Virre får høre om frøken Hals

Med denne enkle historien avslutter jeg pinglehistoriene for denne gang. Her er det min favorittfigur i pingleuniverset, giraffen Virre, som får høre om en annen og kvinnelig giraff. Det åpner for sterke inntrykk, og reaksjoner på inntrykkene.

Virre får høre om Frøken Hals

»Vent litt,» sa Den Lille Kenguruen idet han og Pingle var godt igang med en spasertur.  –  »Hva er det?» spurte Pingle. – »Er ikke Frøken Hals en giraff? » – »Joda,» svarte Pingle, og syntes slett ikke det var grunn til å ta pause i turen for å få rede på dette. – »Men hva med Virre?» – »Joda, joda, det er en giraff det også, og Ekorn er ekorn og jeg er en pingvin. Kan vi gå videre nå?» Det gjorde de, men det var tydelig at Den Lille Kenguruen hadde fått noe å tenke på.

De hadde ikke gått lenge før nysgjerrigheten tok overhånd hos Pingle, og han spurte like ut hva Den Lille Kenguruen mente med å spørre om disse giraffgreiene. – »Jo, jeg tenkte som så,» sa Den Lille Kenguruen, «at Frøken Hals er en giraff og Virre en giraff, og at de derfor kanskje hadde likt å få møte hverandre.» Akkurat det kunne Pingle skrive under på. Han ville blitt så glad at han kunne prøvd å fly hvis han hadde truffet en annen pingvin her. Men det er ikke så lett å finne pingviner i Glorizonas glohete ørken.

Akkurat i dette øyeblikk dukket Marekatten Marte opp. Eller først dukket en kokosnøtt opp. Den føk i et tre så det sang, og Marte i vill fart etter. – »Hei Marte,» sa Pingle og Den Lille Kenguruen i kor. Marte hadde bare så vidt tid til å se opp, hun hadde det så travelt med å få hull i kokosnøtten. Nå tok hun og slo med den på en sten så det var nesten umulig å høre henne spørre hva de drev med. Pingle hadde tenkt å si at de gikk tur, men Den Lille Kenguruen kom ham i forkjøpet og sa at de diskuterte de to giraffene som fantes her i ørkenen. – »Brillefint,» sa Marte, »vi henter dem med en gang. Kanskje de vet hvordan man åpner en kokosnøtt også?»

Uten at noen helt kan si hvorfor, går alle turer raskere når Marte er med. Og selv om det å finne Virre burde være en vanskelig oppgave da han ikke har for vane å oppholde seg et bestemt sted, gikk det ganske greit da Virre plutselig var rett ved siden av dem. Marte var (også) da midt i en konversasjon, men hadde ingen prioriteringsproblemer da hun så giraffen. Det bar like bort for å spørre hvordan kokosnøtten kunne åpnes. Ikke overraskende hadde Virre slett ingen løsning på dette, men han dunket hodet i noen grener da han snudde seg for å se på nøtten. Ikke så hardt, men nok til at noen fugler fløy opp med en lyd som kunne sette en støkk i noen og enhver. Det satte hvertfall en såpass støkk i Virre at han helt uforvarende tok et par skritt til siden hvorav det ene var såpass forkjært at det ikke fantes noen annen ende enn at han gikk over ende. Det er ikke alle forunt å se en giraff snuble, så det skal sies at det gjerne skjer på en klønete måte.

Likevel, dette fallet virket veldig forløsende på stemningen, og etter at våre venner hadde forhørt seg om at alt stod bra til etter forholdene (noe forresten Virre benektet), gikk det dem greit å få fremsagt sitt ærende. Det våre venner ikke hadde tenkt så mye på, var at Virre var en gutt og Hals ei jente. Dette var det første Virre tenkte på, og i det ustø humøret han var i, så ble slik en opplysning langt mer enn hva bena hans ville stå stille under, og da gikk det ikke likere enn at Virre støtte på ei ny gren. Ulikt forrige gang, knakk grena, og ramlet i bakken med et brak. Dette forstyrret en vepsekoloni som hadde slått seg ned i grena, eller der grena landet, våre venner tok seg ikke tid til å finne ut nøyaktig hvor, siden vepsene ble nokså gretne over den unødige forstyrrelsen. Våre venner la på sprang det forteste de hadde lært. Ved en senere opptelling viste det seg at ingen var blitt stukket, men på grunn av benas lengde og andre forhold, var hastigheten hvori de forflyttet seg forskjellig, slik at de som tidligere var så samlet nå ble så spredd. Raskest av alle var Virre. Han sprang som om han hadde alt farlig i verden i hælene, og foretok byks og forseringer det egentlig ikke skulle være mulig å klare for en giraff.

Etter å ha løpt en stund, stoppet de løpende opp, og Pingle, Marte til like med Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, disse tre måtte konstatere at Virre var vekk. Verken Pingle, Marte eller Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på følte at dette besøket var særlig vellykket. For Marte var det dobbelt mislykket da hun glemte igjen kokosnøtten. Uten noe mer om og men gikk hun tilbake for å hente den, selv om Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, mente det kunne være like lurt å la være, siden vepsene fort kunne være gretne ennå. Da Marte likevel gikk, satte Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, seg likegodt ned.

Marte derimot hadde bare såvidt rukket å hente kokosnøtten før hun var på vei videre. På veien hadde hun blitt distrahert av noe som gjorde at hun rent glemte det som nettopp hadde hendt. Men kokosnøtten husket hun, og den gikk hun til Skalle for å få åpnet. Skalle var kanskje ikke den sterkeste, men når det kom til lure ideer og smarte triks var nok Skalle den rette skilpadde.

Skalle stod helt stille da Marte kom: «Hei, hei, her har du meg!» Marte ble i så godt humør da hun så sin gode venn at hun et øyeblikk glemte hele kokosnøtten. Det var Skalle som brakte temaet på bane da han spurte Marte slik: »Hva er det Marte?» – »Det er en kokosnøtt,» svarte Marte, »vet du hvordan man får åpnet den?» – »Det fins ikke kokosnøtter her,» sa Skalle. – «Denne fins,» sa Marte, og holdt kokosnøtten triumferende opp i luften. – »Dette er ørken,» sa Skalle,  »dette er Glorizonas glohete ørken. I ørkenen finnes ingen kokosnøtter.» Og det var så langt denne diskusjonen kom, for i dette øyeblikk dukket Rasle opp. Marte vinket og vinket til den nyankomne, og det er ingen tvil om at Rasle hadde vinket tilbake om han hadde hatt hender. Rasle hadde også spennende nyheter for han hadde sett Virre i fullt firsprang just for litt siden. Dette minnet Marte på hva som tidligere hadde hendt, og i rasende fart innvidde hun også Skalle og Rasle i disse hendelsene. Skalle syntes det var en bra ide å få de to giraffene til å møtes, men siden Virre på dette tidspunkt ifølge Skalle trolig ville være litt vanskelig å finne frem til, ilagte de i stedet frøken Hals et besøk.

I Frøken Hals bolig var det rengjøring som stod på programmet, «for det samler seg slikt støv overalt» som hun sier. Hun hadde derfor egentlig ikke tid til å ta imot noen gjester, og dessuten var allergien ille for tiden. Alle hadde stor forståelse for frøken Hals’ situasjon, men de syntes at de hadde så viktig budskap at de la det frem likevel. Og budskapet om at Virre var en giraff, fikk Frøken Hals til å legge fra seg støvkosten. Hun satte seg i tanker, som bare ble forstyrret av noen nys nå og da. Marte hadde ikke tålmodighet til å vente på denne tenkingen, og fant seg en sten å knuse kokosnøtt på. Rasle på sin side var igang med sin favorittlek, som gikk ut på å forsøke å fange sin egen hale. Det var egentlig bare Skalle som ventet, og det burde ikke overraske noen. For er det noe Skalle kan, så er det å vente. Frøken Hals fikk tenkt seg godt om før hun gav sitt svar til ideen, og svaret var udelt positivt.

Nå gjaldt det bare å finne Virre.

Jakten på Virre

Dessverre kunne ikke Frøken Hals være med på letingen da hun hadde så mye rengjøring igjen. Også de tre hadde problemer, for Glorizonas ørken er stor, og det er ikke lett å vite hvor en forfjamset giraff kan ha tatt veien. Selv Skalle hadde problemer med å tenke ut hvor Virre kunne være. Da var det Rasle kom på den gode ideen at Virre kanskje hadde gått tilbake til det stedet de hadde funnet han først? Siden det ikke var noen andre ideer å ta av, sluttet også Marte og Skalle seg opp til denne.

Da de kom frem var ikke Virre der. De som var der var Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. De satt og gransket noen maur som flyttet kvister. – »Det er en oase dette,» sa Skalle, men ingen tok særlig notis av den kommentaren. – «Vi leter etter Virre,» sa Marte. – »Det gjorde vi også tidligere, forresten var du med du også, men du skulle hente en kokosnøtt…» – »Kokosnøtten!» avbrøt Marte, og la på sprang. Hun hadde glemt den igjen.

Et annet sted satt en giraff fast. Virre hadde løpt og løpt helt til han hadde stoppet av seg selv fordi veien ikke gikk noe videre. Da hadde han klatret opp en fjellskrent så høyt at det gikk ikke an å komme høyere. Ned var det alt for høyt til å hoppe, og å klatre ned var hvertfall umulig. Særlig for en giraff. Det er alltid vanskeligere å klatre ned en opp, og giraffer klarer vanligvis ikke klatre opp engang. Så nå stod Virre bom fast.

Ikke lenge etter fikk Virre øye på en skikkelse. Virre ville helst ikke forstyrre, men syntes nesten den prekære situasjonen krevde litt oppmerksomhet. Han gav seg derfor til å rope på hvem det nå måtte være. Og hvem det nå måtte være viste seg å være Gretten. Vanligvis pleier ikke Gretten bry seg så veldig om noen roper eller ei, men denne gangen ble det ropt så voldsomt at det rett og slett forstyrret ham. Gretten bestemte seg derfor for å gå bort til den som ropte, for å be vedkommende om å tie stille. Slik gikk det:

– »Hei, du der, hva gjør du der oppe?» snøftet Gretten, »forresten bråker du for fælt.»

– »Det er ikke meningen å bråke for fælt,» svarte Virre, »…og jeg gjør ingenting her oppe.»

– »Så ikke forstyrr,» sa Gretten. Virre spurte om Gretten var flink til å klatre.

–  »Nei,» sa Gretten, «og nå er jeg lei av maset ditt.»

–  »Ja, men kan du ikke, hvis du treffer noen, og de kanskje er flinke til å klatre eller noe, kan ikke du i såfall si dem hvor jeg er?»

–  »Det kan du si selv,» sa Gretten og gikk.

Virre ville ikke prøve å forklare Gretten hvor problematisk det siste Gretten sa der, hvor problematisk det var for Virre å gjennomføre. Virre tvilte på hvor langt et slikt forsøk ville føre frem, for han visste godt at dette med å fortelle og forklare folk saker og greier er ikke det giraffer er flinkest til. Hvertfall ikke giraffer som Virre. Dessuten fantes en hunngiraff i nærheten, og det kunne by på problemer. Det var nok best å bli der man var.

Men historien ville det annerledes. For mens Gretten gikk og beitet i de gresstustene som fantes der han pleide å beite, nærmet det seg et lite vesen med en kokosnøtt og dette vesenet var Marte og hun ble i samme øyeblikk som hun så Gretten overbevist om at han var den rette til å ta knekken på nøtten. For ikke å kaste bort mer tid, spurte hun med en gang: »Hei Gretten, fint jeg fant deg, kan ikke du ta å åpne denne nøtten her?» – »Det kan jeg vel ikke. Forresten liker jeg ikke nøtter, og ikke har jeg smakt det heller.» – »Joda, det er enkelt, du bare tar hornet ditt slik» Marte viste hvordan hun tenkte seg Gretten kunne gjøre det, ved å dunke nøtten mot nesetippen sin. Gretten virket direkte uinteressert. Da ble Marte helt oppgitt, og sa at nå ville hun aldri få åpnet kokosnøtten. – »Ta å stikk til Virre du, dere er like pratsomme begge to.» sa Gretten ergerlig. – »Virre,» lyste Marte opp, »vet du hvor han er?» – »Han sitter vel på fjellet enda, hvis han ikke har gått ned.» -»Hvilket fjell?» spurte Marte og løp av gårde.

            Virre hadde langt ifra gått ned. Det eneste han hadde kommet seg ned på var baken sin, men han reiste seg opp da Marte kom for giraffer liker ikke å vise seg sittende. – »Hei Virre, der er du jo!» jublet Marte. – »Joda, joda,» Virre visste ikke helt hva han skulle si. – »Kom ned da vel, så kan vi dele denne kokosnøtten her,» sa Marte og holdt nøtten i været. – »Jeg tror ikke jeg vil komme ned nå. Dessuten er det umulig.»

Nå ble Marte som et levende spørsmålstegn, umulig var et ord hun syntes var vanskelig å forstå.  – »Hvor lenge har du tenkt å bli der da?»

– »Inntil videre.»

– »Vil du ha hjelp?»

Jo, Virre kunne nok tenke seg litt hjelp.

– »Ta imot denne kokosnøtten, så har du noe å tygge på til jeg kommer tilbake.»

Marte kastet kokosnøtten, og la på sprang. Virre kunne godt tenkt seg en matbit, men han hadde aldri lært å ta imot noe, og verre ble det av at Marte kastet for kort til at nøtten nådde opp til ham. Kokosnøtten falt ned på bakken igjen, der den ble liggende.

Rasle, Pingle, Skalle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde bestemt seg for å ta opp letingen etter Virre igjen. Men ingen hadde noen bedre ide enn Rasles vente ide, så det var det de gjorde og det var heldig for da ble det så mye greiere for Marte å finne dem. Hun ble alldeles i fyr og flamme over å se dem alle på engang.      – »Gjett hvem jeg har funnet!» spurte hun og hadde slett ikke tid til å vente til svarene begynte å komme, «Virre, Virre, Virre!» klappet Marte i hendene, og slo hjul i pur glede. – »Fine greier,» sa Skalle, og så gikk de.

De ble etter å ha hørt hvor Virre var, enige om at til å hjelpe Virre trengtes en klatreekspert. Selv om Marte hardnakket mente hun var klatrekvalifisert, ble de andre enige om at Ekorn var den flinkeste når det gjaldt klatring, og at han derfor måtte hentes fortest mulig. Selv om Marte hardnakket mente hun var den raskeste, ble de andre enige om at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, skulle hente Ekorn.

Siden Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på skulle hente Ekorn, var det Pingle, Marte, Rasle og Skalle som først frem til fjellskrenten der Virre befant seg. Det var Skalle som var mest interessert i å vite hvordan Virre hadde havnet på en fjellhelle, da han så sant så sant påpekte at giraffer ikke kan klatre. Virre sa at det hele hadde foregått i en slik fart at han i grunnen ikke rakk å tenke på hva giraffer klarer og ikke klarer. I mellomtiden hadde Marte funnet igjen kokosnøtten. – »Hei, Virre, ville du ikke ha kokosnøtten?» Virre svarte at han ikke synes kokosnøtter er noe særlig å spise på. Skalle fortalte Pingle at det ikke finnes kokosnøtter i ørkenen.

Etter en stund kom Ekorn og Den Lille Kenguruen til skrenten. Rasle lurte om det ikke var trær Ekorn var best å klatre i. »Trær eller fjell,» sa Ekorn og spurte mens han nikket mot skrenten der Virre stod, om det var den skrenten der han skulle klatre opp. – »Ja,» var det Virre som sa, og opp føyk Ekorn nett som en vind. Marte føyk etter, men hun kom ikke så langt  før hun ramlet ned igjen. – »Ja, ja, hva skal jeg gjøre nå?» spurte Ekorn der han stod på toppen sammen med Virre. Våre venner ble da oppmerksom på at de ikke hadde planlagt det så mye lenger. – »Du skal ta Virre ned hvis du klarer,» sa Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. – »Jeg tror det blir vanskelig,» sa  Virre. – »Det skyldes størrelsen,» sa Skalle. – »Klarer du å komme ned,» spurte Pingle. – »Klarer jeg vel,» svarte Ekorn, og sprang ned som ingenting. – »Det var flott gjort»» sa Rasle imponert. – »Kanskje du kan vise Virre hvordan du gjorde det?» lurte Pingle. Og Ekorn fór   opp igjen, og ned igjen, og opp og ned for å vise Virre. Virre syntes det gikk litt fort. Så gjorde Ekorn det saktere. Ekorn viste Virre skritt for skritt hvordan han skulle komme seg ned, og Virre så ingen annen utvei enn å forsøke. Virre fant fort selv ut hvordan han skulle komme seg ned. Det var vel ved det første eller andre steget det skar seg. De lange tynne giraffbena ville liksom ikke bevege seg på ekorns vis, de nektet plent å plassere seg der Virre helst så dem plassere seg, og plasserte seg i stedet der Virre helst ikke ville ha dem. Til slutt plasserte de seg i løse lufta, og da kunne ikke Virre annet enn å ramle over ende. Når det var gjort, gikk det ganske fort nedover. Med stein, grus og sand i hælene rullet Virre ramlende ned som bare en giraff kan gjøre det. Det var ikke noe elegant. Først da Virre var kommet helt ned, og enda litt lenger, først da stoppet han. Og da stoppet han med et stønn. Våre venner hadde aldri sett en giraff falle så langt før, så de var ganske imponert. »Gikk det bra?» spurte Pingle, – »Hva da?» svarte Virre. – »Dere giraffer burde ikke klatre så mye,» sa Skalle, og det var Virre enig i.

Etter å ha snakket litt løst og fast om klatring, fortalte våre venner Virre at Frøken Hals gjerne ville treffe ham, men at hun holdt på med vårrengjøring nå. Virre sa at det passet egentlig bra, for han følte seg litt uvel etter all klatringen, og hadde mer lyst til å gjøre ikke så mye enn til å gå på besøk. – «Kanskje en annen gang da?» – »Kanskje en annen gang.» Marte lurte på om Virre visste om en metode for å åpne kokosnøtter, men det gjorde han ikke.

Så endte denne historien, men giraffene Virre og Frøken Hals kunne ikke la være å møtes, særlig ettersom så mange venner ville ha dem til å møtes. Men hvordan de møttes, og hva som så skjedde, det hører ikke med til denne historien. For til denne historien hører bare med, i tillegg til det som allerede er fortalt, til denne historien hører bare med hva som skjedde med Martes kokosnøtt. Og med den skjedde det at den ble åpnet. Marte sa at den  åpnet seg etter at hun hadde kastet den mot en stein en zollion ganger. Skalle sa at så store tall finnes ikke, og Marte svarte at det gjorde ingenting så lenge nøtten var knekket.

………………………………………………

ES1997

Våparten kanskje, ferdigpusset, med ekstra sisteavsnitt 14. April 1998.

(Tidligere Pingle 6)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s