Pingvinen Pingle, en pinglehistorie

Søndagene er dagen jeg poster egne tekster fra det som en gang var skrivebordskuffen, nå har blitt harddisken, og vil ende med å bli cyberspace. Denne gangen er det en barnehistorie, fra forfatterambisjonene mine på midten av 90-tallet. Historien kommer fra det første avsnittet som jeg bare skrev en gang på en post it lapp, med Glorizona, i stedet for Arizona, mener jeg å huske, eller så var det omvendt det var. Jeg skrev historien ut, inspirert av Ole Brum og Bamse (verdens sterkeste bjørn), og var veldig fornøyd med den den gang. Som jeg strengt tatt er ennå.

Pingvinen Pingle

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Det forvirrede og bortkomne kengubarn som ingen helt visste navnet på, bodde langt ute i Arizonas glohete ørken sammen med sin gode venn Pingle, og klapperslangen Rasle. Mange vil kanskje lure på hvordan en pingvin som Pingle, kan reise de flerfoldige mil fra isødet Sydpolen, til dette ørkenområdet våre venner kaller sitt hjem. Da er det å vite at det gjør han selv også.

Pingvinen Pingle og vennene hans hadde det ikke alltid så greit der ute i ørkenen. Den lille kenguruen, som ingen helt visste navnet på, var ofte lei seg fordi Pingle og Rasle hadde så fine navn. «En vakker dag vil nok du også få et navn,» pleide Rasle å si. Det hjalp litt på den lille kenguru sitt humør.

Pingle savnet virkelig sneen og isen på Sydpolen. Ofte, om kveldene, kunne Pingle sitte stille i timevis.

«Ikke vær lei deg du,» sier den lille kenguruen da,»du har da hvertfall et navn.»

Det hjelper ingenting på pingvinens humør.

Av og til får våre venner besøk av Skalle. Skalle er en klok gammel skilpadde, og vet ikke så rent lite om både det ene og det andre. Pingle pleier ofte å spørre Skalle om Sydpolen, men akkurat der blir Skalle svar skyldig. Du skjønner, Skalle har levd i ørkenen hele sitt liv. Da kan man heller ikke vente at han skal vite noe om Sydpolen.

– «Du kan ikke vite noe steder du ikke har vært,» sier Skalle når Pingle spør slik.

Andre typer du kan støte på i Arizonas glohete ørken, er den forfjamsede giraffen det sjelden er mulig å få noe fornuftig ut av. Han driver stort sett og vaser rundt. Spør du ham om noe, er det umulig å skjønne hva han svarer. Det er slett ikke alltid han svarer engang. Pingle kan ikke huske en eneste gang han, at giraffen har svart. Men så er ikke Pingle alltid så flink til å huske heller.

Den mest gretne fyren er uten tvil neshornet Nesten. Han er så gretten at det er ei gru. Da er det mye artigere med Ekorn. Den Lille Kenguruen er temmelig misunnelig på Ekorn, fordi han har slikt et dekkende navn. Han heter Ekorn, og så er det akkurat det han er.

Det er imidlertid ikke så mye selskap i Ekorn. Stort sett er han bare på jakt etter et tre. Og finner han et, klatrer han opp i det. Ingen av våre venner er noe særlig i treklatring. Så når Ekorn klatrer opp i et tre er saken egentlig avgjort.

Det fins også noen jenter der, men det fins ikke så mange som man kanskje skulle tro. Du har maurslukeren, men hun er nå så kjedelig. Da er det adskillig mere futt i Marekatten Mare. Hun forsøker alltid å klatre i trærne etter Ekorn, men glemmer igjen og igjen at hun slett ikke kan klatre i trær. Slik er det med Mare. Hun har lett for å glemme hva hun kan og ikke kan. Oftest glemmer hun hva hun ikke kan. Og så så fort som hun glemmer, hun har ikke før falt ned fra treet, før hun igjen har glemt at hun ikke kan klatre, og prøver på ny.

Dermed tror jeg dere har en liten pekepinn på hvordan situasjonen er i Arizonas glohete ørken. Så da er det vel bare å gå igang og fortelle hva som skjer der.

Episode 1: Skalle kommer på besøk da Pingle har et filosofisk øyeblikk

Sin favorittsten hadde Pingle på det fjellet som var hans favorittfjell. Og det var hans favorittfjell mest fordi hans favorittsten stod på det. Stenen var ikke så veldig behagelig å sitte på, men det var hvertfall mulig. Riktignok var det litt bry å komme seg opp på den, men hadde du først kommet deg opp, var det ingen problemer å la være å falle ned. Pingle kunne ikke huske å ha falt ned en eneste gang han, men han visste godt at han ikke husket allting heller.

Fra denne steinen hadde Pingle utsikt til hva det måtte være i følge ham selv. Om nettene følte han at han kunne se like til Sydpolen. Hvertfall måtte det være ganske i nærheten, for han så så langt at han så bare himmel tilsutt. «Slik er det på Sydpolen. Der er det bare himmel,» tenker Pingle, når han ser så langt.

Denne kvelden skulle Pingle til sin favorittsten igjen. Mens han gikk tenkte han på om han kanskje burde gi stenen en navn, det hadde den fortjent, tenkte han. Etterhvert som han nærmet seg ble han imidlertid så oppslukt av at han snart skulle se Sydpolen igjen, at tankene gikk alldeles på kryss og tvers. Da han fikk se stenen, ble han så ivrig at benene slett ikke ville gå lenger. Han løp bort til steinen, og klatret opp på den fortere enn han pleide. Så satte han seg godt til rette, og ble så glad så glad da han kunne se like langt som vanlig.

Samtidig, eller rettere sagt, noe før, fikk Rasle og Den Lille Kenguruen besøk av den kloke skilpadden Skalle. Begge lå egentlig for å sove, men det var bare Den Lille Kenguruen som gjorde det. Skalle gikk rolig, for han visste ikke om de sov eller var våkne. Dessuten hadde ikke Skalle for vane å gå annerledes. «Hei Skalle,» sa Rasle, da Skalle var kommet nær nok til at Rasle kunne si det uten å bruke stemmen så mye at Den Lille Kenguruen våknet. «Hei selv,» sa Skalle, «hvor er Pingle?» -«Å han har gått bort til favorittstenen sin.»

-«Favorittstenen ja, akkurat.» -«Du må ikke snakke så høyt. Den Lille Kenguruen sover, og det er ikke så lett å sovne når du ikke har noe navn.»

-«Nei, det skjønner jeg godt,» sa Skalle litt lavere, «hvor er denne stenen hen?»

-«Der borte,» sa Rasle, og nikket med hodet siden han ikke hadde noen hender å peke med.

-«Hva gjør han der så sent?» spurte Skalle igjen.

-«Han sitter på stenen og tenker,» svarte Rasle.

Skalle syntes dette var en god ting å gjøre.

-«Jeg tror jeg får besøke ham, vil du være med?»

-«Nei, jeg er ikke så flink til å sitte på stener,» sa Rasle, før Skalle ruslet av gårde i sitt eget tempo.

En vanlig dag ville ikke Skalle rukket frem før Pingle hadde vendt hjem. Men dette var ingen vanlig dag. Dette var en spesiell dag. Uten at Pingle helt visste hvorfor. Det var god utsikt, det kunne være en grunn. Stjerneklart var det. Månen var nesten garantert full. Sjelden hadde vel Pingle sett en så full måne. Likevel var Sydpolen mest interesant. Den lå der i enden av jorden med himmelen like over seg. «Sydpolen ligger nærmere stjernene,» tenkte Pingle, og ble litt bedrøvet av den tanken.

Det var ikke noe hastverk å spore hos Skalle, selv om han hadde dårlig tid. Han visste godt at Pingle bare er en liten pingvin, og trenger søvn som alle andre små pingviner. Hvis han kom for sent, hadde nok Pingle gått for å legge seg. Da hadde hele den lange turen vært forgjeves. «Isåfall får jeg besøke ham en annen dag,» tenkte Skalle. Han lot seg aldri bringe ut av fatning.

På favorittstenen sin tenkte Pingle som aldri før. Han fikk til tanker som han aldri hadde tenkt før. Mange tanker bare løp avgårde, og laget nye og nye helt til Pingle rent hadde glemt hva han egentlig tenkte på. Da satt han bare stille en liten stund, og vips var en ny tanke på plass i hodet hans.

Rasle lå og lurte på om Skalle ville komme frem før Pingle dro. Rasle kjente til Skalles tempo. Når du lurer er det rent umulig å få sove, men det er ikke enkelt å slutte å lure heller. Frem og tilbake lurte Rasle. Han vurderte å vekke Den Lille Kenguruen for å høre hva han trodde om saken. Det ville ikke vært så pent, for du skal ikke helst vekke folk som sover. Men han kunne vel smyge seg bortil, for å se om Den Lille Kenguruen virkelig sov. Det må være lov når man er nysgjerrig, og nå var Rasle veldig nysgjerrig. Uansett spilte det ingen rolle, for Den Lille Kenguruen sov som bare det.

Hvis Rasle hadde vært Skalle, ville han visst svaret, for nå så Skalle steinen, og på steinen satt Pingle. «Det ville være ergerlig om Pingle gikk hjem nå,» tenkte Skalle, mens han gikk. Pingle hadde ikke sett ham enda, så mye kunne skje før Skalle nådde steinen. «Hvis Pingle går nå, setter jeg meg på steinen for meg selv,» tenkte Skalle.

Rasle var det ingen fare med lenger. Han hadde sovnet, og ville gjøre det helt til neste dag. Da ville han se Pingle igjen, og da kunne han jo bare spørre ham om han fikk besøk på favorittsteinen igår. Den Lille Kenguruen hadde våknet et lite øyeblikk, og sett at Pingle ikke var kommet hjem. Trøtt, som han var, sovnet han igjen før han fikk tenkt mer over den saken.

Nå var Skalle kommet så nærme at han kunne si hallo. Men Skalle pleide ikke å si hallo sånn i hytt og vær. Siden Pingle satt med ryggen til, ble det ingen hallosiing enda. Skalle hadde forresten fått en aldri så liten bekymring. Steinen var ikke så liten som Rasle hadde gitt inntrykk av, og Skalle var ingen fjellklatrer. Skalle var mer en tenker, og nå gikk han rundt steinen for å finne en lettere vei. Pingle visste ingenting om dette. Han hadde kommet inn i noen fine tanker om hvordan han skulle finne et navn til Den Lille Kenguruen. Ganske mye fikk han tenkt på dette, mens Skalle gikk rundt steinen.

Samtidig som Pingle ikke klarte tenke mer på dette, hadde Skalle begynt å se etter andre måter å komme i kontakt med sin venn på. Han kunne jo bare si noe, eller lage noen lyder. Pingle ville nok hørt ham, men det var nå ikke Skalles stil å bråke så voldsomt. Istedet gikk han fremfor Pingle, og kikket opp på ham i håp om at Pingle skulle se ned. Men Pingle så opp. Det skjønte Skalle godt, for det er ikke så spennende å se ned i bakken når du har hele himmelen rett over hodet. Skalle syntes egentlig det var ganske greit å ha en venn som kunne se i en fornuftig retning. Skalle ville granske stjernene selv han. Så han gikk og stilte seg ved siden av steinen, kikket opp på Pingle, som fremdeles så i samme retning, og så selv i den retningen om enn kanskje noe høyere.

Slik stod de, våre to venner. En pingvin på en sten og en skilpadde på bakken. Slik stod de og kikket på natten. Skalle syntest ikke det var noe mislykket besøk han var på. Det syntes han slett ikke.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s