Månedlige arkiver: februar 2011

The taming of the Shrew, av William Shakespeare

Dette er et av Shakespeares tidligste stykker, antagelig skrevet mellom 1591 og 1594. Det er en kommedie, og den første kommedien av Shakespeare jeg analyserer nøye.

Handlingen foregår på to plan, den ene i det vanlige, dagligdagse England, det andre i Italia hvor Sly er lurt til å være herre..

Plot: To søstre bor i Padua, Kahtrine og Bianca. Bianca er yngst og vakrest, og får alle frierne, mens Kathrine er et troll ingen vet hva de skal gjøre med. Den velstående faren, Baptista, sier imidlertid at ingen får gifte seg med Bianca før Kathrine er giftet bort. Frierne Hortensio og Lucentio må altså lure seg til å være med Bianca, mens de må finne noen som kan gifte seg med Kathrine. Dette er Petruccio, og det er han som får i oppgaven å temme trollet.
Ut av dette får vi to plot, det ene er konkurransen om Bianca, det andre er temmingen av Katherine. Begge disse hører igjen inn under at det hele er satt i scene for Sly, for en liten morsomhet med ham.

INTRO:
1. Tiggeren Christopher Sly har en liten scene med vertinnen av et vetrshus, før han sovner og blir utsatt for et lite pek. En Lord bestemmer seg for å kle ham opp, og befaler tjernerne sine til å varte ham opp slik at han tror han er en mektig mann med store rikdommer. Lorden sender også bud på sin vasall (page) Bartholomew, med beskjed om at han skal kle seg opp som en vakker Dame og være Slys kone. Dette siste skiller seg fra den klarer parallellen noen hundre år senere, Jeppe på Bjerget.

2. Sly våkner og blir møtt av prektige tjener som snakker fint og på vers. Dette står i fin kontrast til det mer plumpe språket Sly benytter, og han vil alldeles ikke gå med på at han er noen annen enn den han er. Etterhvert lar han seg imidlertid overtale, og begynner å snakke på fint, men hele tiden med å falle ut av det, særlig når han blir ivrig. Det blir han når hans vakre kone, som altså er Bartholomew, kommer og han må vente med å ligge med henne.

Introduksjonen ender med at en budbringer kommer og meddeler at Sly skal få se et teaterstykke, hvorpå Sly setter seg ned med sin falske kone for å se.

AKT I:
Scene 1: En gate i Padova.
Lucentio fra Pisa ankommer Padova sammen med tjeneren Tranio for å studere ved universitetet der. Samtalen mellom dem blir snart avbrutt av at gentlemannen Baptista kommer med sine to døtre, den ene et gammelt troll, Katherine, den andre et ung skjønnhet, Bianca. Stykkets plot er at Baptista ikke vil gifte bort Bianca før Katherine er gift, men hun er det selvsagt ingen som vil ha. Bianca har derimiot to friere, foruten Lucentio som straks blir forelsket, de to andre frierne er Hortensio og Gremio. Gremio er gammel og rik, Hortensio har i likhet med Lucentio boklig kunnskap. De to må finne en utvei for å få noen til å gifte seg med Katherine, Lucentio og Tranio må det samme, men først må Lucentio komme i en situasjon hvor han kan se sin utkårede oftere. Alt må skje i hemmelighet, både i respekt til Baptista og i respekt til Hortensio og Gremio. Løsningen er at Lucentio skal kle seg ut som skolelæreren Bianca trenger, mens Tranio skal være Lucentio. Disse forkledningene ansoprer store deler av forviklingene i stykket, da også Hortensio senere vil kle seg ut.
Scenen slutter med en fin liten kommentar fra Sly og publikum, han liker stykket veldig godt, men håper det snart er ferdig.

Scene 2: Foran Hortensios hus
Introduksjon av den siste sentrale karakteren, Petruccio, som skal gifte seg med Katherine. Petruccio er en gentlemann fra Verona, og han introuderes ved Hortensios dør, der han har en liten scene med tjeneren Grumio som misforstår ordet “knock”, og oppfatter “knock me here” bokstavlig. Misforståelsen er snart avklart, og Shakespeare går raskt videre med handlingen. Petruccio avslører for Hortensios at han gjerne vil gifte seg med en rik manns datter, og har ingen motforestillinger mot Hortensios forsiktige forslag om Katherine. Samtidig har den utkledde Lucentio fått jobb som skolelærer av Gambio, som kommer til Hortensio for å fortelle den gode nyheten. Hortensio har gode nyheter om Pertuccio som vil få Katherine av veien, og denne gleden blir bare forkludret av Tranio, utkledd som Lucentio, som dukker opp og vil vite veien til Baptistas hus. Han lar det skinne gjennom at han kanskje kan være ute etter en av døtrene der, noe som selvsagt irriterer Hortensio og Gambio, de trenger ingen ytterligere konkurranse.

AKT 2
Scene 1:
Bianca er bundet av Katherine, som vil tvinge henne til å si hvem av frierne hun liker best. Petruccio kommer omtrent umiddelbart etterpå, og ber i høystemte vendinger Baptista om Katherines hånd, Baptistas jordnære svar er fin kontrast, han kjenner datteren, Petruccio gjør det ikke. Og han blir bare mer ivrig på å få alt ordnet straks da han får høre medgiften, det forandrer ikke noe at musikklæreren (og frier til Bianca) Hortensio kommer inn med lutten rundt halsen, da han har forsøkt å lære henne å spille. “I love her ten times more than e’er I did.” Batista henter datteren, og Petruccio proklamerer sitt frieri, som Katherine slår rett til jorden og sier ikke tale om, og skjeller ham ut, uten at Petruccio på noen måte forandrer sin fremtreden. Og her kommer første “kiss me, Kate. We will be married on Sunday.”
Gremio og Tranio (forkledd som Lucentio) går straks i gang med å be Baptista om Biancas hånd, og kappes om det mest attraktive frieriet. Tranio har størst rikdommer, og vinner frem, så fremt at han kan stå for hva han har lovet bort.

AKT 3
Scene 1: Baptistas hus
Lucentio kommer forkledd som Cambio, huslæreren, Hortensio, forkledd som Licio, musikklæreren, de skal nå fordekt lære opp Bianca og fri til henne. Begge gjør det svært så virtuost, men Bianca er like fullt skeptisk, og går villig vekk da han en budbringer kaller på henne for å gjøre klar til bryllupet. Hun gjør det dog klart for Lucentio at hun foretrekkerh ham.

Scene 2: Foran huset
Det er bryllupsdag, og Baptista, Tranio og Katherine venter, Kathrine forsverger Petruccio og bryllupet, og ønsker hun aldri hadde sett ham, før hun forlater scenen gråtende. Biondello kommer og meddeler at Petruccio er på vei, men i et veldig merkelig antrekk for et bryllup, og det er så sant som det er sagt, alle forsøker å overtale Petruccio til å skifte, men Petruccio er fast i sin sak på å gifte seg i dette antrekket det tok Birandello 17 verselinjer å beskrive.

Scene 3: Fortsetter
Tranio og Lucento entrer scenen for å diskutere seg imellom hvordan det blir med Bianca, da Gremio dukker opp med rapport fra bryllupet, det har blitt skandale. Petruccio har oppført seg som en bølle, bannet og bråket og slått, Gremio orket ikke være der lenger og gikk før tiden. Snart kommer resten av følget, og Petruccio er virkelig “kated”, han vil straks forlate selskapet og nekter endog bruden å ta i mot familiens gratulasjoner. Alt brautende og veltalende på en gang, Kathrine har ingenting å si imot, og ingen av de andre heller. Resten av forsamlinen er i lattermildt sjokk da brudeparet rir bort.

AKT 3
Scene 1: Petruccios hus
Tjeneren Grumio kommer i forveien, og forteller en annen tjener, Curtis, hvordan reisen har foregått og hvordan Petruccio har kjeftet og smelt, og Katherine har ramlet i noe gjørme, og Petruccio har jaget hestene – og Grumio – av gårde. Nå skal de gjøre i stand, men enda så godt de gjør i stand, ankommer Petruccio rasende og forlanger middag straks, og når den kommer straks, sier han den er brent og dårlig og slenger tallerknene på gulvet og skjeller ut tjenerne. Katherine tar tjenernes parti, men får beskjed at her godtas ingenting annet enn det beste, og det er for henne han vil sette denne standarden. Men den høye standarden gjør at Katherine må gå til sengs uten mat, og til sengs får hun heller ikke gå i fred, for sengen er dårlig redd og også dette blir det bråk av.
Scenen slutter med at Petruccio kommer inn på scenen og forklarer sine intensjoner, alt er satt i scene for å temme trollet Kate, og han utfordrer også “He that knows better how to tame a shrew, Now let him speak. “Tis charety to show.”

Scene 2: Padova, Baptistas hus
Tranio (tjeneren) er forkledd som Lucentio, Hortensio som Licio, og de kappes fortsatt om Biancas gunst, men det er Lucentio selv forkledd som læreren Cambio, som lykkes best. Hortensio og Tranio ser det, Hortensio avslører for Tranio sin sanne identitet, og Tranio benytter anledningen til å få Hortensio til å forsverge sin kjærlighet til Bianca, og det gjør han, han sverger at han aldri mer skal ære og smigre henne, han skal finne en annen. Han drar så til oppdragelsesskolen til Petrotccio, forlater scenen. Deretter kommer en pedant som kan spille faren til Lucentio, han ligner ham. Denne er meldt av Biondello. Hensikten er å garantere Baptista for finansene.

Scene 3: Petruccios hus
Tjeneren Grurmio terroriserer Katherine som vil ha mat, men alle retter Grumio foreslår, trekker han tilbake med ordspill mot Katherines temperament. Katherine ender opp med å slå ham, og så kommer Petruccio, også med en rett, som han også trekker tilbake, fordi hun ikke øyeblikkelig sier takk, han sier det er fordi hun ikke liker maten, og da hun så straks sier takk, og ber ham la det stå, spiller han fornærmet og sier at selv den simpleste tjeneste fortjener en takk. Deretter kommer skredderen med tøyer for besøket de nå skal gjøre til Baptista, alt tøyet er godt nok for Katherine, ingenting for Petruccio, som skjeller ut skredderen og sender ham tilbake uten å ta i mot tøyet. Også Grumio spiller med her. Scenen blir observert av Hortensio, som nå er på oppdragelsesskolen og har morsomme sidereplikker. Scenen ender med at de skal dra til Baptista i klærne de går i, men besøket blir ikke noe av da Petruccio sier klokken er syv, Katherine retter til tre, og Petruccio klandrer henne for å gå mot alt han sier og slår fast at de går når klokken er det han bestemmer.
Rett før dette har Petruccio en til dels vakker monolog, der han påpeker at skjønnheten ikke ligger i klærne, men i det indre. Vakkert sagt, men her fungerer det i god kontrast til at han har nektet Katherine å ta på seg nye klær.

Scene 4: Padova, Baptistas hus
Pedanten utgir seg for å være Lucentios far, og får sammen med Tranio Baptista til å gå med på giftemålet med Bianca.

Scene 5: Fortsetter
Lucentio og Biondello blir enige om hvordan giftemålet skal arrangeres i praksis. De må få det gjort unna hurtig, siden mange av forbindelsene er mellom folk i forkledning, og bryllupet må avholdes før bløffene avsløres.

Scene 6: Vei mellom Petruccios hus og Padova
Hortensio, Petruccio og Katherine er på vei mot Padova. Petruccio priser månen, og Katherine sier det er solen, og Petruccio kjefter på henne for alltid si ham i mot, og gir ordre om at de skal snu. Hortensio ber Katherine ikke motsi Petruccio, ellers kommer de seg aldri til Padova, og Katherine sier som Petruccio, og fortsetter med det selv om han øyeblikket etter snur og kaller Katherine gal som ikke ser forskjell på sol og måne. Det samme gjentar seg da møter en gammel mann, Petruccio sier det er en skjønn, ung jomfu, og Katherine priser hennes skjønnhet og hyller foreldrene, hvorpå Petruccio kaller henne gal også her, og Katherine sier det må være solen som har blendet henne. Den gamle mannen er Vincentio, Lucentios far.

AKT 5
Scene 1: Padova, Luccentios hus
Et voldsomt opptrinn der Vicentio kommer for å treffe sin sønn, Lucentio, men blir ikke sluppet inn av pedanten, og så kommer Tranio forkledd som Lucentio, og hevder Vicentio er en villmann og vil ha ham kastet i fengsel. Vicentio hevder sin rett, men til stede er bare folk som ikke kjenner bløffen, heller ikke Gramio tør sverge på at Vicentio er Lucentios rette far, når Tranio står der og hevder at han ikke er det. Gramio kjenner ingen annen Lucentio enn Tranio. Til slutt kommer den ekte Lucentio med sin Bianca, og nå som bryllupet er overstått, kan alle forkledninger avsløres. Petruccio og Katherine har stått ved siden av og bivånet opptrinnet, etterpå vil Petruccio ha et kyss, “Come, my sweet Kate. Better once than never, for never too late.”

Scene 2: Lucentios hus
Nå sitter de der alle samlet, mennene som har giftet seg, Lucentio, Hortensio og Petruccio, og de bestemmer seg for å ha veddemål om hvem som har den lydigste konen. De sender tjenerne sine ut med bud på henne, verken Bianca eller Widow (Hortensios kone) kommer, men Katherine kommer straks, og hun henter også de andre, og hun har sin kjente monolog om kvinners lydighet til mannen. Med et smil kan Petruccio innkassere vinnersummen.

–
Dette er litt av et stykke, som vel snarere har øket i aktualitet enn tapt, etter kvinnefrigjøring og feminisme som vil problematisere Katherines forvandlinger ytterligere. Jeg mener hele stykket må sees som en komedie, og en kommedie som er formet slik at hele stykket er et stykke i stykke. Den egentlige handlingen er døddrukne Sly, som får gifte seg med en mann utkledd som dame, og før han får gå til sengs med henne, må han se et teaterstykke om hvordan damer skal behandles. Så kommer dette stykket, så fullt av forkledninger og merkverdigheter, men med en klar hovedhandling der Petruccio gifter seg med Katherine og endrer henne fra beiskt troll, til lydig hustru. Jeg mener det blir galt å gå altfor dypt i karakterenes psyke, de er nokså grunne, og alt bærer liksom preg av å være et spill. Hva er for eksempel den sanne naturen til Petruccio? Og til Katherine? Og til alle de andre? Det er et teaterstykke satt sammen for å illustrere et poeng, og alle figurene tjener denne hensikten. Dette poenget innrømmer seg å være oppkonstruert. Siden alt sammen er et spill for å lure Sly, eller bare ha det moro med ham, kan også Katherines forandring og hennes sluttmoral bare være et spill eller bare for å more. Men Shakespeare unndrar seg også en så enkel løsning, for Katherines tale er en mesterlig fremføring av nettopp det syn som der sies. Så ønsker man kvinners underdanighet, skal man si det akkurat som dette. Likevel – og dette er et vanlig motiv hos Shakespeare – er det ikke alltid den perfekte drakt har det perfekte innhold, også ordene kan opptre i forkledning.

Pingvinen Pingle, en pinglehistorie

Søndagene er dagen jeg poster egne tekster fra det som en gang var skrivebordskuffen, nå har blitt harddisken, og vil ende med å bli cyberspace. Denne gangen er det en barnehistorie, fra forfatterambisjonene mine på midten av 90-tallet. Historien kommer fra det første avsnittet som jeg bare skrev en gang på en post it lapp, med Glorizona, i stedet for Arizona, mener jeg å huske, eller så var det omvendt det var. Jeg skrev historien ut, inspirert av Ole Brum og Bamse (verdens sterkeste bjørn), og var veldig fornøyd med den den gang. Som jeg strengt tatt er ennå.

Pingvinen Pingle

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Det forvirrede og bortkomne kengubarn som ingen helt visste navnet på, bodde langt ute i Arizonas glohete ørken sammen med sin gode venn Pingle, og klapperslangen Rasle. Mange vil kanskje lure på hvordan en pingvin som Pingle, kan reise de flerfoldige mil fra isødet Sydpolen, til dette ørkenområdet våre venner kaller sitt hjem. Da er det å vite at det gjør han selv også.

Pingvinen Pingle og vennene hans hadde det ikke alltid så greit der ute i ørkenen. Den lille kenguruen, som ingen helt visste navnet på, var ofte lei seg fordi Pingle og Rasle hadde så fine navn. “En vakker dag vil nok du også få et navn,” pleide Rasle å si. Det hjalp litt på den lille kenguru sitt humør.

Pingle savnet virkelig sneen og isen på Sydpolen. Ofte, om kveldene, kunne Pingle sitte stille i timevis.

“Ikke vær lei deg du,” sier den lille kenguruen da,”du har da hvertfall et navn.”

Det hjelper ingenting på pingvinens humør.

Av og til får våre venner besøk av Skalle. Skalle er en klok gammel skilpadde, og vet ikke så rent lite om både det ene og det andre. Pingle pleier ofte å spørre Skalle om Sydpolen, men akkurat der blir Skalle svar skyldig. Du skjønner, Skalle har levd i ørkenen hele sitt liv. Da kan man heller ikke vente at han skal vite noe om Sydpolen.

- “Du kan ikke vite noe steder du ikke har vært,” sier Skalle når Pingle spør slik.

Andre typer du kan støte på i Arizonas glohete ørken, er den forfjamsede giraffen det sjelden er mulig å få noe fornuftig ut av. Han driver stort sett og vaser rundt. Spør du ham om noe, er det umulig å skjønne hva han svarer. Det er slett ikke alltid han svarer engang. Pingle kan ikke huske en eneste gang han, at giraffen har svart. Men så er ikke Pingle alltid så flink til å huske heller.

Den mest gretne fyren er uten tvil neshornet Nesten. Han er så gretten at det er ei gru. Da er det mye artigere med Ekorn. Den Lille Kenguruen er temmelig misunnelig på Ekorn, fordi han har slikt et dekkende navn. Han heter Ekorn, og så er det akkurat det han er.

Det er imidlertid ikke så mye selskap i Ekorn. Stort sett er han bare på jakt etter et tre. Og finner han et, klatrer han opp i det. Ingen av våre venner er noe særlig i treklatring. Så når Ekorn klatrer opp i et tre er saken egentlig avgjort.

Det fins også noen jenter der, men det fins ikke så mange som man kanskje skulle tro. Du har maurslukeren, men hun er nå så kjedelig. Da er det adskillig mere futt i Marekatten Mare. Hun forsøker alltid å klatre i trærne etter Ekorn, men glemmer igjen og igjen at hun slett ikke kan klatre i trær. Slik er det med Mare. Hun har lett for å glemme hva hun kan og ikke kan. Oftest glemmer hun hva hun ikke kan. Og så så fort som hun glemmer, hun har ikke før falt ned fra treet, før hun igjen har glemt at hun ikke kan klatre, og prøver på ny.

Dermed tror jeg dere har en liten pekepinn på hvordan situasjonen er i Arizonas glohete ørken. Så da er det vel bare å gå igang og fortelle hva som skjer der.

Episode 1: Skalle kommer på besøk da Pingle har et filosofisk øyeblikk

Sin favorittsten hadde Pingle på det fjellet som var hans favorittfjell. Og det var hans favorittfjell mest fordi hans favorittsten stod på det. Stenen var ikke så veldig behagelig å sitte på, men det var hvertfall mulig. Riktignok var det litt bry å komme seg opp på den, men hadde du først kommet deg opp, var det ingen problemer å la være å falle ned. Pingle kunne ikke huske å ha falt ned en eneste gang han, men han visste godt at han ikke husket allting heller.

Fra denne steinen hadde Pingle utsikt til hva det måtte være i følge ham selv. Om nettene følte han at han kunne se like til Sydpolen. Hvertfall måtte det være ganske i nærheten, for han så så langt at han så bare himmel tilsutt. “Slik er det på Sydpolen. Der er det bare himmel,” tenker Pingle, når han ser så langt.

Denne kvelden skulle Pingle til sin favorittsten igjen. Mens han gikk tenkte han på om han kanskje burde gi stenen en navn, det hadde den fortjent, tenkte han. Etterhvert som han nærmet seg ble han imidlertid så oppslukt av at han snart skulle se Sydpolen igjen, at tankene gikk alldeles på kryss og tvers. Da han fikk se stenen, ble han så ivrig at benene slett ikke ville gå lenger. Han løp bort til steinen, og klatret opp på den fortere enn han pleide. Så satte han seg godt til rette, og ble så glad så glad da han kunne se like langt som vanlig.

Samtidig, eller rettere sagt, noe før, fikk Rasle og Den Lille Kenguruen besøk av den kloke skilpadden Skalle. Begge lå egentlig for å sove, men det var bare Den Lille Kenguruen som gjorde det. Skalle gikk rolig, for han visste ikke om de sov eller var våkne. Dessuten hadde ikke Skalle for vane å gå annerledes. “Hei Skalle,” sa Rasle, da Skalle var kommet nær nok til at Rasle kunne si det uten å bruke stemmen så mye at Den Lille Kenguruen våknet. “Hei selv,” sa Skalle, “hvor er Pingle?” -”Å han har gått bort til favorittstenen sin.”

-”Favorittstenen ja, akkurat.” -”Du må ikke snakke så høyt. Den Lille Kenguruen sover, og det er ikke så lett å sovne når du ikke har noe navn.”

-”Nei, det skjønner jeg godt,” sa Skalle litt lavere, “hvor er denne stenen hen?”

-”Der borte,” sa Rasle, og nikket med hodet siden han ikke hadde noen hender å peke med.

-”Hva gjør han der så sent?” spurte Skalle igjen.

-”Han sitter på stenen og tenker,” svarte Rasle.

Skalle syntes dette var en god ting å gjøre.

-”Jeg tror jeg får besøke ham, vil du være med?”

-”Nei, jeg er ikke så flink til å sitte på stener,” sa Rasle, før Skalle ruslet av gårde i sitt eget tempo.

En vanlig dag ville ikke Skalle rukket frem før Pingle hadde vendt hjem. Men dette var ingen vanlig dag. Dette var en spesiell dag. Uten at Pingle helt visste hvorfor. Det var god utsikt, det kunne være en grunn. Stjerneklart var det. Månen var nesten garantert full. Sjelden hadde vel Pingle sett en så full måne. Likevel var Sydpolen mest interesant. Den lå der i enden av jorden med himmelen like over seg. “Sydpolen ligger nærmere stjernene,” tenkte Pingle, og ble litt bedrøvet av den tanken.

Det var ikke noe hastverk å spore hos Skalle, selv om han hadde dårlig tid. Han visste godt at Pingle bare er en liten pingvin, og trenger søvn som alle andre små pingviner. Hvis han kom for sent, hadde nok Pingle gått for å legge seg. Da hadde hele den lange turen vært forgjeves. “Isåfall får jeg besøke ham en annen dag,” tenkte Skalle. Han lot seg aldri bringe ut av fatning.

På favorittstenen sin tenkte Pingle som aldri før. Han fikk til tanker som han aldri hadde tenkt før. Mange tanker bare løp avgårde, og laget nye og nye helt til Pingle rent hadde glemt hva han egentlig tenkte på. Da satt han bare stille en liten stund, og vips var en ny tanke på plass i hodet hans.

Rasle lå og lurte på om Skalle ville komme frem før Pingle dro. Rasle kjente til Skalles tempo. Når du lurer er det rent umulig å få sove, men det er ikke enkelt å slutte å lure heller. Frem og tilbake lurte Rasle. Han vurderte å vekke Den Lille Kenguruen for å høre hva han trodde om saken. Det ville ikke vært så pent, for du skal ikke helst vekke folk som sover. Men han kunne vel smyge seg bortil, for å se om Den Lille Kenguruen virkelig sov. Det må være lov når man er nysgjerrig, og nå var Rasle veldig nysgjerrig. Uansett spilte det ingen rolle, for Den Lille Kenguruen sov som bare det.

Hvis Rasle hadde vært Skalle, ville han visst svaret, for nå så Skalle steinen, og på steinen satt Pingle. “Det ville være ergerlig om Pingle gikk hjem nå,” tenkte Skalle, mens han gikk. Pingle hadde ikke sett ham enda, så mye kunne skje før Skalle nådde steinen. “Hvis Pingle går nå, setter jeg meg på steinen for meg selv,” tenkte Skalle.

Rasle var det ingen fare med lenger. Han hadde sovnet, og ville gjøre det helt til neste dag. Da ville han se Pingle igjen, og da kunne han jo bare spørre ham om han fikk besøk på favorittsteinen igår. Den Lille Kenguruen hadde våknet et lite øyeblikk, og sett at Pingle ikke var kommet hjem. Trøtt, som han var, sovnet han igjen før han fikk tenkt mer over den saken.

Nå var Skalle kommet så nærme at han kunne si hallo. Men Skalle pleide ikke å si hallo sånn i hytt og vær. Siden Pingle satt med ryggen til, ble det ingen hallosiing enda. Skalle hadde forresten fått en aldri så liten bekymring. Steinen var ikke så liten som Rasle hadde gitt inntrykk av, og Skalle var ingen fjellklatrer. Skalle var mer en tenker, og nå gikk han rundt steinen for å finne en lettere vei. Pingle visste ingenting om dette. Han hadde kommet inn i noen fine tanker om hvordan han skulle finne et navn til Den Lille Kenguruen. Ganske mye fikk han tenkt på dette, mens Skalle gikk rundt steinen.

Samtidig som Pingle ikke klarte tenke mer på dette, hadde Skalle begynt å se etter andre måter å komme i kontakt med sin venn på. Han kunne jo bare si noe, eller lage noen lyder. Pingle ville nok hørt ham, men det var nå ikke Skalles stil å bråke så voldsomt. Istedet gikk han fremfor Pingle, og kikket opp på ham i håp om at Pingle skulle se ned. Men Pingle så opp. Det skjønte Skalle godt, for det er ikke så spennende å se ned i bakken når du har hele himmelen rett over hodet. Skalle syntes egentlig det var ganske greit å ha en venn som kunne se i en fornuftig retning. Skalle ville granske stjernene selv han. Så han gikk og stilte seg ved siden av steinen, kikket opp på Pingle, som fremdeles så i samme retning, og så selv i den retningen om enn kanskje noe høyere.

Slik stod de, våre to venner. En pingvin på en sten og en skilpadde på bakken. Slik stod de og kikket på natten. Skalle syntest ikke det var noe mislykket besøk han var på. Det syntes han slett ikke.

En forelskelse og en reise

En forelskelse og en reise

Denne teksten passer best med musikk i bakgrunnen. Den må være vakker, altså musikken, og teksten også, forresten, for den skal handle om forelskelse. Det er i høyeste grad en oppdiktet historie, slik også musikken skal være oppdiktet, dere leseren skal liksom høre den i bakgrunnen, i deres eget hode, mens dere ser for dere historien. Det er en hovedperson som er mann, jeg har valgt å kalle ham Eivind, siden det er et navn jeg er vant med. Hun har også et navn, men det navnet kommer jeg ikke til å skrive ned her, dere kan selv tenke dere ett, men la det være et riktig, riktig vakkert navn. Og så skal Eivind reise til henne, han skal reise og besøke henne, se så urolig han er i dagene frem mot reisen. Han går bare rundt seg selv i leiligheten sin. Han prøver riktignok å gjøre fornuftige ting, han lager alle måltidene sine, han leser avisen, han hører litt på radioen, surfer litt på internett, han gjør alle slags slike ting, men han gjør ikke noe av det lenge av gangen, han blir øyeblikkelig utålmodig. Hver gang det piper inn en tekstmelding, skvetter han til, og lurer en stund på om han skal sjekke den med en gang, eller vente til senere med det, for det kan jo være fra henne. Men så ser han allikevel, og kanskje er det virkelig fra henne, kanskje er det mer sannsynlig fra en annen. I så fall blir han litt skuffet. Han skriver også litt mail med henne, for å utveksle planer om reisen, selv om alt er planlagt til minste detalj for lenge siden. I hvert fall er alt det viktige planlagt, som for eksempel at han skal reise og at han skal besøke henne. Det var en riktig fin oppdiktet historie, dette her. Og musikken jeg hørte i hodet mitt mens jeg skrev den, er riktig vakker. Jeg har også en slik kvinne jeg skal reise til. Jeg kjenner meg godt igjen i historien jeg har diktet opp, jeg er akkurat som ham. Men jeg er ikke han, for han er jo oppdiktet og kommer ikke til å reise, hvis ikke jeg skriver at han gjør det, mens jeg er helt virkelig og kommer til å reise samme hva jeg skriver. Så sånn er det. Hvis også jeg var oppdiktet, ville det være en riktig fin virkelighet jeg var diktet inn i.

ES 12. feb 2008

Den lille pigen med svovelstikkerne, av Hans Christian Andersen

Dette er et ev de vakreste eventyr som er skrevet.

Det er et meget kort eventyr. Det består bare av 8 avsnitt. Hvert av dem kan leses som et lite dikt. Ordene er omhyggelig valgt, selv om dette er en svært kort historie der mye magien ligger i stemningen som manes frem, så blir ikke mange ord brukt for å beskrive denne stemningen. Historien er kort, alt går fort. I første setning blir omgivelsene skildret, tid på året og tid på døgnet, det eneste ekstra ordet blir brukt til å si det er kaldt. Det er komma og semikolon som får setningen til å fyke av gårde, her blir ikke dvelet ved noe. De to stemningsordene fra første setning blir gjentatt i neste, kulde og mørke. Og nå blir piken introdusert. Det blir spandert en kort, liten historie om bakgrunnen hennes, hvorfor hun ikke har tøfler på. De var altfor store, hun mistet dem da hun sprang over gaten. Den ene hadde en gutt tatt, og sagt han kunne bruke til vogge. Dette er hele første avsnitt.

Neste avsnitt er beste eksempelet på formelen som blir fulgt. Det er voldsomme skifter mellom positive og negative ord, nesten som en sonett av Shakespeare, et fortettet språk man nesten ikke skulle tro var mulig. Se for eksempel det andre avsnittet, som jeg deler opp i to. I den første halvdelen er alle adjektivene negative, det er ord for å være liten og kald, adverbene er nektende, til og med substantive er tynne og hjelpeløse, sånn som svovelstikker og skillinger.

Der gik nu den lille Pige paa de nøgne smaa Fødder, der vare røde og blaa af Kulde; i et gammelt Forklæde holdt hun en Mængde Svovlstikker og eet Bundt gik hun med i Haanden; Ingen havde den hele Dag kjøbt af hende; Ingen havde givet hende en Skilling; sulten og forfrossen gik hun og saae saa forkuet ud, den lille Stakkel!

I andre avsnittet skifter det imidlertid brått, nå skildrer adjektivene noe som er vakkert. Fargen gul blir brukt for å betegne hårfargen hennes, der gult går for å være en fin farge, spesielt for barn. I første halvdel er fargene rød og blå brukt for å beskrive kulden hun føler, det er et sykdomstegn om et barn er rødt og blått i kulden. Det blir også hentet hjelp utenfra for å få mer varme og positivitet inn i teksten. Her blir det da som en kontrast til den lille piken, hvordan det skinner lys fra alle vinduer og lukter gåsestek. En slik stek utstråler ikke bare en god duft, men også varme.

Sneefnokkene faldt i hendes lange gule Haar, der krøllede saa smukt om Nakken, men den Stads tænkte hun rigtignok ikke paa. Ud fra alle Vinduer skinnede Lysene og saa lugtede der i Gaden saa deiligt af Gaasesteg; det var jo Nytaarsaften, ja det tænkte hun paa.

Det er brukt to avsnitt, det er seks igjen. Det er helt etablert at det er en fattig, lita jente som fryser på nyttårsaften. Hun selger fyrstikker enkeltvis, men har ikke fått solgt noen denne dagen. Tvert i mot har hun mistet den ene og blitt frastjålet den andre tøffelen sin. Det er ordvalget som gjør at hun står så levende for oss. Og når hun står der levende, er det helt umulig ikke å få sympati for henne, og ønske henne det aller beste.

I det neste avsnittet, som er det lengste, setter hun seg mellom to hus. Legg merke til at også her setter Andersen inn en treffsikker detalj for å gjøre det levende for oss, det ene huset står litt lenger enn det andre ut i gaten. Hun trekker de små bena opp under seg, slik man gjør når man er kald og vil holde varmen, på ny er det veldig levende. Vi får også vite at hun ikke tør gå hjem, for hun vil bli slått om hun ikke har solgt fyrstikker, og det er like kaldt hjemme som ute. Alt dette går også i en lang setning med semikolon og komma, det korte eventyret dveler ikke med noen ting. Slik fremstår det nesten litt usentimentalt, enda så sentimental handlingen og slutten i det er.

Hennes smaa Hænder vare næsten døde af kulde.

Etter den lange innledningssetningen i avsnitt 3 kommer denne. Det er en av de ytterst få som stanser handlingen, som bremser fremdriften, og som blir brukt til å beskrive noe som også kan beskrives i forbifarten, eller som kan være underforstått. Det er for å bygge opp motivasjon til den fatale handlingen hun skal gjøre, hun skal selv tenne en fyrstikk.

Det er klart, hver fyrstikk hun tenner er tapt inntekt, og det gir bare varme et kort øyeblikk. Hun vil bli slått av sin far opp han oppdager det, som han selvfølgelig vil gjøre om hun kommer hjem med færre fyrstikker enn hun har penger for. Hun tenner likevel en fyrstikk, og vi får den samme kontrasten som vi hadde i avsnitt to, med den døde og kalde første halvdel, den varme og levende andre.

 Hun trak een ud, “ritsch!” hvor spruddede den, hvor brændte den! det var en varm, klar Lue, ligesom et lille Lys, da hun holdt Haanden om den; det var et underligt Lys! Den lille Pige syntes hun sad foran en stor Jernkakkelovn med blanke Messingkugler og Messingtromle; Ilden brændte saa velsignet, varmede saa godt! nei, hvad var det! – Den Lille strakte allerede Fødderne ud for ogsaa at varme disse,

Vi ser til forskjell fra lyset og varmen og gåsesteken i avsnitt to at dette er liv og lys og varme som også involverer den lille jenta. Her er alt lite, som henne, og det er også gjennom hennes sanser vi ser alle tingene. Vi ser også hvordan hun strever med å forfølge drømmen, strekker føttene ut etter den, før den forsvinner i siste delen av dette avsnittet, som jeg ikke har sitert fra.

En ny blir straks tent, og vi skal se hvor fort det går før hun er helt inne i drømmene igjen:

En ny blev strøget, den brændte, den lyste, og hvor Skinnet faldt paa Muren, blev denne gjennemsigtig, som et Flor; hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler!

Setningen er ikke bygget opp med subjektet først, “hun strøk en ny”, her er det som om teksten følger tanken hennes, “en ny!” det er hva hun tenker når den forrige er slukket ut, og når hun har den i hånden, stryker hun den med en gang, og den brenner og lyser, to verb på en gang, ingen sammenbindingsord, det er hastverk. Og vi ser hvilken magisk kraft denne fyrstikken har, eller denne fantasien, selve muren på huset, noe av det kaldeste og hardeste og ugjennomtrengligste som finnes, blir mykt og gjennomsiktlig, som flor. Muren er mer gjennomsiktig enn vinduene var, nå er det ikke lysene som skinner ut fra stuene, nå er det hun som ser inn. Der er en hvit duk, og porselen, og gåsesteken er fylt med både svisker og epler! Utropstegn. Alt har gått meget fort, fra tanken om en ny fyrstikk, til den er tent, og hun har tilgang til en dampende gåsestek som også er fylt med svisker og epler.

Selv ikke utropstegnet er nok til å hindre setningen og fantasien og springe videre. Her fortsetter det ikke med stor bokstov, her kommer sammenbindingsordet “og”, og alt fortsetter:

og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den; da slukkedes Svovlstikken og der var kun den tykke, kolde Muur at see

Fantasien tar helt overhånd. Gåsen som kommer vraltende har allerede gaffel og kniv i ryggen, så klar er den til å spises, så sterkt legger alt seg til rette for den lille jenta her i drømmene hennes hun får fra de tynne fyrstikkene. Hun må selvfølgelig tenne en ny. Her skifter skildringen litt karakter, det er ikke det hastverket, det er mer refererende, og det blir tatt tid til sammenligninger, sanseinntrykkene er ikke så voldsomme. Fantasien går også litt over i virkeligheten, for når fyrstikken slukker, slukker ikke alle lysene i fantasien av den grunn. De stiger opp i himmelen og blir stjerner.

Dette er også en grenseovergang mellom livet og døden. Den lille jenta er svak av kulden og av sulten. Hun hallusinerer kanskje litt, men slike spekulasjoner hører ikke hjemme i vakre eventyr som dette. Vi kan imidlertid kjenne oss igjen, når vi er svært trøtte, nær ved å sovne, eller nettopp har sovnet, og så våkner vi igjen. Det tar alltid litt tid før virkeligheten får overtatt for drømmeverdenen. Hun har sett lyset på juletreet i drømmen sin, nå ser hun stjernene, og den ene faller i et stjerneskudd.

Nå skjer igjen vekslingen mellom godt og svært dårlig, selv i den håpløse tilværelsen til jenta er det mye varme i skildringen Andersen gir den. Nå er det mormoren, den eneste som har vært snill mot denne jenta. Hun har lært henne, at når det faller en stjerne, er det en sjel som går fra en død menneskekropp opp til Gud. – Nu døer der een, sier til og med den lille.

Og så tenner hun enda en fyrstikk. I den lyser mormoren. Nå er det mormoren som representerer den varme kakkelovnen, gåsesteken, juletreet, alt det varme og gode hun har sett i fantasiene sine fra de andre fyrstikkene. Nå strekker hun seg mot mormoren, med hele seg, slik bena har strukket seg mot varmen fra kakkelovnen i den første drømmen. Hun vet imidlertid at mormoren vil forsvinne når lyset fra fyrstikken dør ut, og i et fortvilet og ytterst rørende forsøk på å holde på henne, stryker hun av alle fyrstikkene på en gang.

Aldri har mormoren været så vakker. Hun blir løftet opp på mormors arm, og løftebevegelsen fortsetter videre opp og opp og ut av hele eventyret. Hun forsvinner ut av den vonde tilværelsen hun hadde, dit det er ingen kulde, hunger eller angst, de går opp til Gud.

Så kommer på ny kontrasten, som nå er helt ufarlig. Alt dette var selvfølgelig fantasi, eller det er ikke godt å si hva det var. Det blir i hvert fall funnet en liten jente, og hun har tent på de fleste av fyrstikkene sine, sikkert for å holde varmen, blir de enige om.

 Ingen vidste, hvad smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde!

Det er nok mulig å komme med videre tolkninger om hva som skjer underveis, og hva slutten skal bety. Det er også mulig å lese en god del symboler inn i de ulike fantasiene den unge jenta har. Det er kanskje også mulig å lese den som en kritikk av forholdet mellom fattig og rik, som en sosialkritikk. Jeg mener at en slik lesning roter det vakre eventyret til. Hele eventyret er en magisk virkelighetsflukt, det er en varm omfavnelse av drømmene og fantasiene, og kanskje så sterkt kan det sies at ingen virkelighet er så vond at ikke en vakker drøm kan få tak. Eller kanskje burde man like gjerne heller la være å forsøke å fylle eventyret ut med flere ord, og heller la seg selv fylle av den enestående stemningen det får frem.

Eventyret om piken med svovelstikkerne finner dere her.

Skyggen, av H. C. Andersen

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! – Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. – De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Slik begynner utgaven man kan finne på Det kongelige danske bibliotek av H. C. Andersens merkelige eventyr: Skyggen. Jeg skal bruke dette eventyret til å få skrevet litt om denne min danske favorittforfatter, og hvordan han skrev sine kunsteventyr.

H. C. Andersen (1805 – 1875) er kjent over hele verden for sine eventyr. Den grimme Ælling (1844), Den standhaftige tinsoldat (1838), Den lille Pigen med Svovelstikkerne (1848), Prindsessen på Ærten (1835) og Tommelise (1835) er allemannseie, og det er mulig å liste opp langt flere, også veldig kjente eventyr, som alle kommer fra HC Andersens hånd. Keiserens nye klæder (1837), Den lille Havfrue (1837) og Ole Lukøie (1842) er det nok mange som kjenner eller har hørt om, men det er kanskje ikke alle som vet at de kommer fra Andersens hånd.

På midten av 1800-tallet var folkeventyrene populære. Romantikken fant sammen med nasjonalismen til nasjonalromantikken, det skulle være nasjonalt og det skulle være romantisk. Det romantiske fant man i det inspirerte uttrykk, det kraftfulle og følelsesladde, det nasjonale fant man på landet.  Man ville finne tilbake til det opprinnelige, det ekte, alt det som ikke hadde blitt ødelagt av alle de strenge, fornuftens regler fra opplysningstid og klassisisme, det som ikke var blitt polert i stykker. Det fant man i folkeeventyrene. De var oppstått på landet, hos folket, upåvirket av by og utland, bonden var nasjonalromantikkens helt, og folkeeventyret var hans historie. Dette var ukunstlet kunst, helt nasjonalt, akkurat som det skulle være.

Nærmere studier viser riktignok at folkeeventyrene har mer til felles enn at man kan si de har oppstått uavhengig av hverandre. Det er noen grunnregler som pleier å bli oppfylt, enten de er norske, tyske, russiske eller fra enda fjernere kulturer, og det er litt mer enn at man bare kan si god fortellerteknikk er universelt.

Det er vel kjent at folkeeventyrene gikk på folkemunne, og at de i Norge ble samlet sammen av Asbjørnsen og Moe, og i Tyskland av brødrene Grimm. De er laget slik at de skal være lette å huske og gjenfortelle, de lever som de ble husket gjennom generasjonene. Og den nedskrevne versjonen skulle ikke være den endelige. Eventyrene skulle fortelles, ikke leses opp.

Med kunsteventyrene, eller de nedskrevne eventyrene, er det annerledes. De er laget av en forfatter med en fantasi, og den nedskrevne versjonen er den endelige.De trenger derfor ikke være så renskårne i språket, man kan briljere litt og pynte litt, og legge til en del detaljer som ville blitt glemt i en gjenfortelling. De kan også være litt mer utfordrende i budskap og moral, de kan åpne for tolkninger i flere retninger, og trenger ikke nødvendigvis bli forstått av den som gjenforteller dem. De trenger ikke engang gjenfortelles for å overleve, de finnes jo nedskrevet. Og de lever ved å bli hentet frem, og lest på ny.

Eventyrene til HC Andersen er mer iderike enn de norske folkeeventyrene. De spiller på et større språklig og følelsesmessig register, og spenner videre. Eventyret vi tar for oss i dag faller godt inn under dette. Skyggen har mer til felles med novellen enn med eventyret, i sin bruk av motiver, sin fortellerstil og bruk av virkemidler, spenningskurve og sluttpoeng. Folkeeventyrene er alltid bekreftende av moralen, verden blir alltid ordnet til slutt. I kunsteventyrene trenger man ikke følge denne regelen, og i novellen er det kanskje best å ikke følge den.

Vi ser det av starten også. Innledningen er som i eventyrene, uten nærmere presisering av tid og sted, som folkeeventyrenes standard: “Det var en gang…” Men vi ser også at innledningen har anslag om eventyrets innhold som vi aldri ville finne i et vanlig eventyr, der går handlingen jevnt og trutt sin gang, mens her blir det introdusert stemninger og motiver som vil komme igjen og bli forklart videre i teksten. Vi ser enkle ting som “solen brenner til negre”, skyggenes farge, en mann fra det kalde nord som alltid måtte holde seg inne i denne varmen, kanskje en introduksjon til det innestengte i historien, og han selv og skyggen som kryper inn når kvelden kommer. Det er virkemidler fra novellen.

Ideen i dette eventyret er at Skyggen etter hvert får seg sitt eget liv. Andersen hinter selv til inspirasjonskilden han har, tyskeren Adalbert von Chamissos, og hans Peter Schemihls wundersame Geschicte. Det er en tekst jeg ikke kjenner. Derimot kjenner jeg godt den russiske forfatteren Nikolaj Gogols fortelling, Nesen, og Andersens eventyr minner en god del om den. Andersens skygge har mange av egenskapene til Gogols nese. Jeg tror ikke Andersens kjente til Gogols fortelling, men dette er tanker som fantes i tiden, og begge foratterne er kjennetegnet av en veldig fantasirikdom og eleganse i fortellerstilen. Det skulle bare være å vente at de av og til krysser hverandre.

Og det ærgrede ham, men ikke saa meget fordi at Skyggen var borte, men fordi han vidste, at der var en Historie til om en Mand uden Skygge, den kjendte jo alle Folk hjemme i de kolde Lande, og kom nu den lærde Mand der og fortalte sin, saa vilde de sige, at han gik og lignede efter, og det behøvede han ikke. Han vilde derfor slet ikke tale derom, og det var fornuftigt tænkt.

(Andersens hentydning til Schemihls tekst. Det skjer rett etter at skyggen har forlatt ham, i fortellingens syvende avsnitt)

Gogols fortelling slutter imidlertid humoristisk og ufarlig, plutselig er alt som før igjen. Andersens eventyr har en slutt som er ubehagelig. Vi må åpne opp for en psykologisk tolkning. Det er dobbeltgjengermotivet, frykten for at en selv skal ta sin egen plass i livet. En annen russisk forfatter, selveste Fjodor Dostojevskij, har behandlet temaet i sin andre roman, som på norsk har tittelen nettopp Dobbeltgjengeren. Denne romanen er den ellers så store forfatteren ikke helt heldig med, og dobbeltgjengeren som opptrer blir aldri riktig verken morsom eller skremmende. Andersens skygge blir begge deler.

“Vær ganske rolig!” sagde den lærde Mand, “jeg skal ikke sige Nogen hvem Du egenlig er! her er min Haand! jeg lover det og en Mand et Ord!”
“Et Ord en Skygge!” sagde Skyggen, og saaledes maatte den jo tale.

Dette utdraget følger når den gamle skyggen, den som er etterlatt i de kalde landene i nord, kommer tilbake til den lærde mannen som har reist sydover, og mistet også sin nye skygge, der. Den gamle skyggen har gjort det riktig bra siden sist, og opptrer nå høflig og velkledd, penger er det ingen mangler på, og den er sågar villig til å betale den nye skyggen penger for at den har overtatt jobben dens. Den lærde mannen er overrasket over at skyggen opptrer som menneske, endog et fint menneske – merk her likheten til Nesen som blir embetsmann hos Gogol -, men vil selvsagt ikke ta i mot noen penger. Det er etter dette ordvekslingen sitert kommer, langt mindre spenstig oversatt, forresten, i den samled utgaven fra LiberArte, der utdraget finnes på side 623 i Eventyrbok 1 (“Ord er ord, og mann er mann!” – “Ord er ord, og skygge er skygge”, sa skyggen, for slik måtte jo den uttrykke det“, står det der). Med hva som kommer til å skje i minnet, ringer disse ordene uhyggelige.

Jeg skal ikke her gi nøkkelen til hva som videre skjer i fortellingen. Interesserte kan selv lese den. Andersen bruker virkemidler vi finner igjen også hos ettertidens fantasifulle modernister, som Franz Kafka og Mikhail Bulgakov, der de helt uforskammede tingene simpelthen bare skjer, uten at man reagerer så mye videre over det. Skyggen har riktignok sin nye menneskenatur, men beholder også sin skyggenatur, når den sier den kan smyge seg opp, langs etter veggene, og inn på soverommene til folk, der den kan se mye rart ingen andre gitt er å se. Denne delen er rent overskuddsinnhold, underholdende å lese, men det er ikke med å bære historien. Det er hva som videre skal skje, som er viktig.

Og det som videre skjer er at skyggen vokser seg forbi sin tidligere herre. Det er mye interessant i hva som skjer der, for eksempel også det at den lærde mannen insisterer på å holde på det gamle statusforholdet, men skyggen insisterer like uforskammet på det nye.

“De siger noget!” sagde Skyggen, som jo nu var den egentlige Herre. “Det er meget ligefremt og velmeent sagt, jeg vil være ligesaa velmenende og ligefrem. De, som en lærd Mand, veed vistnok hvor underlig Naturen er. Somme Mennesker kunne ikke taale at røre ved graat Papir, saa faae de ondt; Andre gaaer det gjennem alle Lemmer, naar man lader et Søm gnide mod en Glasrude; jeg har ligesaadan en Følelse ved at høre Dem sige Du til mig, jeg føler mig ligesom trykket til Jorden i min første Stilling hos Dem. De seer at det er en Følelse, det er ikke Stolthed; jeg kan ikke lade Dem sige Du til mig, men jeg skal gjerne sige Du til Dem, saa er det halve gjort!”
Og saa sagde Skyggen Du til sin forrige Herre.

(Eksempelet på statusforholdet mellom den lærde mannen og skyggen hans, etter at mannen har foreslått at skyggen og han skal være dus)

Til slutt insisterer skyggen på at byttet skal være fullstendig. At den lærde mannen skal finne seg i å være skyggens skygge. Da er skyggen allerede kommet til topps i eventyrets rangstige, er gift med prinsessen og har fått den makt og status som er mulig å oppnå i eventyrets regler. Den lærde mannen vet sammen med leseren at Skyggen er en løgner og bløffmaker, skamløst er det, som den lyver, og nå har den fått både makt og kjærlighet med løgnene sine. I eventyrets verden og moral skal den nå bli avslørt, og orden bli gjenopprettet i eventyrets univers. Men dette er et kunsteventyr som kanskje vil si mer om virkelighetens regler og moral, enn om eventyrets, og har derfor holdt på lur en ganske annen type avslutning.

Den grimme ælling, av Hans Christian Andersen

Eventyret om den stygge andungen er et av H. C. Andersens aller mest kjente. Det er skrevet i 1844, siden den gang har de fleste barn og voksne i Skandinavia visst hvorfor akkurat den andungen er så stygg. Den er nemlig ingen and, det er en svane, og den ender opp som den vakreste av dem alle. Slik har eventyret en fin moral, med det at du skal ikke skue hunden på hårene, kanskje er det som ser stygt og annerledes ut, noe som har egenskapene i seg til å bli noe svært vakkert. Det inneholder også drømmen, for alle dem som går rundt og føler seg ikke som den vakreste, at også de en gang skal slå ut og vise seg som den vakre svanen. Dette er en variant av prinsessemotivet, der fattigjenta får oppfylt drømmen om å bli prinsesse. Det handler om å få bli noe annet og bedre enn det man er, det man ser ut som eller det man føler seg som.

I våre dagers moral kan eventyret kanskje kritiseres fordi det er ikke andens annerledeshet som blir godtatt. Det er skjønnheten. Det er først når annerledesheten blir vakker, at det å være annerledes blir positivt. Et virkelig eventyr ville det være om aksepten kom også når annerledesheten var uskjønn, at den stygge andungen som voksen ble en stygg and, og likevel ble beundret for å være den han er. Slik er det imidlertid ikke, verken i eventyrene eller i virkeligheten. Da er det først når frosken blir en prins man kan elske den, først når den stygge andungen blir en svane man beundrer den. Jeg vil imidlertid bare med forbehold gå med på denne kritikken. Det er sunt og menneskelig å dyrke det som er skjønt, og selv om det selvsagt er galt å hakke på noen fordi de er stygge, så vil det være noe kunstig over å late som man beundrer dem i stedet. Det er dessuten veldig ovenfra og ned, at vi med vår tids moral kritiserer andre tiders holdninger.

Jeg kjenner ikke til noen forsøk på å skrive en fortelling om den stygge andungen som forblir and. Det høres på meg ut til å være et veldig innbitt forsøk. Jeg forlater nå denne diskusjonen, og går over i å se på eventyret som det er skrevet.

Det begynner med andemoren som sitter og ruger på eggene sine under noen skræppeblad, på norsk syreblad eller ugressblad. Det ene egget er litt større enn det andre, og klekkes også ut senere. Man har mistanke om at det ikke er en vanlig and inne i det, men en kalkun. Det er andre ender som har erfaringer med kalkununger, de er helt umulige å få ut i vannet. Disse mener andemor bare skal forlate dette egget. Men hun har nå sittet så lenge, at hun kan alltids sitte litt til, og så klekkes dette egget også.

“Han er for stor!” sagde de Allesammen, og den kalkunske Hane, der var født med Sporer og troede derfor, at han var en Keiser, pustede sig op som et Fartøi for fulde Seil, gik lige ind paa ham og saa pludrede den og blev ganske rød i Hovedet. Den stakkels Ælling vidste hverken, hvor den turde staae eller gaae, den var saa bedrøvet, fordi den saae saa styg ud og var til Spot for hele Andegaarden.

Det første møtet med andre svaner ser slik ut:

En Aften, Solen gik saa velsignet ned, kom der en heel Flok deilige store Fugle ud af Buskene, Ællingen havde aldrig seet nogen saa smukke, de vare ganske skinnende hvide, med lange, smidige Halse; det var Svaner, de udstødte en ganske forunderlig Lyd, bredte deres prægtige, lange Vinger ud og fløi bort fra de kolde Egne til varmere Lande, til aabne Søer! de stege saa høit, saa høit, og den lille grimme Ælling blev saa forunderlig tilmode, den dreiede sig rundt i Vandet ligesom et Hjul, rakte Halsen høit op i Luften efter dem, udstødte et Skrig saa høit og forunderligt, at den selv blev bange derved. O, den kunde ikke glemme de deilige Fugle, de lykkelige Fugle, og saasnart den ikke længer øinede dem, dukkede den lige ned til Bunden, og da den kom op igjen, var den ligesom ude af sig selv. Den vidste ikke, hvad Fuglene hed, ikke hvor de fløi hen, men dog holdt den af dem, som den aldrig havde holdt af nogen: den misundte dem slet ikke, hvor kunde det falde den ind at ønske sig en saadan Deilighed, den vilde være glad, naar bare dog Ænderne vilde have taalt den imellem sig! – det stakkels grimme Dyr!

Avslutningen er slik:

Da følte den sig ganske undseelig og stak Hovedet om bag Vingerne, den vidste ikke selv hvad! den var altfor lykkelig, men slet ikke stolt, thi et godt Hjerte bliver aldrig stolt! den tænkte paa, hvor den havde været forfulgt og forhaanet, og hørte nu Alle sige, at den var den deiligste af alle deilige Fugle; og Sirenerne bøiede sig med Grenene lige ned i Vandet til den, og Solen skinnede saa varmt og saa godt, da bruste dens Fjedre, den slanke Hals hævede sig, og af Hjertet jublede den: “saa megen Lykke drømte jeg ikke om, da jeg var den grimme Ælling!”

Eventyret om den stygge andungen finner dere her.

I Krig og fred, av Lev Tolstoj

Den første gang jeg leste ut denne romanen til Lev Tolstoj skrev jeg et sted at man skulle ønske man hadde en “skru av hukommelsen-knapp”, slik at man kunne lese Krig og fred på ny og på ny hele livet. Det var i 1998, jeg var 24 år, og ble med dette verket enda mer fortapt i russisk litteratur enn jeg allerede var.

I fjor leste jeg romanen på ny. Denne gangen på russisk. Artig nok er dette sammen med Gontsjarovs herlige roman, Oblomov, som jeg leste parallelt, det første russiske jeg leser i russisk original uten noen støtte i norsk oversettelse. Lesningen begynte for alvor i sommerferien. Jeg husker hvordan jeg satt på balkongen i leiligheten i Petsjersk, Kiev, i forskjellige zjilie, som det heter, ferieboliger på Krim, på et forferdelig varmt tog fra Krim til Kiev, på ny i Kiev, så i leiligheten i Bergen, barndomshjemmet på Ganddal, sommer og høst, og leste og skrev gloser til hele verket var lest innen jul. At min russisk ble bedre kan man se av glosefrekvensen, til å begynne med kom jeg meg ikke gjennom de små kapitlene uten å fylle siden med 40 gloser jeg hadde satt av, til slutt fikk jeg plass til flere kapitler på glosesidene mine og forlot systemet med ett kapitel, én side.

Men dette er en litteraturblogg som skal behandle verket, og ikke min lesning av det. Verket er skrevet mellom 1863 og 1869, og ble publisert i tidskriftet Russkij vestnik – eller Den russiske budbringeren – mellom 1865 og 1869. På norsk finnes romanen i flere oversettelser. Jeg eier praktutgaven fra Fonna forlag i 1967, oversatt av Arne Gallis, Bjarne Fidjestøl og Olav Rytter, men leste den i sin tid i en ufullstendig utgave som jeg puslet sammen så godt jeg kunne fra ulike utgivere og oversettere. Den gang mente man at deler av romanen “ikke passet for norske lesere”, og sløyfet like godt disse delene. Det samme forsøkte den russiske utgiveren å gjøre med Toltsojs etterord. I stedet for å publisere hele, skrev han et sammendrag av Tolstojs hovedsynspunkt. Som svar fra en sint Tolstoj fikk han: “Jeg har også skrevet en annen roman. Den kan sammenfattes slik. En kvinne er gift, og ulykkelig med ham. Hun blir sammen med en elsker. Det ender med at hun tar livet av seg.” Det er forfatteren som bestemmer hva som skal være med. I hvert fall når foratteren er av et format som Tolstoj. Nå for noen få år siden fikk vi endelig en full oversettelse på norsk, gjort av nå avdøde Geir Kjetsaa.

Geir Kjetsaa har gjort valget å la den franske teksten i originalen bli stående på fransk. Andre norske oversettere har ikke gjort det, deriblant oversetterne i utgaven til Fonna forlag. Der står alt på norsk, som om alt står på russisk i originalen. Det gjør det ikke, og det er i denne romanen et stort poeng. Den store handlingen i romanen krig og fred er lagt til 1805-1820, til Napoleonskrigenes tid, der Russland havner i krig med Frankrike, og får oppleve en fransk invasjon som først ender med katastrofen, så med en enorm seier. Den russiske nasjonalfølelsen blir på denne tiden sterk, som den alltid blir når et folk tvinges til å holde sammen mot en ytre fiende. Men denne russiske nasjonalfølelsen er blandet sammen med en nesten nesegrus beundring for den europeiske kulturen, og særlig for den franske. Russerne har nå en gang sin særegne blanding av en sterk stolthet for alt russisk, og en like sterk underlegenhetsfølelse for alt som ikke er russisk. Det er den evige motsetningen, skal Russland gå den russiske vei eller den europeiske? For den russiske eliten stod den franske kulturen høyere, det franske samfunn var kommet lenger, Napoleon var et geni ingen russer kunne måle seg med. Å krige mot ham, var nesten som menneskenes krig mot gudene. Russerne kunne aldri vinne noen slik krig, og dette er nok med å forklare alle nederlagene den russiske hæren fikk i begynnelsen av krigen. Tolstoj har riktignok et noe annet syn på disse tingene, og hva som bestemmer historiens gang. Og det gjør han grundig rede for i romanen, som vi i denne posten og i de påfølgende ukene skal se.

- Eh bien, mon prince. Gênes et Lucques ne sont plus que des apanages, des пометься, de la famille Buonaparte. Non, je vous previens, qui si vous ne me dites pas, que nous avons le guerre, si ous vous permettez encore de pallier toutes les infamies, toutes les atrocités de cet Antichrist (ma parole, j’y crois) – je ne voue connais plus, vous n’etês plus non ami, vous n’etês plus non ami, vous n’etêc, plus мой верный раб comme vous dites.

Dette er starten på romanen i den russiske originalteksten. De er lagt i munnen på Anna Pavlona Scherer, en nær venninne til keiserinne Maria Fedorovna, og hun møter med disse ordene fyrst Vasilij som kommer til en mottakelse hos dem. Ingen av disse karakterene kommer til å bli noe særlig viktige i denne romanen. Det viktige er språket det russiske aristokratiet fører. De snakker sammen på fransk, språket til fienden, også når han nærmer seg stuedøren deres. Vi kan også ane for fjernt den russiske høyadelen i St. Petersburg står fra de faktiske begivenheter. De diskuterer den alvorlige situasjonen som de diskuterer et hvilket som helst litt kjedelig emne, med vekt på dannelse og kultur, og med oppmerksomheten rettet mer mot formene, enn mot innholdet. Her i romanen kommer det grelt frem når sosieteten målbærer sin støtte for Russland og forakt for Frankrike på fransk.

 

Canto I, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO I

Nel mezzo del cammin di nostra vita
mi torovai per una selva oscura
ché la diritta via era smarrita.

Ahi quanto a dir qual era è cosa dura,
esta selva selvaggia e aspra e forte
che nel pensier rinova la paura.

I midten av veien som er våre liv
Fant jeg meg selv i en mørk skog
der den rette veien var skjult.

Akk, hvor mye å si hvilken æra er hard sak
denne ville og beske og harde skogen
at i tankene ble frykten fornyet.

Slik begynner den guddomemelige komedien til Dante. Livsløpet blir sammenlignet med en vei der Dante nå er kommet halvveis, og føler seg som om han er i en mørk skog der han ikke kan finne den rette veien videre. Det at han har gått seg vill, fornyer eller forsterker den frykten han føler. Den Guddommelige komedie er historien om hvordan han finner frem til den rette vei, og kommer seg ut av de mørke problemene og opp til lyset hos Gud. Veien går gjennom de tre dødsrikene, Helvete, Skjærsilden og Paradiset, og verket kan også leses som Dantes pilgrimsferd gjennom rikene.

Her i første sang i Inferno får turen så vidt begynt. Dante er helt alene, og vil gjerne sette føttene på en liten høyde (un colle giunto, “den rettmessige høyde”, Inf I,10). Han blir imidlertid forhindret av tre dyr (fiera), en panter (lonza), en løve (leone) og en ulv (lupo), som i kommentarene blir oppgitt å være symboler for Firenze (republikken, bystaten), imperiet (det romerske) og pavedømmmet (den katolske kirke), politisk sett, og luksus, overlegenhet og havesyke moralsk sett. Det er vanskelig å lese dette direkte ut av teksten. Men panteren blir beskrevet som smidig og rask, og at den i sterk grad forhindrer veien for Dante (anzi’pediva molto il mio cammino, Inf I,35), løven som at den har høyt hode og stor sult (con la testa alta e con rabbiosa fame, Inf I,47) og ulven som om den med hele sin lengsel forsøker å jage for magerheten sin, og at den gjør at mange folk lever i usselhet (e molte genti fe viver grame, Inf I,51).

Derimot er den videre symbolikken enkel å forstå. Dante vil gjerne komme seg opp i høyden, og i lyset der oppe få oversikten over skogen han befinner seg i, men luksus, overlegenhet og havesyke hindrer ham å komme opp. Det er de samme tingene som hindrer ham i å komme opp til Gud. Vi får også et interessant og tydelig i Dantes politiske ståsted, der han mener både den florentiske bystaten og den katolske kirker hindrer mennesket i å nå opp til Gud.

Det er her Dante blir introdusert for Vergil som følgesvenn.

Mentre ch’i’ rovinava in basso loco,
dinanzi a li occhi mi si fu offerto
chi per lungo silenzio parea fioco.
Inf I,61-63

Mens jeg strevde meg ned til lavere steder
foran mine øyne ble det meg tilbudt
hvem som lenge for stillhet har syntes utydelig.

Dette er Vergil. Det er ikke tilfeldig det er nettopp Vergil støter på, og som skal være hans følgesvenn først gjennom Helvete, så gjennom skjærsilden. Vergil er på noen måter Dantes forbilde også i skrivingen i verket. Vergil er selv italiener, fra Lombardia, og hans Aeniden var enkelt tilgjengelig for Dante som selvsagt behersket latin. Jeg leste Aeneiden på norsk for lenge siden, og husker ikke mye, men har fått sjekket opp at den handler om hvordan Aeneas reiste fra byen Troja for å grunnlegge Roma, og på veien også reiste innom underverdenen. Dante skriver også direkte i teksten at han har studert tekstene til Vergil lenge og med stor kjærlighet (grande amore) Inf I,83, og at Vergil er hans mester (maestero) og lærer (autore) Inf I,85.

Vergil kan fortelle Dante at han aldri vil klare å passere disse tre ville dyrene, og at det for ham er planlagt en annen vei. På denne veien skal Vergil være hans veiviser. Den skal gå gjennom et evig sted (loco etterno, Inf I,114), der han skal få høre de desperate skrikene fra de gamle sjeler som går gjennom lidelsene ved den andre død (Inf I,115-117). Han vil også få se sjeler som er mer tilfredse i ilden, fordi de håper å komme til det sted hvor de velsigende er (Inf I,118-121). Det første stedet er Inferno (Helvete), det andre Purgatorio (Skjærsilden). Om Dante virkelig klarer å nå så langt, skal han få en annen veiviser, og Vergil vil overlate ham i hennes varetekt. Denne veiviseren er Beatrice, og stedet er Paradiso (Paradis). Vergil er forhindret fra å se paradiset siden – som han sier – han har vært ulydig mot Guds lov (‘ fu’ ribellante a la sua legge, (125)). Vergil døde i år 19 f.kr, var romer, og fikk dermed ingen mulighet til å blir kristen. Som vi skal se har han nå sin plass i Helvete, sammen med andre av lignende kategori.

Dante vil gjerne følge Vergil til dette stedet han snakker om, og trygler ham om å ta ham bort fra dette fæle og det som verre er (fugga questo male e peggio, (132)).

Slik slutter Canto I i Inferno av Dantes gudommelige komedie.

Neste sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia