanen, men i livet, det er de to som kjemper. Eva har gitt seg, det koster henne ingenting å overgi seg, det koster Glahn ingenting å overgi seg henne. Her er ingen lidenskap, knapt nok drifter. Det er bare et forsøk på å bevise fra Glahns sin side, at Edvarda ikke betyr noe for ham. Han kan finne en annen. Eva innser dette, men hva kan hun gjøre med det? Hun har andre nederlag å tenke på, hun har avfunnet seg sin rolle, og egentlig funnet seg greit til rette. Gift er hun også, det får så være. Kanskje vil noen si hun ødelegger forholdet mellom Edvarda og Glahn, det gjør hun ikke. Det er langt større krefter som ødelegger det, Eva er bare en birolle, en ubetydelig birolle. Kontrasten mellom Glahns ektefølte kjærlighet, lidenskap til Edvarda, og den tvungne elskoven han har mot Eva, er fremragende skildret.
Når man skriver om Hamsun, bør man alltid vie et avsnitt til språket. Til og med Vesaas må gi tapt, Hamsun er rett på sak og fullkommen. Her er ingen kunstneriske teknikkrytterier, her blir det sagt hva som skal bli sagt, og videre til det neste, og så er det som er sagt så skjønt å lese at man godt kunne gitt blaffen i innholdet, selv om innholdet er hovedsaken. Hamsun klarer som ingenting å få frem den desillusjonerte holdningen Glahn har, uten å få ham til å virke mindreverdig og tapersk, han får Glahn til å skrive meget godt, samtidig som han tvinger gjennom noen synspunkt Glahn selv ikke er klar over, og neppe ville oppdaget hvis han hadde lest boken Hamsun hadde skrevet om ham. Mange beundrer Pan på grunn av naturskildringene, dem har jeg foreløpig ikke nevnt med et ord. Det sier litt om hvilken bredde det ligger i denne romanen, eller denne lange fortellingen.