Månedlige arkiver: august 2011

Applaus

Dette er en flott tekst.

Applaus

Etter at forestillingen var slutt, så satt alle og klappet. Og siden jeg også var til stede på forestillingen, så klappet jeg også. Jeg gjorde som alle andre. Jeg slo hendene mot hverandre, passet på å gjøre det verken for energisk, eller for slapt, mens jeg så bort mot skuespillerne som stod og bukket og smilte skjevt. De hadde gjort en helt ok forestilling, nå var det vår tur, og det smilte de for. Jeg så litt på de andre publikummerne, mens jeg ikke et øyeblikk holdt opp med å slå hendene mot hverandre, stadig med samme intensitetsnivå, de fleste andre publikummere så ut til å ville vise frem et like sløvt ansikt og matt blikk som jeg satset på å få frem, men det var også noen som forsøkte å virke svært fornøyde, så det ut til. Noen virket til og med til å prøve å overskride grensen for begeistring. Disse klappet energisk i hendene mens de smilte og gapte og sperret opp øynene, og formelig vippet opp og ned i stolen som følge av alle musklene de satte i aktivitet. Jeg må si rett ut – og det kunne jeg jo ikke si der og da, til hvem skulle jeg si det der og da? mens alle satt og klappet? skulle jeg liksom si det til sidemannen? som forresten var en kvinne? skulle jeg mens vi satt der og klappet sammen hendene våre til ære for forestillingen vi hadde sett, lene meg bort til hun som satt ved siden av meg, og si til henne det jeg nå kommer til å si til dere her i denne teksten? – at det synes jeg er å overdrive. Jeg la spesielt merke til en av de applauderende, hun satt noen seter bortenfor meg og var kanskje 60 år, 60 + kan man si, og nå har jeg sagt det, hun var helt sikkert mer enn 60 år, hun var gammel, men hun visste å sette pris på hva hun hadde sett, og vise det gjennom en applaus så kraftfull at hun alene kunne bære hele publikums takknemlighet. Det var ingen automatikk i klappingen hennes, tenkte jeg der jeg satt og lot hendene gå mot hverandre av seg selv, hun trakk hendene fra hverandre og slo dem sammen igjen på en måte som ikke etterlot tvil om at hun mente hvert slag. Jeg var svært fristet til å henlede oppmerksomheten mot denne eldre damen, også for hun som satt ved siden av meg, og klappet i hendene som jeg, kanskje litt ivrigere forresten. Kanskje kan vi diskutere det etterpå, tenkte jeg, der jeg klappet bittelitt sterkere fordi ensemblet kom inn en gang til etter å ha vært ute et øyeblikk, for kanskje er det slik at kvinnen generelt klapper sterkere enn mannen, fordi det for kvinnen er viktigere å gjøre et godt inntrykk, eller jeg vet ikke hvorfor de gjør det, men jeg tror de gjør det. Her inne, her vi alle sammen sitter nå og klapper for skuespillerne der fremme, her klapper i hvert fall damene mest aktivt. Mennene ser direkte tanketomme ut, sånn som de sitter og klapper, observerer jeg, der jeg sitter og klapper. Alt dette ønsket jeg å diskutere etterpå med damen som satt ved siden av meg og klappet, men det ble ikke noe av, kan jeg si dere her og nå, derfor denne historien, kan jeg avsløre, for å diskutere med dere. Og siden dette er en historie tenkt ut og skrevet ned lenge etter at vi alle sammen satt der og klappet, så kan jeg tillate meg å stokke litt om på rekkefølgen og komme med følgende lille historie som jeg kom til å tenke på da den iherdige klappedamen sluttet å klappe, selv om hun altså fortsatt klapper sammen med oss andre. En gang så jeg et stankelbein fly inn i et spindelvev. Den hang seg opp, og prøvde febrilsk å slippe løs. Den sprellet med bein og vinger så voldsomt den bare kunne, sprellet og sprellet, når flere bein hang seg opp, sprellet den med dem som var igjen inntil den plutselig døde, og dermed sluttet å sprelle. På samme måten sluttet damen å klappe. Hun klappet og klappet, så var det slutt.

ES 27. aug 2005

Reklamer

Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

Spurv i bur

Dette er en tekst med flott potensial. Den blir riktignok uforløst, det er en flott ide som bare blir skrevet rett ut i ett forsøk, og så er jeg ferdig med den, slik som vanlig. Sånn er det. Fugl i bur, der har du meg, der har du en annen. Rop det ut for hele verden i en gigantisk mikrofon.

Spurv i bur

Huff, i denne teksten er det akkurat som jeg har fått i oppgave å overtale hele verden til å gå med på at jeg virkelig er som en spurv i bur. Jeg tenkte først at jeg er det, jeg er jo det, en spurv i bur, i gitte situasjoner er jeg det, og nå er denne situasjonen gitt. Jeg er fanget, hverdagens plikter har fanget meg, slik at jeg har blitt som en spurv, i bur. Sånn følte jeg det, og så følte jeg at jeg måtte skrive det ned, slik at det ble bevart for ettertiden at jeg akkurat nå følte meg som en spurv i bur. Da tenkte jeg at det ikke holdt å bare skrive det ned slik jeg har gjort nå, jeg må liksom fylle det med noe. For eksempel kunne jeg prøve å overtale en ganske flott eller helt middelmådig dame for eksempel på kafe, om at jeg var en fugl i bur, og så kunne det kanskje blitt en komisk effekt, hvorfor jeg på død og liv måtte overbevise henne om dette, i stedet for å snakke om andre ting. Eller prøve å få henne som kjæreste, det kunne jo være på tide. En slik tekst ville ikke holde mål. Neida, skulle det være noe, måtte jeg overbevise hele verden. Det måtte være som jeg stilte meg opp på et stort stadion, et gigantisk stadion, et stadion som overgikk de villeste fantasier eller akkurat tangerte de villeste fantasier, slik at alle fikk plass der, og så skulle jeg gripe den i forhold like gigantiske mikrofonen, og forklare at jeg er en spurv i bur, og hvorfor jeg er det. Jeg er en spurv i bur fordi jeg føler meg fanget av hverdagens plikter, sier jeg inn i denne mikrofonen.

ES2008

Much ado about nothing

Dette er posten om Shakespeares teaterstykke Much ado about nothing. Stykket er antagelig skrevet mot slutten av 1590-tallet, og markerer noe av høydepunktet i Shakespeares komedieskriving. Sammen med stykkene As you like it og Twelfth night, or what you willst regnes det som trilogien av romantiske komedier. Det er komedier som er rett frem morsomme, harmoniske og lykkelige, uten de mørke undertonene som finnes i mange av hans øvrige komedier. Det er heller ikke det farseaktige som finnes i mange av hans tidlige. Her finner man hverandre dem som skal ha hverandre, og de fleste av konfliktlinjene som har vært ender i full forsoning. Riktignok finnes det alltid noen skurker som blir holdt utenfor harmonien, men på et visst nivå kan man hevde at disse «får som fortjent» og at verdensbalansen er gjennopprettet ved avslutningen.

Much ado about nothing er et høydepunkt i så måte. To av skurkene, Borachio og Conard, blir til og med fanget, og innrømmer full skyld og ønsker bot og bedring synlig i teksten og uten antydning om at det ikke er ment oppriktig. Den tredje skurken, Don John, er nok litt for slem til at en omvending skal bli helt troverdig. Hans arrestasjon og straff blir holdt utenfor teksten. We’ll think of him tomorrow er direkte sitat fra avslutningen av teksten. Straffen tar vi senere. Nå er det bryllup og fest.

Hva stykket handler om ligger i tittelen. Her er det mye styr for ingenting. I begge forholdene som til slutt ender med ekteskap er det mange hindringer som må overvinnes før ekteskapet kan fullbyrdes, men ingen av hindringene har noen egentlig substans. Det er ingenting, nothing. Hero har aldri gjort noe galt, det finnes ingen grunn for Claudio til ikke å gifte seg med henne. Likevel tror han det etter å ha blitt forledet av den onde Don John og hans kumpaner. Slik blir det mye styr før de endelig kan gifte seg, og styret har sin årsak i – ingenting. Likeledes er det med Benedick og Beatrice. Også med dem er det bare ord som hindrer ekteskapet å komme i stand raskere og mer smertefritt. Det er deres evinnelige kappestrid i vidd mot hverandre som gjør at deres kjærlighet ikke kan få fritt utløp, i hvert fall ved en viss tolkning av teksten. Alt styret kunne enkelt vært unngått. Det er bare å ikke legge så mye i ordene, de er ingenting, nothing.

Man leser imidlertid komedien for overlatisk om man lar det bli med dette. Noe av dobbeltheten ligger faktisk allerede i tittelen. Ordet «nothing» uttales som alle vet med tungen mellom tennene, og lyd mer av ‘s’ enn av ‘t’. På Shakespeares tid var uttalen derimot mer i tråd med skrivemåten, t’en var hørbar, og ordet lignet på det som i dag og den gang har en helt annen betydning «noting». «Noting» og «Nothing», de to er nesten rene motsetninger. Men når man ser på stykket, ser man at begge passer meget godt på det stykket handler om, både sammen og hver for seg. Vi kan like gjerne si at problemet for Claudio og Hero at det er for mye «noting«, Claudio legger for mye i det han hører og tror han ser, det er for mye oppmerksomhet, noting. Tingene kunne bare ligge, det er ingenting – nothing. Like godt passer dette for Benedick og Beatrice. De er for oppmerksomme på hva de sier til hverandre, de følger for mye med på ordene, og kommer ikke ned til det som egentlig betyr noe. Det er for mye noting, de skulle heller evne å se hva som er nothing. Denne dobbeltheten og spennvidden i ord og uttrykk går igjen gjennom hele stykket. Det er hele tiden en lek mellom hva som er noe, og hva som ikke er noe, og ord som kanskje egentlig betyr noe annet enn hva de utgir seg for å være. Der uttrykkene «nothing» og «noting» blir brukt i selve teksten, er det temmelig åpenbart at denne dobbeltheten er til stede, noe jeg så vidt har prøvd å vise i min lille gjennomgang av sitater og utdrag fra teksten.

Som en liten kuriositet må man nevne også en tredje tolkning av ordet nothing i stykkets tittel. Det er en tradisjonell benevnelse for kvinnens genetalia. Tanken er at mannen har something mellom beina, kvinnen har nothing. Det er her også en tanke om at mannen med sitt utstyr skal fylle kvinnens tomhet, en tanke jeg for all del ikke vil være stolt av å ha tenkt ut. Slike små metaforer og hentydninger til kjønnsorgan og seksualakten har vist seg meget levedyktige, uenig eller enig, så husker man dem. I Shakespeare er det som man tjukt av dem, og det er opp til enhver leser selv å bedømme om de er lagt ned i teksten tilsiktet eller lest inn i dem etterpå. Jeg synes det er en artig finale i tolkningen av en tittel som på overflaten ser veldig enkel ut. Det er ikke stor ståhei for verken ingenting eller noenting (nothing/noting), men for det som livet jo veldig gjerne dreier seg om, det å få seg en kvinne.

 

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Sitater

Shakespeares komedie Much ado about nothing har som vanlig i Shakespeare mange replikker med doble og multiple betydninger. Særlig i replikkvekslingene mellom Benedick og Beatrice er det mye moro. Det meste av handlingen denne gangen ligger i replikkene, i ordene. Det er ord som får Claudio til å tvile på sin Hero, og det er ord som må til for å få Benedick og Beatrice forent. Jeg er ingen skolert kjenner av Shakespeare, men jeg mener å ha dekning for at dette stykket har mer tekst i prosa enn det som er vanlig for Shakespeare. De ulike karakterene snakker med hverandre, det er få som deklamerer.

Leserne får ha meg unnskyldt at jeg ikke helt har bestemt meg hvordan jeg skal organisere disse sidene ennå. Her har jeg en liten replikkveksling mellom Benedick og Beatrice, der de først møtes i stykket. Referansen nederst er Akt, Scene og Vers. Jeg har foreløpig valgt ikke å oversette replikkene.

BENEDICK

Then is courtesy a turncoat. But it is certain I
am loved of all ladies, only you excepted: and I
would I could find in my heart that I had not a hard
heart; for, truly, I love none.

BEATRICE

A dear happiness to women: they would else have
been troubled with a pernicious suitor. I thank God
and my cold blood, I am of your humour for that: I
had rather hear my dog bark at a crow than a man
swear he loves me.

BENEDICK

God keep your ladyship still in that mind! so some
gentleman or other shall ‘scape a predestinate
scratched face.

BEATRICE

Scratching could not make it worse, an ’twere such
a face as yours were.

MA 1,1,116-129

Det neste sitatet har ved siden av sitt lille ordspill å gjøre med stykkets tittel. Nothing på Shakespeares tid ble uttalt som noting.

CLAUDIO

Benedick, didst thou note the daughter of Signior Leonato?

BENEDICK

I noted her not; but I looked on her.

MA 1,1,152-154

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Synopsis

Det er to plott i dette stykket. Det ene følger kjærlighetshistorien til Claudio og Hero, det ene den til Benedik og Beatrice. Man kan også kalle det et lite underplott hvordan politibetjent Dogberry får gjort jobben sin og arrestert de to slynglene Conrad og Borachio, og får en liten slant for strevet. Disse tre historiene er tett vevet sammen.

De to kjærlighetshistoriene fungerer som en slags motsetninger. Claudio og Hero ønsker ekteskapet fra første stund, men får sine ønsker forkludret av Don John og hans slemme kumpaner. De får Claudio og Don Pedro til å møtes utenfor det de tror er Heros soverom kvelden før bryllupet, og hører en mannsstemme der inne. Overbevist om at det er Hero de hører, bestemmer de seg for å avlyse hele bryllupet og offentliggjøre beslutningen under selve vielsen, slik at Hero blir stilt ut til spott for alle som straff for hva de tror er utroskapen hennes. Den de egentlig hører er imidlertid Margaret, en av Heros kammerpiker. Denne viktige scenen er utelatt fra selve stykket. Den blir bare omtalt før og etter, den står ikke i manuskriptet. Noen regissører velger imidlertid å ta den med likevel, siden man ikke trenger noen replikker for å vise den. Skandalen blir naturligvis fullkommen når den fullstendig uskyldige og uvitende Hero får disse forferdelige beskyldningene mot seg akkurat i det hun tror hun skal få sin lykke beseglet og få giftet seg med en mann hun vil ha. Det er til å begynne med ingen som forsvarer henne, og fra seg av sjokket beskyldningene gir henne er hun knapt i stand til å forsvare seg selv. Denne scenen som er et klimaks i dette handlingsplottet slutter med at Claudio, Don Pedro og skurkene forlater kirken, mens Hero ligger igjen besvimt på gulvet. Det gjelder nå å få reparert skaden. Claudio må forstå at Hero er uskyldig, og ville gifte seg med henne likevel. Hero må også bli forsonet med ham og med sin far, slik at komedien kan ende lykkelig som en komedie skal.

Den andre kjærlighetshistorien er mer underholdende. Det er de to kamphanene Bendik og Beatrice, som stadig forsøker å overgå hverandre i vittige tunger og skarpe replikker. De blir dermed noen ordentlige kranglefanter, og avviser kategorisk enhver tanke om ekteskap overhodet, og i hvert fall ikke med hverandre. Det er opp til regissøren hvor mye de egentlig skal elske hverandre fra første stund, og hvor mye de skal være klar over dette selv. For en leser står det enhver fritt til å tolke selv. Handlingsgangen i dette plottet går ut på å få Bendik og Beatrice sammen, enkelt og greit. Det er egentlig klart for alle i stykket at de to er ment for hverandre, det gjelder bare å få dem til å forstå det selv. Her er det ingen utenom de to selv som legger hindringer i veien.

Det tredje plottet, som egentlig ikke er noe selvstendig plott, er med for at kjeltringene som ville ødelegge for Claudio og Hero skal bli avslørt. I det tettpakkede stykket Much ado about nothing er, er det ikke mye plass å gjøre dette på. Det er ikke tid for noen grundig etterforskning, ikke rom for noe detektivarbeid. Shakespeare løser det med å la to av gjerningsmennene avsløre seg selv i en nattlig samtale, og at denne samtalen blir overhørt. Til dette trengs ikke noen spesielt begavede karakterer. Det rekker at karakterene forstår det som blir sagt. Shakespeare lar derfor antagonistene i dette handlingsplottet være to absurd dumme politikonstabler, Dogberry og hans assistent Verges. Denne delen av stykket er ren underholdning, og Shakespeare tar det helt ut med å utstyre særlig Dogberry med noen aldeles latterlige replikker. Det blir svært komisk når det er nettopp en slik skrulling som avslører de ondsindede skurkene og redder Heros uskyld.

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Karakterene

Dette er karakterne som opptrer i William Shakespeares skuespill Much ado about about nothing. Det er antagelig skrevet i 1598, og ble først publisert i år 1600. Det regnes som den første av Shakespeares romantiske komedier, den første av de tre store festivitas komediene, der Shakespeare mest til fulle oppfyller komediekriterene med en festlig og lykkelig avslutning, der alle får hverandre og gifter seg og lever lykkelig etterpå.  I Much ado about nothing er det to par som skal ha hverandre, disse to parene er det handlingen og resten av karakterene kretser seg rundt.

DON PEDRO er prins av Aragon.

BENEDIK av Padua er den som skal gifte seg med Beatrice. Han er kjent for sitt vidd, som bare møter sin like og kanskje til og med om man så kan si det sin overkvinne i Beatrice. Det er den ene av de to kjærlighetskonfliktene i dette stykket. Selv om Benedik er en nær venn av Claudio og Beatrice er slektning og nær venninne av Hero, så er forholdet mellom de to parene motsetninger. Claudio ønsker ekteskapet straks han kommer hjem fra krigen, hans og Heros kommende vielse ser ut til å være idyllisk og uproblematisk. De ønsker det begge. Benedik er imidlertid en svoren motstander av ekteskapet og det å leve sammen med en kvinne, det ligger ikke for ham, han vil aldri gjøre det. Og han kritiserer Claudio som så lett ser ut til å være villig til å forlate soldattilværelsen.

CLAUDIO av Firenze (Florence) er den som skal gifte seg med Hero. Han er tradisjonelt regnet som en flatere og mindre spennende karakter enn Benedik. Og det er klart, på overflaten virker han ganske grunn, slik han forelsker seg i Hero ved første blikk og straks er parat til å erklære henne evig kjærlighet og ville gifte seg med henne. Like snart vender han seg bort fra henne og fordømmer henne når Don John og hans medsammensvorne får ham til å tro Hero er utro. Her ofrer han ikke en tanke til Heros forsvar. Han lar heller ikke henne eller noen annen komme med en annen versjon av hva som har skjedd. Og han slår til på det tidspunktet det gjør mest vondt, akkurat under vielsen. Deretter svinger han fullt og helt tilbake igjen når han skjønner at han er lurt. Da er han villig til å gifte seg med Heros slektning, om hun så skulle være fra Etiopia, som det så fint står skrevet i teksten. Det er ikke mulig å tolke hans anger særlig dypt, her, enda han han slik sakene ser ut har forårsaket et uskyldig menneskes død. Det er til og med kvinnen han elsket og ville gifte seg med. Da denne kvinnen likevel er i live, tar det en stund før Claudio forstår det. Men så er han fullt og helt lykkelig igjen.

Hva gjør man så med en slik karakter? Hvordan skal man spille ham? Hvordan skal man lese ham? I min forståelse av stykket er Claudio som han er for å gi maksimal effekt i dramaet han er en del av. Han kan ikke være særlig intelligent, for så ville han ganske sikkert ha gjennomskuet Don Johns planer eller i det minste være noe mer mistenksom til dem. Han er nødt til å være et følelelsesmenneske, som lett lar inntrykkene kaste ham hit og dit. Han er dessuten en mann av ære. Det vil si, han er en mann som til det ytterste vil følge æreskodeksene som gjelder i tiden han lever i. Både Claudio og Benedik er svært unge, de kan være rett rundt 20 år, eller til og med enda yngre, og Claudio vil gjerne vise seg som voldsomt til kar. Han gjør det som kreves av ham, eller det han tror er det som kreves av ham. Derfor sier han allerede før han blir stilt overfor Heros påståtte utroskap, at om det Don John sier er sant, så vil han offentliggjøre skandalen nettop under vielsen slik at Hero får sin rettmessige straff. Kanskje kan vi også si at Claudio får vist at han er i stand til å velge rett når han er stilt overfor Heros umoral. Talen han holder under anklagen mot Hero er helt legitim under de brusende følelser han fremfører den i. Om skuespilleren skjønner Claudio, vil det være lett for ham å spille denne scenen.

BALTHASAR er i følget til Don Pedro, og gjør ikke mye av seg i stykket. Han er sanger.

DON JOHN er halvbroren til Don Pedro, og skurken i stykket. Han kan være lett å overse, om man ikke er sterkt interessert og leser stykket på nytt igjen og igjen. Det er jo stykkets helter som holder oppmerksomheten etter hvert som stykket går mot slutten. Don John setter bare i gang plottet som får Claudio vendt mot Hero, så forsvinner han mer eller mindre fra handlingen. Han har bare kort og mindre viktig gjesteopptreden i kirken når skandalen når sitt klimaks.

I akt I scene III er en samtale mellom Don John og Borachio der Don John får lagt litt ut om synet på seg selv og på livet. Om man ikke kjenner stykket på forhånd, eller bare husker sånn måtelig at det var noe med to vordende kjærestepar som ville gifte seg, så vil man mens denne scenen går være på jakt etter hva som vil bli stykkets handling. Man vil lure på hvem er denne Don John, og hva han har med det som skal foregå videre å gjøre. Jeg tror ikke man vil være altfor motagelig for hva Don John egentlig sier for noe. Han har ennå ikke rukket å gjøre seg interessant.

Hvis man skal ta Don John på alvor som et levende menneske – og det skal man jo, i en komedie av Shakespeare – så har vi med en av de mest uforståelige og umotiverte slemminger i Shakespeares univers. Vi har en parallell i Iago, som opptrer i Othello, men Iago er besettende i sin gjennomførte ondskap. Hans ondskap krever også talent, som Iago beviser at han har. Don John vil ødelegge for Claudio og Hero. Midlene han har å gjøre det med er primitive, og han bidrar ikke selv.

BORACHIO og CONRAD er i følge til Don John. Det er Borachio som utfører handlingen som får Claudio til å tro at Hero er ham utro. Slik jeg ser det er disse to nærmest som redskap å regne. De er midlene Don John bruker for å få Claudio til å tro at Hero bedrar ham. Vi ser at de er ikke grundige tegnede karakterer, med det at de lett omvender seg til de gode og fullt ut innser feilen de har gjort og er innstilt på å gjenopprette den. Det har i løpet av stykket egentlig skjedd noe med dem som motiverer et slikt skifte av sinnelag.

LEONATO er guvernøren i Messina, og far til Hero. Han er en av de motsetningsfylte karakterne i stykket. Over store deler av stykket ser han ut til å være en god og snill guvernør, og en god far for Hero. Han ønsker det beste for datteren sin, og hilser det kommende ekteskapet med Claudio velkommen. Det er imidlertid problematisk slik han reagerer i kirken under vielsen når beskyldningene mot Hero blir kjent. Etter først å ha reagert med vantro, tar han fullstendig anklagernes parti mot datteren sin og er også med på å frata henne all ære. Det kan stilles spørsmål ved om oppførselen hans siden i stykket er nok til å oppveie hva han her gjorde.

HERO er datteren hans. Hun skal gifte seg med Claudio. I dette fremstår hun som lykkelig og viljeløs, helt i tråd med idealet man kan tro rådet på den tiden. Hun gjør ingen antydning til protest mot den mannen faren peker ut for henne, verken første eller annen gang han blir utpekt. Da hun blir beskyldt for utroskap blir hun fullstendig knust. Ingen kan være mer uskyldig enn henne. Hennes rolle i dramet er å være den som blir uskyldig beskyldt for noe hun aldri kunne gjort. Jeg har tenkt at hennes rolle er umulig å spille for en umulig kvinne. De vil aldri kunne bli så fullstendig knust som rollen krever. De vil alltid mene at faren og Claudio er en idiot, og selv om Hero var skyldig i anklagene, skulle hun ikke bli straffet slik hun blir i stykket. Hun skulle heller ikke gifte seg med noen som Claudio, eller finne seg i behandlingen som hun får gjennom hele sitt liv. Hun er gått helt ut på dato. Det er mye lettere å spille Beatrice. Men når jeg har tenkt slik, har jeg glemt at Hero opprinnelig ble spilt av en mann. Han vil heller aldri fullt ut forstå hvordan det er å bli beskyldt for noe det ville være Hero motbydelig å gjøre. Jeg mener det er en nøkkel for å forstå Hero rett, at hun selv ville være helt enig i straffen hun får, om bare beskyldningene fra Claudio hadde vært riktige. Hun er helt enige i konsekvensene Claudio setter opp for henne, det er ingenting urimelig i dem gitt hva Claudio tror har skjedd. Saken er ene og alene at Claudio tar feil. Det som gjør henne knust, er at hun ikke er i stand til å få gjenopprettet denne feilen.  Hun får ikke forklart seg, blir ikke trodd. Hun er ikke uenig i premissene, at hun som kvinne kan bli beskyldt av menn for grusom umoral og ikke kan ta seg i forsvar, disse premissene er det bare Beatrice som protesterer mot.

Det er neppe mulig å holde Hero opp som noe ideal i dag. Det er nesten noe bibelsk over hennes uplettehet, hvordan hun tilgir alt og føyer seg i alt, hun har ikke en ond tanke om noen og ikke en eneste tanke om hevn, enda alt hun blir utsatt for. Hun blir urettferdig behandlet, men ser ikke ut til å ha andre mål enn å få rettferdigheten gjenopprettet. Det er opp til leseren å tenke seg hvordan det kommende ekteskapet med Claudio vil bli. Hun ser ut til å være den rette til å utholde hans luner og til å kunne elske ham tross hans enkelhet, hun vil være en guds gave til ham. Knapt har han gjort seg fortjent til den. Og vår tids lesning krever mer av en kvinne at hun skal være en gave til mannen.

Jeg vil imidlertid ikke gjøre meg til talsmann for denne vår tids lesning. Hero er utstyrt med en del forsvar for beskyldninger om at hun er viljeløs og svak. Det er ingenting i teksten som tyder på at hun ikke selv velger det livet hun lever, og at hun selv tror på idealene hun følger. Forholdet mellom henne og Claudio må også ses i forhold til forholdet mellom Beatrice og Benedik. De er på mange måter motsetninger, her blir idealet satt opp mot antiidealet. De som blindt tror på kjærligheten og som følger konvensjonene blir satt opp mot de som blindt frasier seg den, og som er villige til å ta kampen opp mot konvensjonene.

BEATRICE er niesen til Leonato. Selv er hun foreldreløs. Hun skal gifte seg med Benedick. Dette er en kvinne som mye sterkere enn Hero holder gjennom skiftende tiders idealer. Hero får ikke sin livsoppgave fullført uten gjennom en mann, hun er helt beredt til å legge sin vilje først under sin far, så under sin mann. Hun er fullt og helt føyelig, og reagerer på problemene som oppstår da Claudio ikke vil gifte seg med henne, ved å besvime. Beatrice kan stå opp for seg selv, hold her own, som de sier på engelsk. Hun er meget smart, og meget kvikk i replikken. Hun utmerker seg i vidd over alle andre, selv ikke Benedick kan effektiv stoppe munnen på henne (annet enn ved å kysse henne, som han gjør til slutt i stykket), og ingen andre er engang i stand til å utfordre henne. Hun ser det slett ikke som sin livsoppgave å legge sin vilje under noen manns, tvert i mot sier hun høyt og tydelig og tvert kategorisk at det kommer hun aldri til å gjøre. Hun er også den som går aller mest aggressivt ut når Claudio har avvist Hero. Hun vil ikke ha Claudio til å ta Hero tilbake, hun vil ha ham drept. Og hun klandrer Benedick som er så feig at han ikke vil utføre denne handlingen, og hun må nok tolkes oppriktig når hun i den samme scenen klager over at hun ikke er mann som kan gjøre det selv. Her kan vi nesten lese inn et veldig tidlig opprør mot kjønnsrollemønsteret i samfunnet, enn si et opprør mot naturen som har gjort mannen sterkere slik at en kvinne som Beatrice ikke vil være i stand til å ta hevn mot ham. Hun må finne en annen mann til å gjøre det for henne.

 

ANTONIO er en gammel mann, bror til Leonato.

MARGARET og URSULA er hjelpekvinner hos Hero. Margaret er den som Borachio besøker når de slemme skal få Claudio til å tro at Hero er utro, men selv deltar hun ikke i dette plottet og kjenner ikke til den egentlige årsaken til Borachios besøk. De to er gamle venner, han besøker henne omtrent daglig. Hun skal være helt fri for mistanke. Derimot har hun en del friske replikker med seksuell dobbeltbetydning.

PRESTEN (Friar) FRANCIS er presten som skal vie brudeparene. Han spiller også en nøkkelrolle etter skandalen da Claudio under første vielse frasier seg Hero med beskyldninger om at hun ikke er jomfru. Det er han som tenker ut planen om at de skal melde at Hero er død, slik at Claudio i sin anger får også Heros død på samvittigheten.

DOGBERRY er en kostelig konstabel som på en gang spiller rollen som narr og den som oppdager ugjerningen og avslører den. Han er en komplett idiot, han går seg vill i selv de enkleste fremmedord og greier ikke engang å telle skikkelig. Men selv i et stykke der alle de andre karakterene kan fremstå troverdige, finner Dogberrys absurde dumskap sin plass og gir bare et artig krydder til handlingen.

VERGES er Dogberrys partner, og står ikke noe tilbake for hans dumskap.

Øvrige karakterer er en SEXTON, WATCHMEN og en GUTT som tjener Benedik. Ingen av disse har noen fremtredende roller. Vaktmennene skal på oppdrag fra Dogberry holde vakt over byen. Det er de som overhører Borachio og Conrad avsløre sitt eget plott, og det er de som melder dette videre til Dogberry. Rollen til gutten er ikke stort mer enn å hente en bok.

En hemmelighet (Når jeg er på bunnen)

Noen tekster blir mer gåtefulle og bedre av ikke å ha så mye innledning, sånn som denne.

En hemmelighet (når jeg er på bunnen)

Jeg satt i et selskap hvor man skulle fortelle om sin største frykt. Selskapet kan minne om det selskapet der jeg leser opp denne teksten, det var sånn som dette, dere kan forestille dere det, jeg snakket, de andre hørte på. Sånn var det. Så skulle vi altså fortelle om vår største frykt. Jeg vet ikke om de andre løy, eller fortalte sannheten, noen av dem forsøkte sikkert å være morsomme, men jeg forstod i alle fall leken sånn at her gjaldt det å fortelle sannheten. Og for meg var det lett, jeg har nemlig en helt konkret frykt, den er høyst reell, og fryktelig pinlig. Jeg er en person som kan svinge veldig humørmessig, og når jeg er på bunnen, pleier det være mye verre enn jeg klarer å holde det ut. Og dette er ikke noe jeg bare sier, slik er det virkelig, jeg holder ikke ut, jeg går i veggene i fortvilelse, hører musikk på full styrke rett i ørene, skriver hundrevis av tekster og dagbok så fortvilet jeg bare kan få det til, men det blir selvsagt aldri nok, fortvilelsen er mye større enn at jeg på noen måte kan få utløp for den, eller lindre den. Men jeg må altså lindre den, den er som jeg sa verre enn jeg klarer å holde det ut, og dette er ikke bare billedlig talt, det er virkelig sånn det er. Jeg må prøve hva som helst. Jeg er desperat i ordets rette forstand. Og for å si det som det er, så skyldes mine ytterste fortvilelser vanligvis en kvinne, eller mangelen på en kvinne. Jeg savner så inderlig noen som kan tro på meg, når jeg slik er nede og skraper bunnen, det trenger ikke være mer enn en tekstmelding, ”stå på Eivind,” eller noe sånt, så lenge det kommer fra en vakker kvinne eller en hvilken som helst kvinne, bare jeg liker henne, og det vil jeg jo sannsynligvis gjøre hvis jeg har telefonnummeret hennes. Så er det altså bare det, at hun sender ikke noen tekstmelding til meg, hvem det nå er, det er jo nettopp derfor jeg befinner meg der nede på bunnen. Og her er det altså jeg har min aller største frykt. For jeg har nemlig kjøpt meg en ekstra mobiltelefon, det er denne her, og med den har jeg sendt meg selv meldinger, ”stå på, Eivind”, ”jeg synes du er vakker og veldig attraktiv”. Sånne meldinger har jeg sendt meg selv. Og jeg frykter at det skal bli oppdaget. At jeg for eksempel forulykker, eller noe, så blir hjemmet mitt undersøkt, og man finner disse telefonene, med disse rare meldingene fra meg, til meg. Hvordan skal man forklare dem? Hvordan skal man forklare meg, når man kjenner dem? Dette er det jeg frykter mest, og det er ikke bare min største frykt, men også min største hemmelighet.

ES2007

Aldri fortelje det, av Tarjei Vesaas

Novellene Ein modig maur og 21 år som jeg hittil har behandlet av Tarjei Vesaas, viser sinnet til en maur og til en ung mann i gryende forelskelse. I dag er det en novelle der Veaas tar bolig i barnesinnet.

Aldri fortelje det ble gitt ut i samlingen Leiret og hjulet, samme samling som inneholdt 21 år. Denne samlingen kom i 1936, og er Veaas’ andre novellesamling. Den første kom i 1929, Klokka i Haugen, den mest kjente, Vindane, kom i 1953, og den siste, Ein vakkar dag, kom i 1959. Vesaas’ forfatterskap strakte seg over nesten 50 år, fra 1923 til 1971, og når man tar med at han gav ut sin Noveller i samling i 1964, ser vi at novellen er en sjanger som har fulgt ham gjennom forfatterskapet.

Det er også en sjanger som kler ham. Vesaas er en poetisk forfatter, det er i språket han har sin mesterskap. Her er han helt original og umiddelbart gjenkjennelig, en sann mester. Det er dette som gjør Vesaas til en av de få forfattere som har skrevet betydelige verk, både av romaner, noveller og dikt, han er en av våre beste i alle disse tre sjangrene.

I forrige måned så vi på novellene til Kielland (sjekk dem opp på bloggsiden for norsk litteratur, eller klikk tilbake til juni-måned, og se). Kielland er novellemesteren, men av en helt annen type enn Vesaas. Kielland oppfyller genren som skrev han studieverk, dette er noveller å bruke for å lære hva noveller er for noe. De er korte og poengterte, går over et kort tidsrom, har få personer, og gjerne en litt overraskende slutt.

Vesaas er også en av våre store novelleforfattere, men han lager sine egne regler for hva novellen skal være. «Korte stemningsbilder» er kan hende riktigere å kalle mange av de såkalte novellene til Vesaas. De er forresten ikke nødvendigvis korte, Vesaas er ikke redd for å bruke 10 – 20 sider, og vel så det, på novellene sine, om han finner det nødvendig. Typisk lengde på en Kielland-novelle er 4 sider, Vesaas har få slike. De er heller ikke utpreget poengterte, og slett ikke har de noe overraskende sluttpoeng, det er ikke nødvendigvis innholdet som er det viktig. Vesaas har ikke noe han må få sagt, et budskap han vil ha frem. Det er mer stemninger, skildringer, eksempler på episoder man kan oppleve i livet. Disse episodene kan være representative nok, og man kan trekke lærdom og livsvisdom ut av dem, men det er mer til ettertanke, enn et budskap å hamre inn.

Slik er det også med Aldri fortelje det. Det er noe så enkelt fortalt som tre lekende barn, Anna, Greggor og Nupp, som kommer over en døende fugl. De blir sjokkert over dette uventede møtet med livet og døden, og vil gjerne ta vare på fuglen. Så de legger den varsomt i lyngen, bare for senere å se at det er maur som spiser på den.

Det er det hele. I min versjon (Noveller i samling, Gyldendal forlag – Stor-klassikere serien, Gjøvik 1997) teller novellen 11 sider.

Noe av det Vesaas gjør med språket, er at han kutter unødvendige ord, ord som skal være der etter skrivereglene, men som er helt underforstått i innholdet. Forsøker man å ta etter, blir det plagiat med en gang, det er helt særmerket for Vesaas. Etter denne leserens mening fungerer grepet spesielt godt når Vesaas skriver gjennom sinnet til dem som nok ikke har hjernen fullt utviklet, hos barn og dyr, eller mentalt tilbakestående, som Tusten, i «Fuglane». De har en slik umiddelbarhet i følelsene, de har liksom ikke tid til å tenke ut alle ordene.

I Aldri fortjelje det er det fullt av slike uferdige setninger, setningsemner, som det heter på fint. Det begynner helt fra starten av.

Borti hamnehagen var skrikande tre.

Og det fortsetter i hvert avsnitt nedover. Subjektet er ikke med, om det kan sløyfes. Språket er økonomisk. Kan noe sies kortere, blir det gjort. Se for eksempel på denne forklaringen hva et skrikende tre er for noe, hvordan begrepet oppstod (et skrikende tre er et tre med trostereir i, der skriker foreldrene når noen nærmer seg).

Ein gong dei tre venene hadde stått framfor ei slik reirgran, så hadde Greggar lyst i auga så rart at, og sagt at dette er eit skrikande tre! og det hadde sildra av glede gjennom alle saman.

Den som kunne skrive slike setninger.

Planen er også barnlig og glad, verden er full av muligheter, vanskeligheter finnes ikke, oppgaver tar man fatt på, det er en glede og nysgjerrighet å leve!

I dag ville dei finne ut kor mange tre dei ikkje visste. Var ikkje tal på trosten og reira hans borti desse heimeliene.

I dag skulle det bli tal på dei.

En voksen vil vite at det er umulig å telle tre med reir i. Det er en formidabel oppgave. Det er helt riktig at det ikke er tall på trosten og reira, det er bare anslag, og man må kunne litt matematikk og statistikk for å komme med slike anslag. Men barna er ikke begrenset av kjennskap til hva man må kunne, de løper bare og begynner!

Den glade stemningen i starten får et lite hakk i møte med Raringen. Det er et passende navn, både fordi unger er kjappe med å sette slike navn på folk, ofte forbausende treffende, men også som et varsel i teksten. I litteraturen er ofte raringene, outsiderne, de som sitter med den egentlige kunnskapen. Hva raringene kommer med, pleier ha betydning. Raringen leser også bøker, og hermer etter det som står der. Til overmål snakker han svensk, et morsomt fortellergrep, som gjør det han sier pussig og uforståelig for ungene, også med at ordene er litt fremmede. Han står litt utenfor. Og han har en blomst. I den er Gud, sa han uventa. Riktig. Det er uventet. Men det er et varsel om at her skal det skje et uventet møte med det guddommelige i naturen, om ikke det er noen religiøs novelle. Det er mer den hellige respekten så mange, mange, mange med et nært forhold til naturen føler for den.

Det er også enda en liten setning av betydning, før den egentlige handlingen settes i gang. Det er i det de tre barna står foran et av de skrikende trærne med trostereir i.

Dei stansa framfor treet så vidt det var, let med godt samvet trosten bera seg fælast han kunne – for dei tenkte ikkje på å gjera han noko.

Barna har kontroll. De skjønner at trosten er redd, men de spiller trygt leken, for de vet at det ikke vil skje noe farlig med fuglen. De vil ikke gjøre den noe, også Vesaas har dei i kursiv.

Men så kommer de over en trostunge som har skadet seg. Det forandrer leken. Barna reagerer som barn. Det er ingen vanskeligheter, bare muligheter. De vet ikke at en skadet fugleunge er tapt, at dette er naturens gang, at det er lite å gjøre, at det er flere som dør enn overlever, for mange arter. De vil få den opp i reiret igjen, de vil ta den med hjem og mate den, barna sier det de tenker, dette er scenisk fremstilling. Replikkvekslingen kan gå slik:

– Vi må fø han opp sjølve, sa Anne, det er då rom heime for ein trostunge.

Nupp var med på det straks. Greggar syntest han måtte tenke litt på det innen han gjorde det av. For han laut gjere det av. Dei venta.

– Ta han du då, Anne, sa han.

– Ja, ta han du Anne, sa Nupp fort for å ha del i avgjersla han og.

Det er ikke engang komma i siste setning. Det går fort, liksom at barna ikke tør tenke hvor vanskelig og umulig dette er. Det er klart, den oppmerksomme og tenkende leser vet at det ikke er bare lett å ta i en døende fuglunge. De banker og puster, er varme og skrøplige, og er vettskremte deg. Det er ikke for ingenting at de to guttene vil at jenta  – som også kom med forslaget – skal ta den. De vil ikke gjøre det selv.

For de som er lydhøre velmente anbefalinger: Finn frem novellen selv, se mesterskapet Vesaas skildrer det med, hvordan lille Anne tar opp fuglen, og kjenner livet i den.

Barna løper hjem. Det går raskt, også i språket, men det er tatt med detaljen i omgivelsene, granbarnålene på veien er blandet med maur, og at maur kryper oppover treleggene. Maur skal spille en rolle i novellen. Ellers hadde det ikke vært nødvendig å ta dem med, her så ungene skal heim så fort som råd.

Vesaas gjør så enda et grep som skiller barneverdenen fra voksenverden. Han lar ungene ha et eget ord, et hemmelig ord, som de bruker der det ikke finnes andre ord, et ord for det som er ufattelig. Ordet er bulli. Ordet har betydning for hele novellen, selvsagt, hele innholdet her er bulli, det er det uforståelige, det ufattelige. På veien hjem bruker Anne det for første gang i teksten. Det er noe inne i fuglen.

Det er lille Nupp som avgjør hva det er. Det er en «snekker» der inne, fuglen er ikke bygget ferdig ennå. Også dette skiller barneverden fra voksenverden, barna lar med en gang fantasien fylle inn, der kunnskapen ikke strekker til. Det er antagelig de skremte hjerteslagene til fuglungen de kjenner, men det er klart det er mye tryggere om det er en snekker som setter fuglen ordentlig sammen.

– Han blir skapt på, sa Nupp og sveivde med auga.

I det same stod orda åt Raringen liksom like opp i auga på dei. Det rykte i dei. Anne sette trostungen ned så fort ho berre kunne gjera det på ein varleg måte. Helst hadde ho vilja sleppe han som brend. Alle vart sterkt raude i kinna. Kvar såg at den andre tenkte det same.

Trostungen var ikkje ferdig innvendes, han vert stelt i stand der i denne augeblinken.

Men gleden og forundringen over denne erkjennelsen varer ikke lenge. Fuglen er jo syk eller skadet, det er en grunn til at den var ute av reiret i første omgang, og der den nå ligger i lynen etter at Anne har lagt den ned, blir det snart tydelig at ikke alt er som det skal med den. Vesaas går av og til kort ut av skildringen gjennom barneøynene, og skildrer fuglen som den egentlig er, korte, greie setninger.

Neste etappe de bærer fuglen er saken blitt mer alvorlig.

Det banka inni ungen, og hennar eige hjarte dulpa imot.

De tre barna har avgjort at snekkeren inne i fuglungen nok ikke klarer å snekre den ferdig av seg selv. De kan ikke bare etterlate seg den, de må ta den med hjem. Nå er alt som var artig og spennende på vei ut, trosteskrik og slikt noe, smått og ubetydelig. Det korte, avbrutte språket til Vesaas, der ingen ord er med som ikke må være der, det passer godt til den høytidelige spenningen.

Anne sette seg i gang. Gjekk strak og stiv, litt bakoverhalla så ungen kunne ligge betre. Toget skreid fram. No høyrde dei ikkje noko så smått som trosteskrik, såg ikkje gauksyrene, sansa ikkje at sola brende. Eit slikt følgje som deira måtte ikkje stå til leds. Ikkje tenke på vas.

Språket er innholdsfylt. Vas er alt som ikke er fuglen. De viktige ordene trenger seg frem, en konjuksjon som «og» er vas, og kan ikke være med. Det er ikke å sette ord på tingene som er målet, det er nettopp alt det som ikke kan sies i ord, det er det som skal uttrykkes.

Ho gjekk skalv. Enno hadde ho ikkje tala ein setning, men leppene hennar var så ferdige at usagde ord dansa på dei. Ho ville seia at ho ikkje greidde dette, ikkje kunne bera på dette.

«Bære på dette» er både fuglen og alt hun selv har inne i seg. Hun har også rett i at hun ikke greier bære på det, det som er inni må ut, nesten litt symbolsk går hun også fysisk ned på jorden med knær og albuer, liksom tynget ned. Fuglen har hun lagt fra seg. Det usagte blir formulert i følgende, barnlige setning:

– Der kan snart vera ferdig der inne! sa Anne og drog i dei. – Og då veit du at der er ikkje meir å vera etter –

Det er veldig presist, og også barnlig omformulert. At fuglen skal dø, går ikke an å ta i munnnen. De tre barna kjenner instinktet av å springe vekk, vekk fra det ukjente, farlige, men det er også en veldig nysgjerrighet til dette ukjente, hva det er for noe, og hva som vil skje. Ingen klarer å bære fuglen hjem. Anne klarer det ikke, og de to guttene vil ikke prøve. Da er det ikke så mye å gjøre, da må de legge fuglen fra seg, men de må jo også passe på. Om ikke annet, så for å se hva som skjer. Lille Nupp gjentar det Anne sa, «det er ikke mer å være etter», små barn gjentar det andre har sagt.

Fra et utsiktspunkt langt unna sitter de tre barna og ser på mens den lille fuglen dør. De er sitrende av følelser, tør ikke se på og tør ikke la være, de er heller ikke helt sikre på hva de egentlig venter på, – er det no? er et passende spørsmål de stiller. For selv om fuglen slutter å bevege seg, er det ikke sikkert det er no. Ikke sikkert det er ferdig der inne.

Så løper altså ungene til slutt frem, og da er novellen snart ferdig. Det er bygget opp til et veldig klimaks, men det slutter med en gang etterpå. De løper frem, og ser at fugleungen er overtrekt av maur. De har i vanvare lagt den like ved en maurtue, maurene har gjort slutt på den. Og nå sitter de og spiser på den.

Kva skulle ein no?

Ingenting. Aldri fortelje det. Aldri bli kvitt det.

Novellen har en helt logisk, naturlig avslutning. Fuglen må dø, og den dør. Det er ingenting uventet eller overraskende som skjer til slutt. Man hadde kanskje ventet en større grad av utløsning, at ungene skulle få tenkt litt over hva som skjedde, at de skulle gå hjem og begynne på livet videre. Det ufattelige – men helt vanlige og naturlige – at små, ekle maur spiser på den like før så levende og varme fuglungen, det blokkerer de små barnehjernene fra å tenke på. Det går ikke, dette er ikke noe å bearbeide, dette er ikke noe å snakke om.

Det er en typisk novelle av Vesaas. Det handler om de store tingene i livet, om liv og død, om menneskets møte med naturen, om tidens gang. Det er en helt vanlig hendelse, men i barneverdenen blir den umåtelig stor og betydingsfull. Slik blir det også litteratur av det. Og Vesaas får sagt – uten å være påtrengende – noe om at hva som skjer ikke alltid er det viktige, men hvordan det blir oppfattet.

Jeg tar til slutt med lite grann om navnene til barna også, om enn vi kanskje ikke skal legge altfor mye i det. De heter Anne, Nupp og Greggar, et helt vanlig og to temmelig uvanlige navn. Anne er hovedpersonen, hun alle kan kjenne seg igjen i, representanten for det vanlige, en staut og skikkelig jente, med det som følger med. Nupp er den lille, bare et lite Nupp. Greggar er den tenkende, kanskje med assosisasjoner til Gregor, et vanlig pavenavn og navn på biskoper og andre verdige.

21 år, av Tarjei Vesaas

Novellen «21 år» gav Tarjei Vesaas ut i samlingen Leiret og hjulet. Den kom i 1936. Vesaas er født i 1897, og var altså 39 år, da denne samlingen kom ut. Han hadde da vært i gift i to år, med Haldis Moren Vesaas, det vakreste kjærlighetsforholdet i norsk litteraturhistorie. De var begge store forfattere, og det som best på nynorsk kalles kjenslevare (bokmålsvarianten «følsomme» blir ikke helt det samme), både i egne følelser og i evnen til å gi uttrykk for dem. De er mestere i å la det usagte stå som det viktigste, i å velge de få ord som antyder.

Vesaas er en av ytterst få forfattere – både nasjonalt og internasjonalt – som utmerker seg i både romansjangeren, novellesjangeren og i poesien. Selv om han var større som romanforfatter og novellist, enn som poet, er det det poetiske som er bærende, også når han skriver fortellende. I ingen av verkene sine er Vesaas noen stor forteller. Han har ikke de bredt anlagte historiene, han har ingen drivende spenning, det er den kjenslevare skildringen av historiens hovedpersoner som bærer novellene og romanene hans.

Det gjelder også i novellen 21 år. Det er en novelle som grep meg fra første gang jeg leste den, fra den gang jeg knapt leste litteratur frivillig, fra den gang jeg selv var ung og søkte jente. Historien er helt enkel, og helt klassisk. Det er et brødrepar på gården, de skal skjære bygg (korn). Og så skal det være med en ung jente som heter Hild. Det er fra begynnelsen av klart at de to brødrene vil rivalisere om denne jenta. Det er også klart at yngstebroren, jeg-fortelleren, vil vinne henne. Det vises ved et frempek i åpningen av novellen:

Den fjerde dagen vi skar bygg, var just den dagen eg fylte 21 år og vart myndig. Då spurde eg den jenta som stod skar jamsides meg:

-Du Hild, vil du vera ved den store steinen der nede i kveld etter vi har slutta?

(…)

-Ja, sa ho.

– Ja, sa eg.

Omtrent den samme samtalen utspiller seg omtrent 12 sider senere, da han virkelig får henne. Da spenningen blir utløst, og hun blir med ham, og ikke broren.

Det er ikke noe poeng i novellen at det skal spenning i hvem som vinner Hild, som hun heter. Det ligger helt i kortene, også i at yngstebror er jeg-fortelleren. Han er også underdog, yngst, og det er storebroren som går hardest ut til å begynne med. Det ser ut til at yngstemann ikke kommer noen vei med henne, men det er likevel han som skal få henne, og det er aldri tvil om det. Det skal heller ikke være tvil om det.

Noe av poenget i denne novellen er at tingene skjer liksom av seg selv, når tiden er inne for det. Her hører det med at gutten er blitt myndig, det er 21-års dagen hans. Da er det på tide å få seg jente, og han får seg jente. Han vet ikke hvordan han skal gjøre det, men det ordner seg, liksom av seg selv.

Her kan vi tolke at broren gjør for mye ut av det. Han forsøker å påskynde begivenhetenes gang, han er for rask og ivrig, og dermed ender han med ingenting denne gangen. Vesaas er ytterst forsiktig med virkemidlene han viser det med. Det er småting, som at han bærer for mange stauder, eller er for ivrig med å ville slipe sigden til Hild altfor mange ganger, eller han plutselig en av dagene bestemmer seg for å gå i finklærne sine i marka. Det er dumt, og han blir også synlig straffet av naturen selv, ved at det blir regn, og klærne hans blir helt skitnet til.

At det er yngstebroren som forteller historien, gjør også at iveren til storebror Olav kommer tydeligere frem. Det kommer også godt frem hvor stor effekt det har at det er en ung jente på gården, det er liksom livet selv. Alt blir lettere, alt blir lysere.

Vi slipte sigdene og gjekk på åkeren til den første skurøkta. Lett å gå i dag. Lette, lett skyer, og lett luft. Det var fint på denne garden, såg eg. Såg det godt i dag. Mykje finare enn før. Mykje lettare enn før.

Yngstebror har et underlegenhetsforhold til storebror Olav. Samtidig kjenner han ham godt, og vet hva han pleier å gjøre til vanlig, og hva han gjør fordi Hild er der. Det irriterer ham at storebroren prøver å vise seg, det er for dumme triks han bruker, men til å begynne med er det veldig lite lillebror kan gjøre.

Hild hadde teki mange. Berre trivi eit fang slik utan videre og stega av stad med. Ho var ung og sterk.
Olav hadde teki så mange sturer å bera at det høyrde ingenstad heime. Aldri hadde eg sett han lesse på seg slik før.

Storebror fortjener en spottende flir for dette tullet, men yngstebror får aldri oppmerksomheten hans. Sånn er det igjen og igjen i starten, storebror fyller seg selv foran Hild, lillebror kommer ikke til.

Den lille erotikken er også nydelig utført. Denne bloggeren foretrekker de vage antydninger som finnes her, heller enn de direkte og ufølsomme seksualaktene i vår tids litteratur. Hele spenningen blir borte, når sexen kommer fritt, straks og lett. I ung alder skal det veldig lite til, og den unge alderen varer riktig lenge, om vi ikke søpler den til med for sterke og for plumpe inntrykk.

Se for eksempel denne setningen her:

Like framfor meg skar Hild. Eg såg sveitten stod i andletet hennar, såg kor varm og halvt doggsleggen halsen hennar var. Måtte tenke på at heile kroppen hennar var varm no og lengta etter vatn, etter ein elvehøl å dukke seg ned i.

Eller denne, der han nesten ser henne naken i hodet, uten å si et ord om det:

Eg gledde meg, forunderleg meiningslaust, ved tanken, og sa med meg sjølv: no er heile Hild våt.

Det er noe hellig, noe gåtefullt over kvinnekroppen, og det blir her behandlet med dyp respekt, både av hovedpersonen, og av Vesaas selv. Her er det mirakelet, de to sjenerte unge, som likevel finner hverandre. Han som også er ung og lysten, kåt og klar, storebror, han finner ikke de riktige strengene, og får det ikke til.

Til slutt går det av seg selv. Yngstebror befinner seg ved siden av Hild, og vi får samtalen som vi også hadde i starten av novellen. Vi vet hva som vil skje, Hild sier ja, og de har etterpå møtet nede ved steinen, som avtalt. Det aller meste forblir usagt. Det er den dirrende spenningen som er alt, og den viser at dette er alvor.

Eg kjende med ei dirring tvert igjennom meg kor jenter høver karane i hendene.

Det er noe av det største i livet, fødsel, kjærlighet og død, det er hva det gjelder om. Og enda så stort det er, så får de aller fleste oppleve det. Det er fortvilet så lenge man ikke får det til. Men når tiden er der, og det er meningen at det skal skje, så skjer det. Det er budskapet i denne novellen.