Daglige arkiver: februar 13, 2011

Pingle gleder seg

Forrige søndag postet jeg min første lille pinglehistorie, skrevet om den lille pingvinen jeg mer eller mindre tilfeldig diktet opp på 90-tallet. Jeg likte historiene veldig godt den gangen, men ser nå at de kanskje er vel mye inspirert av historier andre har skrevet før meg. Barnehistorier skal det være, her er nummer 2, rene og greie, Pingle gleder seg.

Pingle gleder seg

En Pinglehistorie av Eivind Salen

 

Idag våknet Pingle spesielt glad. Han var så glad at han var sikker på at idag skulle han gjøre noe morsomt. Allerede med en gang kunne han ikke vente lenger, og vekket vennene sine Den Lille Kenguruen som ingen helt visste navnet på, og Rasle. Disse lurte som rimelig er hva som var på ferde. Sant og si visste ikke Pingle dette. Alt han visste var at noe måtte det være. Ellers hadde han ikke gledet seg slik. Verken Rasle eller Den Lille Kenguruen kunne huske at de hadde planlagt noe spesielt. De gledet seg ikke spesielt heller.

Da var det avgjort. Pingle hadde planlagt med noen andre, og nå måtte han finne ut hva og med hvem. Men det var så mange det kunne være. Hvis han skulle spørre alle de, ville det sannsynligvis ikke blitt tid til å gjøre det planlagte etter å ha funnet ut hvem han hadde planlagt med. Dette var for stort et problem for Pingle i det hastverket han var i nå. Her måtte det større hjerner til, og større hjerner enn Skalle fantes ikke. Hvertfall ikke i Glorizonas glohete ørken.

Skalle lå inne i skallet sitt da Pingle kom. Pingle både banket og ropte på engang, for å få Skalle ut. Det gikk ikke fortere for det. Skalle tok alltid den tiden han trengte, enten det var så eller så. Et kort øyeblikk lurte Pingle på om Skalle var hjemme, men så husket han på at Skalle alltid er hjemme. «Det er det som er så fint med Skalle,» tenkte Pingle, «han er alltid hjemme.» Så satte Pingle seg ned på ingenting, og ventet til Skalle kom ut.

Det første Skalle sendte ut var de fire bena sine. Så løftet han seg opp, og kikket frem med hodet. Da han så at Pingle satt der sa han: «Å, er det deg Pingle. Var det du som holdt slik leven?» Pingle sa at det var det, og forklarte grunnen. «Jasså,» sa Skalle til den saken, «du har planlagt noe uten å huske hva?» – «Eller med hvem,» tilføyde Pingle. Skalle tenkte seg litt om, noe han alltid gjorde før han snakket. Så sa han: «Er du sikker på at du planla noe i det hele tatt da?» Pingle tenkte seg ikke om før han svarte at det var han. «Du våkner ikke så glad hvis du ikke har planlagt noe.» «Neivel,» sa Skalle, «jeg tror jeg tar meg en rusletur.» Så gikk han.

Nå var Pingle virkelig rådvill. Når ikke Skalle visste det, hvem kunne vite det da? «Kanskje frøken Hals,» tenkte Pingle, og var allerede på vei.

Nede hos frøken hals var frøken Hals som vanlig igang med støvtørkingen. «Godmorgen,» sa Pingle da han kom. «Aatsjo,» sa frøken Hals, «du må endelig unnskylde allergien min.» Det hadde Pingle allerede gjort. Det er ikke så greit å ha støvallergi når du bor i en ørken. Pingle forklarte raskt hvilket ærend han kom i, men frøken Hals sa at hun hvertfall ikke hadde planlagt noe. Hun hadde tenkt å tørke støv. «Som du ser er det mye igjen,» sa hun spøkefullt. 

«Hvis det ikke skjer noe snart nå, er det rett før jeg ikke gleder meg lenger,» tenkte Pingle. Nå var han på vei til ingensteder. Det samme var åpenbart det gretne neshornet. Han virret omkring og fnyset omtrent på samme sted som Pingle gikk. «Det kan da ikke…» tenkte Pingle, før han fant ut at det utmerket godt kunne. «Hallo neshorn!» ropte han. Det gretne neshornet så forskrekket opp. «Hva er det du vil, din pingvin» sa han surt. «Jeg lurte bare på om vi to hadde planlagt å gjøre noe idag.» – «Jeg planlegger vel aldri noe,» sa det gretne neshornet. Nå ble Pingle så bedrøvet at han satte seg rett ned. 

Dagen gikk og Pingle ble bare mer og mer bedrøvet. I begynnelsen var han bare så bedrøvet at han bare ville ha en pause. Nå var han så bedrøvet at han ikke ville noe som helst. Han kunne knapt huske å ha vært så bedrøvet noengang. Alt som var galt husket han. Sydpolen tenkte han på, og med det samme syntes han at det var så varmt. Men så bedrøvet som han var nå orket han ikke gå for å finne skygge. «Det er vel best å bare vente,» tenkte han.

 

Mens Pingle var på sitt mest bedrøvede kom Mare forbi. «Hei Pingle,» sa Mare. «Hei.» sa Pingle. – «Du virker så bedrøvet,» sa Mare. «Ja,» sa Pingle og så ned. «Det er fordi jeg er det,» sa han til slutt. Mare var ikke så vant til å snakke med bedrøvede, og visste ikke helt hva hun skulle si. Så hun spurte bare likegreit hva Pingle hadde gjort idag, og Pingle forklarte hva han hadde gjort helt siden han våknet så fort og vekket Den Lille Kenguruen og Rasle, og helt til han var ferdig med det han skulle si. Mare hadde stått intressert og lyttet under hele historien. Og da den var ferdig utbrøt hun: «Jamen akkurat slik har jeg også hatt det!» – «Har du?» spurte Pingle. – «Nøyaktig.» – «Ja men det må da bety at det var oss som planla noe i går da?» sa Pingle. – «Det må det helt sikkert,» sa Mare. Så satte de seg ned og prøvde å tenke ut hva.

 

ES 1996.

 

Reklamer