The sonnets, av William Shakespeare

Shakespeares sonetter er en samling på 154 sonetter utgitt første gang i 1609, men sannsynligvis skrevet på  1590-tallet. De følger den engelske, victorianske sonetteformen, med tre kvartetter og en kuplett, i motsetning til den italienske fra Petrarca, som hadde to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret hos Shakespeare – og de andre britiske fra hans tid – er abab cdcd efef gg, mens italienerne hadde det atskillig mer kompliserte abba abba cdc ede, eller variasjoner av dette. Forklaringen på at  det ble slik er ganske enkel, med det at italiensk er et atskillig enklere språk å rime med, og et så komplisert rimmønster på engelsk og andre germanske språk lett blir ganske anstrengt. Den engelske måten å gjøre det på, gjør også at man mister litt av kraften og poenget fra den italienske, der de 8 første og 6 siste står mot hverandre og balanserer hverandre. Hos Shakespeare er det de 12 første linjene som står mot bare to til slutt. For dette er Shakespeare blitt litt kritisert, det vil si, det er ikke alle som er så nesegrus i beundringen av sonettene til Shakespeare. Det er ikke så vanskelig å skrive på denne måten, er innvendingen, og kvaliteten på Shakespeares sonetter er variabel.

Som så mye hos Shakespeare, er det imidlertid omdiskutert. Jeg skal skrive mer om dette siden, og renskrive posten.

Utgivelsen – Quatro, 1609

Den første utgivelsen av sonettene er en Quatro-utgave av 1609. En quatro

Utgiveren er Thomas Thorpe, og det er ingen konsensus om hvordan han har fått tak i manuskriptet og i hvilken grad Shakespeare selv godkjente utgivelsen.

Sonettene som ofte blir trukket frem som de beste er 18, 29, 55, 116 og 130 – dette skriver Critical Companion til Shakespeare.

*

Dette var sånn den så ut til å begynne med, stort sett med gamle notater fra tidligere.

poesibloggen behandler jeg sonettene hver for seg, her skal jeg skrive om dem samlet.

Dette er ikke enkle kjærlighetsdikt fra en elsker til en elsket, men sublime kjærlighetserklæringer til livet, ungdommen selv. Shakespeare legger seg på et universelt, allmenngyldig plan, og formidler ikke sine egne følelser, men allmen innsikt. Ungdommen er vakker, og ungdommen må brukes. Dette er egne notater etter min egen første, grundige gjennomlesning av sonettene.

 

Oversikt
1-126     Den mannlige ungdom
127-154 Kvinnen
1-17 De første 17 sonnetene omhandler ungdom og reproduksjon.
58-62 Sjalusi    60 Minuttsonetten bryter med sonettene rundt seg
71-74 Poetens død
78-86 Den skrivende rival
87-90 Avskjed
91-96 Avskjed, avstand, avslutning. Avskjeden er gjort, eller skal gjøres.
97-99 Seperasjon
100-103 Stillheten poeten har holdt.
104
118-120 Poeten har handlet galt og ber om unnskyldning, forsoning.
123-125 Tilbake til forsikringene om evigvarende kjærlighet.
126        Epilog til ynglingen
127-       Den sorte damen
147-150 The frenzied, fortvilte

 

Pengemotiv: 4
Årsidter: 1,5

1 2 3. 4. 5. 6.
7.
8. Her blir ungdommens stemme gjort til musikk, søt musikk, som ender med å si, «thou single wilt prove none.»

9.
Dikteren spør om det er av frykt for å gjøre noen til enke at den vakre vegrer seg for giftemål. Sonnetten konkluderer med at hvis han lar være å gifte seg, så vil han ikke gjøre bare en hustru til enke, men hele verden, fordi han vil frata den retten til skjønnheten han selv har. Med det vil han egentlig drepe seg selv og alle sine etterkommere, en langt verre forbrytelse enn å gjøre noen til enke.

10.
Argumentasjonen fortsetter for å få den vakre unge til å gifte seg, men denne gangen har diktet en tydeligere jeg-stemme. «O, change thy thought, that I may change my mind!» (9). «Make thee another self, for love of me,» (13). Det er ikke lenger bare verden som krever den unges gjenfødelse gjennom en sønn, men også diktersubjektet. Den viktigste argumentasjonen, er imidlertid fortsatt at den vakre er egoistisk hvis han ikke lar verden få beholde skjønnheten han har.

11.
Argumentasjonen er her at naturen gav den vakre mye, nærmest som et eksempel på skjønnhet. Dette eksempelet må få sine kopier, for det er ikke det stygge som skal reproduseres. Den vakre kopien må ikke gå tapt.

12.
Den berømte klokke-sonnetten, og et mektig uttrykk for all things must pass»-erkjennelsen. I seg selv opphøyd ved at den er plassert som nummer 12. Første og siste ord i hver verselinje henger sammen på en måte som gir assosiasjoner til en pendlum som svinger frem og tilbake, første ord er oftere enn ellers i sonnettene ord som «When…», «Since», og konstruksjoner som innleder betydninger der meningen holdes igjen frem til slutten. Vi kan for eksempel sammenligne starten på 11 og 12:

«As fast as thou shalt wane, so fast thou growest» (11)
«When I do count the clock that tells the time» (12)

Vi ser at 11 inneholder en sluttet påstand, mens i nummer 12 så holdes liksom betydningen igjen. Denne sonnetten tikker seg frem til slutten, slik også livet gjør. Den er fylt med lengsel og ytterst kraftfulle bilder, som den gripende observasjonen at friske blomster som selv snart vil dø, blir brukt til pynt ved begravelser. Også denne ungdommens skjønnhet vil dø bort,

«Then of thy beauty do I question make,
That thou among the wastes of time must go,
Since sweets and beauties do themselves forsake
And die as fast as they see others grow; »

Da er det et gripende spørsmål hva skjønnheten er verd. Igjen er konklusjonen barn, gjennom etterkommere kan skjønnheten og ungdommen overvinne tiden:

And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence
Save breed, to brave him when he takes thee hence.

Scythe = Ljå. Breed => Offspring = Barn. Brave him = Overvinne ham (tiden)

13
Første linje «O, that you were yourself! but, love, you are» indikerer et sterkere følelsesmessig engasjement fra diktersubjektet, jeg-stemmen fra 10 får nå en sterkere pasjon.

14
I denne sonnetten går sammenligningen til astrologien og stjernene. De er velkjent som den skjønnes øyne, men det lyriske jeg sier seg ingen astrolog, men kan likevel ut fra den skjønnes øyne spå at hans død også vil være enden for all skjønnhet og sannhet. Underforstått også her, det skjønne kan bare bestå om ungdommen lar det leve videre gjennom sine ettekommere.

15
Her blir for første gang i sonnettene skjønnheten forsøkt gjort evig i verset selv. Det er ikke lenger etterkommerne, men diktet som sikrer at skjønnheten ikke forgår. Sammenligningen blir gjort ved undring over verden, og det faktum at alt levende der, alt virkelig skjønt, «Holds in perfection but a little moment». Alt er forgjengelig, diktet varer evig.

«And all in war with Time for love of you,
As he takes from you, I engraft you new. »

16
I denne sonnetten fortsetter kontemplasjonen fra nummer 15. Dikteren mener nå at diktet ikke strekker til, det vil aldri få ungdommen riktig levende, det er det bare ungdommen selv som kan, og det med å gifte seg og få etterkommere.

«To give away yourself keeps yourself still,»

17
En overveldende vakker sonnete, der konflikten mellom vers og virkelighet blir tatt opp med større styrke. «Who will believe my verse in time to come» Poeten resignerer ved at om han klarte å skildre skjønnheten til den elskede, så er det ingen som ville tro ham, for en slik skjønnhet kan ikke eksistere. Etter disse lengselsfulle linjene, konkluderer sonneten med fantastisk snert

But were some child of yours alive that time,
You should live twice; in it, and in my rhyme.

Dette er også konklusjonen på de 17 etterkommer-diktene. Det er også en herlig ironi her, for om den elskede var så storartet som dikteren insisterer på, så ville versene ha fin liten verdi i forhold. Siden Shakespeare naturligvis er klar over dette, er det artig at han nå som avslutning sidestiller versene med de levende. For ironien fortsetter enda lenger, versene blir husket og elsket, den skjønne er glemt og ingen vet vel riktig hvem han er.

18
Dette er den berømte sonnetten hvor den elskede blir sammenlignet med en sommerdag, (Shall I compare thee to a summer’s day?) bare uten alt det negative en sommerdag kan føre med seg. Språket er her elegant og meget enkelt, betydningen er klar og direkte. Denne sommeren, sommeren til den skjønne ungdom, skal i motsetning til den virkelige sommeren vare evig, og det ikke lenger gjennom ungdommens etterkommere, men i dikterens vers. Det er med andre ord nå en selvbevisst dikter som trer frem, en dikter som mener linjene kan gi liv til skjønnheten som ellers vil forgå.

«So long as men can breath or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee,»

26
En lite grann paradoksal sonette, der poeten setter seg i et vasallforhold til den elskende, og forsikrer om at han aldri kommer til å syne seg verdig til å hevde eller teste sin kjærlighet, noe han altså har gjort i de 25 første sonettene. Det er også et lite paradoks at Shakespeare i en sonette fullkommen i mesterskap, ydmykt beklager sin mangel på wit. Men på overflaten går sonetten inn i mønsteret, der den elskende med glede legger seg under og føler seg underllegen den elskede.

27
Tradisjonell tematikk, der den elskende ikke får sove om natten, fordi han tenker på den elskede. For denne poeten, blir det forsterket av at han om dagen reiser rundt og blir sliten, og finner altså ikke hvile om kvelden heller. Da er det tankene som reiser rundt og blir slitne.

«Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee and for myself no quiet find. » 13-14

28
Fortsetter fra 27. Poeten foreslår at dag og natt er laget for å plage ham, så lenge han er atskilt fra den han elsker.

29
En vakker sonette der Shakespeare først fordømmer og forbanner sin ulykke og manlgende hell, før han i siste kvartstrofe liksom tilfeldig tenker på den elskede, før han konkluderer at han ikke ville bytte med konger. Overgangen er meget elegant gjort, ordene stiger frem slik som lykken:

«Haply I think on thee, and then my state,
Like to the lark at break of day arising
From sullen earth, sings hymns at heaven’s gate;
For thy sweet love remembered such wealth brings
That then I scorn to change my state with kings’. » (10 – 14)

Ordlyden og klangen i siste verselinje er gripende vakker, der det er naturlig å lese ‘that then’, ‘I scorn’, ‘to change my state’, hardt og i et, og med en pause etter ‘state’, merk også at alle disse jambene ender med hard konsonant, til og med plosiv, før lyse i-lyder og en s så lang man vil ender og konkludrer det hele. Rimet med ‘brings’ gjør det også fullendt.

Dette står i kontrast med første halvdel, der ord som ‘disgrace’, ‘beweep’, ‘trouble deaf heaven’, ‘bootless cries’, ‘curse my fate’, og lignende dominerer.

3

35
Denne sonetten leser jeg som en innrømmelse av poetens fortsatt sterke følelser, tross bruddet som har funnet sted i 33 og 34. Den begynner med sammenligninger som at rosen har torner, og klare fontener, gjørme, før den fortsetter med å klandre seg selv for på denne måten å mildne forbrytelser som tross alt er gjort. Poeten ser så på seg selv som den skyldiges advokat, eller medsammensvorne, som ikke kan la være å ta den skydliges parti.

«Such civil war is in my love and hate,
That I an accessary needs must be
To that sweet thief which sourly robs from me. » (12-14)

Ledger reagerer på ordet «hate» her, den eneste gang brukt av poeten selv mot den elskede. I moderne tekster vekker ikke en slik sammenblanding oppsikt, noe Ledger selvfølgelig vet.

36
Den siste seperasjonssonetten i denne omgang. Bemerkelsesverdig, for avslutningslinjene er de samme som i sonette 96.

«But do not so, I love thee in such sort,
As thou being mine, mine is thy good report.»

Dene avslutningen indikerer at kjærligheten fortsatt varer, tross det bitre innholdet ellers i sonetten.

37
Sammenligner kjærlighetsforholdet som det mellom far og sønn, poeten nå den gamle, og han ser på det fine som har vært, hvor godt det var å elske. Avslutningen er fin:

«Look what is best, that best I wish in thee:
This wish I have; then ten times happy me!»

38
En vakker hyllest til ungdommen som dikterens kilde til inspirasjon. Seperasjonen og fortvilelsen blir nå for et øyeblikk lagt til side, i en lovprisning der ungdommen altså ikke bare er skjønn i seg selv, men også egnet til å få poeten til å skape ny skjønnhet i sanger og dikt. I dette overgår ungdommen langt de klassiske musene.

«For who’s so dumb that cannot write to thee,
When thou thy self dost give invention light?» 7-8

39
Et litt merkelig dikt, der poeten referer til et tidligere dikt (36) der han kaller den elskede «the better part of me». Med denne referansen, vil enhver lovprisning av den elskede bli en lovprisning av den elskende selv, og poeten går så til det drastiske skritt av denne grunn like frem å foreslå seperasjon. Men så er det alle kvalene som seperasjonen vil bringe, og som poeten også har skildret. Til sist er dette forslaget bare et middel for å gjøre seperasjonen lettere å bære.

40
Her er fortvilelsen på det sterkeste. Poeten fortsetter sitt arbeid med å finne støttepunkt, organisere et liv etter forbrytelsen den elskede har forvoldt ham, men det er ikke mulig å finne noe slikt støttepunkt. Det kommer klart frem her. Ledger, i likhet med nortonutgaven min, hevder forbrytelsen bestod i at den unge elskede har stjålet poetens elskerinne, basert på linje 6: I cannot blame thee, for my love thou usest; Men jeg kan ikke se at denne linjen må leses som et fysisk tyveri, det kan også være uttrykk for den åndelige kjærligheten, at den elskede har misbrukt den. En slik lesning må imidlertid anstrenge seg mot resten av sonetten, og de senere sonettene, for å holde ut. Uansett er fortvilelsen større enn poeten kan bære.

«Take all my loves, my love, yea, take them all:
What hast thou then than thou hadst before?»

Dette er åpningen må diktet.

«All mine was thine before thou hadst this more.»

Velkent tematikk fra kjærlighetsdikt. This more passer godt til å være den elskendes elskerinne.

«I do forgive thy robbery, gentle thief,
Although thou steal thee all my poverty;»

Svært gripende. Poeten kan ikke kjempe mot sine egne følelser, og gir etter for kjærligheten som fortsatt er stor, den må tilgi også denne store forbrytelsen. selv om den kanskje ikke skulle kunne tilgis. De fire siste linjene bygger opp under det.

«And yet, love knows it is a greater grief
To bear love’s wrong, than hate’s known injury.
Lascivious grace, in whom all ill well shows,
Kill me with spites yet we must not be foes.»

41
Et forsøk på å gjøre ikke den elskede, men hans ungdom, skyld i forbrytelsen. Det gjør den lettere å tilgi, men den elskede skulle likevel stått imot, og når han ikke gjorde det, så har han gjort seg skyldig i to forbtyrelser, for med det har han vist skjønnheten falsk mot den elskende. Denne sonetten er mindre selvlidende, og mer anklagende, ganske uvanlig. Kvinnens eventuelle skyld, som forfører, blir ikke her behandlet.

42
En saltomortale, der poeten resonnerer seg til at siden kvinnen og ungdommen elsker med hverandre, og poeten og den elskede er ett, så vil det bety at kvinnen elsker ham alene. Det blir fremsatt med snert i siste linje.

«But here’s the joy; my friend and I are one;
Sweet flattery! then she loves but me alone.»

43
Her blir den elskede kun sett med øynene igjen, kun skygge, og den elskende, poeten, velger seg derfor denne verdenen. Alt blir dermed motsatt, dag natt, skygge lys som skinner, og virkeligheten drøm og omvendt. Det er båret frem med et nydelig språk, der poeten liksom løfter disse skjøre tankene og forsøker å holde dem oppe. Men det er så han ikke klarer å tro på dem, slik det ikke er mulig å tro på slike tanker, det er liksom bare ordene som holder dem oppe.

44
Poeten forsøker å sammenligne seg med tanken, og ønsker å være en tanke, som kan fly til den elskede like enkelt som tanken kan, men det kan han ikke. «But ah, thought kills me that I am not thougt.» Tvert i mot er han ganske så mye kropp, som må lide seg gjennom tiden med sorgen (moan), og klagen (woe). I stedet for kropp, bruker Shakespeare vann og jord, to elementer, som her bare gir tyngde og tårer. Elementene blir også behandlet i neste sonetten.

45
Her er det de flyktige elementene, ild og luft, som poeten forsøker å sammenligne seg med. Luften er tanken, ilden begjær, og disse elementene blir bare brukt i kjærligheten til den elskede. Dermed blir vann og jord igjen, og poeten dømt til å være ulykkelig. Lykken og sorgen er her svært omskiftelig, stopper og starter, som tortur, og det er sorgen som har overtaket og som avslutter sonetten «… and straight grow sad.»

46
En kamp mellom øyet og hjerte blir brukt som en analogi mellom det fysiske og psykiske om kampen om kjærligheten rettet mot den elskede. Begge gjør krav på å bære mesteparten, «are at mortal war», men konklusjonen er at øyet tar det utvendige og hjertet det innvendinge. Konklusjonen er altså fullkommen harmoni og balanse.

47
I denne sonetten blir foreningen mellom hjerte og øye enda sterkere, en nesten overdreven fred, der de begge er fornøyd med å dele nøyaktig likt.

«Awakes my heart to hear’s and eye’s delight.»

Disse sonettene kan nesten sees som en slags pause, i den egentlige gangen, et lite rolig sidesprang.

48
Den elskede er poetens største skatt, men også en skatt han ikke fullt ut kan beskytte og sørge for. Den elskedes skjønnhet er så stor, at denne skatten alltid risikerer å bli frastjålet. Dette representerer for poeten en stor smerte, for hva som er ham mest dyrbart, er også hva han har minst kontroll over. Spesielt nå, som de er atskilt.

49
Denne sonetten markerer også et slags opphold i progresjonen, da forholdet mellom de to her må være godt. Poeten ser nemlig for seg den tid som kanskje vil komme, der kjærligheten ikke lenger vil finnes. Og på forhånd gir han den elskede de argumentene han trenger for å bli unnskyldt, for hvordan skal en slik skjønn ungdom kunne elske denne gamle poeten? Poeten har ingenting å stille opp med mot alt ungdommen har å tilby, så denne utgangen på forholdet vil bare være logisk.

«To leave poor me thou hast the strength of laws,
Since why to love I can allege no cause.»

50
Poeten sitter på hesteryggen på vei bort fra den elskede. Her går tankene sine egne veier, mot savnet, og mot det triste i å måtte være borte fra ham han ønsker å være nær. Dette sammenligner han med motviljen også hesten viser mot rideturen, «his rider loved not speed, being made from thee./The bloody spur cannot provoke him (hesten) on». Piskingen får bare hesten til å gi fra seg et grynt, og dette grynt sier poeten vakkert og effektfullt:

«For that same groan doth put this in my mind,
My grief lies onward, and my joy behind.»

55
Sonetten henger sammen med 18, 19, 65, 81, 107, 123, og tar opp temaet det evige. Her er det igjen dikteren, poeten, som kan sikre den elskede evig eksistens gjennom versene. De første 8 linjene inneholder alle nektelser, ingenting skal viske bort den elskedes minne, før de resterende 6 forsikrer at i disse versene vil han leve evig «in lovers eyes.» Sammenligninen går til krig og ødeleggelser, noe som forsterker inntrykket av diktet som evigvarende. Ledger påpeker at den elskede lever evig gjennom verset, men det gjør han jo ikke, for ingen vet hvem han er.

Exegi monumentum aere perennius
(I have built a monument more lasting than bronze…) Horace.

Det samme har Shakespeare gjort med denne sonetten.

56
I denne sonetten er poeten redd for at kjærligheten skal forsvinne, og ber om at den hver dag skal fornye seg. En løsning på denne avtagende kjærligheten, er å se på den som en vinter, som gjør sommeren bare enda mer velkommen.

57
Den elskende gjør seg helt underordnet den elskede, ordet slave gjentas, det er smerten ved å være så forelsket, så i kjærlighet. Den elskede blir alt, «I have no precious time at all to spend,» alt er gjennom den elskede. Dette problemet forsterkes ved at den elskede har forlatt ham, kanskje bare for en tid, men den elskende er likevel meget ensom. Likevel tør han ikke spørre eller kritisere, han tenker bare på hvor godt de har det de som er rundt ham. En selvreduserende sonette.

So true a fool is love, that in your will,
Though you do anything, he thinks no ill.

Denne sonetten er også meget gripende.

58
Fortsetter fra 57, men her er tålmodigheten i ferd med å ta slutt. Anklagene blir mer reelle.

I am to wait, though waiting so be hell,
Not blame your pleasure be it ill or well.

59
En uforbeholden hyllest igjen, denne gangen med glimt i øyet. Poeten stiller spørsmål ved proverbet «intet er nytt under solen,» og undrer seg over om ikke den elskedes skjønnhet må være noe nytt. Konklusjonen er at om noen poeter tidligere har prøvd å skildre en lignende skjønnhet, så har de hatt en dårligere, og altså en mindre grunn til å prise.

60
Minuttsonetten. Som sjøen slår mot land, går tiden, det ene minuttet tar det andre, tiden går, ingenting består, og i denne tiden og verden hvor alt er forgjengelig, forsøker poeten å gripe den elskede i versene, og forevige ham.

61
Tilbake til ensomhets- og sjalusimotivene. Den elskende ligger våken om nettene, båret av kjærligheten, og tenker på den elskede. Men denne kjærligheten er også fylt av bitterhet og sjalusi, som det kommer klart frem i siste linje.

«From me far off, with others all too near.»

62
Motiv der den elskende og den elskede igjen blir ett, her satt sammen som den elskendes selvopptatthet, det at han tenker sånn på den andre, er egentlig å tenke på seg selv. Og det å rose den andre, er å rose seg selv. Likevel gjør han det.

Mine own self-love quite contrary I read;
Self so self-loving were iniquity.
Tis thee, myself, that for myself I praise,
Painting my age with beauty of thy days.

En vakker sonette, som også kan leses som kritikk av 58-59 og 61, den elskende skammer seg over sjalusien.

63
Enda et fortvilet forsøk på å stanse tiden gjennom verselinjene. Igjen er fortvilelsen at alderdommen vil ta den elskede ungdommen, og gjør ham rynket og gammel som poeten. I diktet vil han imidlertid alltid være grønn, i betydningen frisk som en plante. Den stadige tilbakevenden til dette temaet, forsterker virkningen. Det er stadig gripende.

64
Det er fortsatt tiden som er problemet. At tiden vil komme og ta den elskede bort, er en tanke verre enn døden, og denne tanken gjør det også uutholdelig å ha hva han elsker mest av alt. Fordi han frykter sånn å miste det. Dette kommer med full snert i konklusjonen.

Ruin hath taught me thus to ruminate
That Time will come and take my love away.
This thought is as a death which cannot choose
But weep to have that which it fears to lose.

65
Det kanskje mest fortvilte av tidssonettene. Her blir det både i linje 5 og 9 brukt utrop med ‘O’, og det er flere retoriske spørsmål («How with this rage shall beauty hold a plea,/Whose action is no stronger than a flower? (3-4)). Konklusjonen hvor poeten ønsker å la den elskede leve gjennom versene også her, får svekket betydning gjennom bruken av ordet black, det er gjennom det svarte blekket den elskede skal skinne, og det er et mirakel poeten knapt kan tro på.

Shall Time’s best jewel from Time’s chest lie hid?
Or what strong hand can hold his swift foot back?
Or who his spoil of beauty can forbid?
O, none, unless this miracle have might,
That in black ink my love may still shine bright.

Også her blir det brukt utrop med ‘O’.

66
Det er ingen underdrivelse å kalle det verdenslitteratur, dette. Etter de tre sterke sonettene om tiden og alle tings forgjengelighet, begynner denne:

«Tired of all these, for restfull death I cry»

det følger en sammenligning, og 10 linjer bundet sammen med «and», det ene etter det andre karakteriserende et mistrøstig liv. Og konklusjonen:

«Tir’d with all these, from these would I be gone,
Save that, to die, I leave my love alone.»

En konklusjon man i den opphøyde stemningen simpelthen må ta alvorlig. Det står også i flott kontrast til alle de likeverdige setningene med and.

67
I denne sonetten blir den elskedes skjønnhet løftet dithen at i den har naturen plassert all sin overflod. Den eneste forklaringen på det, er at den vil statuere et eksempel, hvilke resurser den en gang hadde.

«O, him she stores, to show what wealth she had
In days long since, before these last so bad. »

De dårlige dagene er den tiden da denne skjønnheten ikke lenger finnes. Godt gjort av Shakespeare å holde en så sublim tone gjennom diktet.

68
Fortsetter fra 67. Den elskede blir satt som den perfeksjonerte skjønnhet, i stedet for den kosmetiske som også eksisterer. Satt opp mot hverandre, blir den ekte skjønnheten overlegen.

And him as for a map doth Nature store,
To show false Art what beauty was of yore.

I både denne og den forrige blir den elskede omtalt i tredjeperson.

69
En litt merkelig sonette som ikke er helt enkel å tolke. Slik jeg leser den, kan den vanskelig bety annet enn at den elskede er i ferd med å bli vanlig, som følge av sin omgang med vanlige folk. Men tonen er fortsatt opphøyd, og verken bitter eller anklagende. Knapt sukkende.

70
En sonette som mer eller mindre annullerer den foregående. Her er den elskede på ny overlegen blant de vanlige, og «kingdom of hearts shouldst owe.»

71
Et uhyre vakkert dikt, som helt skifter tone fra de forrige. Her bekymrer poeten seg over sin egen død, ikke for sin egen skyld, men for den elskede, som da vil sørge over ham. Den elskende ber da den elskede om ikke å tenke på ham, hvis tankene bare vil gjøre ham vondt. Underforstått, det vil være smerte også for poeten. Så sterk er kjærligheten.

Konklusjonen underiminerer imidlertid lite grann her, med en frykt for at verden skal «mock» den elskede for hans kjærlighet til poeten. Ekte kjærlighet skulle ikke frykte verdens fordømmelse.

72
Selvreduseringen går her over alle grenser. Poeten skammer seg over å være objekt til den elskedes kjærlighet, han er uverdig, og ber på ny om å bli glemt etter døden. Nå er det altså ikke over den elskedes sorg han er bekymret, men over egen uverdighet, som til overmål har lagt beslag på slik en stor skjønnhet som denne elskede er.

73
En populær sonette på nettet. Den omhandler samme tema som gruppen 71-74. Her er det vissheten om at den en gang vil ta slutt, som gjør at kjærligheten må oppleves sterkere. Det kommer godt frem gjennom skiftende sammenligninger av det forgjengelige, først årstider og døgnrytme, hvor det går i syklus, så ild, hvor flammen slokner for alltid. Slik vil også ungdommen for alltid forsvinne.

This thou perceivest, which makes thy love more strong,
To love that well which thou must leave ere long.

74
Fortsetter fra 73. Her kommer det spirituelle inn, representert med diktet. Gjennom linjene, vil poeten alltid være med sin elskede.

«The worth of that is that which it contains,
And that is this, and this with thee remains.»

75
Tre mellomsonetter før kampen mot rivalen begynner i 76. Smerten ved å være forelsket, når den elskede ikke er til stede, tenker han på ham hele tiden, når han er der, er også påkjenningen også stor. Frykten for å miste ham er gjeldende også her. Slik blir hele tilværelsen en pine.

76
Det er virkelig slående fantastisk med disse sonettene, hvordan Shakespeare klarer å håndtere ethvert problem dikteren står ovenfor. Her er det ordene, at de er de samme, de avslører poetens stil, og mangler den kreativitet som er nødvendig for å skildre den unge vakker som han er. Etter denne milde selvreduseringen, som virker fullkomment oppriktig, meddeler poeten at kjærligheten er den eneste drivkraften, «O know, sweet love, I always write of you», og denne kjærligheten er kjent slik også ordene er kjent, som solen «new and old/so is my love, still telling what is told.»

77
En rolig sonette der det forgjengelige ikke er så truende, hvor skjønnheten vil berike de ellers tomme sidene til poeten. Ladger gjør et poeng av det klimakteriske  nummeret, delelig på 7, og plasseringen av sonetten.

78
Første sonettte mot rivalen, selv om 76 kan sees som en forløper.

79
Poeten anklager rivalen for å skrive om den skjønne, og oppfordrer denne til ikke å lovprise ham for høyt. For det er ikke rivalens talent, men den elskedes skjønnhet, som gjør diktet godt. Det er litt merkelig med denne rivalen, og hvorfor de to på død og liv må skrive om den samme ungdommen. Kritikken av rivalen, blir selvfølgelig også kritikk til poeten selv, for også han benytter seg av den elskedes skjønnhet til å skrive gode vers. Dette har han også selv gjort kjent, for eksempel i sonette 38.

80
I dette diktet går poeten under sin rival som han sammenligner med en galleon på den åpne sjø. Selv er han en gammel holk, «inferior far to his». Det eneste som holder ham oppe, er storheten til den elskede, mer enn nok til begge. Likevel er poeten engstelig for at han her vil gå tapt, og da vil det i så fall være kjærligheten til den elskede som er årsaken. Flott lagt opp til siste ordet i sonetten.

«…my love was my decay.»

81
Enda en stor sonette, der selvbevisstheten til poeten på ny er på topp, tross retorisk ydmykhet. På ny skal den skjønne leve gjennom verselinjene, her meget majestetisk. Ledger gjør et poeng av det klimatriske nummeret 81, et poeng det ikke er så enkelt å fravriste ham. Plasseringen er spesiell, midt blant sonettene om rivalen. I denne sonetten henger også alle linjene sammen overlappende, slik at enhver dobbellinje kan leses som en fullverdig setning (bortsett fra 2-3 og 10-11).

82
Rivalen blir beskyldt for å drive med kosmetikk og retoriske triks. Den skjønne er best representert med de sanne, enkle ord, som denne poeten representerer.

«Thou truly fair, wert truly sympathiz’d
In true plain words, by thy true-telling friend;» 11-12

83
Fortsetter denne tematikken. Første 12 linjer er en skildring av hvordan poeten hele tiden har forsøkt å unngå å pynte på sannheten når det gjelder skjønnheten til den elskede, for sannheten er så vakker at den trenger ingen pynt. Underforstått, dette har rivalen gjort. 12 linje er påstanden at i forsøket på å bringe liv til denne skjønne, har rivalen bare brakt en grav (would give life, and bring a tomb). Konklusjonen er at den skjønne har mer liv i kun ett av sine øyne, enn begge poeter til sammen kan få frem i lovprisning. (Than both your poets can in praise devise).

84
«Who is it that says most, which can say more,
Than this rich praise, that you alone, are you,»

Denne sonetten går rett på sak fra hva de foregående har skrevet om. Det er ikke så mye kampen mot rivalen, som det enkle faktum at denne skjønne best lar seg beskrive ved å bli beskrevet mest mulig som han er. Var det mulig å skrive personen – bedre lovprisning kan ikke eksistere, så skjønn er han.

«Let him but copy what in you is writ,
Not making worse what nature made so clear,» 9-10

Det beste her er kopiering, det er det som vil gjøre en poet berømt. Først i konklusjonen kommer poeten inn på rivalene, som ikke nøyer seg med skjønnheten alene, men som forsøker å legge noe til.

«You to your beauteous blessings add a curse,
Being fond on praise, which makes your praises worse.»

85
I denne sonetten stiller poeten seg under sine rivaler. Her er det rivalene som flott og skjønt klarer å skildre den skjønne, mens poeten bare står ved siden av og tenker hvor sant og godt det er. Han sammenligner seg med analfabetiske klerker som roper amen til bønnene, og legger litt til til og med «to the most of praise» (stikk i strid det han har holdt frem som riktig i de foregående sonetter). Det er altså tankene til poeten som nå er det ærligste og oppriktigste uttrykket for kjærligheten til den skjønne.

86
Avslutter duellen med rivalen. Siste linjer sier at det er den elskedes fravær som gjør at poeten nå har skrevet litt dårligere vers, men denne påstanden undermineres av at denne sonetten er vel så god som alle de andre og langt bedre enn alle rivalers.

87
En sonette med bare kvinnelige utganger. Det begynner med ordet «Farewell», og gir inntrykk av å være det endelige farvel med den elskede. På overflaten blir han til fulle tilgitt, det er poetens utilstrekkelighet som legitimerer avskjeden, men Ledger påpeker at bruken av finansuttrykk som metaforer insinuerer at den elskede er bergenende i sin kjærlighet, at han vil få større gevinst ved å velge en annen, men diktet kan også slik jeg ser det leses fullt og helt selvreduserende. Det slutter med vakre:

Thus have I had thee, as a dream doth flatter,
In sleep a king, but waking no such matter.

88
Enda en enesteånde vakker sonette, hvor poeten reduserer seg selv i forklaringen hvorfor den elskede er borte, og bruker dette til å utholde avskjeden. Det er gjort med en slik avklaret ro at poeten ikke er i nærheten av å bli stakkarslig.

When thou shalt be disposed to set me light,
And place my merit in the eye of scorn,
Upon thy side, against myself I’ll fight,
And prove thee virtuous, though thou art forsworn.
With mine own weakness being best acquainted,
Upon thy part I can set down a story
Of faults concealed, wherein I am attainted;
That thou in losing me shalt win much glory:
And I by this will be a gainer too;
For bending all my loving thoughts on thee,
The injuries that to myself I do,
Doing thee vantage, double-vantage me.
Such is my love, to thee I so belong,
That for thy right, myself will bear all wrong

Kjærligheten blir gjort så ekte at den andres suksess bringer glede til den elskende, selv når han selv må lide for den og ikke engang får noen anerkjennelse for den. Det er virkelig vakkert gjort å få det til. Denne sonetten skulle bare leses på ny og på ny.

89
Her fortsetter tematikken fra den forrige sonetten, det blir faktisk trukket lenger. Poeten vil bifalle enhver anklagede den elskede vil gjøre mot ham selv, og sammenfalle med enhver følelse, også hat, for poeten kan ikke stille seg annerledes enn den elskede.

«Againt thy reason making no defence.» (4)

90
Her ber poeten den elskede om ikke å utsette det lenger, for smerten er så fryktelig og den vil komme uansett, la den like godt komme med en gang så ikke lidelsen blir forlenget. Den ender likevel med det som må leses som en bønn om likevel å bli.

And other strains of woe, which now seem woe,
Compared with loss of thee, will not seem so.

Men det er en bønn som ikke etterlater store ønske om å bli oppfylt. Det er resignert, og sonette 90 er kulminasjonen av de fire foregående.

91
En roligere sonette der poeten igjen sammenligner seg og sin rikdom med andre former for rikdom, og holder sin (som har eller har hatt den elskedes kjærlighet) klart overlegen. Men denne rikdommen har en forferdelig bakside, og det er den at den som garanterer den så lett kan ta den bort, og bare frykten for dette reduserer selv denne enorme rikdommen til noe han kanskje ikke skulle hatt. Poeten er likevel fattig (wretched)

92
Følger direkte på 91. Vissheten om den elskedes kjærlighet kan være falsk, gjør at poeten må tvile på selveste himmelen. Dette er også fremstilt med avklaret ro.

93
Ender trippelen med spørsmålet om den elskede er falsk som eplet til Eva. Poeten kan ikke tro det, i oppbygningen er det forsikringer om at slik kan det ikke være, men konklusjonen er altså at eplet til Eva også virket ekte. Hvordan kan det ikke være det? Hvordan kan en ting være annet enn det ser ut?

How like Eve’s apple doth thy beauty grow,
If thy sweet virtue answer not thy show!

94
En av de mest gåtefulle av Shakespeares sonetter. Metaforene er til planeter, og sluttpoenget at liljer som råtner lukter verre enn ugress.

Første halvdel beskriver de som har makt til å skade, men velger å bruke den til å la være. De som
«Who, moving others, are themselves as stone,
Unmoved, cold, and to temptation slow, » 3-4
Desto merkeligere den plutselige overgangen til blomster og roser. En forklaring er at roser og blomster ikke er seg selvbevisst sin skjønnhet, og ikke gjør mer enn å eksistere, til glede for andre.

95
Avskjeden blir lettere å bære. Mange positive ord.

96
Ender avskjedssonettene. Mer distansert enn de foregående. Men metaforen er at den elskede må ikke bruke sine kvaliteter til fulle, for han vil lede andre til seg som lam til slaktebenken, noe poeten nokså rolig ber ham ikke om å gjøre. Begrunnelsen er at de er ett, og at et dårlig rykte til den elskede vil skade også den elskende.

97
Sammenligning med årstidene, vinter og sommer. Der den elskede er , er det sommer, ellers vinter, og dette influerer på absolutt alt, slikat selv fuglene tier stille eller synger «with so dull a cheer».

98
Sammenligningen blir sterkere, eller kontrastert ved at den elskede er borte mens det er vår. Dette betyr at det var ikke vår, men fortsatt vinter. Den elskende kan da ikke sette pris på våren, men «as with your shadow, with these did play.»

99
Den eneste sonetten med 15 linjer. Ledger diskuterer den nøye.

100
Han har ikke kunnet skrevet dikt mens den elskede har vært borte. Den elskede har nå kommet på avstand, og denne sonetten er mindre intens.

101
Fortsatt kamp med musen, som ikke kan gi poeten inspirasjon når den elskede er borte.

102
Litt fjernt dette også. Unnskylder stillheten poeten har holdt overfor den elskede, han sammenligner det med nattergalen, som heller ikke kan synge hele sommeren gjennom. Til slutt skriver poeten at stillheten er best, for snakk er bare prat.

103
Avslutter unnskyldningene for ikke å ha skrevet, konklusjonen er at ordene ikke kan konkurrere med hyllesten den elskede får bare av å se seg selv i speilet.

104
Sonetten tar på ny opp tematikken om det forgjengelige, «To me, fair friend, you never can be old,» (1), denne gangen er det minnet som vil leve evig, og sonetten konkluderer med at alle fremtidige generasjoner vil oppleve at skjønnheten er død, siden den elskede ikke lenger lever. Ledger gjør et stort poeng ut av nummeret, 104 er akkurat to ganger 52, og versene inneholder referanser til tre år, «three april perfumes in three hot Junes burned», og vil datere sonetten til året 1604. Men dette er diskutabelt og spekulasjoner.

105
En ganske dristig sonette som sammenligner kjærligheten til den elskede med kjærligheten til den hellige treenigheten, de er begge rettferdig, god og sann (fair, kind and true). Poeten vil ikke kalle kjærligheten eller prisingen av den elskede noen avgudsdyrkelse, da å elske den elskede er som å elske Gud.

106
Går tilbake til gammel tid, for bare der var de i stand til å prise en slik skjønnhet som den elskede nå innehar, deres pris var dermed en slags profeti. Nå som den er der, har de ikke evnen til å gjøre det.

«For we, which now behold these present days,
Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.» 13-14

107
Vanskelig tilgjengelig sonette, spekket med metaforer og profetiske sammenligninger. Ledger er opptatt av tidsklassifiseringen, her i denne sonetten er kjærligheten til den elskede nesten underornet den store tids hendelser.

108
Tar opp temaet at kjærligheten evig og alltid er den samme, slik at lovprisningen han gjorde i starten av forholdet, fortsatt er gjeldende nå. Betyr det at poeten skal slutte å komme med dem, eller at de skal være mindre verdt fordi de er utbrukt? Poeten svarer på ny nei, og gjør det på enkleste måte:

«Counting no old thing old, thou mine, I thine, «(7)

Verken kjærligheten, diktene eller lovprisningen vil noensinne bli gammel og rynket, men alltid ny og frisk og like sann som da de ble sagt første gang. Nok en vakker sonette fra Shakespeare, nok en som kunne stått alene som den eneste.

109
Det har vært en litten avskjed igjen, denne gangen er det poeten som er den skyldige, men han forsvarer seg mot beskyldninger om utroskap ved å latterliggjøre muligheten, hvordan skal han kunne bedra den han holder høyest, den han er ett med, og så kommer den høyverdige avslutnigen:

For nothing this wide universe I call,
Save thou, my rose; in it thou art my all.

Han jamnstiller altså den elskede med hele universet.

110
Poeten fortsetter å sukke over sin manglende pasjon, «Alas, ’tis true, I have gone here and there», han har ikke vært så trofast i kjærligheten som han kanskje burde, men underforstått ligger her at pasjonen og trofastheten ikke etterlater noe tilbake å ønske. Angeren er stor og mild, nærmest ferdig forsonet, det er den gamle mann som skriver. Det skinner også gjennom at avskjeden ikke alltid har vært frivillig.

«Then give me welcome, next my heaven the best,
Even to thy pure and most most loving breast.»

I likhet med sonette 105 spiller denne også på religiøs dyrkelse, men også dette mildere. Brystet kan også være brystet til Gud, eller til Abraham.

111
En litt muntrere sonette. Ledger forsøker å knytte den opp til Shakespeares virkelige liv, men har vi lite håndfast. Saken er i hvert fall at poeten skylder mest på sin skjebne, for den ulykke som er påført ham.

«Pity me then, dear friend, and I assure ye,
Even that your pity is enough to cure me.»

112
En av de mest selvreduserende sonettene, den følger direkte av 111, men her er underleggelsen fra den elskende til den elskede total. Det skjer med setninger som:

You are my all world,
None else to me, and I to none alive

eller slutten

«You are so strongly in my purpose bred,
That all the world besides methinks y’are dead.»

Betydningen i ordene er veldig direkte, her er ingen metaforer eller retoriske kamuflasjer, tilsynelatende ingen poetiske triks, dette er bare rett frem hengivenhet som krysser alle grenser.

113
Fortsetter på en måte fra den forrige, men her er ikke underkastelsen så total, her er det bare øynene det gjelder.

114
Hvem som er den største synderen, sinnet eller øyet, begge helt rettet inn mot den elskede og forvandler alle inntrykk til denne. Sånn cirka.

115
Tar også opp hvordan dette diktet stiller seg til de foregående, begge som insisterer på å elske den elskede høyest. Insisterer på ny at det hver gang er sant, ja, til og med hver gang voksende. Kjærligheten er altså evig og alltid på topp, samtidig som den blir større og sterkere.

«Love is a babe, then might I not say so,
To give full growth to that which still doth grow?»

116
En berømt sonett som forsøker å fange kjærlighetens vesen, kjærligheten mellom elskende. Det er sterke bilder og sammenligner, satt sammen med enkle og direkte påstander.

«… Love is not love/Which alter when it alteration finds,»
«O no, it’s an ever fixed mark.» 5

«It’s the star to every wand’ring barque,»

Merk også alternasjonen av hva kjærligheten ikke er, er, og ikke er igjen, hvor hver firerlinje (quartet). Svaret er også enkelt, foranderlig, en lysende stjerne for villseilede seilbåter, og på ny foranderlig i tid. Den er uforanderlig, og sonetten markerer sikkerheten i at dette er sant med det majestetiske og meget berømte

«If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.»

avslutningen.

117
I sonett 116 erklæres ubetinget kjærlighet. I sonettene 117 til 121 forsøker sonettskriveren å forklare at han likevel har vært sin elskede utro.

118
Sammenligner med en sykdom, man tar medisiner, mange av dem med nye plager. Slik er også forelskelsen, kjærligheten poeten føler for den elskende. Effekten forsterkes ved at Shakspeare bruker ordet «poison» for medisin, og dermen kan avslutte slik:

«But thence I learn and find the lesson true,
Drugs poison him that so fell sick of you.»

119
Denne sonetten er mer intens enn de foregående. Shakespeare bruker her meget sterke bilder for sanseinntrykkene den elskende har gått gjennom.

«What potions have I drunk of Siren tears,
Distilled from limbecks foul as hell within,
Applying fears to hopes, and hopes to fears,
Still losing when I saw myself to win!
(…) 5-8
O benefit of ill! now I find true
That better is by evil still made better;
And ruined love, when it is built anew,
Grows fairer than at first, more strong, far greater.
So I return rebuked to my content,
And gain by ill thrice more than I have spent.»

Her har han altså drukket sirenenes tårer, i destillert utgave, altså med enda sterkere virkning. Det er ikke helt klart hva denne virkningen er for noe, det kan være samme effekt som Sirenenes sang, den elskende trekkes hjelpløst mot den elskede når han drikker dem, men det er bare for å gå fortapt.

Det ender med at den nye kjærligheten, etter alle påkjenningene, er enda sterkere enn den opprinnelige. Og i sonetten blir det meget sant, da også den ender harmonisk etter alle de kaotiske sammenligningene og uroen.

120
Vakker, liten sonett der poeten bruker den elskedes utroskap som balsam for sin egen. Sammenligning er mild, balansert og forsonende, det er fullendt tilgivelse.

«Mine ransoms yours, and yours must ransom me.»

121
Problemet med at dere ikke synden som er forbrytelsen, men å bli tatt for den. Kanskje blir denne sonetten best lest i sammenheng med de foregående, der poeten gjør rede for årsakene og forsøker å forsone seg med ugjerningene han måtte ha begått i forholdet. Sonette 121 er pessimistisk.

«All men are bad and in their badness reign.» (14)

122
En litt triviell sonette, der poeten bekalger seg over å ha gitt bort en notisbok han har fått i gave. Tonen er likevel så høystemt, at det blir med en bare å ha gitt bort boken, det er liksom hele minnet som er gitt bort, og omtrent kjærligheten, for han har jo fått boken av den han holder høyest, og kan nå ikke lenger forstå hvordan han kunne gi boken fra seg. Men han redder seg ved å beklage seg, og ved å forsikre om at det ikke var av mangel på kjærlighet boken ble gitt bort.

«Of thee, thy record never can be missed. » (8)

123
Her er en mer storslagen igjen. Sammenligningen blir gjort med de store pyramidene og andre store antikke byggverk, som i renessansen ble kopiert og forsøkt gjenoppbygget andre steder enn sine opprinnelige plasseringer.

Neste kvartett spiller på bibelske, «our days are breef» og intet er nytt under solen (Than think that we before have heard them told).

Tredje kvartett utfordrer selve tiden og hva som skjer i den, fortiden og nåtiden, det eneste som gjelder er kjærligheten til den elskede. Og det kommer igjen i konklusjonen.

«This I do vow and this shall ever be;
I will be true despite thy scythe and thee.»

Thy scythe refererer til tidens ljå, ikke den elskendes. Det er altså selveste tiden poeten setter seg opp mot, og hevder at den ikke kan gjøre noe med kjærligheten han føler. Den vil være sann uansett.

124
Denne gangen er det de skiftende moter poeten måler sin kjærlighet mot. Han forsikrer at det ikke er den elskedes høye rang som er årsaken til kjærligheten, for så ville jo kjærligheten opphøre. Denne kjærligheten er ikke bygget tilfeldig, og til vitne tar han:

«To this I witness call the fools of time,
Which die for goodness, who have lived for crime.» (13-14)

På ny bruker han altså de tre kvartettene til å sette frem et syn, og konklusjonen til å bekrefte det.

125
Den mest kompliserte av de tre avslutningssonettene til ungdommen. Igjen anklager poeten alle dem som er opptatt av fasade og prakt, av de ytre handlinger, selv holder han bare det som er rent og fritt for godt, og det er kjærligheten. Avslutningen henger ikke helt sammen med de 12 innledningslinjene, og er visst flittig diskutert.

«No, let me be obsequious in thy heart,
And take thou my oblation, poor but free,
Which is not mix’d with seconds, knows no art,
But mutual render, only me for thee. »

Som vi ser har linjene 9-12 en veldig fin avrunding og konklusjon, poeten gir den rene byttehandel og offergave, meg for deg. og bare for hva det er. Så kommer det ekstra:

«Hence, thou suborn’d informer! a true soul
When most impeach’d stands least in thy control »

Shakespeare etterlater det uklart hvem den suborn’d informeren er, og det er heller ikke fullstendig klart hvilken sammenheng dette har med resten av sonetten. Plutselig føler den elskende seg anklaget for noe, mens resten av sonetten altså er avklaret og ren.

126
Dette er epilogen til sonette-sekvensen til den unge mannen. Den skiller seg ut ved å ha bare 12 linjer, og ikke alternerende rim, men hvert linjepar rimer på hverandre. Det runder nydelig av tematikken, med tidens problem og naturens skjønnhet. Her er det.

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein show’st
Thy lovers withering as thy sweet self grow’st;
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards, still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit, though delay’d, answer’d must be,
And her quietus is to render thee.

Legg merke til hvordan rytmen liksom stopper opp i siste linje, og man varsomt, som man bærer et barn på armen, kan levere de siste ordene og altså den vakre ungdommen. Dette er eneste linje uten komma eller innskudd, den eneste som kan leses rett frem, og ordet «quietus» med sine vislelyder bremser fint opp og bysser inn.

127
Første diktet til damen. Her er det åpenbart hun er sort, allerede første linje slår fast at sort i gamle dager «was not counted fair», mens resten av sonetten mener at nettopp sort er hvordan skjønnheten skal se ut.

«Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.» (13-14)

131
Poeten er på ny opptatt av skjønnhetens sorthet, at den ikke er «fair». Den er likevel mer enn nok for ham.

«To say they err I dare not be so bold,» (7)

eller

«Thy black is fairest in my judgment’s place.» (12)

Poeten snur altså om på det. Til slutt kommer en antydning til kvinnens dårlige moral, et motiv som skal følge på utover i resten av sonettene.

«In nothing art thou black save in thy deeds,
And thence this slander, as I think, proceeds.» (13-14)

Her er det jo merkelig, at han liksom holder gjerningene lavere enn utseendet, det er bare gjerningene som er sorte, og det er også dette som er årsak til ryktene.

132
Sonetten begynner med at de sorte øynene alltid ser triste ut, og det plager poeten. På ny snur han det, slik at det sorte blir kilden til skjønnhet.

«O! let it then as well beseem thy heart
To mourn for me since mourning doth thee grace,
And suit thy pity like in every part.
Then will I swear beauty herself is black,
And all they foul that thy complexion lack.» (10-14)

På søsterbloggen Helt grei poesi går jeg gjennom hver enkelt av sonettene, og poster dem med oversettelse og kommentarer. En oversikt over sonettene som er behandlet og lenke til postene finner dere her.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s