Daglige arkiver: januar 25, 2011

I Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag og ukene fremover i januar skal jeg poste kommentarer til den største roman som er skrevet: Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij. Den er skrevet og utkom første gang i 1779-1880, og avslutter Dostojevskij romanforfatterskap. Jeg leste den første gang på norsk høsten 2000, og som min første roman på russisk fra sommeren og ut året 2008. Den gang leste jeg den norske og russiske utgaven parallelt. 2. september det året skrev jeg om bokenEn helt grei blogg. Nå skal jeg skrive fyldigere og uavhengig her på litteraturbloggen.

FØRSTE DEL

Epigrafen til boken er hentet fra Johannes 12, vers 24; Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.

Epigrafen får sin fulle forklaring i epilogen til romanen.

Første bok: Historien til en familie (Истроия одной семейки)

I denne boken som er på 28 sider i min originalutgave blir vi presentert for familien Karamsov. Men før vi kommer så langt har vi en kort introduksjon kalt «fra forfatteren» (от автора), der fortelleren i romanen tilsynelatende bekymrer seg for sin «helt», Aleksej  Fjodorovitsj Karamasov, og om en slik ubetydelig skikkelse er i stand til å bære en hel roman, for ikke å si to romaner, som fortelleren etter hvert påstår at her er. Det er skrevet i Dostojevskijs typiske stil, kaotisk, og alt sammen på en gang. Det er en forteller som vil gi inntrykk av å åpne seg fullstendig for leseren, inkludert ved å avsløre at dette ønsket om åpenhet er et triks han går ut fra at den oppvakte leser raskt gjennomskuer. Konklusjonen er at forordet er overflødig – men det står der likevel. Så begynner verket.

Romanen begynner med et kraftig frempek, der det i en bisetning står at Fjodor Karamasov ble kjent som følge av sin tragiske og mystiske død, som fortelleren lover å komme tilbake til. Her blir det bare brukt til å fortelle nærmere hvem faren til Aleksej Fjodorovitsj er. Brødrene hans blir også presentert, Dmitrij og Ivan. Dmitrij er bare en halvbror, siden han er sønn av Fjodor Karamasovs første kone, Adelaida Ivanovna Miusova. Begge mødrene forsvinner raskt ut av historien, og er ikke navn man behøver å lære. Det holder å vite at den første var rik og nokså eventyrlysten (hvorfor skulle hun ellers ville gifte seg med en bajas som Fjodor Karamsov?), den andre strengt religiøs.

Vi får videre vite at faren etter morens død ikke ville vite av sin sønn, Dimitrij (også kalt Mitja), og at han ble satt bort til tjeneren Grigorij som passet på ham. Dette er med og forklarer Dmitrijs senere hat til faren. Også den neste konen, Sofia Ivanovna, døde tidlig. Aleksej (også kalt Alosja) var bare 4 år da det skjedde. Morens fromhet er med på å forklare de to brødrene Ivan og Aleksejs religiøse standhaftighet, som for Ivans del skal gjelde det antireligiøse – eller ateismen.

Fra faren har alle brødrene en voldsom vilje og en slags demonisk, ukontrollerbar kraft. «De er alle Karamasover», er en setning som skal gå igjen i romanen. Det er kun for Alosja (Aleksej) denne kraften virker positivt.

Det siste kapittelet i denne første boken i den første delen er om Staretsinstitusjonen i den russisk ortodokse kirke. Den skal spille en svært stor rolle i romanen. Starets Sosima skal være motvekten til Ivans historie om Storinkvisistoren, og han må frem den gode Kristus’ kraft like overbevisende som Ivan får frem motkraften. I mange moderne tolkninger av romanen ser jeg denne delen av den blir tonet ned. Blant annet er den i den prisbelønnede TV-dramatiseringen av romanen helt sløyfet. For Dostojevskij har den imidlertid avgjørende betydning.

Andre bok: Et upassende møte (Неуместное собрание)

Det upassende møtet finner sted hos Starets Sosima. Deltakerne er familien Miusov og familien Karamasov, der det er Karamasov familien det er viktig for oss å følge med på. Faren Fjodor Karamsov ankommer sammen med sønnen Ivan, den andre sønnen, Dmitrij, kommer for sent. Alosja er på dette tidspunktet munk, og oppholder seg i klosteret. Gjestene viser fra første stund mangel på respekt for vertsskapet. For eksempel kommer de direkte til møtet, og bryr seg ikke om å delta på gudstjenesten først. De viser seg også å være brautende og plumpe, og følger ikke de vanlige ritualene for slike møter. Det blir desto mer upassende av at starets Sosima er meget gammel, og bare sjelden tar i mot besøk utenfra.

Dostojevskij er en mester i å utpensle slike skandalescener. Fjodor Karamasov er fra første stund bare ute etter skandalen, titulerer staretsen helt feil, etteraper andres bevegelser og gester, også de som skal være hellige, og dikter opp de mest usannsynlige historier.

Som kontrast setter Dostojevskij opp kapittel 3 og 4, der staretsen går ut en tur for å ta i mot troende bondekoner (Веоующие бабы). Her får vi se hvor mye staretsen og den religiøse troen betyr i folkedypet, og hvor sterk tiltro Dostojevskij har til denne folketroen. Den ene konen har gått over 300 kilometer for å komme til staretsen og fortelle om sitt døde barn. Den lite troende dame (Маловерная дама) i kapittel 4 er fru Khokhlakova som vi skal se mye til. Datteren Lisa – som sitter i rullestol – ler veldig av Alosja, vi skal siden få vite hvorfor hun er overspent med tanke på ham. Latteren kan også forklares med at Alosja er så sjenert og keitete i forhold til henne.

Etter disse innskuddskapitlene fortsetter møtet hos staretsen mellom Miusov og Karamsovene. Respekten og fromheten staretsen ble møtt med hos bondekonene finnes ikke her. I et kritisk øyeblikk kommer også Dmitrij til møtet, og bukker dypt særlig for staretsen og faren, «tydelig planlagt» og «oppriktig», som Dostojevskij skriver. De fortsetter en stund den gamle diskusjonen, om en artikkel Ivan har skrevet, men kommer snart til det som forårsaker den store skandalen. Det dreier seg om kvinner og om penger, men det er også tydelig at Fjodor gjør mye bare for å fyre opp stemningen, og at Dmitrij om han aldri så mye på forhånd hadde planlagt å opptre sømmelig, ikke klarer å opprettholde beherskelsen. – Hvorfor er et sånt menneske i live (Зачем живет такой желовек)? sier han til slutt, og Fjodor hopper straks på og kaller sin sønn allerede her «Fadermorder (отцеубийцу). Scenen får nå en meget uventet avslutning. Den gamle staretsen reiser seg opp, Alosja er helt sikker på at han skal fall, men han legger seg ned og kneler foran Dmitrij, med pannen mot gulvet foran ham. Også dette får sin forklaring langt senere, først helt mot slutten av romanen. Her vekker det bare stor forundring. Dmitrij har ikke gjort noen ting som gjør ham fortjent til at staretsen kneler for ham.

Det gjenstår ytterligere to kapitler i boken, der det siste er det som blir kalt «Skandalen» (скандал), og representerer avslutningen av møtet som ender med at alle reiser bort i stor fart.

Tredje bok: Vellystige (Сладострастники)

Denne boken inneholder 11 kapitler. Det første er hva som foregår i tjenerfløyen (в лакейской) i huset til Far Fjodor Karamasov. Der bor gamle Grigorij med sin kone Marfa Ignatjevna, og tjeneren Smerdjakov som de to har tatt til seg. Tjenerne og tjernfløyen er viktige for fadermordet som skal skje senere i romanen, og som allerede er varslet. I kapittel 2 om Stinkende Lisa (Лмзавета Смердящая – merk at det på russisk står i store bokstaver, «Stinke» eller «Stinkende» blir altså egenavn). Det viser hvordan Fjodor Karamasov kanskje har ligget med henne også, og fått en sønn med henne, aldri så ekkel hun er. Denne sønnen er Smerdjakov. Dostojevskij vil gjerne holde på fadermordet i romanen, og har derfor satt inn dette kapittelet.

Kapittel 3 til 5 i denne tredje boken er storebror Dmitrijs vitnemål (Исповед) for Alosja. Det første er på vers (в стихах), det andre som anekdoter (в анекдотах) og det tredje «høyt i femte» (Вверх пятами), eller «det tar helt av».Dmitrij er full og beruset, det gir mening å bruke begge ordene sammen, han har både drukket og er ruset av begivenhetene som har skjedd med ham. Det er et helt typisk trekk ved romanfigurene til Dostojevskij at enormt mye står på spill for dem, og at sinnstilstanden og/eller dømmekraften er redusert som følge av forskjellige ytre og indre påkjenninger, gjerne også ulike former for beruselse. Dmitrij er så oppskaket at han ikke engang klare å fortelle, ordene stokker seg for ham, og han sier også selv at dette kommer av beruselse.

Det er i det hele tatt to historier, to kvinner. den ene Katarina Ivanovna, den andre hun som går under navnet Grusjenka (egentlig heter hun Agrafena Aleksandrovna). Den første, Katarina – Katja – Ivanovna, er en svært stolt og ærbar kvinne. datter av en oberstløytnant som nå var kommet i pengeproblemer. Årsaken til pengeproblemer er av Dostojevskij utspekulerte, det er regimentets pengekasse oberstløytnanten skal ha oppsyn med, og så skjer det noe galt der, han blir delvis lurt. Poenget er at Dmitrij utnytter dette til å få Katarina Ivanovna, stolte Katarina Ivanovna, til å komme til ham, som en slags tigger eller en slags prostituert, og få pengene. Skammen for henne er voldsom, og hun kan vanskelig tilgi Dmitrij den, selv om han ikke egentlig utnyttet situasjonen. Det var kanskje en enda større fornedrelse for henne? Det gjorde i alle fall noe med henne. Og Dmitrij blir så grepet at han i følge sine egne ord griper kården for å styrte den i seg, men lar det være. I neste kapittel viser det seg at de er forlovet. Hun har skrevet et brev til ham, at hun elsker ham høyt, som en vanvittig, og Dmitrij forlovet seg altså, selv om også Ivan elsket Katja, og selv om Dmitrij altså har denne andre Grusjenka, som han også og enda villere vil ha. Han vil sende Alosja for å oppheve forlovelsen med Katja, og forsikre henne om at han aldri vil møte henne igjen.

Grusjenka er en kvinne som menn blir lidenskaplig forelsket. Både Dmitrij og faren Fjodor har blitt det. Og Dmitrij ble det såpass vilt at han med 3000 rubler (det er omtrent 3 millioner kroner i dagens verdi) reiste med Grusjenka til Moroje, og ranglet pengene vekk, som han her selv sier. Disse pengene skulle han sende fra Katarina Ivanovna til søsteren hennes, så han har på en måte stjålet disse pengene, og er besatt på å betale dem tilbake. Her forteller også Dmitrij om konvolutten med 3000 rubler faren oppbevarer med påskriften «Til min engel Grusjenka», og antyder muligheten å skaffe til veie pengene han skylder herfra. Dmitrij forteller også Alosja at han er rede til å drepe faren om han ikke får disse pengene. Alosja blir sendt for å be om dem.

Gjennom nesten hele historien vil Alosja være budbringer av og mottaker av historiene. Det er ham alle sammen snakker med, og han som blir sendt for å overbringe beskjeder og forespørsler. Han binder alle historiene i den mektig komponerte romanen sammen.

Alosja finner faren i et lite middagsselskap hos seg selv. Ivan og Smerdjakov og tjener Grigorij er der også. Grigorij har fortalt historien om soldaten som heller blir flådd enn å avsverge sin kristne tro hos asiatene, og Smerdjakov ergret ham med å si at det kunne soldaten like godt gjort. Faren Fjodor er allerede temmelig full. Vi får her historien om hvordan faren plager moren til Alosja ved å spytte på helgenbildet, og si at det ikke kommer til å skje ham noe av den grunn, og Alosja reagerer akkurat som moren ved å begynne å skjelve av gråt, nesten sanseløs. Dostojevskij er glad i slike små historier som setter troen på prøve, og bruker dem ofte i romanene sine.

Rett etter denne scenen kommer også Dmitrij inn. Det blir stort oppstyr som ender med at Dmitrij legger faren i bakken og gir ham et par spark i ansiktet. På ny truer han med å drepe gamlingen. Alt dreier seg om Grusjenka og om penger, og både Dmitrij og faren blir som gale da de får det for seg at Grusjenka er der eller har vært der.

Direkte fra denne scenen går Alosja – husk han er budbringeren og den som tar oss dit handlingen i romanen finner sted – til Katarina Ivanovna for å overbringe henne avskjedshilsningen til Dmitrij. Det er første gang vi møter Katja direkte i romanen. Hun gir et bestemt inntrykk, dette kapittelet kan godt leses nært og nøye. Alosja overbringer hilsenen om at Dmitrij ikke vil se henne mer, i nøyaktig den ordlyden han har bedt ham gjøre det, men Katja tar ikke ordene til seg. Hun snakker om at hun kan redde ham (я еще могу спасти его), at hun kan bære meget for hans skyld (для него вынести) og får tårer i øynene når hun sier det. Så nevner Alosja opptrinnet hos faren, og at det hele skyldes Grusjenka. Deretter følger en interessant scene.

Det viser seg at Grusjenka er hos Katja og har vært der hele tiden. Katja opptrer svært kjælent overfor Grusjenka, kaller henne min engel (ангел мой) og andre ømme ord. Hun roser henne veldig, og kysser henne til og med flere ganger. Hun var visst helt forelsket (оно точно было вылюблена в нее). Alosja – som er det mest naturlige og pålitlige som finnes i denne romanen –  føler imidlertid ubehag. Og ganske riktig, da Katja etter mange ømme ord og myke kjærtegn forteller at Grusjenka nå skal fortelle Dmitrij at hun elsker en annen og med det redde ham, forteller Grusjenka Katja at det kommer hun ikke til å gjøre, og at hun ikke har lovet henne noen ting. Så tar Grusjenka Katjas hånd og sier at Katja kysset henne tre ganger, så hvor mange ganger bør Grusjenka nå kysse Katja? Det ender med at hun ikke kysser hånden noen ganger, men legger den fra seg og ler. Katja blir rasende og jager Grusjenka ut. Grusjenka har fornærmet henne på det nedrigste (hun nevner også episoden der Katja gikk til Dmitrij (= bydde seg frem) for penger). Men det kan innvendes at Dostojevskij har sett dypere, og at Katja egentlig ikke ønsket noe vennskap med Grusjenka, men bare kysset på henne og var øm med henne for å vise frem seg selv, og vise for Alosja hvilken fantastisk kvinne hun selv var. Det var for dette Alosja følte ubehaget. En siste detalj i dette kapittelet er at Alosja av Katja får et bytt brev, denne gangen fra fru Khokhlakova, mor til Lisa.

Siste kapittel i denne boken og i den første delen er «Enda et ødelagt rykte» (Еще одно погибшая репутация). På vei tilbake til klosteret (Alosja er munk på denne tiden i romanen, og bor der) treffer han på Dmitrij. Dmitrij får høre om opptrinnet hos Katja, og ler godt av hva Grusjenka gjorde, men forteller også under hvilke omstendigheter hun fikk vite om hvordan Katja hadde kommet til ham (det som hos Grusjenka ble «bydd seg frem»). Så følger en handling det på dette tidspunktet i romanen er helt umulig å se meningen med: Dmitrij slår seg for brystet og sier «Her forberedes en forferdelig skjensel» (Вот тут – готовится страшное бесчествие). Når man kjenner nøkkelen ser man at Dostojevskij i forklaringen går svært langt i å fortelle hva Dmitrij her egentlig gjør, han slår seg liksom ikke på brystet, men på et sted «som kanskje var lommen eller en innsydd pose». I forbindelse med forberedelsen til rettssaken etter at Dmitrij blir arrestert i siste bok i tredje del får vi vite hva dette egentlig er.

Alosja går tilbake til klosteret der staretsen ligger for døren, og leser brevet som er fra Lisa og inneholder en uforbeholden kjærlighetserklæring.