Daglige arkiver: mars 1, 2011

Canto V, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO V

I Canto V går vi ned i den første sirkelen hvor forbryterne mot lysten befinner seg. Her er det ikke lenger er noe lys overhodet (venni in luogo d’ogne lusso muto (kom til stedet hvor hvert lys er stumt) Inf V,28) . Her er det også vi møter på Minos, den greske mytologiens konge på Kreta og hersker i uderverdenen. Hos Dante er han fremstilt som en slags demon som har til oppgave å slynge synderne ned til sitt redde sted i Helveteshierarkriet. Vi får også Dantes første virkelige samtale med noen av synderne i Helvete. Det er Paulo og Francesca, som har syndet i elskov når Francesca var gift med Paulos bror.

Vi blir også nærmere introdusert for logikken i straffesystemet Dante setter opp for synderne. De blir alle straffet på en måte som henger sammen med måten de har syndet på. Her har han kanskje funnet inspirasjon i den greske mytologien, der de også var mestere til å få straffen til å stå i stil med forbrytelsen. Her i første sirkel er det dem som ikke klarer å styre lystene som befinner seg. Og stedet er arrangert slik at de ikke klarer å styre noen ting. En kraftig vind blåser dem hit og dit som om de var hjelpeløse støvkorn, akkurat som lystene blåste dem hit og dit på jorden. De er lystens forbrytere mot kjødet, og det er kjødet som blir slengt rundt omkring.

Vaktmannen her i sirkelen er kong Minos. Han er utstyrt med en kraftig hale, som han møter alle nye beboere i Helvete med. De står foran ham i en lang kø, kommer frem og bekjenner sine synder, hvorpå Minos griper dem fast med halen, og snurrer dem så rundt kroppen så mange ganger som de skal slynges nedover Helvete, en gang for hver sirkel. Minos blir rasende da Dante kommer ned, og han ikke får snurre ham noe sted, men Verdi holder roen, og spør ham hvorfor han skriker slik (Perché pur gride? Inf V,20). Minos er en skremmende figur, men det er tydelig at Vergil vet hvem som har kontrollen og møter Minos som han møtte ferjemannen Kharon i sang 3 (vers 94-96).

Non impedir lo suo fatale andare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare.

Forhindre ikke hans skjebnesfulle gange:
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf V,22-24

Dante hører nå smerteropene til de straffedømte synderne i denne sirkelen i Helvete. Den kraftige helvetesvinden som aldri hviler (la bufera infernal, che mai non resta, Inf V,31) blir beskrevet, også hvordan synderne hjelpeløst blir hvirvlet med i den.

di qua, di là, di giù, di sù li mena;
nulla speranza li conforta mai,
non che di posa, ma di minor pena.

hit og dit og ned og opp blir de ført;
ingen håp om komfort noensinne,
ikke ngen hvile, aldri mindre straff
(Inf V,43-45)

Dante spør hvem de er alle disse sjelene som blir blåst rundt med stormen, og Vergil svarer med å liste opp noen navn. Blant dem er Semiramis (Simaride på italiensk), assyrernes dronning som i sin tid legaliserte incest. Her får hun sin straff i Helvete. Den neste som nevnes er Dido, som spiller en svært viktig rolle i Vergils verk Aeneiden, hvor historien hennes er med i bok 4. Hun er opprinnelig en gresk og romersk sagnskikkelse, datter av kongen i Tyros. Hun giftet seg med sin morbror, Sykhaios, som så ble drept av Pygmalion. Deretter flyktet Dido til Afrika, hvor hun i følge sagnet grunnla byen Khartago. I Aeneiden treffer Aeneas Dido da han reiser innom Nord-Afrika på vei hjem fra den trojanske krig. Aeneas reiser imidlertid videre til Italia (for å grunnlegge byen Roma), og følger altså en annen skjebne enn kjærligheten eller elskovens, han velger plikten fremfor kjærligheten. Dido tar dette fryktelig tungt, og forlater livet for egen hånd. Det er for øvrig en overmåte vakker Arie skrevet av Purcell som handler om Didos sorg, Didos Lament, i hans Dido og Aeneas fra 1689. Dette er naturligvis lenge etter Dante. Lenge før Dante skriver en av Dantes viktigste inspirasjonskilder, Augustin, i sine konfesjoner om hvordan han ble grepet av denne kjærlighetshistorien mellom Dido og Aeneas, men spør seg hvorfor han ikke blir like sterkt grepet av sine egne synder? Kanskje er dette noe av grunnen til at Dante plasserer Dido i Inferno, vanligvis blir hun sett på som en heltinneskikkelse som får mye sympati for ikke å oppnå kjærligheten sin, og ikke klare å leve etterpå. Dante kaller det at hun ikke klarte å styre lystene sine, og fortjener en plass blant de vellystige.

Det er lettere å forstå hvorfor Kleopatra har fått en plass her. Hun skiftet jo elsker fra Cæsar til Marcus Antonius da Cæsar døde og historien forandret seg. Hun tok også livet sitt da Antonius døde. Dante var en varm tilhenger av Romerriket, som vi skal se i senere sanger, og han var i likhet med kristendommens lære motstander av dem som tok selvmord, så det er ikke urimelig at Kleopatra må finne seg en plass i Helvete blant de vellystige. Dante spanderer bare et adjektiv på henne: lussurïosa, som betyr “luksurisøs”. (Inf V,63).

En del helter og heltinner fra trojanerkrigene blir også nevnt. Skjønne Helena er her, til like med Akhillevs og Paris. Jeg kjenner ikke Homers verker inngående, dessverre, men vet såpass at Helena ble bortført av Paris, og det var dette som startet  trojanerkrigene. At hun her er å finne blant de vellystige, betyr at hun i Dantes tolkning ikke var uvillig til bortføringen. I selve verket står det bare at på grunn av henne måtte mye ond tid passeree (per cui tanto reo/ tempo si volse Inf V,64-65). Mytologiske Tristan er her også, i vår tid kanskje mest kjent fra operaen til Richard Wagner, men opprinnelig hovedpersonen i en sagnfortelling som oppstod i Bretagne på 1100-tallet. Den handler om hvordan Tristan og Isolde mer eller mindre av en feiltakelse drikker en magisk kjærlighetsdrikk, hvorpå de for livet blir lidenskaplig forelsket i hverandre. Kjærlighetsdrikken gjør lidenskapen enda mer troverdig som besettelse, noe som er hovedmotivet i Wagners opera. For Dante er det viktige at Tristan tar livet av seg, da han dødssyk ved en misforståelse (det er Tristans sjalu hustru som lyver til ham) tror at Isolde ikke vil komme og redde ham. Avslutningsslinjen i denne sekvensen i Canto V er (e dito) ch’amor di nostra vita dipartille. (og nevnte som av kjærlighet fra livet vårt ble skilt) Inf V,69.

Skjebnen til disse vellystige synderne har gjort dypt inntrykk på Dante. Han vil gjerne snakke med noen av dem, to som henger sammen. Vergil sier at det må han gjerne gjøre, han må bare spørre dem når de kommer nærmere, og appellere til den kjærligheten som leder dem («Vedrai quando saranno/ più presso a noi; e tu allor li priega/ per quello amor che i mena, ed ei verranno» Inf V,76-78). De to kommer med en gang Dante gjør som Vergil sier, de er mer enn villige til å snakke med ham. De er i det hele tatt snakkesalige, det vil si, Francesca er det. Det er hun som fører ordet. Og hun begynner straks på forklaringen – eller unnskyldningen – for hvorfor de er her.

I tre påfølgende terziner fra verselinje 100 er første ordet amor (= kjærlighet), og resten av terzinen forklaringen på hvordan amor – eller kjærligheten – har gjort det slik at de er der de er. Jeg setter frem den midterste som eksempel:

Amor, ch’a nullo amato amar perdona,
mi prese del costui piacer sì forte,
che, come vedi, ancor non m’abbandona.

Kjærligheten, som ingen elskende mister
tok meg til ham som jeg likte så godt
at, som du ser, han er ennå ikke tatt fra meg.
Inf V,103-105

Dante som ennå er helt uerfaren i inferno og som pilgrim blir dypt grepet av hva Francesca forteller. Han bøyer hodet, og holder det lavt til Vergil spør hva han tenker om det som er sagt (che pense, Inv V,111). Merk at Vergil er veiviser her gjennom Inferno, og bedre enn Dante skjønner hva som blir sagt og hvorfor Francesca må være der hun er. Dante okker seg, og sier at det var vakre ord for en dyp lengsel, og at det alt sammen har ledet disse to til dette smertefulle stedet (al doloroso passo, Inf V,114).

Det er på tide å fortelle hvem de to er, hvordan de døde og hvordan de ble straffet. Francesca og Paolo er kanskje blitt historiens mest kjente utroskapssak, eller sladderhistorie, i hvert fall når vi holder konger og berømtheter utenfor (De var av adelsslekt ). De to ville blitt helt glemt om Dante ikke hadde funnet plass til dem i komedien sin. Francesca var gift med Gianciotto Malatesta, og utro med broren hans, Paolo. Ved en anledning kommer Gianciotto inn og tar de to på fersk gjerning i det de utfører elskovsakten, og dreper dem på stedet. For dette er det de kommer til sirkelen for de vellystige i inferno. De andre som er her nede blir blåst rundt alene, mens Francesca og Paolo for alltid vil henge sammen. Det er en del av straffen, de ville ha hverandre alltid, og nå har de hverandre alltid. Og så blir de kastet hit og dit av stormkastene i Helvete, som de i live ble kastet hit og dit av stormene i følelseslivet sitt.

En historie som dette har alltid ulike perspektiver. Den vakte oppsikt i middelalderen, Dante kjente jo til den, selv om de to kom fra Rimini og Ravenna, mens Dante altså var fra Firenze. Det er lett å fordømme når noen er utro med sin manns bror, og de to blir jo i verket fordømt av selveste Gud, siden de befinner seg i Helvete. Likevel kan det fremstilles gripende og med økt sympati for de to elskende, når det ses fra Francescas perspektiv, og når kjærligheten og lidenskapen er årsaken. Pilgrimmen Dante blir i alle fall på dette tidspunktet grepet.

Francesca forteller videre at kjærligheten oppsto da hun og Paolo leste en roman av Lancelotto, om hvordan kjærligheten hadde overmannet ham. De to var alene, og mistenkte ingenting av hva som skulle skje. Så møtte deres øyne stadig oftere, huden ble blek, og på et tidspunkt kunne de ikke stå i mot lenger. De begynte å kysse hverandre, hans kropp skalv, og akkurat i det øyeblikk kom ektemannen Gianciotto inn og drepte begge to. Det er skrevet med en underdrivelse, siden leste vi ikke mer (quel giorno più non vi leggemmo avante. Inf V,138). Mens Francesca forteller dette, gråter Paolo ved siden av henne, og Dante blir så overveldet av følelser at han besvimer i siste linje i sangen.

Den uerfarne leser vil kanskje også besvime. Forfatteren Dante gir Francesca et svært vakkert uttrykk for sin kjærlighet til Paolo, og det er lett å la seg gripe av noen som blir straffet i all evighet for å ha elsket noen, og gitt etter for sin kjærlighet. Men det er altså dette andre perspektivet, og det er at hun er gift med Paolos bror, Gianciotto, og har sine forpliktelser til ham. Videre er måten Francesca ordlegger seg på representativt for alle de andre karakterene vi skal møte i Inferno. De skylder alltid på andre. De er ikke så mye som et øyeblikk villige til å innse at de selv kanskje kan ha gjort noe galt. Her vil vi for eksempel se en parallell i Purgatorio V, der en omtrent tilsvarende utroskapshistorie ender i skjærsilden, fordi hun som der er drept av sin ektemann – Pia de’ Tolomei – angrer sine synder. Jeg kommer tilbake til henne når jeg en gang kommer til Purgatorio V i min gjennomgang av verket.

Vi kan bare snu litt på forståelsen vår av hva Francesca sier. I stedet for å stole blindt på henne og la oss gripe av historien hennes, kan vi lure på hvordan hun så blindt kunne gi etter for sine lyster, til og med med sin manns bror, i hans hus. Ingenting er lettere enn å skylde på kjærligheten og lidenskapen når man har vært utro, alle vil vel gjøre det. Det er en helt sentral del av verkets moral at det er her feilen ligger. Om man ikke en gang er i stand til å innse man har gjort noe galt, er man ikke en gang verdig til å begynne soningen. En evig plass i Helvete er det velfortjente resultatet.

I neste sang skal vi ned til tredje ring der vi møter de grådige.

Neste sang:Canto VI Forrige sang: Canto IV

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer