Jeg og forfatteren

Tekstene jeg skriver er for en stor del eksperimentelle. Eksperimenter er i sin natur slik, at noen ganger lykkes de, andre ganger lykkes de ikke. Denne teksten er 19. februar 2009. Et kursorisk interessant poeng er at dette er bare en drøy uke før jeg første gang traff mine kone. Så dette var omtrent siste sjanse til å skrive en tekst akkurat som dette – og jeg grep den.

Jeg og forfatteren

Jeg har mange ganger de siste dagene, ukene og til og med månedene kommet hjem til min lille leilighet på Nordnes i Bergen med en tanke om hva det er nå er jeg kommer hjem hit for dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og etter hvert år etter år. Jeg kommer hjem hver dag etter arbeidstid, lager meg middag og spiser den, og blir etterpå sittende i stolen og tenke. Noen ganger skriver jeg, noen ganger leser jeg, begge deler mener jeg hører med til det å tenke. Hovedpersonen i denne teksten er forresten på ingen måte den samme som forfatteren av den. Det er hovedpersonen som er jeg, og det er jeg som tenker at jeg kanskje snart har fått nok av dette her. Jeg har ikke noen tro på at jeg noensinne vil finne lykken her i denne leiligheten min, i hvert fall ikke den rene og udelte lykken jeg alltid har lengtet etter og jeg på en måte mener alle mennesker har plikt til å lengte etter, selv om den kanskje er umulig. Den er umulig, det tanker jeg mange ganger der jeg sitter, og den er i alle fall umulig i det livet som jeg lever. Jeg har ikke noe håp om den, om folk som snakker til meg om håp tenker jeg alltid at de vet ikke særlig mye. Så sitter jeg altså der i stolen, og lengter etter lykken, klar over at den aldri vil komme til meg. Ja, jeg har også kjempet for den, kjempet og tapt, selv om kampen i mitt tilfelle ikke ser særlig overbevisende ut. Jeg tror det var få som merket den. Ja, jeg kjemper fortsatt, forresten, de gangene jeg er ute, altså før jeg kommer hjem og setter meg i stolen og begynner å tenke. Jeg har ikke noe særlig tro på denne kampen. Jeg kjemper den for syns skyld. Og når jeg sitter og tenker, er jeg selvfølgelig klar over at det er temmelig komisk, at jeg kjemper en kamp for syns skyld, og så er det ingen som ser den. Dette er livet mitt. Jeg har imidlertid den fordelen at jeg er fullt og helt oppdiktet. Forfatteren av denne teksten derimot…

ES 2009

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s