Daglige arkiver: mars 26, 2011

Jeg er soppen

Denne teksten skrev jeg 26. mars 2008. Det er tre år før jeg postet den her på bloggen. Jeg vet meget godt hvilken sopp jeg snakker om, mener jeg å huske, nå som jeg poster innlegget, en helt annen tid og i en helt annen stemning, 5. august 2013, etter å ha endret litt (enn si endret helt, skiftet den ut) den helt siste setningen. På tur til bymarka og over Lifjell i Sandnes, en typisk, heldags påsketur for oss, 23. mars 2008, ser jeg en sopp henge på et tre, og fotograferer den med mitt kamera, SonyP200. Det er en usedvanlig tidlig påske, dette året, og derfor også litt snøvær akkurat denne dagen. Det var soppen til å se enda et hakk mer usannsynlig ut. Min far skulle senere dø dette året. Det var den siste, av disse tradisjonsrike påsketurene han var på. Det visste jeg ikke da, vet nå.

Jeg er soppen

Jeg tok en gang et bilde av en sopp som satt og sugde seg fast på et tre. Jeg var ute og gikk i skogen, dere vet hvordan det er, man tenker på andre ting, og så fikk jeg altså øye på denne soppen. Det vil si, jeg fikk først øye på treet, så soppen. Treet var ikke noe ordentlig tre, det var bare en liten stubbe. Og om det ikke allerede var dødt, så var det helt sikkert fortapt. Det var da jeg fikk øye på soppen. Eller, jeg kan jo ikke si det var da jeg fikk øye på soppen, som om jeg gikk der i skogen og tenkte akkurat disse tankene, og akkurat i det jeg tenkte treet helt sikker var fortapt, så fikk jeg øye på soppen, neida, jeg fikk øye på soppen først etter at jeg hadde fått øye på treet. Og det var først da jeg gikk bort til det, og det er sant, akkurat sånn var rekkefølgen, jeg fikk øye på soppen og gikk bort til treet. Det fascinerte meg slik, at jeg tok bilde av det, soppen som hang på treet og sugde ut livskraften av det, om ikke treet allerede var dødt, altså. Jeg vet ikke hvor nøye dere har sett på slike sopper, eller hvor viktig det egentlig er å se nøye på dem, men de henger altså på en måte som ikke tar særlig hensyn til tyngdekraften. Om soppen var en tallerken, som soppehodet jo egentlig minner om, så var tallerkenen festet til treet bare i den ytterste kanten. Resten hang rett ut. Det er bare iveren sugekraften bryter ned treet med, og den luft som soppen stort sett består av, som gjør at soppen ikke ramler rett ned. Det var da jeg tenkte ”jeg er soppen”. ”Jeg er soppen”, tenkte jeg. Også mitt liv er organisert på denne måten. Og det var merkelig, tenkte jeg, ikke akkurat da, men litt siden, hvordan jeg først tenkte at jeg var denne soppen, og først etterpå begynte å tenke ut på hvilke måter mitt liv sammenfalt med soppens. Suger jeg livskraften ut av noen, for eksempel, noen som kanskje allerede er døde og i hvert fall kommer til å dø snart? Består jeg bare av luft, kanskje, eller er det det at jeg trosser tyngdekraften som utgjør likheten? Neida, jeg fikk det ikke til å stemme med noe av dette, men det var likevel noe med denne soppen som hang der. Hvilke fremtidsutsikter har den, tenkte jeg? Når treet er brutt ned og soppen ikke lenger har noe å suge på, så dør også soppen. Det vil si at den vil bli hengende akkurat der den henger, og i beste fall bare suge seg større og større, før også den dør. Det var dette jeg likte, tenkte jeg, det var akkurat dette jeg likte med denne soppen. At jeg skulle være den, likte jeg ikke.

ES. 26. mars, 2008

DSC06860

Reklamer