Canto IV, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO IV

Da Dante med et rykk våkner etter at han falt om i slutten av sang 3 befinner han seg ved inngangen til Limbo, den første av Helvetes ni sirkler. Her er de plassert som ikke egentlig har trosset Gud, men som ikke har fått sjansen til å møte ham. Blant disse er Vergil selv, så dette er et spesielt sted for Dantes veiviser gjennom Helvete, og det er ganske gripende når Vergil gjør Dante oppmerksom på dette. Det ser imidlertid ut til å gå mer inn på Dante, enn på Vergil, i tråd med at Dante ennå ikke har fått noen god forståelse over den guddommelige retterdigheten dødsrikene er arrangert etter. Vi er også på det eneste stedet i Helvete hvor det slippes en bitte liten stråle svakt lys. Her er det ingen fysiske lidelser (Ciò avvenia di duol sanza martiri (28)), men den psykiske lidelsen er der, og ligger i at de ikke har noe håp om endring i sin tilstand.

Sangen begynner med Dantes beskrivelse av stedet. Det er en avgrunn med bratte vegger hvor det er vanskelig å se noe på grunn av mørket. Vergil foreslår at de skal gå nedover. Han ser blek ut, men det er ikke fordi han er redd (som Dante tror, og selv blir redd), men fordi han har slik medfølelse for angsten de føler de som er der nede. På vei nedover skrenten får lyden av sukkene til sjelene nedenunder selve luften til å skjelve. Det er en uhyggelig stemning som blir malt frem av poeten Dante.

– Har du ikke lyst til å spørre hvilke sjeler det er disse som du ser, spør Vergil etter en stund («Tu non dimandi/ che spiriti son questi che tu vedi? Inf IV,31). Det er altså Vergil, og ikke Dante som tar initiativet om å informere hva dette er for slags sted, og hvem som er her. Vergil fortsetter selv med en gang å informere, og sier altså at dette er sjelene som ikke fikk sjansen til å møte Gud, hvor han selv også er en av dem. Formuleringen til Vergil fortjener et nærstudium, for vi står her i møte med en av kristendommens store problemer, hva med dem som aldri fikk sjansen til å ta i mot nåden? Vergil skjuler ingenting av dette, og sier bent frem at sjelene her ikke har syndet på annen måte enn at de ikke er døpt, og ikke har verdsatt Gud som Dante, fordi de levde før kristendommen. “For dette og ingenting annet er vi forapte, og vi er blir straffet bare med det at vi lever i lengsel uten håp.” (Per tai difetti, non per altro rio,/ semo perduti, e sol di tanto offesi/ che sanza speme vivemo in disio, Inf IV,40-42). Dante tar dette svært tungt siden han kjenner igjen mange mennesker han setter svært høyt, og i en ubetalelig og karakteristisk stilblanding får vi følgende utålmodige salve:

«Dimmi, maestro mio, dimmi, segnore»,
comincia’ io per volere esser certo
di quella fede che vince ogne errore:

«uscicci mai alcuno, o per suo merto
o per altrui, che poi fosse beato?».

Kom igjen, si meg, mester, si meg, min herre,
begynte jeg for å ville være sikker
på troen som overvinner enhver feil

“har aldri noen sluppet ut av egen fortjeneste
eller på annen måte, og etterpå vært salig?”

“Dimmi” er en opprinnelig muntlig sammensetning av Dire mi, som har gått til Dirmi og endt opp med Dimmi. Det er rett og slett et sjokk å se et slikt ord i høytidsstemt poesi, dertil to ganger på samme linje. Med en slik sammenblanding av høy og lav stil er Dante flere århundrer før sin tid, og i dette ser vi noe av Dantes mesterskap. Jeg har lagt inn “kom igjen” i oversettelsen for å få bedre frem det utålmodige i Dantes formulering. For virkelig å få den riktige effekten frem, kunne linjene over bli høytidsstemt oversatt: “Stor sorg meg tynget i hjertet av å høre hans ord/ for av meget høy verd er de folk/ jeg har kjent som er holdt fast i limbo.” (Gran duol mi prese al cor quando lo ‘ntesi,/ però che gente di molto valore/ conobbi che ‘n quel limbo eran sospesi. Inf IV,43-45) Og så dette “kom igjen, nå må du fortelle meg med en eneste gang…”

Og Vergil svarer som om dette spørsmålet og måten å spørre det på er det naturligste i verden i et verk som dette, og et sted som dette. Han forteller om en hendelse som ikke er referert til i Bibelen, men som finnes i noen av tekstene som konkurrerte om å komme med i dem. På et tidspunkt var de altså omtrent like mye verd som Bibeltekstene, og det er bare det at de ble valgt bort, som gjør at de nå er lite kjent. I en av disse tekstene fortelles det om en historie da Jesus etter sin død reiser ned til Helvete for å hente opp troende jøder som har trodd på hans komme. Dette forårsaket et stort jordskjelv som rystet hele Helvete. Jødene som ble hentet befant seg i Limbo, og Vergil kan berette at han var forholdsvis ny her (Io era nuovo in questo stato, Inf IV,52) da dette skjedde. De som blir hentet blir listet opp, og vi finner kjente navn som Adam (primo parente, Inf IV,55), Abel, Noah, Moses, Abraham, kong David og Rachel, og “mange andre” (e altri molti, Inf IV,61)

Dante og Vergil fortsetter å gå mens de prater sammen, og de kommer snart til en gruppe sjeler som består av gamle, ærverdige poeter fra antikken. Det er Homer, Horats, Ovid og Lucan, Vergil hører naturlig med, og det blir vennskaplig sagt at også Dante får være med som sjettemann i gruppen (sì ch’io fui sesto tra cotanto senno. “at jeg var sjettemann blant disse forstandige” Inf IV,102). Det er en selvbevisst poet som skriver den guddommelige komedien. Vi kan også tro det er en forfatter som gir et velrettet sprak til innbyggerne av Firenze som på den tiden han skriver komedien, har landsforvist ham fra byen på livstid.

Like etter kommer Dante og Vergil til et edelt slott (nobile castello, Inf IV,106) som i følge kommentarene i min italienske utgave av verket skal symbolisere Sapienza umana, eller “den menneskelige kunnskap”. Ut i fra teksten er det vanskelig å skjønne dette symbolet, så man får stole på kommentatorene, eller la slottet være slott uten å symbolisere noe. Dante og Vergil oppholder seg uansett ikke lenger der, og går i stedet videre til de kommer til en slags eng med friske planter (in prato di fresca verdura, Inf IV,111).

Her ser Dante en usalig blanding av greske og romerske sagnfigurer, oppdiktede og historiske personer, kjente og ikke fullt så kjente navn fra den greske og særlig den romerske antikke historien. Her blir nevnt Elektra og Hektor, Aeneas fra Vergils Aeneiden, Julius Cæsar er her, og flere andre moderne lesere må slå opp i oppslagsverkene for å finne ut hvem er. Den store Saladin, egyptisk Sultan, Saladin fra 1171 til 1193, kjent fra korstogshistorien som rivalen til Richard Løvehjerte, må selvsagt trekkes frem. Det er en fin gest av Dante å plassere også ham her, på samme nivå som den store Julius Cæsar som Dante overmåte må ha beundret. Saladin blir riktignok plassert litt for seg selv, (solo, in parte Inf IV,129). Videre får Dante øye på de store greske filosofene, alle sammen, de store og kjente, og også de øvrige greske vitenskapsmenn. Tilsvarende romere blir også listet opp.

Dante skriver at han gjerne skulle skrevet mer om dette, men leverer den middelalderske varianten av “Less is more” (che molte volte al fatto il dir vien meno “mange ganger er det som blir sagt mindre enn det som skjer” Inf IV,147). Dante og Vergil går nå videre til det sted hvor det ikke slipper gjennom noe lys (E vegno in parte ove non è che luca, Inf IV,151).

Nå begynner Inferno for alvor.

Neste sang:Canto V Forrige sang: Canto III

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s