Canto VI, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO VI

Vi husker fra Canto V at Dante besvimte etter historien som Francesca fortalte om hvordan hun og Paolo hadde blitt drept av hennes mann (og Paolos bror), Gianciotto, som tok dem på fersk gjerning i utroskapsakten. Dante våkner i Canto VI i tredje sirkel i Helvete, den som er reservert for de grådige (i golosi). Vi får i denne sangen møte flere av skapningene i Helvete, deriblant vakthunden Cerbero, fiorientineren Ciacco, og flere fordømte. Vi får også noen spådommer om den politiske fremtiden til Firenze.

Her i denne sirkelen er det ikke en fryktelig form som plager synderne. Det er heller ikke Helvetes flammer, som er en vanlig forestilling om Helvete. Det er derimot fryktelig kalt, og med et forferdelig regnvær, som aldri opphører eller forandrer seg. Store haglkorn, regndråper og snø lander på marken og gjør den til en stinkende, råtten sumpmark. For ytterligere å plage de dømte er her plassert djevelhunden Kerberos. Dette er et uhyre fra gresk mytologi, satt til å vokte den greske underverdenen, Hades. Hos Dante som i mytologien er dette en trehodet hund, hos Dante blir han malerisk skildret med blodrøde øyne og svart skjegg, svulmende mage og klør på hendene, og han uler fryktelig med alle tre hodene sine. Man kan forestille seg velkomsten for dem som møter Helvete med å bli slengt ned hit av Minos fra Canto V. Den ulende hunden, stanken, regnet, det er klart det er et sted man ikke vil bli værende. Og som man er dømt til å være evig. Husk varselskiltet fra Canto III: Etterlat dere ethvert håp, dere som går inn (LASCIATE OGNE SPERANZA, VOI CH’INTRATE. Inf III,9).

Merk at vi også her har oppfylt straffens logikk, med at synderne blir straffet med sine egne synder. Her i tredje ring har vi de grådige, fråtserne, de som vil tilfredsstille alle sine sanser, og aldri får nok av det. I Infernos tredje ring får de alt til mål. Smak og lukt får de fra den råtne sumpen de befinner seg i, hørselen blir plaget av Kerberos’ ul, synet – kanskje litt anstrengt – blir plaget av mørket der ingenting kan skjelnes skikkelig, og til slutt følelsen som blir plaget av det konstante regnet som hamrer på dem. Husk at alle disse straffene er tenkt ut av Dante selv. Det er bare selve inndelingen av de tre dødsrikene, personene han plasserer der og filosofien i verket han henter fra og lar seg inspirere av andre kilder.

Vi får til å begynne med et dramatisk opptrinn da Vergil griper en neve gjørme og slynger det i kjeften på Kerebros, så han skal tie stille for en stund. Kerebros spiser gjørmen som om det var mat, og samme terzin blir brukt til å få med at hylene til Kerebros plager åndene (anime) slik at de skulle ønske de var døve. Med Kerebros blir det ingen samtale.

Blant alle skyggene (de døde i Inferno blir av og til kalt skygger, ombre) som ligger i gjørmen og plages av stanken, av regnet og haglet og snøen, og av ulene til Kerebros, er det en som. Det viser seg at dette er Ciacco, en felles Fiorentiner som har gjenkjent Dante da han kommer. Han spør om Dante kjenner ham igjen, og da Dante ikke gjør det, presenterer han seg, og forklarer hvorfor han er her. Det skyldes grådighet (gola). Og han får med at han er en trist sjel, som ikke er alene her, de er alle her av samme grunn. Jeg setter frem versene for å vise hvor lett og elegant Dante får det til. Se for eksempel rimene av gola (grådighet), sola (alene) og parola (ord). Det er som alt bare smeller sammen, og sitter som støpt. Sånn er hele komedien.

Voi cittadini mi chiamaste Ciacco:
per la dannosa colpa de la gola,
come tu vedi, a la pioggia mi fiacco.

E io anima trista non son sola,
ché tutte queste a simil pena stanno
per simil colpa». E più non fé parola.

Dine innbyggere kalte meg Ciacco;
dømt for synden av grådighet,
som du ser, til regnet knekker meg.

Og jeg triste sjel er ikke alene,
Alle disse er for lignende straff satt her
for lignende synd.” Og så sa han ikke mer.
Inf VI,52-57

Dante er fortsatt en novise i Helvete, og lar seg på ny gripe til tårer av den fordømtes historie. Deretter innledes en samtale som skal fortelle mye om Dantes verdensbilde og samfunnssyn, og som har et tema som skal gå igjen og igjen gjennom hele verket. Det er Firenzes skjebne. Alle vi som har vært i byen lar oss lett imponere av hvor vakkert det er, og hvor fantastisk mange store kunstnere som har bodd og hatt sitt virke i byen. Ingen by kan vise til noe lignende. Og kan man litt middelalderhistorie, vet man at Firenze var en av de rikeste og mest blomstrende handelsbyene den gang, bare litt under Venezia og Genova. Dante, som er født i 1265 og setter hendelsene i den guddommelige komedie til år 1300, han skammer seg. Det er på sin plass med litt bakgrunnshistorie.

Italia var på 1200-tallet delt i tre. I sør – fra Sicilia og opp til omtrent Napoli – var et kongerike som vekslet mellom å tilhøre forskjellige makter. I midten – rundt Roma – var et område paven kontrollerte. Paven kontrollerte naturligvis hele den katolske kirke, det vil den gang si hele vestkirken. Men han hadde også politisk makt, som en verdslig styrer, over et område i Italia som ligger rundt midten av landet, rundt Roma. I nord – rundt Po-sletta og et stykke nedover, var et område som besto av mer eller mindre frie bystater. Firenze var en av dem.

Disse bystatene var republikker, styrt av mektige familier som vekslet på å ha makten. I Firenze var det fra 1215 to leire som kjempet om makten. Den ene var ghibbelinerne, som støttet keisermakteni det hellige romerske riket. Den andre var guelferne, som støttet paven. På midten av 1200-tallet ble denne konflikten tilspisset, da det hellige romerske riket fikk makten også i sør. Det betydde at keiseren hadde makten både sørfra og nordfra, og naturligvis ønsket å få mer kontroll over området i mellom. I 1260 – fem år før Dante blir født – var det en stor krig ved Monteferi, som ghibbelinerne vant med støtte fra nabobyen Siena som var ghibbelindominert. Firenze var tradisjonelt en guelfisk by, men nå ble de jaget ut. De kommer imidlertid tilbake, og tar makten. Men når de først får makten, begynner indre splittelse og rivalisering å vise seg, og også guelfene blir delt i svarte og hvite. De svarte tar makten i 1301, Dante var hvit. Det er nå han blir landsforvist. Alt dette vet forfatteren Dante, som skriver verket komedien 1308 til 1321, men pilgrimen Dante i verket vet det ikke, for han foretar sin reise gjennom dødsrikene i år 1300. Derfor er det meget spennende når Dante i verket spør sin medfiorentiner Ciacco, om hva han mener om Firenzes skjebne.

Vi som lesere vet det ikke ennå, men vil i likhet med Dante i verket snart få å vite at de dømte i Helvete har informasjon om både fortiden og fremtiden, men vet ikke noe om nåtiden. Ciacco forteller derfor Dante hva som kommer til å skje fra nå, altså 1300, til verket blir skrevet, altså fra 1308 og utover. Forfatteren Dante vet dette, og har derfor sann profetisk makt. Flere tekster er skrevet slik med spådommer forfatteren vet vil inntreffe, for det vil skje mellom tiden historien i verket er satt til, og tiden verket er skrevet i. Bibelen med gamletestamentet er et strålende eksempel. Linjene 64 til 73 blir brukt til Ciaccos svar. Det er ganske gåtefullt, så man er avhengig av kommentarer for å få noe ut av det, men det omhandler hva jeg ovenfor har skrevet. Spesielt å merke seg er at Ciacco prediker de svartes overakelse av makten i 1302, og utvisningen av de hvite med Dantes eksil.

Dante blir begeistret over Ciaccos historie, og spør om han kan treffe flere Fiorentinere her? Han nevner en håndfull, men får beskjed om at de har begått større synder og befinner seg lenger nede. Jeg har ennå ikke nevnt at Helvete er formet som en trakt boret ned i jorden, og de ni sirklene går nedover og nedover, smalere og smalere. Formuleringen går slik:

E quelli: «Ei son tra l’anime più nere;
diverse colpe giù li grava al fondo:
se tanto scendi, là i potrai vedere.

Og denne: “De hører til de svartere sjelene
en annen synd tyngder dem lenger ned:
hvis du går lenger ned; vil du se dem der.”
Inf  VI,85-87

Det går ikke akkurat inn i det kristne idealet om å angre sine synder. Ciaco sier at de andre er mye verre enn meg, du må mye lenger ned for å treffe dem. Gode kristne sier: “jeg er mye verre enn andre, og er selv en stor synder.” Se bjelken i eget øye, før du snakker om flisen i andres.

Ciacco legger seg ned i sølen igjen, og vil ikke snakke mer med Dante, sier han, eller med noen, sier Vergil, til dommens dag. Canto VI avslutter med en liten samtale med en forferdet Dante som lurer på om straffene blir verre etter dommens dag, eller om de vil være de samme. Vergil svarer at når tingene blir mer fullkomne, vil velværet (il bene) og smerten (doglienza) være større. Disse synderne vil aldri få noe fullkomment, men det vil bli mer fullkomment da, enn nå. Ganske gåtefullt, dette også, synes jeg.

En kort Canto med bare 115 linjer slutter med at Dante og Vergil går nedover mot neste ring, og møter Pluto.

Neste sang:Canto VII Forrige sang: Canto V

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s