Canto III, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO III

Sangene 1 og 2 blir brukt til at Dante skal finne seg midtveis i livet og langt inne i en mørk skog han ikke finner noen vei ut av. Han er i dypt trøbbel, da Vergil finner ham, og overtaler ham til å følge ham. Det siste som skjer i sang 2 er at Dante bestemmer seg for å gjøre det, og vi ser han følge Vergil nedover en bratt skrent. I sang 3 er det første som møter Dante (og oss) følgende berømte skilt:

PER ME SI VA NE LA CITTÀ DOLENTE
PER ME SI VA NE L’ETTERNO DOLORE
PER ME SI VA TRA LA PERDUTA GENTE.
GUISTIZIA MOSSE IL MIO ALTO FATTORE:
FECEMI LA DIVINA POTESTATE,
LA SOMMA SAPÏENZA E ‘L PRIMO AMORE.
DINANZI A ME NON FUOR COSE CREATE
SE NON ETTERNE, E IO ETTERNO DURO.
LASCIATI OGNI SPERANZA, VOI CHE’INTRATE.

HER GÅR MAN INN TIL DEN SMERTENDE BY
HER GÅR MAN INN TIL DEN EVIGE SMERTE
HER GÅR MAN INN BLANT DE FORTAPTE FOLK
RETTFERDIGHET BEVEGET MIN HØYE SKAPER
LAGET MEG DEN GUDDOMMELIGE MAKT
SUMMEN AV ALT HÅP OG DEN FØRSTE KJÆRLIGHET
FØR MEG VAR INGENTING LAGET
SOM IKKE ER EVIGE, OG JEG ER OGSÅ EVIG.
ETTERLAT ETTHVERT HÅP, DERE SOM GÅR INN.

Siste setning er særlig berømt: Etterlat ethvert håp, dere som går inn. Dette er skiltet til Helvetet. Dante skriver at det er skrevet i en dunkel farge (colore oscuro), og at han sier til mesteren (Maestero = Vergil) at meningen er hard (il senso lor m’é duro). The world of Dante (http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.3) oversetter her med “The meaning is difficult to me”, men mister med det en viktig nyans mener jeg. Meningen er nemlig ikke bare vanskelig å forstå, den er også hard, i betydningen streng og tøff (jeg har hørt en annen engelsk oversettelse bruke direkte “cruel”, altså det andre ytterpunktet av betydningen). Setningen er viktig, for det er det første Dante sier i Helvete, altså det første etter at han har begynt på selve ferden gjennom dødsrikene. Jeg kommer til å skrive mine poster i tolkningen at Dante er på en slags pilgrimsferd gjennom dem, og her er han altså helt i begynnelsen av ferden. Han vet ingenting. Derfor kan både skiltet være vanskelig å forstå. Og kan også ha for stor medfølelse for dem som befinner seg i Helvete, og altså har måttet etterlate seg ethvert håp. De er en del av Guds rettferdige system, og skal ha selv ha skyld i sin straff.

Gjennom de 34 sangene i Inferno skal vi bli godt kjent med hvordan Dantes Helvete er bygd opp. Det finnes også nok av modeller ute på nettet, og i enhver noenlunde ordentlig tekstutgave av verket, for dem som er for utålmodig til å vente så lenge som at jeg skal få gjort meg ferdig. I sang 3 kommer Dante og Vergil ennå ikke ned til selve Helvete, og de 9 ringene (cerchio) det består av. Her er vi bare i det som nesten kan kalles Helvetes forrgård, et område mellom porten og første ring. Her befinner de likegyldige seg, de som aldri ville ta standpunkt. De som verken er ond eller god.

Vergil må her i starten virkelig spille rollen som veiviser, også for oss lesere. Hans første melding til Dante må også vi se nøye på. Utdraget er fra linje 13 til 18.

Ed elli a me, come persona accorta:
«Qui si convien lasciare ogne sospetto;
ogne viltà convien che qui sia morta.

Noi siam venuti al loco ov’ i’ t’ho detto
che tu vedrai le genti dolorose
c’hanno perduto il ben de l’intelletto».

Og han til meg, som en skarpsindig person
“Her må man legge igjen hver mistenksomhet;
hver feighet må her være død.

Vi har kommet til stedet som jeg har snakket om
hvor du vil få se de pinede folkene
som har mistet den fine forstand”.

Det siste er viktig. I verdensbildet til Dante slik det nedfeller seg i komedien har mennesket av Gud fått både forstand og fri vilje. Det har også fått alt det trenger å vite om hva som er det riktige å gjøre. Likevel velger det av og til galt, og for dette blir det straffet av Gud. Helvetet er straffen. Alle skikkelsene som Dante treffer i Helvete, har fått noe feil i forstanden sin. De har på en avgjørende måte valgt feil. Og oppførselen deres i Helvete, når de møter Dante, viser at de av sin skjebne ikke har lært noen ting, og at de hører hjemme der de er. Verket går også videre enn bare å vise at alle får sin rettmessige plass i Helvete, skjærsild eller paradis. Det viser også hvor ufruktbare holdningene i Helvete er, og hvilket kaos det blir om mennesket ikke klarer å bruke fornuften på en riktig måte. Den enkle og riktige forklaringen på hvorfor folk blir plassert dit, er at de har syndet, og ikke angret sin synd.

Dante skjønner foreløpig ingenting av dette. Og det er strengt tatt ikke lett for oss å vite det heller, uten å ha lest resten av verket eller lest kommentarer om det. Dante er allerede her i forrgården helt forskrekket over alle skrikene og stønningen, mørket og det ville, golde landskapet. Vergil forteller rolig hvordan de som er her, er fortvilte fordi de aldri har forhåpninger verken om liv eller død. De vil være i denne tilstanden de er i nå, for alltid. Tilstanden er ubestemt, som de selv alltid har vært det. Gjennom hele Helvete skal vi slik se nær forbindelse mellom synden og straffen, mellom hva synderne har gjort, og måten de blir straffet på. De blir gjerne straffet med synden selv.

Ingen av de som er blir nevnt med navn, for de skal bli glemt. Vergil nevner bare at de er her de englene, som ikke valgte side da Lucifer brøt med Gud den gang for lenge siden. I sedvanlig, komprimert språk får Dante sagt dette gjennom Vergil fra linjene 46 til 51, der det også er plass til opplysningen om at disse har gått inn i en absolutt blindhet siden de ikke kan se forskjell på rett og galt. (Jeg tar også med den vakre inngangen fra 43)

E io: «Maestro, che è tanto greve
a lor che lamentar li fa sì forte?».
Rispuose: «Dicerolti molto breve.

Questi non hanno speranza di morte,
e la lor cieca vita è tanto bassa,
che ‘nvidïosi son d’ogne altra sorte.

Fama di loro il mondo esser non lassa;
misericordia e giustizia li sdegna:
non ragioniam di lor, ma guarda e passa».

Og jeg: “Mester, hva er så alvorlig
til dem som feller tårer så sterkt?”
Han svarte: “Jeg skal si deg det veldig kort.

Disse har ikke håpet om døden,
og deres blindhet i livet var så lav,
at de er misunnlige på alle andre.

Sulten deres vil ikke verden stille;
nåde og rettferdighet forakter dem:
vi bryr oss ikke om dem, men ser og passerer.”

Med til straffen hører det at disse sjelene kontinuerlig blir stukket av vepser og mygg. Dante i verket er svært overrasket over hvor mange det er (non avrei creduto/ che morte tanta n’avesse disfatta “jeg hadde aldri trodd/ at døden har ugjort så mange mennesker (ugjort = gjort av fra livet)” Inf III,56-57), men heller ikke i middelalderen skulle man la seg overraske over at det er mange mennesker som ikke tar stilling til livet. Forfatteren Dante er fullt klar over dette, om enn han lar være å utstyre pilgrimmen sin med kunnskapen foreløpig.

Litt senere (vers 79) kommer Dante og Vergil til elven Akheron. Dette er elven hvor ferjemannen Kharon frakter fordømte sjeler over til det virkelige Helvetet. Både ferjemannen Kharon og elven Akheron er av klassisk gresk opprinnelse, og hører altså ikke hjemme i Bibelen. Jeg forestiller meg at det gamle udyret virkelig brøler når han hilser nykommerne i linjene fra 84:

Ed ecco verso noi venir per nave
un vecchio, bianco per antico pelo,
gridando: «Guai a voi, anime prave!

Non isperate mai veder lo cielo:
i’ vegno per menarvi a l’altra riva
ne le tenebre etterne, in caldo e ‘n gelo.

Og her mot oss kom han i båt
en gammel, hvit og med gammel hud,
skrikende: “Ve dere, fordervede sjeler!

Ikke håp noensinne å få se himmelen:
jeg kommer for å frakte dere til den andre bredden
der mørket er evig i varme og is!
Inf III,82-87

Man kan bli rent oppstemt av å lese slike vakre tekstlinjer. Kharon blir imidlertid litt usikker da han forstår Dante er levende, slike pleier han jo ikke frakte over elven. Veril setter ham elegant på plass.

E ‘l duca lui: «Caron, non ti crucciare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare».

Og føreren sa til ham: “Kharon, ikke plag deg selv
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf III,94-96

“Setter ham elegant på plass” er rette ord her. Med ordene får Vergil sagt Kharon tydelig i fra hvem som har makten, og Kharon kan ikke annet enn å finne seg i det. Slik vil møtene gå med flere av Helvetes håndlangere nedover i sirklene.

Vergil kan også fortelle at de dødsdømte selv er ivrige etter å bli med Kharon over elven for å få oppfylt den guddommelige rettferdighet (ché la divina giustizia li sprona, Inf III,125), og at Dante kan være helt trygg på at han aldri vil bli fraktet over siden Kharon så det gode i ham (Quinci non passa mai anima buona; “her passerer aldri gode sjeler” Inf III,127).

Sangen avsluttes like etter med et voldsomt jordskjelv og et sterkt lys som gjør at Dante besvimer.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s