Daglige arkiver: mars 19, 2011

Avvisning

19. mars 2003 skrev jeg i en smell tre tekster i en midlertidig, stygg og illeluktende leilighet et sted i utkanten av Bergen sentrum, på Nordnes. Disse tre tekstene innleder kjøret med å skrive en slik tekst i uken, hver uke, hele året, i fem år. Dette er en av dem.

Avvisning

Når man bare har en bitteliten plass til rådighet for å uttrykke seg, stiller det store krav til den første setningen. Den skal bringe den lesende leser rett inn på tema, noe jeg allerede har mislykkes i, fordi denne teksten skal handle om avvisning. Fortsettelsen følger uansett: to stykker, den ene skal bli avvist, står en helt vanlig dag i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, og har nettopp vært et helt vanlig sted, sammen. Lite aner den ene at dette var siste gang, godt aner den andre dette, og snart skal rollene bli byttet om. Så får vi se da. – Ha det bra sier den ene, den som snart skal bli avvist, den som skal avvise smiler, pussig det der smilet, det er ikke fordi man ikke er medfølende man smiler, det er kanskje nettopp fordi man er så medfølende man gjør det, eller så smiler man av andre grunner, eller uten grunn, men smilet er der, i hvert fall her: – Det er noe jeg må si, sier den som fra og med dette øyeblikk er i ferd med å avvise den som skal bli avvist. Denne står og ser på, ser hva som står på, ser smilet forsvinne hos den avvisende, ser alvoret komme, ser og ser fra feil klode, joda, man vet hva som foregår, det er omtrent ikke nødvendig å si det, det er i hvert fall ikke nødvendig å utsette det, pausen er å svømme under vann og vite at man aldri kommer opp, ingen blivende situasjon, si det da, du som avviser, det er din oppgave å si det, dere vet begge hva det er, du vet det best, du må si det, den andre sier det ikke. Det går litt tid med her, ikke mye, maksimalt et par sekunder, hvis man måler på klokken. Der er den overstått, her kommer ordene: – Jeg liker deg godt, og vi kan godt fortsette med å treffes, men… Hva som helst kan komme etter dette ‘men’, setningen må fullføres, det tar seg ikke ut at den blir hengende slik i luften, det tar seg slett ikke ut, men der henger den. Det er sikkert ikke så lett for den avvisende heller, man vil vel være litt skånsom, samtidig som man først og fremst vil gjøre helt klart at noen skånsel kommer ikke på tale: Det er slutt. Den som holder på å bli avvist må svare, finne på et eller annet å si til det hengende ‘men’, fullføre setningen på en måte, si noe sånt som – «det er greit» eller – «jeg forstår» eller hva som helst egentlig, hva som helst gjør samme nytten, bare prøv å være litt artikulert, – «mm», går ikke. Når man tenker etter, er det ikke særlig mye som går, det meste går ikke, bare prøv, se hvor dumt det virker samme hva man sier. Det beste er å komme seg vekk, dette er ingenting å dvele ved. I hvert fall ikke for oss, som bare er observatører. Kanskje er ikke avvisningen endelig, er det fort gjort å tenke. O’ hvilke stormende hav man da gir seg ut på. Nei, du avviste, du har det ikke lett, ingen vil dømme deg for din pinlige oppførsel i avvisningsøyeblikket, ingen vil bry seg, si hva du vil, du, få det overstått, kom deg hjem, dette er ingenting å dvele ved, det er bare vi observatører som likevel har gjort det.

ES 19 mars 2003

Reklamer