Det er nok nå

Denne teksten tenkte jeg ut og skrev den 4. juni 2006. Det var før det helt hadde tatt av å bruke eget navn og liv i egne tekster, så jeg tar ikke etter. Jeg er der, jeg er med.

Det er nok nå

I år har jeg hatt sånn problemer med tiden, den går og går. Jeg har tidligere skrevet hvordan jeg forsøker å holde tiden igjen, liksom driver med mitt mens tiden liksom venter, men tiden venter liksom ikke, og så har den fart forbi meg og jeg må innse jeg har somlet den bort. Det jeg skulle fylt den med, har jeg ikke fylt den med, i hvert fall kunne den godt være fylt med noe annet når den først har forlatt meg. Den Eivind Salen som sitter her og skriver disse tekstene er jo et resultat av denne tiden som har blitt borte for ham. Det er en Eivind Salen jeg gjerne skulle sett annerledes, når det først er jeg som skal være ham. Han er jo blitt eldre i 32 år nå, og i den alderen hadde jeg sett for meg meg selv som en forholdsvis satt familiefar, med to barn og det tredje på vei eller noe sånt, godt gift og hele tiden litt bekymret for hvordan det går med familien, og alltid opptatt med å gjøre forholdet til kona litt bedre. I stedet sitter han her og skriver denne teksten, som altså bare er et nytt nummer i serien tekster som dreier seg om dette motivet. Hvordan har det gått slik? Hvorfor har det skjedd slik, og ikke annerledes? Mange, mange ganger tenker han tilbake, Eivind Salen, ser seg selv i forskjellige situasjoner og med forskjellige damer han drev og flørtet med, det kunne blitt dem, men det er så helt åpenbart at det ikke ble dem. Hvorfor slo jeg ikke til der? tenker Eivind. Det skulle så absolutt vært oss, tenker han om mange, mange damer han har vært med, skjønne og attraktive alle i hop. Det var en deilig tid, tenker han om alle disse periodene, alle disse damene han har vært med, mer eller mindre intimt. Det har han rett i, jeg vet det, for et lykkelig, lykkelig liv han har levd, problemet er bare det at han levde det i en tid som har forsvunnet for ham. Og det gjør den fortsatt, og han gjør ingenting med det fortsatt, han setter det bare inn i tekster, liksom det skal kunne erstatte livet, men det vet han godt det ikke kan. Det har han erfart, og jeg også, og mens vi fortsetter å erfare det han og jeg, går fortsatt tiden og ingenting er annerledes. Jeg skulle gjerne si det til ham så han forstod det at det er nok nå, og at det skulle være like lett å realisere og forstå og ta konsekvensen av denne tanken i virkeligheten, som det er her i tekstene.

ES2006

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s