Daglige arkiver: mai 9, 2011

En glad gut, av Bjørnstjerne Bjørnson

På åttende plass over mine norske favorittforfattere finner vi Bjørnstjerne Bjørnson. Dikterhøvdingen. I tiden jeg var student ved universitetet i Bergen kom jeg over en hovedoppgave om Francis Bulls forhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg tror Bull har skrevet en biografi om ham. Og Bull var selve giganten i norsk litteraturvitenskap, slik man bare kunne være en skikkelig gigant i tiden før andre verdenskrig, den gangen folk hadde respekt for giganter. Man kan knapt kalle Bulls forhold til Bjørnson analytisk, det var nesegrus beundring. Bjørnson var ikke bare høvding, men konge og keiser.

På meg har Bjørnson aldri hatt samme grep. Han var nok en stor personlighet, men Bjørnsons måte å være en stor personlighet på appellerer ikke til vår tid. Han engasjerte seg i absolutt alt, og han engasjerte seg med sin autoritet. Denne autoriteten virker ikke inn på samme måte på senere generasjoner. Vi gisper ikke av en tale av Bjørnson, som de gispet de som hørte ham fremføre den.

Jeg kjøpte for noen år siden Bjørnsons samlede verker av en gammel nabo som skulle rydde på loftet, men jeg er ikke kommet lenger enn første bind i samlingen. Ellers har jeg som de fleste andre litterært interesserte i Norge lest Bjørnsons klassikere. Det er vanskelig ikke å bli sjarmert av dem, som det også er vanskelig å bli overveldet. Det er nok stor litteratur i nasjonal målestokk, men den kommer til kort mot de aller største også her hjemme, og de skal være mer enn normalt interessert som i dag leser Bjørnson, og ikke er fra Norge.

Som eksempel på Bjørnsons diktning skal jeg her ta en av hans bondefortellinger. Disse er nasjonalskatter, og både fornøyelige og nødvendige å lese for alle som vil ta del i kulturarven vår. Det er en selvfølge at de skal være pensum i skolen, for eksempel. De sier noe om vår historie og om vår nasjonale identitet, og om litteraturens plass i den. Jeg velger meg da En glad gut, selv om jeg opp gjennom årene nok har hatt et nærere forhold til Synnøve Solbakken, kanskje er den til og med å foretrekke. Men «En glad gut» har omtrent samme navn som jeg, og også jeg vil være en glad gutt. Derfor den.

Før jeg skriver noe, vil jeg imidlertid lese den på ny (et trekk som dessverre gjelder flere av verkene langs den norske linjen, så jeg er nok litt på etterskudd). I den anledning lastet jeg ned en helt herlig utgave fra nasjonalbiblioteket, utgitt i 1868, ikke bare i omtrent sin samtidige språkdrakt (jeg er ikke en så stor kjenner av Bjørnson at jeg vet forskjellen mellom 1860 og 1868 utgavene, men ut i fra hva jeg vet om andre verker og forskjellige utgaver, skulle det være noen), men også i omtrent sin opprinnelige skrifttype. De har rett og slett skannet inn verket. Det er en virkelig fordel med å leve i den digitale tidsalder.

Bjørnsons bondefortellinger i en litteraturhistorisk sammenheng

Det er vel kjent at Bjørnsons bondefortellinger markerer en overgang fra den gamle romantiske diktningen og over til en ny, og mer realistisk måte å skrive på. Her er det ikke bonden som helt, og heller ikke den norske natur som noe enestående vakkert og inspirerende, her er det noe som nærmer seg bondens dagligliv som er målet å få skildret. Det er verk mer til opplysning, enn til inspirasjon.

Jeg vil si at Bjørnson trekker veksler også på eventyrene. Det ser vi for eksempel i den berømte starten, der bukken til Øyvind hopper ned fra taket og springer opp i berget der den aldri har vært før. En ting er at fortellingen som eventyrene er full av handling. Sånn må det også være, lange skildringer og beskrivelser av omgivelser og sjelsliv tretter bare lytteren, det må skje noe skal det være verd å følge med. Språket er også enkelt og ukunstlet, som i eventyrene. Det går treffsikkert rett til det sentrale, alt overflødig er skåret vekk, som hukommelsen vil gjøre det i eventyr som blir gjenfortalt og  gjenfortalt uten å ha noen fast tekst å forholde seg til som fasit. Da vil det etter hvert bli slik at bare det som må være med, blir med.

Vi ser også hvordan verket passer for opplesning, som eventyrene gjør det. Stemmeleiet kan utmerket tilpasses handlingen i fortellingen, det står ikke at Øyvind blir redd da han ikke finner bukken, men at han tenkte straks på reven! Så blir han hed over hele kroppen. Han kaller på bukken med kille-kille-kille-bukken, og bukken svarer med bæææ». Det er som om fortellingen er laget for å bli lest opp. Det er svært lett å se for seg handlingen, det er hele tiden noe spennende som skjer. Der sitter Marit, ei lita jente, hun snakker med en gang, og både barn og voksne kan forestille seg kriblingen som nå både har funnet bukken og ei jente.

Verket

Begynnelsen er velkjent, Øyvind hette han, og gråt da han ble født er en setning som sitter i hodet på mange av oss. Like så husker de interesserte av oss videre at han lo straks han ble satt opp på morens fang, og særlig da han fikk se lyset bortenfor. Men da han ikke fikk komme bort til det gråt han igjen, og da mente moren at det ville bli noe rart av ham. Det blir det også, det blir en hel liten romanfigur.

Bjørnson som poet

I dette verket legger Bjørnson også inn noen av sine vakreste lyriske stykker.

Kom, bukken til gutten,
kom, kalven til mor,
kom, mjauende katten
i snehvide skor,
kom, andunger gule,
kom frem ifra skjulet ,
kom, kyllinger små
som næppe kan gå,
kom, duerne mine
med fjærene fine!
Se græsset er vådt;
men solen gjør godt,
og tidlig er det på sommer’n,
men râb på høsten, så kommer’n!

Dette er det Marit som synger etter at hun har lurt fra Øyvind bukken hans for en kringle. Den er hørt så mange ganger med melodi til, at det nesten er litt vanskelig å se på teksten uten å høre melodien i hodet. Vi ser det er et svært enkelt, lite rim, nærmest en barneregle. Så er det også barnet Marit som sier den. Det er kun den siste linjen om høsten som skal komme, som er et lite varsel om vanskelighetene som skal komme også i fortellingen.

Språket

Forklaring av adskillige norske ord, som forekomme i «En glad gut»

Dette er overskrift og undertittel i et tillegg som følger etter verket i 1868-utgaven. Her er det gitt en del ordforklaringer til ord Bjørnson bruker i En glad gutt, men som kan være fremmede for datidens lesere. Slike ordforklaringer er en gave til ettertidens filologer og språkinteresserte, for vi får se hva slags ord som ble ansett nødvendige å forklare den gang, og hvilke ord som ble valgt i stedet for å gjøre det enklere.

For eksempel er Gjenta forklart med pige, i dag går veien motsatt, mens at Gut skal oversettes med Dreng eller Ungkarl er uforståelig i dag. Ordet Grei er forklart med «lett å komme til rette med». Datt og faldt er vel helt likeverdige i dag, i min dialekt i Rogaland er datt det vanligste og eneste brukte, mens på Østlandet og bokmål sier de falt. Rusle er et nytt ord, og blir forklart med «Gå sagte».

For å lese denne versjonen kan dere laste den ned her. For en nærmere innføring om verket har Vigdis Ystad skrevet en opplysende tekst her.

Reklamer