Banket opp

Forrige søndag postet jeg den dystre miniatyren, Hvalen. Her følger jeg opp med den vel så dystre, og helst kun eksperimentelle «Banket opp», som nesten mer må ses på som en øvingstest, enn en tekst som vil uttrykke noe særlig. Jeg husker jo godt hva jeg tenkte, jeg ville så absolutt få sagt noe med teksten, men det jeg ville ha sagt ble nok ikke helt sagt sånn som det her er uttrykt. De som har lest den samme litteraturen som jeg vil nok tydelig se hvem jeg prøver å etterligne.

 

* * *

Banket opp

En miniatyr av Eivind Salen

En person kommer gående langs etter gatene mellom husene i byens kveldsmørke. Han går sakte, hodet ned, armene ned. Det er bare så vidt han løfter benene. Nå og da løfter han hodet og ser fremover, så ser han ned igjen.

Lenger borte står en gjeng. De er fem stykker. Personen som går kan ikke unngå å legge merke til dem lang tid i forveien, før han når dem. Personen som går endrer likevel ikke farten, eller retningen, han går rett frem til han møter gjengen. Da stopper han opp, ser på dem med sørgmodige øyne, armene henger fortsatt ned. Han har en liten svai i knærne, som om han strever, eller ikke orker, å stå oppreist. Han sier ingenting.

De banker ham opp. De har noen slagvåpen, trestokker og jernstenger, en av dem bruker et belte. De slår ham hardt, han sier ingenting. Bare noen dumpe ynk hver gang slagene rammer. Det er ikke godt å vite hvorfor de slår ham, det er kanskje pengene? Det er antageligvis det, for de stjeler pengene og forlater ham, blodig liggende i asfalten. Selv virker han ikke til å bry seg om verken penger eller andre årsaker til hvorfor han skal bankes opp. Han ligger bare der, og spytter når munnen blir for full av blod. Av og til hoster han, av og til går noen krampetrekninger over kroppen hans. Han forsøker å reise seg opp, men blir i stedet liggende.

Han ligger i gaten med de samme sørgmodige øyne han hadde mens han gikk. Det ene er riktignok klistret igjen av et slag eller spark, ellers er ingenting endret. At han skulle bli mørbanket og skamslått var nærmest som det måtte være. Han ligger i hvert fall der, uten en lyd, uten en klage, og spytter blod når munnen blir for full, eller fordi han ikke klarer å svelge.

11 mars’99

(Puss 11 des’99)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s