Det ringer

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES 17 februar 2004

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en “others”, altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.

KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.

KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Fröken Julie, av August Strindberg

I fjor postet jeg fem av Strindbergs historiske dramaer skrevet rett rundt 1900-tallet. De er spennende nok, men representerer ikke det Strindberg er aller mest kjent for. I år skal vi gå inn i det som har gjort Strindberg omdiskutert, et stykke i hjertet av naturalismen. Det er skrevet i 1888, og heter Fröken Julie.

Posten er under arbeid…