Daglige arkiver: februar 26, 2011

Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen

Denne teksten er skrevet i Lepse Boulvard i Kiev, samme dag som den postes. Det er en forfallen leilighet. Fuktskadene på badet er enorme. På kjøkkenet er det komfyr, gasskomfyr, men det er farlig å bruke den, for gassen er ikke til å stole på. Varmtvannskranen skal man holde seg unna, skrur man den på, får man den ikke av igjen. Alt dette er sant, og en del av den virkelighet teksten er skrevet i. Men teksten lager sin egen virkelighet, den har ikke noe med hvor jeg har skrevet den å gjøre, eller hvem er jeg som kan bestemme hva denne teksten har med å gjøre. Overskriften er inspirert av Kafka i hvert fall, og hans pinnsvinshistorie, eller en annen av hans historier.

Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen

Jeg hadde lenge forberedt en tale og lett etter et fora å holde den i. Det beste foraet ville vært en eller annen uinteressert forsamling, som satt der like holdne i om jeg snakket til dem eller ei. Det kunne være en skoleklasse for en halvkjedelig lærer, en festlig forsamling for en ikke fullt så festlig taler, eller et sted man gå og lese opp tekster man har skrevet, og så sitter det folk og hører på dem. Talen min ville vært omtrent som dette her. Jeg er født inn i dette livet og kommer selvfølgelig til å leve det, det er underforstått. Jeg klager heller ikke på livsbetingelsene mine. Jeg er født i et mer enn gjennomsnittet velstående inn i en mer enn gjennomsnittet ressurssterk familie med mer enn gjennomsnittet av evner. Jeg har hatt mindre av gjennomsnittet av problemer, slag og sjokk fra livet, mindre av det som for alltid vil gjøre mitt liv vanskeligere. Hva jeg har å klage over, vil mange i verden drømme om å være i en posisjon til å kunne oppnå. Likevel, – vil jeg si til denne forsamlingen som sitter og hører på meg, hvem den enn er, – likevel føler jeg at også jeg har hatt min dose slit og strev. Ja, – ville jeg si til dem, – jeg har hatt mer enn det, jeg har oversteget den dosen jeg kunne si meg fornøyd med uten å måtte anstrenge meg litt. Jeg må tvinge meg til å si at jeg er fornøyd, – ville jeg sagt, og nå hadde jeg håpet jeg hadde fått litt mer oppmerksomhet, for nå prøvde jeg å være innstendig, – jeg må si det fordi også jeg mener det er galt å ikke si man er fornøyd når man lever et liv som jeg gjør det. Det er viktig å være fornøyd, verden ville selvfølgelig vært bedre om alle var fornøyde. Alle burde gjøre litt innsats. Men noen ganger, – ville jeg sagt, og når jeg tenker på dette punktet av talen er det av og til som om jeg blir grepet av mine egne følelser, som om jeg ikke klarer å kontrollere dem, – noen ganger er det så vanskelig. Tidlig listet jeg ut de punktene som fortalte hva som er så vanskelig for meg, det er forskjellige slags ting, slike som er vanlige i alle liv, jeg tok dem snart bort. Men fra mitt eget liv kan jeg ikke ta disse tingene bort. De er der, og de plager meg, og jeg får når de står på ikke fred fra dem. Da skulle jeg ønske jeg var et helt annet sted i et helt annet liv, og gjerne satt en kule i pannen til den som sa at alle burde være fornøyde her i livet. Til hvem kan man vel holde en tale som dette?

ES 26. feb, 2011