Canto I, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO I

Nel mezzo del cammin di nostra vita
mi torovai per una selva oscura
ché la diritta via era smarrita.

Ahi quanto a dir qual era è cosa dura,
esta selva selvaggia e aspra e forte
che nel pensier rinova la paura.

I midten av veien som er våre liv
Fant jeg meg selv i en mørk skog
der den rette veien var skjult.

Akk, det er hardt å si hva det var
denne ville skogen, så ulendt og tett,
at i tankene ble frykten fornyet.

Slik begynner den guddomemelige komedien til Dante. Livsløpet blir sammenlignet med en vei der Dante nå er kommet halvveis, og føler seg som om han er i en mørk skog der han ikke kan finne den rette veien videre. Det at han har gått seg vill, fornyer eller forsterker den frykten han føler. Den Guddommelige komedie er historien om hvordan han finner frem til den rette vei, og kommer seg ut av de mørke problemene og opp til lyset hos Gud. Veien går gjennom de tre dødsrikene, Helvete, Skjærsilden og Paradiset, og verket kan også leses som Dantes pilgrimsferd gjennom rikene.

Her i første sang i Inferno får turen så vidt begynt. Dante er helt alene, og vil gjerne sette føttene på en liten høyde (un colle giunto, “den rettmessige høyde”, Inf I,10). Han blir imidlertid forhindret av tre dyr (fiera), en panter (lonza), en løve (leone) og en ulv (lupo), som i kommentarene i min utgave av verket blir oppgitt å være symboler for Firenze (republikken, bystaten), imperiet (det romerske) og pavedømmmet (den katolske kirke), politisk sett, og luksus, overlegenhet og havesyke moralsk sett. Det er vanskelig å lese dette direkte ut av teksten. Men panteren blir beskrevet som smidig og rask, og at den i sterk grad forhindrer veien for Dante (anzi’pediva molto il mio cammino, Inf I,35), løven som at den har høyt hode og stor sult (con la testa alta e con rabbiosa fame, Inf I,47) og ulven som om den med hele sin lengsel forsøker å jage for magerheten sin, og at den gjør at mange folk lever i usselhet (e molte genti fe viver grame, Inf I,51).

Derimot er den videre symbolikken enkel å forstå. Dante vil gjerne komme seg opp i høyden, og i lyset der oppe få oversikten over skogen han befinner seg i, men luksus, overlegenhet og havesyke hindrer ham å komme opp. Det er de samme tingene som hindrer ham i å komme opp til Gud. Vi får også et interessant og tydelig i Dantes politiske ståsted, der han mener både den florentiske bystaten og den katolske kirker hindrer mennesket i å nå opp til Gud.

Det er her Dante blir introdusert for Vergil som følgesvenn.

Mentre ch’i’ rovinava in basso loco,
dinanzi a li occhi mi si fu offerto
chi per lungo silenzio parea fioco.
Inf I,61-63

Mens jeg strevde meg ned til lavere steder
foran mine øyne ble det meg tilbudt
hvem som lenge for stillhet har syntes utydelig.

Dette er Vergil. Det er ikke tilfeldig det er nettopp Vergil støter på, og som skal være hans følgesvenn først gjennom Helvete, så gjennom skjærsilden. Vergil er på noen måter Dantes forbilde også i skrivingen i verket. Vergil er selv italiener, fra Lombardia, og hans Aeniden var enkelt tilgjengelig for Dante som selvsagt behersket latin. Jeg leste Aeneiden på norsk for lenge siden, og husker ikke mye, men har fått sjekket opp at den handler om hvordan Aeneas reiste fra byen Troja for å grunnlegge Roma, og på veien også reiste innom underverdenen. Dante skriver også direkte i teksten at han har studert tekstene til Vergil lenge og med stor kjærlighet (grande amore) Inf I,83, og at Vergil er hans mester (maestero) og lærer (autore) Inf I,85.

Vergil kan fortelle Dante at han aldri vil klare å passere disse tre ville dyrene, og at det for ham er planlagt en annen vei. På denne veien skal Vergil være hans veiviser. Den skal gå gjennom et evig sted (loco etterno, Inf I,114), der han skal få høre de desperate skrikene fra de gamle sjeler som går gjennom lidelsene ved den andre død (Inf I,115-117). Han vil også få se sjeler som er mer tilfredse i ilden, fordi de håper å komme til det sted hvor de velsigende er (Inf I,118-121). Det første stedet er Inferno (Helvete), det andre Purgatorio (Skjærsilden). Om Dante virkelig klarer å nå så langt, skal han få en annen veiviser, og Vergil vil overlate ham i hennes varetekt. Denne veiviseren er Beatrice, og stedet er Paradiso (Paradis). Vergil er forhindret fra å se paradiset siden – som han sier – han har vært ulydig mot Guds lov (‘ fu’ ribellante a la sua legge, (125)). Vergil døde i år 19 f.kr, var romer, og fikk dermed ingen mulighet til å blir kristen. Som vi skal se har han nå sin plass i Helvete, sammen med andre av lignende kategori.

Dante vil gjerne følge Vergil til dette stedet han snakker om, og trygler ham om å ta ham bort fra dette fæle og det som verre er (fugga questo male e peggio, (132)).

Slik slutter Canto I i Inferno av Dantes gudommelige komedie.

Neste sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s