Daglige arkiver: februar 20, 2011

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

Hele februar dette året skal vi poste Pinglehistorier. Forrige søndag hadde Pingle en glad dag, i dag har han en alldeles trist dag.

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet kunne med en gang se at ikke alt var som det skulle være med Pingvinen Pingle denne dagen. Pingle satt så stusslig, og han pustet så skuldrene beveget seg opp og ned. Nebbet hadde han nedover. – «Hva er det med deg i dag?» tenkte Den Lille Kenguruen å si, før han tok seg i det. I dag virket Pingle så trist at et spørsmål som «Hva er det med deg i dag,» bare ville gjøre vondt verre.

Da Den Lille Kenguruen senere hadde samlet noen av Pingles beste venner, venner som Klapperslangen Rasle, Skilpadden Skalle og Marte Marekatt, kunne situasjonen drøftes mer grundig. Alle hadde helt klart for seg at noe måtte gjøres, ingen hadde helt klart for seg hva. Skalle mente at her var det bare å ta tiden til hjelp, og at litt stille tenking aldri har skadet noen. Rasle mente at alle burde gjøre hva de kunne for å hjelpe Pingle, mens Marte ikke forstod helt hva problemet var. Den Lille Kenguruen foreslo at de først av alt måtte finne ut hva som var galt, så kunne de heller gjøre noe med det etteråp. Da Den Lille Kenguruen foreslo dette, hadde våre venner fått et forslag de kunne være enige om. Slik gikk det til at Den Lille Kenguruen og Rasle la i vei for å oppsøke Pingle og finne ut hva som var galt.

Når en person, eller en pingvin, virkelig er trist, er det ikke alltid så lett å finne ut av hva som er årsaken til det triste. For det er kanskje så trist at de heller vil snakke om noe annet, i stedet for å snakke om det triste. Så står man der – like langt. Derfor tenkte Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, møysommelig ut hvordan de skulle få Pingle i tale. Og de kom til den gode ideen å få Pingle til å hygge seg litt først, så kunne man kanskje finne ut hva som tidligere var galt etterpå. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blandet opp det beste som fantes av saft, mens Rasle etter møysomt, tålmodig arbeid klarte å skaffe til veie en fisk. Sammen håpet de at fisk og saft kanskje ville være nok til å få Pingle i såpass humør, at han kunne avsløre årsaken til tristheten sin. Men da Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kom til stedet Pingle skulle være, så var Pingle et annet sted. – «Det var da rart,» sa den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, «jeg trodde ikke Pingle var i humør til å gå noe sted nå.» 

Joda, Pingle hadde gått et sted. Det finnes ikke det humør Pingle ikke kan gå til stenen sin i. Når humøret er litt nedfor, passer det særlig godt for Pingle å gå til stenen sin. For fra stenen kan Pingle se veldig langt. Han kan se helt til horisonten. Og bak horisonten ligger som kjent Sydpolen. Av og til føler Pingle at han kan se forbi horisonten. Da ser han andre pingviner. De pleier å leke seg i Antarktis herlige kulde, de andre pingvinene. De sklir på speilblank Sydpolis, rett uti iskald Sydpolsjø der de plasker og leker helt til de blir skyllet opp på land av morsomme sydpolbølger og lander i gnistrende Sydpolsne. Alt skjer mens de andre Sydpolpingvinene står og klapper i vingene av yr glede, før de prøver selv. Hvis han kunne, ville Pingle uten tvil vært med på denne pingvinleken. Hvis han bare kunne.

Så godt kjenner Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på og Rasle Pingle, at de ganske kjapt kunne tenke ut at siden Pingle hadde gått noe sted, hadde han gått til stenen sin. Allerede var de på vei, Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet hoppende, Rasle snokende. – »Vent,» sa Rasle såpass brått at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på stoppet opp, «jeg har kanskje en bedre plan.»

Hva denne planen gikk ut på, finner man best ut med å holde Skilpadden Skalle under oppsikt en stund. Skalle drev på dette tidspunktet på med det han likte aller best, nemlig ingenting. Han bare stod, helt stille på Glorizonas brennhete ørkensand og hadde øynene halvt igjen. Hvis vi visste hva Skalle tenkte, ville vi sannsynligvis blitt imponert, for Skalle kan tenke på litt av hvert. Og enten han tenker på litt eller hvert, så tenker han grundig. Når Skalle tenker slik, kan det nesten gå en hel dag uten at han beveger seg. – «Hvorfor skal jeg bevege meg, før jeg skal noe sted?» svarer Skalle, når for eksempel Marte spør om han ikke blir lei av å stå så stille så lenge. Ingen av de andre vennene klarer å svare på slike spørsmål, selv om Martes: «fordi det er gøy,» er ganske nær å være et svar.

Men nå kommer Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hoppende. Skalle tar en bevegelse, da han snur hodet etter lyden for å se hva som er på ferde. «Åja, du Kenguru,» sier han, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kjenner et sårt stikk fordi han ennå ikke har noe navn. – «Hva vil du kjære venn,» spør Skalle så, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde glemt sitt såre stikk. – «Pingle er ved stenen sin,» sier Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, og Skalle forstår klokelig. – »La oss gå,» sier han. Men Den Lille Kenguruen blir ikke med. Han har andre planer.

Skalle har overhodet ikke anlegg for misunnelse, til det er han for tilfreds med sin egen tilværelse. Men skulle han nevne en ting han føler misunnelse for, så er det stenen til Pingle. En egen tenkesten, det ville han ikke sagt nei takk til. Han har sett seg om også, etter en. Men i Glorizonas glohete ørken og omegn, finnes det bare en sten egnet til å tenke ved, og den er Pingles. Det er alle enige om. Og dette er Skalle kanskje, kanskje, aldri så ørlite granne, misunnelig for. På den annen side, Skalle synes det er så finfine greier når vennene hans tar det med ro og tenker litt etter, at om en sten kan hjelpe Pingle med dette, så er det bedre at Pingle eier stenen enn han selv. Og dette er det sanne forhold omkring Skalles forhold til Pingles sten, som Pingle sitter på nå, og speider mot horisonten.

Alltid når Skalle nærmer seg Pingles sten, så nærmer han seg sakte. Skalle nærmer seg stort sett sakte samme hva han nærmer seg, men mot Pingles sten er det noe ekstra.  Han blir nesten litt høytidsstemt, Skalle, det er så flott oppe på klippen der Pingles sten ligger. Høyden gjør at man kan se så langt, og stillheten gjør at man kan se så sakte. Ingen andre enn Skalle har tålmodighet til å la være å si noe for å melde sin ankomst når omstendighetene er som således. Derfor blir han stående ved siden av stenen, og han blir stående, lenge. Lenge.

Det blir kveld. Planen Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde tenkt ut, har på det nærmeste gått i vasken. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blir så bedrøvet så bedrøvet, og når Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, blir bedrøvet, husker han alltid at han ikke har noe navn, og dette gjør ham bare enda mer bedrøvet. Og Rasle synes det er så leit, at han nå har to venner som ikke har det noe kjekt. Det eneste Rasle ønsker, er at dette skulle vært annerledes, og han er villig til å gjøre hva det måtte være hvis bare ønsket kunne blitt virkelighet. Middelet Rasle bruker for å få Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet i bedre humør, er å riste på halen så den Rasler, og samtidig smile i andre enden. Men Den Lille Kenguruen så en annen retning.

Pingle blir litt forskrekket når han oppdager at Skalle står ved siden av stenen, men når man er lei seg forbi et visst punkt, er det ikke vanlig å være forskrekket lenge av gangen. Han trekker pusten for å si «Hallo,» til Skalle, men lar det være. – »Så så, min gode venn,» sier Skalle, «ta den tiden du trenger.» For første gang den dagen, tappert, smilte Pingle. Smilet varte ikke så lenge, men lenge nok til å gi Pingle den kraft han trengte for å si: «Hallo, Skalle.» – »Hallo, Pingle» svarte Skalle. Og følte at han var i gang.

Siden Skalle ikke kunne komme opp på stenen, måtte Pingle komme ned. – »Jeg får av og til så voldsom hjemlengsel,» sier Pingle til Skalle. – »Ja,» sa Skalle. Vanligvis har Skalle mangt å si om det meste, men akkurat her følte Skalle det vanskelig å si så mye mer. – »Jeg har slik hjemlengsel nå,» fortsatte Pingle. Til dette bare snudde Skalle på hodet, og kikket på Pingle på skilpaddevis. Skalle blunket sakte, og Pingle visste han kunne fortsette. – »Det er rart, egentlig har jeg det jo veldig bra her i Glorizona. Men du vet, jeg er en pingvin, det er i snøen jeg hører hjemme. Jeg liker bedre å ha det kjølig enn varmt, og da er ikke ørkenen det rette stedet. Og så hender det av og til at savner jeg en annen pingvin også.» Skalle snudde igjen på hodet, og spurte med øynene om det ikke var sånn akkurat nå. – »Jo,» svarte Pingle, »jeg savner en annen pingvin nå.»

Nå fulgte et sjeldent følelesladd øyeblikk i Skalles liv, han tenkte å spørre Pingle om det var noe han selv eller noen andre kunne hjelpe til med, hvis Pingle virkelig ville til Sydpolen, men det var som om setningen bare ikke ville fullføres. «Vil du at… har du lyst til… vi kan godt…» Det skled bare ut i forsiktige hikst. Eller svelging, svelging er nok nærmere det det var. Setningen ble bestandig avbrutt av at Skalle måtte svelge. Og dette var så rørende at Pingle begynte å gråte. Da klarte ikke Skalle å bære det lengre, og krøp inn i skallet sitt.

Slik ble de sittende en stund. Pingle gråtende, og Skalle ved siden av inne i skallet sitt. 

«Bli med,» sa Skalle da han omsider kom ut av skallet. Pingle reiste seg opp, og ble med. Det var ikke lett for Skalle å gå med Pingle nå. Det var ikke så mye å snakke om, men det var mye å tenke på. Det ble ikke snakket hele turen. Men Pingle og Skalle gikk veldig ved siden av hverandre.

Hjemme der Pingle bor, i Glorizonas glohete ørken, der hadde Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på fullstendig gitt opp.

Så kom Pingle og Skalle. Ingen sa noe selvfølgelig. Rasle lyste opp da han fikk se sine venner, men Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på var blitt så bedrøvet av all bedrøvelsen, at han ikke en gang orket å se opp. Den Lille Kenguruens bedrøvede åsyn uroet Pingle. Skalle snudde igjen hodet, og så på Pingle. Rasle vekslet mellom å se på Pingle og Skalle, mens Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, bare så ned. Pingle småsprang. Han måtte bort til en av sine beste venner for å se hva som var på ferde. Skalle og Rasle hadde sjelden hatt det så spennende. Da Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på så Pingle komme bort til seg, kunne han jo ikke annet enn å bli glad. Og når Den Lille Kenguruen ble littegrann gladere, kunne ikke Pingle la være et forsiktig smil. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på tenkte ikke så mye i disse øyeblikkene, men hvis han hadde gjort det ville han nok tenkt at hvis han hadde valget mellom å ha et navn og å ha sin gode venn Pingle, så ville han garantert, selvfølgelig valgt Pingle. Gleden i Pingle og gleden i Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på vokser i takt, og det stopper ikke før begge to føler seg tvers i gjennom privilligert. Men de ler ikke, det gjør man ikke så kort etter man har vært så trist.

ES98