Daglige arkiver: mars 18, 2011

The Comedy of Errors, av William Shakespeare

I dag skal jeg poste en blogg om Shakespeares tidlige komedie «The comedy of errors». Det er et av hans første stykker, et av hans korteste, og et av hans enkleste. På den kronologiske listen til nettsiden Shakespeareswords, som igjen har sine data fra Stanley Wells og Gary Taylor i Complete Oxford Shakespeare, så er stykket sannsynligvis skrevet en gang mellom 1592 og 1594. Den første kjente oppføringen av stykket er 28. desember, 1594 (denne opplysningen har jeg fra Nortonutgaven av Shakespeares samlede verker), så til den datoen må det i hvert fall ha vært skrevet. I kronologien blir det da Shakespeares tredje komedie, og på min blogg skal det da postes den tredje måneden, det vil si i mars.

Plottet i stykket er to par tvillinger som blir skilt fra hverandre i en storm på havet. Det er herre og tjener, og for å gjøre muligheten for forveksling komplett, har begge settene med tvillinger samme navn. Det er Antipholus og tjener Dromio fra Syrakus og Ephesus. Disse to byene lå i strid med hverandre, og det i en slik grad at det var straffbart med døden om en fra den ene byen befant seg i den andre. Det er denne loven tvillingenes far, handelsmannen Egon, har brutt, og står i ferd med å bli dømt for av hertugen da stykket begynner.

Dette er en komedie man ikke skal legge for mye i, selv om den er skrevet av Shakespeare. Komikken ligger i at når den ene tvillingen med sin tjener kommer til byen, tror befolkningen at det er den andre. Det gir seg morsomme utslag når den ene har gjort en handel den andre ikke kjenner til, skal oppbevare penger han aldri har sett og til og med har giftet seg uten å kjenne sin hustru. Det er klart det kan bli komiske scener av dette, men det er komikk uten brodd, uten dybde og uten følelse. Dette er teater som skal fungere som fornøyelse, og ikke som utvikling eller renselse, eller noe annet av det mer høyverdige man av og til vil forbinde med klassisk teater.

Min utgave av Shakespeares samlede verker (fra Norton) har gjort meg oppmerksom på at ideen til stykket har Shakespaere fra den gamle, romerske dramatikeren Plautus. Det er vel kjent og godt studert at de fleste av plottene Shakespeare bruker har han fra andre kilder, hans mesterskap ligger i å bruke andres ideer på en rikere og mer betydningsfull måte. Jeg vil alltid trå litt forsiktig her, siden jeg som regel selv ikke har lest originalene. Det forekommer meg å være en klassisk ide å bruke tvillinger som utgangspunkt i en forvekslingskomedie, men at Shakespeare her utvider med å legge til et ekstra sett tvillinger, og ellers forsyner seg av de klassiske ideene tilpasset rennessansens verdensbilde.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om stykket. Det skal være fort gjort å lese det. En siste ting som kanskje kan være litt spennende å se på, er hvordan Shakespeare fordeler informasjonen gjennom stykket. Hva vet karakterene og hva vet publikum? Publikum får med en gang vite hva som er hovedsaken, at det er tvillinger som er kommet bort fra hverandre. At karakteren som formidler informasjonen er tvillingenes far, og står i fare for dødsstraf, gjør oppmerksomheten skjerpet og sikrer at publikum får det med seg. Verken hertugen som anklager eller Egon som er anklaget er noe særlig med i stykket før helt mot slutten igjen. Hele stykket blir egentlig båret på dette hvordan reagerer karakterene på det de ikke vet, men som vi vet. Vår nysgjerrighet går på hvor langt dette vil gå, vil noen finne det ut, hva vil skje. Selv de mest usannsynlige forglemmelser og forsvergelser gjør at noen i stykket fatter mistanke til den egentlige forklaringen, de er alltid helt godtroende i det virkelighetsbildet de lever i. Når tvillingen en av tvillingene sier han ikke vet, eller ikke kjenner til, blir han alltid oppfatet som en løgner, det er aldri antydning til at noen forsøker å finne en annen forklaring på gåten. Det gjelder uansett hvor sterkt tvillingen sverger sin uskyld.

Karakterene i stykket får svaret på gåten helt til slutt, i tråd med klassisk dramaturgi. Det skjer først morsomt, da forvekslingen når sitt høydepunkt, og den ene tvillingen ikke engang kjenner igjen sin egen far. Faren, Egon, kjenner imidlertid historien, og kan fortelle hvordan det hele henger sammen. Like etter kommer den andre tvillingen frem, og fjerner enhver tvil. Stykket slutter like etter med at alle blir benådet, og alle blir glade.

The comedy of errors, eller «Forvekslingers komikk» som det kanskje kunne hete på norsk, er mer et greit håndverk enn stor kunst. Det er en farse som kunne klart seg like greit på revyscenen som i en stivpyntet teatersal. En forfatter som Shakespeare var sikkert i stand til å skrive et stykke som dette i løpet av en uke, og han ville ikke fortvilt et øyeblikk om stykket gikk tapt.