Daglige arkiver: mars 13, 2011

Ingenting, av Eivind Salen – del 2

Her kommer del 2 av teaterstykket mitt, Ingenting. Det er et teaterstykke som absolutt har sine mangler, men det er blant de første jeg skrev, en feil mens jeg lærte hvordan det skulle gjøres. Meningen var å vise hvordan våre liv «er ingenting», ved å vise en vanlig samtale en vanlig kveld i en studenthybel. Tja, det er for eksempel mye å forvente at den som kan være tilbøyelige til å mene at et slikt liv «er ingenting» skal holde ut å se et så langt stykke bekrefte noe de visste fra før. Det er selvsagt også et ganske stort problem å skrive et teaterstykke helt uten plott og driv i handlingen – og la det være poenget. Liksom for å vise noe.

Her er del 2. Del 1 finner dere her.

*

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

*

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var til Espen.

Anders:           Hva er det han driver med?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Han har vært litt utenfor i det siste.

Astrid:            Synes du det?

Anders:           Ja det synes jeg. Har ikke du merket det?

Astrid:            Nei, det har jeg ikke merket.

Anders:           Jeg synes det.

Astrid:            Han har ikke vasket.

Anders:           Har telefonregningen kommet forresten.

Astrid:            Nei, den har ikke kommet ennå. Den kommer ikke før om lenge tror jeg.

Anders:           Det var bra, for jeg tror jeg får en jævla dyr regning denne gang.

Astrid:            Du må ikke ringe så mye til mobil, det blir dyrt.

Anders:           Jeg må det. Vennene mine er travelt opptatt. Jeg må ringe mobil for å få tak i dem.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind og invitere ham bort hit.

Anders:           Øyvind har ikke mobiltelefon?

Astrid:            Nei, hvordan det?

Anders:           Jeg bare lurte.

Astrid:            Jeg må se om det har kommet inn noen tekstmeldinger. [Hun gårAnders blir sittende å se TV. Hun kommer tilbake]

Anders:           Var det noen?

Astrid:            Nei. Jeg må se å finne ut av hvordan man sender email til mobiltelefon.

Anders:           Det er lett.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja, det er bare å sende rett bort. Det finnes en side på nettet som ordner det for deg.

Astrid:            Hvor ligger den siden?

Anders:           Du skal få adressen av meg.

Astrid:            For mange av vennene mine har email

Anders:           Har ikke alle studenter tilgang til nettet?

Astrid:            Ikke alle.

Anders:           Det er jævla dårlig.

Astrid:            Jeg har ikke sjekket emailen min på mange dager.

Anders:           Enhver arbeidsplass burde tilby gratis internettilgang til alle ansatte.

Astrid:            Tirsdag sjekket jeg den.

Anders:           Inkludert universitetet. Det ligger jævla mye informasjon der ute.

Astrid:            Nei, mandag var det.

Anders:           Nettet kommer bare til å bli større og større.

Astrid:            Eller var det onsdag?

Anders:           Snart kommer alle til å være tilkoblet, døgnet rundt.

Astrid:            Uansett var det ingen mail.

Anders:           Alt kommer til å foregå på nettet.

Astrid:            Eller ingen spennende mail.

Anders:           Du må være med på utviklingen.

Astrid:            Hvorfor er det aldri noen spennende mail til meg?

Anders:           Er Jeopardy slutt allerede?

Astrid:            Ja, klokken er halv åtte. Skulle ikke Karen komme hjem? Nei, hun skulle på møte.

Anders:           Fy faen så mye bedre amerikanerne er til å lage reklame enn oss.

Astrid:            Jeg synes mange av de norske reklamene er morsomme jeg.

Anders:           Men selger de produkter? Nei.

Astrid:            Espen!

Espen:             [Fra ute] Ja?

Astrid:            Jeg skulle bare sjekke om du var hjemme.

Anders:           Hvorfor sitter han ikke her med oss?

Astrid:            Nå er det lenge siden jeg har hatt middag.

Anders:           Du hadde middag i går.

Astrid:            [Ler] Ja, det hadde jeg. Men det var bare rester.

Anders:           Det var varmt.

Astrid:            Ja, jeg hadde middag i går. Men jeg vil gjerne ha middag hver dag.

Anders:           Da skulle du ikke spist de brødskivene.

Astrid:            Men jeg var så sulten. Kanskje jeg skulle  invitere Øyvind bort hit, så kan vi dele en pizza eller noe.

Anders:           [Ertende, flørtende] Inviterer du Øyvind på middag?

Astrid:            Ikke vær dum. [Anders ler ertende og flørtene] Det er ikke noe mellom Øyvind og meg, det er bare tull! Vi har vært venner for lenge, vi kjenner hverandre for godt.

Anders:           Du ville vært interessert, ville du ikke?

Astrid:            Akkurat nå så ville jeg kanskje det. Men det er fordi jeg ikke har noe liv. I lengden ville det ikke være lurt. Det ville ikke fungert. Jeg har brent meg for mye på det der. [Anders skifter kanal, flere ganger]

Anders:           Faen. Det er ingenting. Gi meg det programmet. [Astrid gir ham det] Vi skulle hatt parabol, nå kommer Clerks på kanal+.

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parbol.

Anders:           Kanal pluss er jævla tidlig ute med filmene. De folkene har peiling.

Astrid:            Hva slags film er Clerks igjen?

Anders:           Det er en jævla kul film. Det er en guttefilm.

Astrid:            Har du sett den?

Anders:           Flere ganger. [De sitter litt] Kanskje vi skulle leie en film? Jeg fikk lyst til å se film.

Astrid:            Det begynner bra serier på TV senere.

Anders:           Ja, men etterpå.

Astrid:            Jeg har ikke tid. Jeg skal tidlig opp i morgen.

Anders:           Skal du lese?

Astrid:            Ja, jeg må lese. Om tre uker er det eksamen. Herregud! Jeg ligger dårlig an.

Anders:           Er det greit jeg setter på noe musikk.

Astrid:            Ja, men ikke noe bråkete.

Anders:           Nei, jeg har en jævla avslappende plate her. Bare vent litt, du kommer til å like den.

Astrid:            Du har mange nye plater.

Anders:           De er ikke nye. Flere av dem er gamle. Noen av dem låner jeg.

Astrid:            Av hvem?

Anders:           Av flere. Vi byttlåner. Så tar vi opp på minidisk. CD er jævla dyrt.

Astrid:            Jeg kunne tenke meg den nyeste til… hva er det de heter igjen? De som synger  »Kiss me»? Den sangen er så søt.

Anders:           Du trenger ikke kjøpe hele platen, du kan bare ta opp sangen på minidisk.

Astrid:            Vet du hva de heter de som synger den?

Anders:           Ja, jeg vet det, men jeg kommer ikke på det.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg minidisk.

Anders:           Det bør du. [Setter på musikken] Bra, ikke sant? [Astrid skrur ned lyden på TV]

Astrid:            Jeg må få meg jobb.

Anders:           Det er D’Sound. Norges beste band, uten tvil. De har jævla proffe folk bak seg.

Astrid:            Jeg kan stå to kvelder i uke i en butikk, det hadde passet meg bra. Ikke mer. Eller kanskje jeg kan bli støttekontakt eller noe sånt? De trenger alltid folk.

Anders:           Det hadde vært jævla kult å være produsent. Da er du konge.

Astrid:            Det hadde vært godt med litt penger ekstra.

Anders:           Vet du? Folk tror det er artistene som lager musikken. Det er det ikke, ikke i våre dager, det er produsenten som gjør alt.

Astrid:            Men jeg har ikke tid.

Anders:           Artistene har bare et lite utkast, noen forslag til hvordan det skal være. Det er produsenten som gjør resten.

Astrid:            Forresten, neste semester er det ikke eksamen. Da passer det godt.  [Anders viser hvordan han hadde gjort som produsent] Du drømmer Anders.

Anders:           Jeg vet det. Men det er kult.

Astrid:            Nå går jeg og ringer Øyvind. [Hun ringer Marit] Hei Marit, det er Astrid. Hvordan går det? Har du!? Å, jeg misunner deg! Jeg skal gå på kafé en dag jeg også, jeg savner så fælt å gå på kafé, jeg har ikke vært på kafé på mange dager! Neste semester skal vi to gå ofte på kafe, det gleder jeg meg til. Da har jeg ikke eksamen. Hvordan går det med eksamenslesningen din? Dere har så mange eksamener dere, det er ikke så lett å holde oversikten. Hvorfor har dere eksamen så sent på året? Nei. Jeg skal ha eksamen om tre uker, jeg synes det er sent. Men forresten så er det bra også, så får jeg mer tid å lese. Jeg trenger den tiden, jeg er virkelig ute å kjøre. Men hvis den hadde vært senere så hadde jeg sikkert begynt å lese senere også, skjønner du hva jeg mener? Nei, jeg tror jeg skal være hjemme å slappe av. Ja, jeg skal være hjemme å se TV. Kan ikke du komme bort hit? Det hadde vært koselig. Nei, jeg tror ikke jeg orker. Ja, jeg kunne kommet bort, men det blir så mye mas. Så må jeg gå hjem igjen alene, i mørket, og det er så lang vei. Da blir jeg så lei meg. Men du kan komme bort hit [Ler]. Ja, jeg er nok litt melankolsk av meg.

Anders:           Kan du være stille? Nå begynner <program>. [Anders skrur opp lyden]

Astrid:            [Ser fort bort på Anders, snakker videre] Så blir jeg sliten også. Jeg tror det er best vi er hver for oss jeg. Så kan vi gå ut i helgen. Skal du ut i helgen? [Anders skrur opp lyden på TV, skrur av CD. Astrid snakker til ham] Kan du skru ned? Jeg står i telefonen.

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede?

Astrid:            Men nå står jeg her.

Anders:           Det er <Program>, det er viktig å få med seg.

Astrid:            [Trekker ledningen så langt unna hun kan] Skulle ønske vi hadde lenger ledning.

Anders:           Det var trådløs vi skulle hatt.

Astrid:            Å, trådløs! Det hadde vært helt vidunderlig. Så kunne vi gått rundt i hele huset og snakket i telefonen. Vi kunne snakke i telefonen mens vi laget mat og vasket tøy også. Vi trengte ikke blitt avbrutt av noen ting. [Til Marit] Har ikke du også lyst på trådløs telefon? Det hadde vært vidunderlig, ikke sant? Da kunne vi snakket mye da. [Ler] Nei, vi ville ikke stoppet å snakke. Når vi skulle besøke hverandre, hadde vi bare tatt telefonen med oss. [Til Anders] Hvor langt rekker en slik trådløs telefon, vet du det?

Anders:           Cirka hundre meter, men det går fort fremover. Snart er det ingen grenser.

Astrid:            Da skulle vi snakket mye.

Anders:           Det er senderen som er problemet, den er ikke sterk nok. Og så er det problemer med stråling. Det er jævla mye stråling i telefoner. Spesielt i mobiltelefoner.

Astrid:            [Til Marit] Det er ingen jeg snakker så mye i telefonen med som med deg.

Anders:           Men du kan løse problemet med øretelefoner. Det må du ha.

Astrid:            Det er fordi vi er gode venner tror jeg, vi forstår hverandre. Men det har vi ikke alltid gjort. [Ler] Husker du da vi traff hverandre første gang? Da kranglet vi. Det er lenge siden vi har kranglet nå. Det er jeg glad for. Det er kjempekjekt å være venn med deg. [Anders går] Nå gikk Anders. Han kunne skrudd ned lyden før han gikk synes jeg. [Hun skrur ned lyden] Ser du på TV nå? Vi ser på TV2. Hvor er Ragnhild hen? Er hun hjemme? Du må hilse. Ja, jeg skal hilse til alle. Skal vi legge på? Nei, jeg føler heller ingen trang til å legge på. Jeg har ingenting å gjøre. Ja, når Friends kommer har vi noe å gjøre. [Ler] Det er livene våre. Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind. Be ham komme over. Jeg synes også han er koselig. Du må bare stikke innom du også hvis du har lyst. Vi sitter her vi. Det er jeg og Anders som er hjemme. Espen er forresten kanskje også hjemme. Jeg vet ikke. Han sitter nede på rommet sitt i så fall. [Hun roper] Espen! [Han svarer] Ja, han er hjemme. Karen tror jeg er på møte. Ja, hun er opptatt. Jeg fatter ikke at hun orker. Hun jobber jo også ved siden av, og så skal hun ha eksamen på toppen av alt. »Du trenger en ferie,» sier jeg til henne. Jeg trenger ferie jeg også. Det er lenge siden jeg har vært i utlandet. Jeg lengter etter fint vær. Ja, din heldiggris, jeg vet det. Den turen misunner jeg deg. Neste år kan vi to reise på ferie. Jeg har lyst til å reise mens det ennå er vinter, men det er så dyrt. Jeg må få meg jobb. Å, det er så mye! Jaja, jeg tror jeg må legge på. Jeg har noe tøy jeg må vaske. Nei, den maskinen venter jeg med til i morgen. Jeg har så lite klær om dagene. Har du? Var den fin? Den gleder jeg meg til å se. [Anders kommer inn, skrur opp lyden til nyhetene]

Anders:           Kan du være stille nå? Jeg må se nyhetene.

Astrid:            Begynner nyhetene allerede? Da haster det å ringe Øyvind. Jeg vil gjerne ha ham hit bort i kveld.

Anders:           [Om nyhetene] Satan.

Astrid:            Ha det bra da, vi snakkes. Jeg ringer deg. Ha det. [Går bort i sofaen] Har det skjedd noe?

Anders:           Hm?

Astrid:            Har det skjedd noe på nyhetene?

Anders:           Ikke noe spesielt.

[De ser. Telefonen ringer. Astrid tar den]

Astrid:            Hei, det er Astrid. Hei! Ja, han sitter her. Skal du snakke med ham?

Anders:           Er det til meg? [Tar telefonen] Hallo. Hei. Ja, jeg vet det. Bare vent, så skal jeg ta telefonen nede. [Astrid blir sittende en kort stund, før hun trykker på kanalene. Så legger hun seg ned. Anders kommer tilbake]

Astrid:            Hva var det?

Anders:           Det var ingenting.

Astrid:            Hvorfor måtte du ta telefonen nede da?

Anders:           Nei, det var ingenting.

Astrid:            Var det, det med den anmeldelsen?

Anders:           Ja. [Hissig] Jeg fikk faen ikke tid til å skrive den! Jeg fatter ikke hva de klager for! De store gutta går på mange konserter og arrangementer uten å skrive et ord, bare for å holde seg orientert. Helvete. [Astrid går til telefonen] Jeg hadde begynt på den, den var nesten ferdig, så var det deadline. Det er faen ingen vits i å ha konsertomtale hvis den ikke er fersk!

Astrid:            Hei Øyvind, det er Astrid. Så fint at du var hjemme. Skulle du? Men da kan du komme bort hit i stedet. Vi skal se på Friends. Bare Anders og meg. Og deg hvis du kommer. Marit kommer kanskje også. Nei, jeg tviler på om de kommer. Kommer du? Ja, men det er fint. Da venter vi på deg. Ha det bra, så snakkes vi. [Til Anders] Blir det problem for deg å få gratisbilletter nå?

Anders:           Nei da, de vil bare skremme meg litt.

Astrid:            Skremmer de deg da?

Anders:           Nei, de gjør ikke det. Men de må si i fra. Det skjønner jeg godt. Selv om jeg er jævla uenig med dem.

Astrid:            Har vi pizza? Jeg lurer på om jeg skal ringe bort til Øyvind og spørre om han har lyst på pizza? Kanskje han har pizza? Jeg ringer. Har vi pizza? [Hun ringer] Hei Øyvind, det er Astrid igjen. Jeg lurte bare på om du har lyst på en pizza? For jeg har ikke spist middag i dag, og en hel pizza er litt for mye for meg.

Anders:           Du kan dele den, og legge halvparten i frysen.

Astrid:            Da setter jeg på ovnen med en gang. Det var bare det. Ha det bra da, Øyvind. Så ses vi. [Legger på] Har vi pizza? Jeg burde kanskje be ham kjøpe en på veien? Jeg går og sjekker. [Går. Anders zapper kanal. Astrid kommer tilbake] Vi hadde ikke. [Venter] Jeg ringer ham. [Ringer. Legger på.] Han var ikke hjemme. Han har sikkert gått. [Setter seg] Leide du den filmen?

Anders:           Nei, du ville jo ikke.

Astrid:            Nei, jeg lurte bare.

[De sitter stille lenge.]

Jeg synes vi har fått det så koselig her. [Anders ser på henne, Astrid ser seg rundt i rommet. Astrid ser på Anders. Anders ser vekk]

Med lysene og blomstene og alt.

Anders:           Jo, det er fint.

Astrid:            Jeg tror ikke det hadde vært så fint her om det bare hadde bodd gutter her.

Anders:           Det hadde vært annerledes.

Astrid:            Det er Karen og jeg som har stått for mesteparten av pyntingen. [Kort pause]

Kanskje vi skulle tenne flere stearinlys. [Hun gjør det.] Sånn, nå ble det koselig. [Hun setter seg igjen]

Anders:           [Ser på TV]  Dette er faen ikke noen nyhet å sende. [Pause]

Astrid:            Synes du det er varmt her?

Anders:           Det er fint.

Astrid:            Skal jeg skru på ovnen?

Anders:           Er den ikke på?

Astrid:            Jeg vet ikke. Jeg skal se. [Hun går og ser]. Den står på tre. Kanskje jeg skal sette den opp på fire?

Anders:           Samme for meg.

Astrid:            Jeg lar den stå på tre. [Pause]

Kommer ikke Øyvind snart? [Pause Hun går til vinduet]

Anders:           Han kommer nok.

Astrid:            [Ser i vinduet] Jeg ser ham ikke.

Anders:           Han er på vei.

Astrid:            [Står. Setter seg igjen. Ser på TV] Hva er dette?

Anders:           Vet ikke.

Astrid:            Hm. [Pause]

Anders:           Jeg hater sport.

Astrid:            Jeg også. Eller noen sporter liker jeg.

Anders:           Jeg også liker noen, men de er ikke kjekke å se på.

Astrid:            Jeg også! Jeg har det på akkurat samme måten! Jeg liker å drive med sport, men ikke å se på. Bortsett fra noen ganger.

Anders:           Å se på er kjedelig, da er du ikke med.

Astrid:            Det kan være spennende også, for eksempel når…

[Det ringer på.]

*

Fortsettelsen i del 3 finner dere her.

Reklamer