Daglige arkiver: januar 30, 2011

Sisyfos

Jeg avslutter måneden med miniatyrer med denne fine teksten om Sisyfos, skrevet i 1999, da jeg var 25 år gammel. Teksten ville selvsagt vært enda finere, om jeg hadde tenkt ut alt i den helt selv, i stedet for å hente så mye så direkte fra Camus, og hans Myten om Sisyfos. Hvor dårlig det egentlig stod til, viser tittelen jeg i mange år hadde på den: Syfilos.

Sisyfos

En miniatyr av Eivind Salen

– Feilen er ikke at jeg har gitt opp håpet, sier Sisyfos, – feilen er snarere at jeg ikke klarer å kvitte meg med håpet jeg har. Jeg er nemlig forbannet av gudene, og vet at jeg ikke på noen måte kan slippe unna min skjebne. Spesielt er jeg klar over dette nå, som jeg går ned bakken for å hente steinen og starte på ny for evige gang. Jeg er sikker på at jeg aldri vil klare å skyve steinen opp. Likevel begynner jeg på ny, det må jeg. Jeg dytter på steinen, og vet den vil begynne å rulle som den også gjør. Det går greit i begynnelsen, som alltid. Likevel skyver jeg sakte og halvhjertet. Arbeidet er en illusjon, jeg vet jeg blir lurt. Så snart jeg kommer opp til toppen, eller der i nærheten, vil steinen trille ned igjen. Men foreløpig går det altså greit, jeg skyver på steinen, og den beveger seg, oppover. Å, som jeg vet det hele bare er et bedrag, jeg vil aldri lykkes med å få steinen opp. Det er forbannelse min. Jeg er fullstendig klar over det. Likevel kan jeg ikke unngå å føle glede over min midlertidige medgang, det går vitterlig oppover med meg. Jeg kjenner kreftene bruse, langt sterkere enn de gjorde mens jeg var på bunnen, og nå nærmer jeg meg målet! Jeg har gjort samme feil millioner på trillioner av ganger, og er så forsiktig jeg kan, men toppen er så nær at jeg uten å heve stemmen veldig kunne ha snakket med noen om det hadde stått noen der oppe, den er jo like her! Og her oppe nær toppen er bakken slakere, det er mye lettere å trille steinen her oppe enn det var lenger nede, jeg er heller ikke sliten, tvert i mot er jeg oppløftet av medgangen, denne gangen vil det kanskje lykkes meg, jeg er sterkere enn noensinne, jeg er på høyden av livet, og vips! trer forbannelsen i kraft og steinen ruller ned igjen og jeg må starte på ny som før.

Dette er selvfølgelig en forferdelig forbannelse å leve under. Arbeidet er slitsomt, det er meningsløst og det er umulig å fullføre. Verre mareritt kan knapt tenkes. Så var da også gudene spesielt ute etter å straffe meg. Jeg vet ikke om de tenkte på ekstraeffekten det gir straffen, at jeg gang på gang lar meg lure til å tro det finnes håp, og at jeg ellers i arbeidet forbanner meg selv for dette håpet som bare torturerer meg når jeg likevel mislykkes. Det er dette som plager meg mest, hvorfor lar jeg meg lure til å håpe når jeg vet håpet ikke finnes?

Resten av straffen makter jeg å forholde meg nokså likegyldig til. Jeg kan ikke gjøre noe med det, da er likegyldighet det fornuftigste. Riktignok strever jeg med likegyldigheten også, det skal jeg innrømme. Jeg kan ikke unngå å føle et visst ubehag over min forbannede skjebne å måtte skyve denne steinen i evig tid. Jeg kan ikke unngå en fjern drøm om å en gang skyve steinen over toppen og være ferdig. Fullstendig likegyldig er jeg ikke, men jeg har en trøst gudene kanskje ikke har tenkt på, som trøster meg i hvor forferdelig det er å aldri se sitt arbeid sluttført. Jeg har nemlig innsett spørsmålet: Sett at jeg klarte å rulle steinen opp på toppen og være ferdig, – hva skulle jeg gjøre etterpå?

ES1999

(Jeg har for øvrig redigert den bitte litt før jeg postet den her)

Reklamer