Measure for measure, av William Shakespeare

Dette er en av Shakespeares mørkeste komedier, og også en av hans minst populære. Det har den til felles med alle hans problemkomedier, det har strekker komediesjangeren, og gjør forløsningen som hører med til slutt ganske hul og utilfredsstillende. Her er ingen av de obligatoriske ekteskapsinngåelsene lykkelige, utenom det mellom Claudio og Juliet. I alle de andre er i hvert fall den ene parten dypt motvillig til å gifte seg med den andre. For Lucio er det en ren straff. For Angelo er det hans eneste utvei for å redde livet. For Isabella er det en ren kommando, og helt i strid med hennes opprinnelige planer om bli nonne og tilbringe livet i kloster. Den vanskelige slutten kommer på toppen av en vanskelig, og i alle fall ikke komisk handling. Grensene som blir trådt over underveis er altfor store til at skadene kan repareres til slutt. Det er heller ikke som i Much ado about nothing, der det bare er noen få karakterer – Don John og hans kumpaner – som tar del i ondskapen og umoralen. I Measure for measure er det en hel by. Selv den tilsynelatende gode hertug Vincent får sine problemer når vi går nærmere inn på ham. Verken Isabella eller Claudio står som ideal til etterfølgelse, langt i fra, Isabella er for ekstrem i sin kyskhet som de andre er ekstreme i sin umoral. Og Claudio vil ha sin søster til å sette livet til for å redde ham. Her er ingen karakterer å like og begeistres over, som Feste og Viola i Twelfth nigh, or what you willst, Touchstone og Rosalind i As you like it, Benedikt og Beatrice  i Much ado about nothing, Puck og de andre i A midsummers night’s dream.

Jeg er imidlertid begeistret for dette stykket også, og synes det er synd at det blir så sjelden satt opp. Det er gjort en kraftanstrengelse for å overvinne vanskelighetene som ligger i stoffet. Karakterene spriker veldig, kanskje mer enn at de står helt til troende. Samtidig er lagt inn mange replikker der karakterene selv innser sitt eget eller andres sprik. Isabella fordømmer broren, men forsøker også å redde ham. Claudio fordømmer søsteren, men blir straks hun er gått fortvilet og ønsker forsoning. Settehertug Angelo er ekstrem i sin dobbeltmoral, men virker egentlig ærlig i sin ekstremitet. Det er heller ikke så uvanlig at folk med stor makt dømmer andre strengt i gjerninger de begår selv. For meg er Angelo troverdig, og til og med oppriktig. Men jeg kan godt forstå dem som mener Angelo er umulig.

Det er også gjort et oppriktig forsøk på å få til en ordentlig forsoning til slutt. Og om denne forsoningen ikke lykkes, er det satt opp ganske klart og tydelig hvor problematisk det egentlig det er med de lykkelige avslutningene vi forlanger i komediesjangeren. Det får oss kanskje til å skru på hjernen med “lykkelig alle sine dager”-tankegangen. Livet er jo sjelden slik, at vi kan få avslutninger som løser alle problemer og sikrer lykken for alltid. Shakespeare forlot denne type avslutning etter Twelfth nigh, der den forresten heller ikke er helt ren, med Feste holdt utenfor lykken og mellom Orlando og Viola et ekteskap som kanskje ser litt rart ut, han skrev aldri mer komedier der alle var glade og fornøyde til slutt. I All’s well that ends well problematiserer han det til og med i tittelen.

Når det er sagt, er det ingen av konfliktene i Measure for measure som blir liggende ubehandlet. I den avgjørende sluttscenen får hver av karakterene det som skal være sin straff eller belønning. Det er selvsagt problematisk at det er hertug Vincent som enerådende deler ut dommen. Men dette problemet er også av dem stykket vil ta opp. Hele konflikten bygger jo på at settehertugen har håndhevet loven for strengt, og dermed idømt den egentlig uskyldige Claudio til dødsstraff. Om Angelo bare ikke hadde brydd seg, hadde Claudio og Juliet fortsatt med å ligge litt sammen og kose seg til de fikk giftet seg. Det er vel det reneste av alle seksuelle forhold i hele stykket, akkurat det mellom de to, det Claudio blir dømt for. Når det til slutt er den rettmessige hertugen som deler ut dommene, har vi fortsatt ingen garanti for at de er riktige og rettferdige. I en slik lesning blir det til og med en slags balanse i at mange av dem vel strengt tatt ikke er det, som at Angelo og Lucio motvillig blir dømt til å gifte seg, og åpenbart at Isabella blir dømt til å gifte seg med hertugen.

For Measure for measure (lenken bringer dere til utgaven på ShakespeareWords) finnes også

Tema og motiv, Karakterer, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som “skiftende varme i kinnene”.

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio “jeg vil” på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

As you like it, av William Shakespeare

I rekken av Shakespeare-komedier har vi nå kommet frem til As you like it. Det er antatt at Shakespeare skrev dette stykket i 1599 eller 1600. Den hører sammen med Much ado about nothing som kom før, og Twelfth night som kom etter, med til festivitaskomediene. Her er Shakespeare på høyden som forfatter av morsomme og uproblematiske komedier. Her er alle ingridienser fra det som har slått an tidligere, sang og musikk, jenter som kler seg ut som menn, handling i skogen, og en fredelig og lykkelig slutt der alle gifter seg og alle har det bra.

Tittelen As you like it er på norsk tidliger oversatt med “Som dere liker det”. Jeg foretrekker “Som dere vil ha det”. Det får enda sterkere frem at dette er et stykke til allmenn forlystelse. Her er det ingen vanskeligheter, ingen vanskelig stemning som vedvarer til slutten, ingen vonde utfordringer. Her er alle med i den lykkelige og forente stemningen som gjelder til slutt. De som har skiftet side har gjort det fordi de har blitt overtalt, her har ikke vært noen vold og kamper.

Som jeg skriver i Tema og motiv er dette den pastorale av Shakespeares komedier. Dette går lenger enn til at handlingen bare finner sted i skogen. Det er også kanskje det langsomste og minst begivenhetsrike av Shakespeares stykker. Fra andre til fjerde akt er det ikke mye dramatisk som skjer, det er mest snakk, man utveksler synspunkter om livet og kjærligheten. Spenningen som ligger der er når forkledningene som blir brukt skal bli avslørt, hvordan det vil gå med landsforsvisningen og hvordan de som skal ha hverandre får hverandre. Det er ikke mye utvikling fra den ene scenen til den neste frem mot dette målet.

Det er også problemer med den pastorale idyllen. Jaques og Touchstone trives ikke umiddelbart der, og hele hoffet forlater skogen og den såkalte idyllen så fort de får sjansen. Touchstones første replikk i det han kommer frem er:

TOUCHSTONE
Ay, now am I in Arden, the more fool I.
When I was at home I was in a better place, but travellers
must be content. (2,4,13-15)

Legg også merke til at det er den yngre hertugen som har overtatt for den eldre. Samtidig er det den eldre broren, Oliver, som behandler sin yngre bror dårlig. Han gjør det i kraft av at han er eldst. Shakespeare demonstrerer denne kontrasten allerede helt i begynnelsen av stykket, der innledningsreplikken til Orlando er at han blir dårlig behandlet av de som skulle være hans like. Da Oliver senere i samme scene kommer inn, setter han Orlando på plass, og han gjør det for eksempel ved å spørre om han vet hvem han har foran seg.

At kvinner spiller menn både i forkledning og i oppførsel, slik Rosalind gjør utkledd som Ganymede og som den aktive i forholdet til Orlando, det er noe som passer veldig godt inn i vår tid. Rosalind er kanskje den mest ressurssterke av alle Shakespeares kvinner, og i alle fall den som gjør mest av seg. Over en fjerdedel av teksten er lagt til henne. Hun er også styrende for mye av handlingen, setter opp premissene, og instruerer de andre hva de skal gjøre. Det er også hun som sørger for at alle får giftet seg med sin rette partner til slutt, riktignok med Hymen til hjelp for å gjennomføre selve vielsen.

Det er fine greier at en kvinne som Rosalind ikke sitter passiv når Orlando begynner å gjøre kur til henne, men at hun selv tar kommandoen over situasjonen. I leken som Ganymede og Orlando har, der Orlando skal oppføre seg som om Ganymede var Rosalind, er det Orlando som lar seg forme. Normalt er det i tradisjonen mannen som former kvinnen. Nå skal man alltid være litt forsiktig med å legge så mye i at forskjellige ting vakte mer eller mindre oppsikt i tiden det er skrevet i, mange ganger vil man da kunne overdrive forskjellen mellom den ene tiden og den andre. Det er ikke sikkert Rosalind var så sensasjonell i renessansen, som man da vil få henne til å ha vært. Det er imidlertid klart at hun er et stort unntak fra hvordan kvinner ble fremstilt i tidlige tekster, her er det som hun er skrevet for å behage vår tids feministiske lesere. Også for dem er stykket As you like it.

Og nettopp dette er hele meningen med stykket. Det skal være til behag. Her er ingenting ment å være brysomt eller vanskelig. Her er et lite stykke å glede seg over, som dere vil ha det.

Om As you like it (lenken fører til stykket som det er lagt ut på ShakespeareWords) har jeg også laget

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis, Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Plott og synopsis

Det som ligger til grunn for plottet i As you like it er at et nytt hoff med en yngre bror av hertugen har overtatt for den gamle på slotet. Den gamle og hans hoff er forvist til Arden-skogen. Mesteparten av handlingen foregår der ute, hvor også flere forviste etter hvert kommer til. De to viktigste som reiser dit ut er Rosalind, datter av den yngre hertugen, og Orlando, beileren hennes. Orlando er også del av et annet hovedplott. Han er yngste barn av den avdøde ridderen Rowland de Bois, og har som den yngste ingen rett på farsarven. Den gikk med det meste av verdier til Orlandos eldste bror, Oliver, som hater ham og behandler ham dårlig.  Etter en brytekamp mot hertugens profesjonelle bryter, der Orlando overraskende vinner, blir han tvunget til å rømme ut i Arden-skogen han også. Siden blir Oliver sendt ut av en rasende yngre hertug, for å finne Orlando. Dette er et av stykkets få spenningsmoment, hvordan konfrontasjonen mellom de to vil gå.

Ellers følger hvert kjærlighetspar sitt lille plott. Her er det viktigste det mellom Rosalind og Orlando. Mellom de to er det ingen virkelig hindring, siden de begge elsker hverandre og vil ha hverandre. Hindringen er bare at Rosalind inntil videre må opptre forkledd. Leseren eller tilskueren av stykket må godta at Rosalind ikke kan avsløre sin egentlige identitet for Orlando, før forholdene på slottet er bedre avklart. Det er imidlerid ikke noe egentlig i veien for at hun kunne avslørt sin egentlige identitet med en gang, og ikke utsette herligheten som venter dem.

Det er et kjennetegn ved dette stykket at Shakespeare bruker svært kort tid både på å etablere og løse konfliktene. Konfrontasjonene noen kanskje venter på kommer aldri. Den eneste akten der to viljer står direkte mot hverandre er den første, der vi også har noen dramatiske opptrinn, og utspillelse av konflikter. Resten av konfliktene blir alle løst utenfor scenen.

Akt 1

Vi ser her i akt 1 en ny demonstrasjon av hvor mesterlig Shakespeare bygger plottene sine. Det er mange karakterer og mange relasjoner, men vi får med en gang i første scene de viktigste av dem presentert. Vi får dem fra flere hold, fra Orlando som beretter om dem, fra tjeneren Adam som bekrefter dem, og så fra Orlandos eldre bror, Oliver, som kommer inn og demonstrerer dem. Deretter blir de satt på spissen av brytekampen som blir stelt i stand mellom Orlando og Charles. Oliver hater sin bror så fælt, at han vil at han skal dø eller bli krøpling i denne kampen.

Scene 1

Orlando har første replikk, der han kort gjør rede for plottet i stykket. Den unge hertug Frederick har overtatt tronen og sendt den gamle hertugen i eksil. Orlando hører til det gamle hoffet.

Scene 2

Scenen begynner med en samtale mellom jentene. Klovnen Touchstone kommer, og deltar så smått. Han har også melding om at det venter en slåsskamp mellom Orlando og bryteren Charles. Slåsskampen følger rett etter, for øvrig den eneste brytekampen som blir vist på scenen i Shakespeares stykker. Den har som uventet resultat at Orlando vinner.

Scene 3

I denne scenen er det de to jentene, Celia og Rosalind, får vite at de er bannlyst fra hoffet. De bestemmer seg for å kle seg ut som henholdsvis fattigkvinnen Aliena og den unge mannen Ganymede, og flykte ut til Arden-skogen

Akt 2

Denne akten begynner med en scene i skogen. Den står i kontrast til de intrigefylte scenene i hoffet. Her i skogen er det fred og harmoni.

Scene 1

Scenen og akten begynner med den gamle hertugens hyllest til livet i skogen. Tjeneren Amiens setter det så straks noe mer på plass, med å rose hertugen – kanskje smått satirisk – for at han klarer å omsette skjebnens stivhet i slike fine ord (AYLI 2,1,18-20). Deretter blir den andre tjeneren, melankolske Jaques, introdusert, ved at to av pasjeene forteller om hvordan han har stått ved en bekk og sørget over et felt rådyr. Hertugen vil straks til dette stedet.

Scene 2

Vi er tilbake i hoffet til den yngre hertug Frederick, der to lorder og hertugen har oppdaget at de to unge kvinnene, Rosalind og Celia, er borte, og at de har tatt med seg klovnen Touchstone.

Scene 3

Vakker scene der Orlando og Adam også bestemmer seg for å forlate hoffet, og dra til skogen.

Scene 4

Rosalind er herfra og langt ut i femte akt utkledd som Ganymede, Celia er Aliena, og sammen med Touchstone går de ut i Arden-skogen. Der ser de gamle Corin og unge Silvius sammen, Silvius travelt opptatt av å fortelle Corin hvor enormt han elsker Phoebe, og hvor lite Corin kan forstå av det. Dette setter i gang en diskusjon også hos de tre karakterene på flukt. Rosalind mener hun kan kjenne igjen følelsen Silvius beskriver, hun er i en lignende tilstand selv. Touchstone reagerer mer som en narr, tørrvittig kynisk.  Celia mener de heller skulle spørre gjeterne om de har noe mat til dem. Corin blir etter en liten diskusjon enig med dem om å hjelpe dem, mot betaling i litt gull.

Scene 5

Introduserer Jaques som tidligere bare har vært omtalt. Det er en scene hvor mennene i det gamle hoffet sitter i skogen og synger, det er tjeneren Amiens som fører ordet. Jaques står og hører, og ber dem om å synge mer. Amiens mener det bare vil øke Jaques’ melankoli, og det er Jaques helt enig i. Nettopp derfor skal de synge. Han vil selv bidra med et vers, og kommer opp med et som spotter både de andre og sangen deres.

Scene 6

Kort scene med Orlando og den gamle tjeneren Adam, som nå har kommet ut i skogen. Adam er imidlertid utsultet, og orker ikke å gå videre. Han legger seg ned for å dø, men Orlando ber ham vente og gjør det spøkefullt til en kommando fra herre til tjener. Her spiller Orlando på trofastheten Adam viste i scene 3 fra denne akten.

Scene 7

Den gamle hertugen vil ta et oppgjør med Jaques som ødelegger den gode stemningen som råder i skogen. Amiens har mellom scenene fortalt om opptrinnet under sangen i scene 5. Jaques kommer selv inn i scenen mens hertugen og Amiens leter etter ham, og hertugen starter nå straks en diskusjon med ham. Mens denne diskusjonen er i gang kommer også Orlando, han vil finne mat til Adam og er forberedt på å sloss for dem. Hertugen vil imidlertid ikke ha noe av trusler, men ønsker Orlando hjertelig velkommen til å spise. Opptrinnet går som så mange andre i dette stykket. Det blir sjelden ordentlig dramatisk, det ordner seg med vennlighet og noen gode ord. Det er for øvrig etter dette Jaques har sin berømte, lille monolog, som innledes med All the world’s a stage, and all men and women merely players. I stykkets handlingsgang er dette replikken som sies mens Orlando er ute og henter Adam, når replikken er ferdig, kommer Orlando tilbake. Hertugen gjenkjenner ham så som Rowland de Bois’ sønn.

Akt 3

Første scene er en kort scene i slottet til den nye hertugen. Resten av scenene foregår i Ardenskogen.

Scene 1

Kort scene der Hertug Frederick truer Oliver med at også han vil bli forvist, om han ikke finner broren Orlando innen 12 måneder. Fredercik er rasende over at Orlando beseiret bryteren hans. Oliver forsikrer hertugen at heller ikke han er noe glad i broren sin, men det demper ikke Fredericks raseri. Oliver blir sendt av gårde.

Scene 2

Scenen begynner med at Orlando løper rundt i skogen og henger lapper med kjærlighetsdikt på trærne. På dette tidspunktet i stykket er han ikke klar over at Rosalind også befinner seg i skogen, så verken at han skriver diktene eller at han henger dem opp har noe å gjøre ed at han vil kommunisere med henne. Han tar trærne og barken til vitne på hans kjærlighet til Rosalind.  Dette er en abstrakt form for kjærlighet, som kanskje parodierer ridderromaner og sonetteskriving som var vanlig i tiden. Man skulle erklære sin kjærlighet, heller enn å utøve den. I stykket er dette et tema, og Orlando har her sin versjon.

Rett etter dette kommer narren Touchstone og den gamle gjeteren Corin, to av dem som kanskje mest er i stand til å se gjennom slike ungdommelige kjærlighetserklæringer. Corin har den gamle gjeters livsvisdom, jordnær og enkel, mens Touchstone er en narr som kan vri og trikse med ord. Touchstone vinner dermed diskusjonen, trenet som han er i retorikk, men Corin står likevel igjen som den som har det best med seg selv og livet han lever. Han trenger ikke vinne diskusjoner.

Mens Touchstone og Corin står og snakker, kommer også Rosalind, forkledd som Ganymede. Hun leser en av kjærlighetserklæringene Orlando har skrevet på trærne. Touchstone spotter dem straks. Celia kommer også, utkledd som Aliene. Også hun har funnet kjærlighetserklæringer til Rosalind. Hun vet imidlertid hvem som har skrevet dem, og Rosalind sprekker etter å få vite. I en samtale dem i mellom, etter at Touchstone og Corin har forlatt scenen, forteller Celia at det er Orlando som er den forelskede poeten. Rosalind blir helt i hundre, og vil høre alt mulig om hvordan dette har gått til og hvordan Orlando ser ut og har det, men hun lar ikke Celia fortelle for hun avbryter hele tiden.

Midt mens de er i denne samtalen, kommer Orlando inn sammen med Jaques. De to kvinnene trekker seg tilbake for å overhøre samtalen. Orlando liker ikke Jaques’ melankoli, og Jaques spotter ham for kjærlighetsdiktene og for at han tar ting så høytidelig. Etter det går Jaques bort, og jentene trer frem for deres første møte med Orlando i forkledningene sine. Spørsmålet Rosalind utkledd som Ganymede stiller, er hvor mye klokken er. Orlando svarer at det finnes ingen klokke i skogen, det er bare tid på dagen. Så sier Rosalind at da er det heller ingen sann kjærlighet,  siden å sukke hvert minutt og stønne hver time vil avsløre tidens late fot lik som klokken (There is no true love in fhe forest, else sighing every minute og groaning every hour would detect the lazy foot of time as well as the clock (3,2,277-78)). Hun går altså rett inn på tema, Orlando har skrevet kjærlighetsdikt, men han velger i stedet å forfølge det Rosalind sa om tiden. Det følger en smått berømt diskusjon om tidens natur, om i hvilken fart den går, og om hvordan den oppfattes forskjellig for forskjellige folk i forskjellige situasjoner. Orlando reagerer på aksenten hennes, den er for skolert til å tilhøre som har tilbrakt hele sitt liv i skogen. Rosalind svarer at hun har den fra sin onkel som opplærte henne. Han visste også et og annet om kjærlighet, han var selv forelsket. Slik er vi på ny inne i temaet. Og denne gangen biter Orlando på. Rosalind får sagt at det er en som driver og henger lapper med kjærlighetsdikt opp på trærne, og Orlando sier straks at han er denne mannen. Det blir noen riktig morsomme replikkvekslinger, når Rosalind forklarer naive Orlando hvordan han ikke kan være forelsket, fordi han mangler en del kjennetrekk på slike. Orlando vil gjerne overbevise Ganymede om at han virkelig er forelsket, og Rosalind svarer morsomt at han like gjerne kunne forsøke å overbevise den han er forelsket i om at han er det. Slentrende slenger hun også med at det vil hun nok lettere gjøre, enn å innrømme det. Og så slutter scenen med det elegante forslaget, at Rosalind utkledd som Ganymede for å kurere Orlandos elskovssyke, skal bli objektet for Orlandos kjærlighet. Han skal altså kalle henne Rosalind, og gjøre kur til henne og tilbe henne som han ville gjort det om hun virkelig var Rosalind. Som hun altså er.

Scene 3

Denne scenen introduserer et nyt par, Touchstone og Audrey. Audrey er bare plutselig med i denne scenen, uten ytterligere introduksjon, mens Touchstone kjenner vi godt fra før. Det er tydelig de to har møtt hverandre utenfor handlingen. Touchstone er tydeligvis forelsket, og Audrey virker som hun er parat til å gjengjelde følelsene hans. Men det kan se ut som barrieren mellom Touchstones bakgrunn fra hoffet og Audreys bakgrunn fra skogen er verre for forståelsen mellom dem, enn barrieren mellom stillingen som narr og som gjeterjente. Touchstone skulle ønske Audrey var mer poetisk, den naturlige Audrey har vanskelig for å skjønne hva det skal bety, når poesien i sin natur er kunstlet. I skogen er tingene hva de ser ut for å være, så for Audrey er det en selvfølge å være sann. Toucstone menner at å være sann og skjønn på en gang er som å ha sukker på honning, det blir for mye av det gode, som jeg skriver mer om under sitater, der jeg har tatt med denne samtalen mellom dem.

Det ender imidlertid opp med at de skal gifte seg med hverandre. Og de kaster ikke bort tiden. Presten Oliver Martext dukker straks opp, og er klar til å gifte seg så snart Audrey kan finne en forlover. Jaques som har overhørt samtalen, trer straks frem og er villig, til Touchstones store glede. Ellers måtte de leve i synden.

Scene 4

I denne scenen er Rosalind sammen med Celia helt fortvilet over at Orlando ikke kommer som han har lovet å gjøre. Etter en stund kommer den gamle gjeteren Corin, og ber dem følge ham hvis de vil se et show (pageant) mellom sann kjærlighet og spottende forakt, noe de to jentene vil og gjør. Han tar dem til Silvius og Phebe, i neste scene.

Scene 5

I denne scenen ser vi for første gang Phebe, kvinnen til hvem Silvius gir sin aller mest hengivne kjærlighet etter mønster fra dikt og ridderromaner. Hun er imidlertid lite imponert av hans overdrevne erklæringer, og setter ham ganske på plass nede på jorden. Rosalind, Celia og Corin kommer til og observerer dem først, før Rosalind utkledd som Ganymede griper inn i situasjonen. Hun mener at Phebe har blitt aldeles bortskjemt av Silvius’ panegyriske utlegninger, slik at hun nå avviser ham, i stedet for å glede seg over at han vil ha henne og si ja til ham, som hun burde. De passer åpenbart for hverandre, og det er dumt av Silvius å gi inntrykk av at hun står over ham, og like dumt av Phebe å tro på det. Phebe er ikke udelt uenig i irrettesettelsen hun får, og foretrekker den fremfor tilbedelsen fra Silvius. Og så går det ikke likere enn at hun blir forelsket, ikke i Silvius som hun skal, men i Ganymede – Rosalind i forkledning. Det er blitt en ny liten floke av ting som skal løses i stykket.

Scenen avsluttes med at Silvius og Phebe kort snakker litt seg i mellom om hva som egentlig skjedde her. Nå er det Phebe som fører ordet, og hun forklarer sånn noenlunde hvorfor hun falt for Ganymede, men at hun nå vil se med mildere øyne også på Silvius. Tidligere mente hun at han plaget henne, når skal hun bære over med ham. I løpet av samtalen finner hun også ut at Ganymede vitterlig fornærmet henne, og for det vil hun skrive et brev til ham. Med Silvius’ hjelp.

Akt 4

Denne akten foregår i sin helhet i Ardenskogen.

Scene 1

Scenen begynner med en samtale mellom Jaques og Rosalind, utkledd som Ganymede. De diskuterer melankolien til Jaques, de ser ut til å akseptere hverandres sinnstilstand. Jaques gjør ingenting for å trekke Ganymede ned i sin melankoli, Rosalind ingenting for å trekke Jaques ut av den. Etter at de har snakket en stund, kommer Orlando, og Jaques går. Det første Rosalind gjør er å skjelle Orlando ut fordi han kommer for sent til møtet de hadde avtalt. Her treker hun sinnet sitt komisk langt, siden Rosalind for ham her i skogen er Ganymede, og slett ikke den han egentlig elsker. Det er her hun sier at en elsker som kommer et tusendels minutt for sent til en avtale med sin elskede, han er nok truffet i skulderen av Cupids piler, men hjertet er nok ikke berørt. Siden kommer en ganske berømt sammenligning med sneglen, som har horn og bærer huset på ryggen, og så er det den herlige scenen der Rosalind som Ganymede spør Orlando, hva ville du gjort nå, om jeg nå var din selveste Rosalind som stod foran deg, hva ville du si til henne, hva ville du gjøre? Det utvikler seg dit hen at de spiller sitt eget giftemål, med Celia i rollen som Aliena i rollen som prest. Underveis får Rosalind sagt mye om sitt syn på kjærlighet og ekteskap, et syn som nok ikke helt passer med den tradisjonelle kvinnerollen.

Da de på ny forlater hverandre, gir Rosalind Orlando streng beskjed om at han må komme tilbake innen to timer om han vil beholde Rosalinds kjærlighet. Men hun sitter ikke sterkere i det, enn at hun må forfølge ham og se hvordan han har det også i de to timene. Hun kan ikke unnvære ham.

Scene 2

Kort scene der Jaques og noen lorder kommer enten kledd som eller sammen med skogsfolk snakker over et nedlagt rådyr. Jaques kommanderer dem til å synge om rådyret, det er ikke så viktig med melodien, så lenge det blir bråk så de blir hørt. Scenen avsluttes med sangen.

Scene 3

Scenen begynner med at det enda en gang ser ut til at Orlando kommer for sent til en avtale med Rosalind utkledd som Ganymede, men i rollen som seg selv. Celia tar hans forsvar, før scenen tar en annen retning ved at gjeterguten Silvius kommer med brevet Phebe har skrevet til Ganymede. Rosalind leser dette brevet, og blir rasende både på Phebe og Silvius, som hun mistenker har ført brevet i pennen. Hun mener ingen kvinne kan ha skrevet som Phebe her har gjort. Det er også viktig for Rosalind å få Phebe til å la være å elske Ganymede, siden det kan avsløre at det er hun som er spiller denne mannsrollen, og denne kjærligheten kan uansett ikke føre til noe. Hun vil få Phebe forelsket i Silvius i stedet, og sier ganske strengt at at Silvius skal gå til henne, og kommandere henne til å elske ham – Silvius – hvis hun virkelig elsker Ganymede. Det sier vel kanskje litt av hvert om Silvius at han går for å oppfylle denne kommandoen.

På dette tidspunktet kommer også Oliver – bror til Orlando – inn i scenen. Han har ikke gjort noe aktivt siden første akt, og har siden han ble sendt ut av den yngre hertugen vært på let etter Orlando. Siden sist har han tydligvis funnet ham, og utenfor hva som vises i stykket har noe av det mest dramatiske som skjer foregått. Det blir bare fortalt i en beretning av Oliver. Dette er årsaken til hvorfor Orlando ikke holdt avtalen sin om å møte Rosalind i rollen som Ganymede. Oliver har også skiftet side, og er nå venn med Orlando og de andre.

Selve scenen som har foregått og som Oliver beretter om, og som har foregått utenfor det som blir vist, er en meget spesiell episode som ser ut til å være tung av symbolikk. Måten tingene skjer på er beslektet med drømmer, men blir fortalt som det er virkelig, og må vel også være virkelig siden Oliver nå har skiftet side og at han har med seg Orlandos blodige bandasje. Hva som har hendt, er at i det Orlando kommer løpende gjennom skogen på vei til møtet med Rosalind ser han en sovende mann, og en slange på vei til å krype inn i munnen hans. Treet er en svær og gammel eik, overgrodd med mose, og slangen er grønn og gyllen. Da den ser Orlando, snur den og glir unna inn i en busk. Derfra kommer det så en hunnløve ut, og Orlando tar kampen opp mot den. Den sovende mannen er Oliver selv, og han våkner av lyden av kampen mellom løven og Orlando. Orlando beseirer løven, men skader seg så smått. Og etter dette er Oliver og Orlando vel forlikte.

Det gjenstår i akt 5 bare å få alle parene giftet sammen.

Akt 5

Handlingen går for seg i Arden-skogen.

Scene 1

Touchstone er på jakt etter en prest eller noen som kan vie ham og Audrey. Sir Oliver Martext dugde åpenbart ikke. De finner William, en kar fra skogen, og Touchstone stiller ham noen kontrollspørsmål om han er kvalifisert.

Scene 2

Forholdene mellom brødrene Oliver og Orlando er tydeligvis forandret nå. Oliver er gått hen og blitt forelsket i Aliena, fattigkvinnen Celia er utkledd som, og han er nå villig til å gi fra seg farsarven til Orlando. Selv ønsker han nå å leve livet som gjeter. Det blir med det mange kjærestepar som skal ha hverandre. Rosalind kommer også inn på scenen, fortsatt utkledd som Ganymede. Silvius og Phebe kommer også, Silvius fortsatt hjelpeløst forelsket, og Phebe fortsatt helt avvisende. Hun vil ha Ganymede. Det følger en fra stykket godt kjent replikkveksling, der Ganymede spør hva det vil si å elske, og Silvius svarer i det vendingene han bruker, og Phebe sier at slik har hun det for Ganymede og Orlando sier slik har han det for Rosalind, og Rosalind avslutter i rollen som Ganymede hver gang med “And I for no woman”. Det er et ganske sterkt hint for de som er til stede om at hun kanskje ikke er den hun gir seg ut for, og morsomt for publikum siden de ikke forstår det. Rosalind avslutter scenen med å forsikre om at hun vil løse floken i morgen. Alle skal da møte opp og bli gift.

Scene 3

Dette er en mellomscene der også Touchstone og Audrey gleder seg til å bli gift dagen etter. Det er også noen i hertugfølget der, og de synger på Touchstones oppfordring en sang. Dette er en skikkelig sang med fart i, om hvordan unge elskere elsker våren. Ellers handler de mange sangene i stykket stort sett om jakt.

Scene 4

Dette er den siste scenen hvor alle blir gift. Den begynner med at Rosalind i rollen som Ganymede gjør rede for betingelsene, og alle til stede går med på dem. Så går Rosalind og Celia bort for å ordne sakene. Mens resten venter kommer Touchstone, og har en liten prat med Jaques. Etter en stund kommer Rosalind og Celia uten forkledning, og er sammen med Hymen, selveste bryllupsguden. Da det nå straks er klart at Rosalind skal gifte seg med Orlando, og ikke Phebe, blir Phebe ledig for Silvius og er villig til å ta ham, som hun har sagt. Hymen sløser ikke med tiden, og gifter dem alle straks i raske vers, inkludert Celia og Oliver, som også har rukket å finne hverandre.

Det er imidlertid ikke alt som kan forløses forløst. Den gamle hertugen og hans følge er fortsatt forvist til skogen, og den yngre sitter urettmessig ved tronen. Denne saken blir også nå løst, enkelt og greit, ved at den tredje sønnen til Rowland de Bois, Jaques de Bois, kommer med beskjed om de siste hendelsene ved hoffet. I løpet av 15 linjer fra 148 får han sagt at Hertug Frederick har møtt en gammel, religiøs mann, som har fått ham til å forstå sin feil, og nå er han villig til å gi tronen tilbake og la den gamle hertugen få alt som rettmessig tilhører ham. As you like it.

Dermed er alt i orden. Hertugen vil vende tilbake til hoffet med en gang bryllupsfesten er over. Han får med seg hele følget sitt, utenom Jaques, som heller vil reise til den religiøse mannen og høre hva han har å fortelle. Det får han lov til. Og så gjenstår det bare for Rosalind å avslutte med sin berømte epilog, den eneste epilogen holdt av en kvinne i et stykke fra Dronning Elisabeths tid.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Synopsis

Det er to plott i dette stykket. Det ene følger kjærlighetshistorien til Claudio og Hero, det ene den til Benedik og Beatrice. Man kan også kalle det et lite underplott hvordan politibetjent Dogberry får gjort jobben sin og arrestert de to slynglene Conrad og Borachio, og får en liten slant for strevet. Disse tre historiene er tett vevet sammen.

De to kjærlighetshistoriene fungerer som en slags motsetninger. Claudio og Hero ønsker ekteskapet fra første stund, men får sine ønsker forkludret av Don John og hans slemme kumpaner. De får Claudio og Don Pedro til å møtes utenfor det de tror er Heros soverom kvelden før bryllupet, og hører en mannsstemme der inne. Overbevist om at det er Hero de hører, bestemmer de seg for å avlyse hele bryllupet og offentliggjøre beslutningen under selve vielsen, slik at Hero blir stilt ut til spott for alle som straff for hva de tror er utroskapen hennes. Den de egentlig hører er imidlertid Margaret, en av Heros kammerpiker. Denne viktige scenen er utelatt fra selve stykket. Den blir bare omtalt før og etter, den står ikke i manuskriptet. Noen regissører velger imidlertid å ta den med likevel, siden man ikke trenger noen replikker for å vise den. Skandalen blir naturligvis fullkommen når den fullstendig uskyldige og uvitende Hero får disse forferdelige beskyldningene mot seg akkurat i det hun tror hun skal få sin lykke beseglet og få giftet seg med en mann hun vil ha. Det er til å begynne med ingen som forsvarer henne, og fra seg av sjokket beskyldningene gir henne er hun knapt i stand til å forsvare seg selv. Denne scenen som er et klimaks i dette handlingsplottet slutter med at Claudio, Don Pedro og skurkene forlater kirken, mens Hero ligger igjen besvimt på gulvet. Det gjelder nå å få reparert skaden. Claudio må forstå at Hero er uskyldig, og ville gifte seg med henne likevel. Hero må også bli forsonet med ham og med sin far, slik at komedien kan ende lykkelig som en komedie skal.

Den andre kjærlighetshistorien er mer underholdende. Det er de to kamphanene Bendik og Beatrice, som stadig forsøker å overgå hverandre i vittige tunger og skarpe replikker. De blir dermed noen ordentlige kranglefanter, og avviser kategorisk enhver tanke om ekteskap overhodet, og i hvert fall ikke med hverandre. Det er opp til regissøren hvor mye de egentlig skal elske hverandre fra første stund, og hvor mye de skal være klar over dette selv. For en leser står det enhver fritt til å tolke selv. Handlingsgangen i dette plottet går ut på å få Bendik og Beatrice sammen, enkelt og greit. Det er egentlig klart for alle i stykket at de to er ment for hverandre, det gjelder bare å få dem til å forstå det selv. Her er det ingen utenom de to selv som legger hindringer i veien.

Det tredje plottet, som egentlig ikke er noe selvstendig plott, er med for at kjeltringene som ville ødelegge for Claudio og Hero skal bli avslørt. I det tettpakkede stykket Much ado about nothing er, er det ikke mye plass å gjøre dette på. Det er ikke tid for noen grundig etterforskning, ikke rom for noe detektivarbeid. Shakespeare løser det med å la to av gjerningsmennene avsløre seg selv i en nattlig samtale, og at denne samtalen blir overhørt. Til dette trengs ikke noen spesielt begavede karakterer. Det rekker at karakterene forstår det som blir sagt. Shakespeare lar derfor antagonistene i dette handlingsplottet være to absurd dumme politikonstabler, Dogberry og hans assistent Verges. Denne delen av stykket er ren underholdning, og Shakespeare tar det helt ut med å utstyre særlig Dogberry med noen aldeles latterlige replikker. Det blir svært komisk når det er nettopp en slik skrulling som avslører de ondsindede skurkene og redder Heros uskyld.

 

The merry wives of Windsor

Forskningen setter The Merry Wives of Windsor som Shakespeares syvende komedie, skrevet og oppført antagelig i 1597, men trykket først i Quartoen av 1602, og som vanlig med Shakespeare er det meste om stykkets tilblivelse utenom dette usikkert. Hva som er sikkert er at dette er det eneste av Shakespeares stykker med handling fra samtidens midddelklasse. Det er en av Shakespeares mer burleske komedier. Den er ikke så farseaktig som de tidlige, slik som Two Gentlemen of Verona, Comedy of Errors og Love Labors lost, ikke så festlig som de øvrige midtre komediene, slik som Midsummer nights dream og Much ado about nothing, den har heller ikke rikdommen i innhold og tolkningsmuligheter som disse, og The Merchant of Venice, og den har slett ikke den mørke undertonen til Shakespeares sene komedier. Det er ren underholdning for middelklassen, kan man si, der man ikke trengte gå hjem og bekymre seg for vanskelige problemstillinger og ulike tolkningsmuligheter, her er det bare å se og forlyste seg.

 

The Merchant of Venice, av William Shakespeare

Det er kanskje ikke helt enkelt for en moderne leser å gå med på klassifiseringen av dette stykket som en komedie. Her er ikke mye å le av. Replikkene er ikke gjort morsomme. For mange av karakterene står mye på spill, i teateret vil det si livet, og stykket har en av de mest omdiskuterte figurer i hele Shakespeares forfatterskap. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om antisemettisme for jøden Shylock, som helt åpenbart spiller en nedrig rolle i dette stykket og oppfyller alle de fordommer noen måtte ha om jøder. Det må være greit, ellers ville det blitt veldig rart å ikke la akkurat det folkeslag som er kjent for å låne ut penger mot renter, ikke få spille rollen som det i et teaterstykke. Debatten om Shylock har tatt overhånd i dette stykket, som det så ofte skjer når rasismebegrepet blir lansert. Det er brennbart materiale, dette, så jeg skal la hele problemstillingen ligge, og diskutere alt det andre som befinner seg i dette stykket.

Posten er under arbeid…

Stykket har en oversikt over karakterene,  en synopsis og et utvalg sitater.

A midsummer night’s dream, av William Shakespeare

Dateringen av stykkene til Shakespeare er vanskelig. Generelt har man en quarto (Q1) fra 1600, stykkene i denne må nødvendigvis være skrevet før dette året, og man har en ny quarto (Q2) i 1619. I 1623 har man den første folioutgaven (F), der stykkene skal være samlet. Det har imidlertid vist seg at Shakespeare skrev flere stykker enn de som finnes i denne folioen. Utover dette har man noen spilledatoer, og noen få henvisninger, men sjelden mer presis enn at noen har sett et bestemt stykke av Shakespeare på en bestemt dato. Det betyr ikke at dette var premieren, og man kan heller ikke her slutte noe mer bestemt at stykket må ha blitt skrevet en eller annen gang før denne datoen. For å bestemme nærmere må man se etter stilistiske trekk, man må se etter referanser i teksten, man må spekulere. Det har forskerne gjort i århundrer.

Stykket A midsummer night’s dream, eller “En midtsommernatts drøm” som det heter på norsk, blir da plassert på midten av 1590-tallet, enten i 1594 eller 1595 (første gang stykket blir nevnt er imidlertid 1598). Det vil da markere overgangen fra Shakespeares mindre gode tekster til hans storhet. Det blir svært synlig når man ser på komediene. Jeg har skrevet litt om det her på bloggen også, av komediene før A midsummer night’s dream er det bare The taming of the shrew som holder. De andre komediene, Two gentlemen of Verona, A comedy of errors og Love labors lost, er alle på sin måte klønete skrevet. De virker oppkonstruerte, overskuddet er anstrengt, og det vakre språket som også disse tidvis er skrevet i, virker litt påtatt og nesten litt løsrevet fra handlingen. Handlingen har heller ikke noe dypere i seg. Disse stykkene er skrevet for å få publikum til å le, og alle virkemidler er brukt for å oppnå dette.

Så kommer altså A midsummer nights dream, og plutselig er det der alt i hop. Karakterene er helt distinkte, lette å spille og lette å like, handlingen er et overskudd av ideer og innfall, men alle deler har sin naturlige plass i helheten, og alt fungerer på flere plan. Videre er språket helt tilpasset handlingen, de vakre setningene er helt på sin plass, fungerer på flere plan de også, og passer også til hver karakter i hver situasjon karakteren ytrer dem i. Det er et mangfold og en rikdom man bare må la seg forbause av, og det er perfekt legitimert av stykkets tittel og tema. Dette er midtsommernattsdrømmen, der alver og magiske midler overtar, og ingenting er styrt av det som vanligvis styrer livene våre. Og så har man at dette foregår i teateret, som også kan være magisk og styrt av andre krefter, noe som igjen får oss til å reflektere over om det er så stor forskjell på dette og livene våre, i hvert fall i noen deler av det. Det er vanskelig å forestille seg at en forfatter kan skrive noe som dette først, og så gå over til å skrive noe flatt som Love labors lost etterpå. I tiårsperioden fra 1595 til 1605 er det Shakespeare skriver flesteparten av mesterverkene sine.

Plottet, eller plottene i dette stykket er sammen med handlingsreferatet nærmere beskrevet i en egen post. Her skal jeg skrive mer om hva stykket handler om på flere nivå, og hvilke virkemidler som blir brukt til å få frem det stykket vil ha sagt.

Et hovedpoeng med stykket er at det skal være lekent. Med en gang man tar det for seriøst og begynner å diskutere det for alvorlig, vil man feile i å få fatt i hovedpoenget. Det handler som en god komedie skal om livet og kjærligheten, om den delen av livet som går ut på å finne den rette å gifte seg med. Her er man utsatt for skiftende hell og skiftende stemninger, og man har vel ikke alltid selv helt kontroll på hva som skjer med en.

Shakespeare tar den manglende kontrollen helt ut med å introdusere den hellige eliksiren til alvene. Den som får denne smurt på øynene faller pladask og motstandsløst for den første han ser, eller hun ser, om det er en jente som får smurt det på. I hendene på Puck blir det enda mer illustrerende, siden den ser ut til å ramme helt tilfeldig, ettersom Puck roter en del i hvem han skal smøre urten på.

Når man godtar dette som stykkets premiss, blir det en rekke svært komiske og også smått ettertenksomme opptrinn. Først når Demetrius og Lysander får smurt urten på foran Helena, og begge etter tur erklærer betingelsesløs kjærlighet til henne. Shakespeare utstyrer dem begge med noen virkelig vakre replikker, han er jo en mester i å skrive kjærlighetsvers, så hvorfor skal han ikke utnytte sitt mesterskap også når han legger dem i en falsk munn? Eller er det egentlig falske erklæring Demetrius og Lysander kommer med? De mener det begge dypt og inderlig, om enn de er fremsatt i det man trygt kan kalle påvirket tilstand.

Om man kanskje kan godta at Demetrius og Lysander kan bli forelsket i Helena av å se på henne, er det komplett umulig å gå med på at alvedronningen Titania kan bli forelsket i den stakkarslige veveren, Bottom. Kjærlighet gjør blind får her sitt helt spesielle uttrykk. Bottom er utstyrt med et eselhode, og han synger en helt håpløs sang med den mest prosaiske og tøysete tekst, men i Titanias sanseverden er han en engel med en engels røst. Det er en rekke kontraster som får frem poengene. En så enkel ting som at Titania snakker i vers, mens Bottom svarer i plump prosa, det er ustyrtelig komisk når Titania for eksempel utbryter Thou art as wise as thou art beautiful, i akt 3, scene 1, linje 131.

Kontraster og motsetninger

Kontrasten mellom Titania og Bottom er iøyenfallende komisk. Det er nesten som en spøkefull kommentar til alle kontrastene ellers i stykket, som teaterstykket håndverkerne setter opp til slutt står i kontrast til hele teatrerstykket A midsummer night’s dream er. Det er ellers en del andre motsetninger som ikke bare har en komisk effekt, men som inneholder en del mening. For eksempel står motsetningen mellom byen – det vil si sivilisasjonen – og landet – det vil si naturen -  i dette som i flere andre Shakespeare-komedier for en motsetning mellom konflikt og vanskeligheter, og frihet og glede. Det er i Shakespeares komedier alltid i byen intrigene er, her ligger løgnene og falskheten, i skogen får man hvile fra problemene og kan samle krefter.

I A midsummer night’s dream blir kontrasten mellom byen og skogen forsterket med at i byen bor menneskene, i skogen bor alvene. De er vesensforskjellige. Man kan som en skoleøving sette opp en hel liste med motsetninger mellom alvenes liv i skogen, og menneskets liv i byen. Alvene er udødelige, mennesket dødelig, alvene leker, for menneskene er alt alvor, alvene er fri, menneskene er bundet, og slik kan man fortsette. Alvenes frihet er fundamental, de er fri som tanken og kan fly fort som den. Mennesket er bundet av jorden de går på. Det er også slik den første alven presenterer seg, når Puck i andre akts første scene spør hvem han er. Her er det akkurat som stykket skyter fart, fra det trege og trauste livet menneskene lever i byen. Kontrasten er direkte med avslutningen av første akt, der håndverkerne i prosa strever med å få ordene til å uttrykke hva de mener. Jeg har tatt med hele den første alvereplikken i noen utvalgte sitater.

Drømmen i midtsommernatten

Blant de mange kontrastene og motsetningene må vi også nevne natt og dag, drøm og virkelighet. Alvene lever om natten, i skogen, det er deres domene. Det er da de vidunderlige tingene skjer. Det er akkurat nesten som en drøm, fritt og ubundet av virkelighetens strenge regler og problemer. Merk også at det kun er når noen sover, og kun om natten og ute i skogen, at urten fungerer som magisk eliksir.

Litt om humoren

Bottoms tale ved slutten av første scene fjerde akt er ubetalelig, der han gjør rede for de vanvittige opplevelsene han har hatt med alvedronningen Titania, overbevist om at det er en drøm, og ute av stand til å gjøre rede for det på noen som helst måte. Så runder han det av at han vil be Peter Quince skrive en ballade om det, en helt vanlig snekker med et helt vanlig navn, som om Peter Quince bedre enn Bottom skulle kunne klare det. Bottom har imidlertid et navn, Bottoms dream, fordi den hadde ingen bottom, ingen bunn. Det er herlig morsomt, lille, fattige Bottom som har opplevd noe større enn han kan tro på, og Shakespeare som sparker litt til seg selv, om at Peter Quince skal skrive balladen om dette.

For stykket finnes også en oversikt over karakterene, et handlingsreferat og noen utvalgte sitater. Hvis dere vil lese i stykket i original er det en utmerket nettside med nødvendige ordforklaringer på Shakespearewords.

The Comedy of Errors, av William Shakespeare

I dag skal jeg poste en blogg om Shakespeares tidlige komedie “The comedy of errors”. Det er et av hans første stykker, et av hans korteste, og et av hans enkleste. På den kronologiske listen til nettsiden Shakespeareswords, som igjen har sine data fra Stanley Wells og Gary Taylor i Complete Oxford Shakespeare, så er stykket sannsynligvis skrevet en gang mellom 1592 og 1594. Den første kjente oppføringen av stykket er 28. desember, 1594 (denne opplysningen har jeg fra Nortonutgaven av Shakespeares samlede verker), så til den datoen må det i hvert fall ha vært skrevet. I kronologien blir det da Shakespeares tredje komedie, og på min blogg skal det da postes den tredje måneden, det vil si i mars.

Plottet i stykket er to par tvillinger som blir skilt fra hverandre i en storm på havet. Det er herre og tjener, og for å gjøre muligheten for forveksling komplett, har begge settene med tvillinger samme navn. Det er Antipholus og tjener Dromio fra Syrakus og Ephesus. Disse to byene lå i strid med hverandre, og det i en slik grad at det var straffbart med døden om en fra den ene byen befant seg i den andre. Det er denne loven tvillingenes far, handelsmannen Egon, har brutt, og står i ferd med å bli dømt for av hertugen da stykket begynner.

Dette er en komedie man ikke skal legge for mye i, selv om den er skrevet av Shakespeare. Komikken ligger i at når den ene tvillingen med sin tjener kommer til byen, tror befolkningen at det er den andre. Det gir seg morsomme utslag når den ene har gjort en handel den andre ikke kjenner til, skal oppbevare penger han aldri har sett og til og med har giftet seg uten å kjenne sin hustru. Det er klart det kan bli komiske scener av dette, men det er komikk uten brodd, uten dybde og uten følelse. Dette er teater som skal fungere som fornøyelse, og ikke som utvikling eller renselse, eller noe annet av det mer høyverdige man av og til vil forbinde med klassisk teater.

Min utgave av Shakespeares samlede verker (fra Norton) har gjort meg oppmerksom på at ideen til stykket har Shakespaere fra den gamle, romerske dramatikeren Plautus. Det er vel kjent og godt studert at de fleste av plottene Shakespeare bruker har han fra andre kilder, hans mesterskap ligger i å bruke andres ideer på en rikere og mer betydningsfull måte. Jeg vil alltid trå litt forsiktig her, siden jeg som regel selv ikke har lest originalene. Det forekommer meg å være en klassisk ide å bruke tvillinger som utgangspunkt i en forvekslingskomedie, men at Shakespeare her utvider med å legge til et ekstra sett tvillinger, og ellers forsyner seg av de klassiske ideene tilpasset rennessansens verdensbilde.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om stykket. Det skal være fort gjort å lese det. En siste ting som kanskje kan være litt spennende å se på, er hvordan Shakespeare fordeler informasjonen gjennom stykket. Hva vet karakterene og hva vet publikum? Publikum får med en gang vite hva som er hovedsaken, at det er tvillinger som er kommet bort fra hverandre. At karakteren som formidler informasjonen er tvillingenes far, og står i fare for dødsstraf, gjør oppmerksomheten skjerpet og sikrer at publikum får det med seg. Verken hertugen som anklager eller Egon som er anklaget er noe særlig med i stykket før helt mot slutten igjen. Hele stykket blir egentlig båret på dette hvordan reagerer karakterene på det de ikke vet, men som vi vet. Vår nysgjerrighet går på hvor langt dette vil gå, vil noen finne det ut, hva vil skje. Selv de mest usannsynlige forglemmelser og forsvergelser gjør at noen i stykket fatter mistanke til den egentlige forklaringen, de er alltid helt godtroende i det virkelighetsbildet de lever i. Når tvillingen en av tvillingene sier han ikke vet, eller ikke kjenner til, blir han alltid oppfatet som en løgner, det er aldri antydning til at noen forsøker å finne en annen forklaring på gåten. Det gjelder uansett hvor sterkt tvillingen sverger sin uskyld.

Karakterene i stykket får svaret på gåten helt til slutt, i tråd med klassisk dramaturgi. Det skjer først morsomt, da forvekslingen når sitt høydepunkt, og den ene tvillingen ikke engang kjenner igjen sin egen far. Faren, Egon, kjenner imidlertid historien, og kan fortelle hvordan det hele henger sammen. Like etter kommer den andre tvillingen frem, og fjerner enhver tvil. Stykket slutter like etter med at alle blir benådet, og alle blir glade.

The comedy of errors, eller “Forvekslingers komikk” som det kanskje kunne hete på norsk, er mer et greit håndverk enn stor kunst. Det er en farse som kunne klart seg like greit på revyscenen som i en stivpyntet teatersal. En forfatter som Shakespeare var sikkert i stand til å skrive et stykke som dette i løpet av en uke, og han ville ikke fortvilt et øyeblikk om stykket gikk tapt.

The taming of the Shrew, av William Shakespeare

Dette er et av Shakespeares tidligste stykker, antagelig skrevet mellom 1591 og 1594. Det er en kommedie, og den første kommedien av Shakespeare jeg analyserer nøye.

Handlingen foregår på to plan, den ene i det vanlige, dagligdagse England, det andre i Italia hvor Sly er lurt til å være herre..

Plot: To søstre bor i Padua, Kahtrine og Bianca. Bianca er yngst og vakrest, og får alle frierne, mens Kathrine er et troll ingen vet hva de skal gjøre med. Den velstående faren, Baptista, sier imidlertid at ingen får gifte seg med Bianca før Kathrine er giftet bort. Frierne Hortensio og Lucentio må altså lure seg til å være med Bianca, mens de må finne noen som kan gifte seg med Kathrine. Dette er Petruccio, og det er han som får i oppgaven å temme trollet.
Ut av dette får vi to plot, det ene er konkurransen om Bianca, det andre er temmingen av Katherine. Begge disse hører igjen inn under at det hele er satt i scene for Sly, for en liten morsomhet med ham.

INTRO:
1. Tiggeren Christopher Sly har en liten scene med vertinnen av et vetrshus, før han sovner og blir utsatt for et lite pek. En Lord bestemmer seg for å kle ham opp, og befaler tjernerne sine til å varte ham opp slik at han tror han er en mektig mann med store rikdommer. Lorden sender også bud på sin vasall (page) Bartholomew, med beskjed om at han skal kle seg opp som en vakker Dame og være Slys kone. Dette siste skiller seg fra den klarer parallellen noen hundre år senere, Jeppe på Bjerget.

2. Sly våkner og blir møtt av prektige tjener som snakker fint og på vers. Dette står i fin kontrast til det mer plumpe språket Sly benytter, og han vil alldeles ikke gå med på at han er noen annen enn den han er. Etterhvert lar han seg imidlertid overtale, og begynner å snakke på fint, men hele tiden med å falle ut av det, særlig når han blir ivrig. Det blir han når hans vakre kone, som altså er Bartholomew, kommer og han må vente med å ligge med henne.

Introduksjonen ender med at en budbringer kommer og meddeler at Sly skal få se et teaterstykke, hvorpå Sly setter seg ned med sin falske kone for å se.

AKT I:
Scene 1: En gate i Padova.
Lucentio fra Pisa ankommer Padova sammen med tjeneren Tranio for å studere ved universitetet der. Samtalen mellom dem blir snart avbrutt av at gentlemannen Baptista kommer med sine to døtre, den ene et gammelt troll, Katherine, den andre et ung skjønnhet, Bianca. Stykkets plot er at Baptista ikke vil gifte bort Bianca før Katherine er gift, men hun er det selvsagt ingen som vil ha. Bianca har derimiot to friere, foruten Lucentio som straks blir forelsket, de to andre frierne er Hortensio og Gremio. Gremio er gammel og rik, Hortensio har i likhet med Lucentio boklig kunnskap. De to må finne en utvei for å få noen til å gifte seg med Katherine, Lucentio og Tranio må det samme, men først må Lucentio komme i en situasjon hvor han kan se sin utkårede oftere. Alt må skje i hemmelighet, både i respekt til Baptista og i respekt til Hortensio og Gremio. Løsningen er at Lucentio skal kle seg ut som skolelæreren Bianca trenger, mens Tranio skal være Lucentio. Disse forkledningene ansoprer store deler av forviklingene i stykket, da også Hortensio senere vil kle seg ut.
Scenen slutter med en fin liten kommentar fra Sly og publikum, han liker stykket veldig godt, men håper det snart er ferdig.

Scene 2: Foran Hortensios hus
Introduksjon av den siste sentrale karakteren, Petruccio, som skal gifte seg med Katherine. Petruccio er en gentlemann fra Verona, og han introuderes ved Hortensios dør, der han har en liten scene med tjeneren Grumio som misforstår ordet “knock”, og oppfatter “knock me here” bokstavlig. Misforståelsen er snart avklart, og Shakespeare går raskt videre med handlingen. Petruccio avslører for Hortensios at han gjerne vil gifte seg med en rik manns datter, og har ingen motforestillinger mot Hortensios forsiktige forslag om Katherine. Samtidig har den utkledde Lucentio fått jobb som skolelærer av Gambio, som kommer til Hortensio for å fortelle den gode nyheten. Hortensio har gode nyheter om Pertuccio som vil få Katherine av veien, og denne gleden blir bare forkludret av Tranio, utkledd som Lucentio, som dukker opp og vil vite veien til Baptistas hus. Han lar det skinne gjennom at han kanskje kan være ute etter en av døtrene der, noe som selvsagt irriterer Hortensio og Gambio, de trenger ingen ytterligere konkurranse.

AKT 2
Scene 1:
Bianca er bundet av Katherine, som vil tvinge henne til å si hvem av frierne hun liker best. Petruccio kommer omtrent umiddelbart etterpå, og ber i høystemte vendinger Baptista om Katherines hånd, Baptistas jordnære svar er fin kontrast, han kjenner datteren, Petruccio gjør det ikke. Og han blir bare mer ivrig på å få alt ordnet straks da han får høre medgiften, det forandrer ikke noe at musikklæreren (og frier til Bianca) Hortensio kommer inn med lutten rundt halsen, da han har forsøkt å lære henne å spille. “I love her ten times more than e’er I did.” Batista henter datteren, og Petruccio proklamerer sitt frieri, som Katherine slår rett til jorden og sier ikke tale om, og skjeller ham ut, uten at Petruccio på noen måte forandrer sin fremtreden. Og her kommer første “kiss me, Kate. We will be married on Sunday.”
Gremio og Tranio (forkledd som Lucentio) går straks i gang med å be Baptista om Biancas hånd, og kappes om det mest attraktive frieriet. Tranio har størst rikdommer, og vinner frem, så fremt at han kan stå for hva han har lovet bort.

AKT 3
Scene 1: Baptistas hus
Lucentio kommer forkledd som Cambio, huslæreren, Hortensio, forkledd som Licio, musikklæreren, de skal nå fordekt lære opp Bianca og fri til henne. Begge gjør det svært så virtuost, men Bianca er like fullt skeptisk, og går villig vekk da han en budbringer kaller på henne for å gjøre klar til bryllupet. Hun gjør det dog klart for Lucentio at hun foretrekkerh ham.

Scene 2: Foran huset
Det er bryllupsdag, og Baptista, Tranio og Katherine venter, Kathrine forsverger Petruccio og bryllupet, og ønsker hun aldri hadde sett ham, før hun forlater scenen gråtende. Biondello kommer og meddeler at Petruccio er på vei, men i et veldig merkelig antrekk for et bryllup, og det er så sant som det er sagt, alle forsøker å overtale Petruccio til å skifte, men Petruccio er fast i sin sak på å gifte seg i dette antrekket det tok Birandello 17 verselinjer å beskrive.

Scene 3: Fortsetter
Tranio og Lucento entrer scenen for å diskutere seg imellom hvordan det blir med Bianca, da Gremio dukker opp med rapport fra bryllupet, det har blitt skandale. Petruccio har oppført seg som en bølle, bannet og bråket og slått, Gremio orket ikke være der lenger og gikk før tiden. Snart kommer resten av følget, og Petruccio er virkelig “kated”, han vil straks forlate selskapet og nekter endog bruden å ta i mot familiens gratulasjoner. Alt brautende og veltalende på en gang, Kathrine har ingenting å si imot, og ingen av de andre heller. Resten av forsamlinen er i lattermildt sjokk da brudeparet rir bort.

AKT 3
Scene 1: Petruccios hus
Tjeneren Grumio kommer i forveien, og forteller en annen tjener, Curtis, hvordan reisen har foregått og hvordan Petruccio har kjeftet og smelt, og Katherine har ramlet i noe gjørme, og Petruccio har jaget hestene – og Grumio – av gårde. Nå skal de gjøre i stand, men enda så godt de gjør i stand, ankommer Petruccio rasende og forlanger middag straks, og når den kommer straks, sier han den er brent og dårlig og slenger tallerknene på gulvet og skjeller ut tjenerne. Katherine tar tjenernes parti, men får beskjed at her godtas ingenting annet enn det beste, og det er for henne han vil sette denne standarden. Men den høye standarden gjør at Katherine må gå til sengs uten mat, og til sengs får hun heller ikke gå i fred, for sengen er dårlig redd og også dette blir det bråk av.
Scenen slutter med at Petruccio kommer inn på scenen og forklarer sine intensjoner, alt er satt i scene for å temme trollet Kate, og han utfordrer også “He that knows better how to tame a shrew, Now let him speak. “Tis charety to show.”

Scene 2: Padova, Baptistas hus
Tranio (tjeneren) er forkledd som Lucentio, Hortensio som Licio, og de kappes fortsatt om Biancas gunst, men det er Lucentio selv forkledd som læreren Cambio, som lykkes best. Hortensio og Tranio ser det, Hortensio avslører for Tranio sin sanne identitet, og Tranio benytter anledningen til å få Hortensio til å forsverge sin kjærlighet til Bianca, og det gjør han, han sverger at han aldri mer skal ære og smigre henne, han skal finne en annen. Han drar så til oppdragelsesskolen til Petrotccio, forlater scenen. Deretter kommer en pedant som kan spille faren til Lucentio, han ligner ham. Denne er meldt av Biondello. Hensikten er å garantere Baptista for finansene.

Scene 3: Petruccios hus
Tjeneren Grurmio terroriserer Katherine som vil ha mat, men alle retter Grumio foreslår, trekker han tilbake med ordspill mot Katherines temperament. Katherine ender opp med å slå ham, og så kommer Petruccio, også med en rett, som han også trekker tilbake, fordi hun ikke øyeblikkelig sier takk, han sier det er fordi hun ikke liker maten, og da hun så straks sier takk, og ber ham la det stå, spiller han fornærmet og sier at selv den simpleste tjeneste fortjener en takk. Deretter kommer skredderen med tøyer for besøket de nå skal gjøre til Baptista, alt tøyet er godt nok for Katherine, ingenting for Petruccio, som skjeller ut skredderen og sender ham tilbake uten å ta i mot tøyet. Også Grumio spiller med her. Scenen blir observert av Hortensio, som nå er på oppdragelsesskolen og har morsomme sidereplikker. Scenen ender med at de skal dra til Baptista i klærne de går i, men besøket blir ikke noe av da Petruccio sier klokken er syv, Katherine retter til tre, og Petruccio klandrer henne for å gå mot alt han sier og slår fast at de går når klokken er det han bestemmer.
Rett før dette har Petruccio en til dels vakker monolog, der han påpeker at skjønnheten ikke ligger i klærne, men i det indre. Vakkert sagt, men her fungerer det i god kontrast til at han har nektet Katherine å ta på seg nye klær.

Scene 4: Padova, Baptistas hus
Pedanten utgir seg for å være Lucentios far, og får sammen med Tranio Baptista til å gå med på giftemålet med Bianca.

Scene 5: Fortsetter
Lucentio og Biondello blir enige om hvordan giftemålet skal arrangeres i praksis. De må få det gjort unna hurtig, siden mange av forbindelsene er mellom folk i forkledning, og bryllupet må avholdes før bløffene avsløres.

Scene 6: Vei mellom Petruccios hus og Padova
Hortensio, Petruccio og Katherine er på vei mot Padova. Petruccio priser månen, og Katherine sier det er solen, og Petruccio kjefter på henne for alltid si ham i mot, og gir ordre om at de skal snu. Hortensio ber Katherine ikke motsi Petruccio, ellers kommer de seg aldri til Padova, og Katherine sier som Petruccio, og fortsetter med det selv om han øyeblikket etter snur og kaller Katherine gal som ikke ser forskjell på sol og måne. Det samme gjentar seg da møter en gammel mann, Petruccio sier det er en skjønn, ung jomfu, og Katherine priser hennes skjønnhet og hyller foreldrene, hvorpå Petruccio kaller henne gal også her, og Katherine sier det må være solen som har blendet henne. Den gamle mannen er Vincentio, Lucentios far.

AKT 5
Scene 1: Padova, Luccentios hus
Et voldsomt opptrinn der Vicentio kommer for å treffe sin sønn, Lucentio, men blir ikke sluppet inn av pedanten, og så kommer Tranio forkledd som Lucentio, og hevder Vicentio er en villmann og vil ha ham kastet i fengsel. Vicentio hevder sin rett, men til stede er bare folk som ikke kjenner bløffen, heller ikke Gramio tør sverge på at Vicentio er Lucentios rette far, når Tranio står der og hevder at han ikke er det. Gramio kjenner ingen annen Lucentio enn Tranio. Til slutt kommer den ekte Lucentio med sin Bianca, og nå som bryllupet er overstått, kan alle forkledninger avsløres. Petruccio og Katherine har stått ved siden av og bivånet opptrinnet, etterpå vil Petruccio ha et kyss, “Come, my sweet Kate. Better once than never, for never too late.”

Scene 2: Lucentios hus
Nå sitter de der alle samlet, mennene som har giftet seg, Lucentio, Hortensio og Petruccio, og de bestemmer seg for å ha veddemål om hvem som har den lydigste konen. De sender tjenerne sine ut med bud på henne, verken Bianca eller Widow (Hortensios kone) kommer, men Katherine kommer straks, og hun henter også de andre, og hun har sin kjente monolog om kvinners lydighet til mannen. Med et smil kan Petruccio innkassere vinnersummen.

–
Dette er litt av et stykke, som vel snarere har øket i aktualitet enn tapt, etter kvinnefrigjøring og feminisme som vil problematisere Katherines forvandlinger ytterligere. Jeg mener hele stykket må sees som en komedie, og en kommedie som er formet slik at hele stykket er et stykke i stykke. Den egentlige handlingen er døddrukne Sly, som får gifte seg med en mann utkledd som dame, og før han får gå til sengs med henne, må han se et teaterstykke om hvordan damer skal behandles. Så kommer dette stykket, så fullt av forkledninger og merkverdigheter, men med en klar hovedhandling der Petruccio gifter seg med Katherine og endrer henne fra beiskt troll, til lydig hustru. Jeg mener det blir galt å gå altfor dypt i karakterenes psyke, de er nokså grunne, og alt bærer liksom preg av å være et spill. Hva er for eksempel den sanne naturen til Petruccio? Og til Katherine? Og til alle de andre? Det er et teaterstykke satt sammen for å illustrere et poeng, og alle figurene tjener denne hensikten. Dette poenget innrømmer seg å være oppkonstruert. Siden alt sammen er et spill for å lure Sly, eller bare ha det moro med ham, kan også Katherines forandring og hennes sluttmoral bare være et spill eller bare for å more. Men Shakespeare unndrar seg også en så enkel løsning, for Katherines tale er en mesterlig fremføring av nettopp det syn som der sies. Så ønsker man kvinners underdanighet, skal man si det akkurat som dette. Likevel – og dette er et vanlig motiv hos Shakespeare – er det ikke alltid den perfekte drakt har det perfekte innhold, også ordene kan opptre i forkledning.