Daglige arkiver: august 16, 2011

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Karakterene

Dette er karakterne som opptrer i William Shakespeares skuespill Much ado about about nothing. Det er antagelig skrevet i 1598, og ble først publisert i år 1600. Det regnes som den første av Shakespeares romantiske komedier, den første av de tre store festivitas komediene, der Shakespeare mest til fulle oppfyller komediekriterene med en festlig og lykkelig avslutning, der alle får hverandre og gifter seg og lever lykkelig etterpå.  I Much ado about nothing er det to par som skal ha hverandre, disse to parene er det handlingen og resten av karakterene kretser seg rundt.

DON PEDRO er prins av Aragon.

BENEDIK av Padua er den som skal gifte seg med Beatrice. Han er kjent for sitt vidd, som bare møter sin like og kanskje til og med om man så kan si det sin overkvinne i Beatrice. Det er den ene av de to kjærlighetskonfliktene i dette stykket. Selv om Benedik er en nær venn av Claudio og Beatrice er slektning og nær venninne av Hero, så er forholdet mellom de to parene motsetninger. Claudio ønsker ekteskapet straks han kommer hjem fra krigen, hans og Heros kommende vielse ser ut til å være idyllisk og uproblematisk. De ønsker det begge. Benedik er imidlertid en svoren motstander av ekteskapet og det å leve sammen med en kvinne, det ligger ikke for ham, han vil aldri gjøre det. Og han kritiserer Claudio som så lett ser ut til å være villig til å forlate soldattilværelsen.

CLAUDIO av Firenze (Florence) er den som skal gifte seg med Hero. Han er tradisjonelt regnet som en flatere og mindre spennende karakter enn Benedik. Og det er klart, på overflaten virker han ganske grunn, slik han forelsker seg i Hero ved første blikk og straks er parat til å erklære henne evig kjærlighet og ville gifte seg med henne. Like snart vender han seg bort fra henne og fordømmer henne når Don John og hans medsammensvorne får ham til å tro Hero er utro. Her ofrer han ikke en tanke til Heros forsvar. Han lar heller ikke henne eller noen annen komme med en annen versjon av hva som har skjedd. Og han slår til på det tidspunktet det gjør mest vondt, akkurat under vielsen. Deretter svinger han fullt og helt tilbake igjen når han skjønner at han er lurt. Da er han villig til å gifte seg med Heros slektning, om hun så skulle være fra Etiopia, som det så fint står skrevet i teksten. Det er ikke mulig å tolke hans anger særlig dypt, her, enda han han slik sakene ser ut har forårsaket et uskyldig menneskes død. Det er til og med kvinnen han elsket og ville gifte seg med. Da denne kvinnen likevel er i live, tar det en stund før Claudio forstår det. Men så er han fullt og helt lykkelig igjen.

Hva gjør man så med en slik karakter? Hvordan skal man spille ham? Hvordan skal man lese ham? I min forståelse av stykket er Claudio som han er for å gi maksimal effekt i dramaet han er en del av. Han kan ikke være særlig intelligent, for så ville han ganske sikkert ha gjennomskuet Don Johns planer eller i det minste være noe mer mistenksom til dem. Han er nødt til å være et følelelsesmenneske, som lett lar inntrykkene kaste ham hit og dit. Han er dessuten en mann av ære. Det vil si, han er en mann som til det ytterste vil følge æreskodeksene som gjelder i tiden han lever i. Både Claudio og Benedik er svært unge, de kan være rett rundt 20 år, eller til og med enda yngre, og Claudio vil gjerne vise seg som voldsomt til kar. Han gjør det som kreves av ham, eller det han tror er det som kreves av ham. Derfor sier han allerede før han blir stilt overfor Heros påståtte utroskap, at om det Don John sier er sant, så vil han offentliggjøre skandalen nettop under vielsen slik at Hero får sin rettmessige straff. Kanskje kan vi også si at Claudio får vist at han er i stand til å velge rett når han er stilt overfor Heros umoral. Talen han holder under anklagen mot Hero er helt legitim under de brusende følelser han fremfører den i. Om skuespilleren skjønner Claudio, vil det være lett for ham å spille denne scenen.

BALTHASAR er i følget til Don Pedro, og gjør ikke mye av seg i stykket. Han er sanger.

DON JOHN er halvbroren til Don Pedro, og skurken i stykket. Han kan være lett å overse, om man ikke er sterkt interessert og leser stykket på nytt igjen og igjen. Det er jo stykkets helter som holder oppmerksomheten etter hvert som stykket går mot slutten. Don John setter bare i gang plottet som får Claudio vendt mot Hero, så forsvinner han mer eller mindre fra handlingen. Han har bare kort og mindre viktig gjesteopptreden i kirken når skandalen når sitt klimaks.

I akt I scene III er en samtale mellom Don John og Borachio der Don John får lagt litt ut om synet på seg selv og på livet. Om man ikke kjenner stykket på forhånd, eller bare husker sånn måtelig at det var noe med to vordende kjærestepar som ville gifte seg, så vil man mens denne scenen går være på jakt etter hva som vil bli stykkets handling. Man vil lure på hvem er denne Don John, og hva han har med det som skal foregå videre å gjøre. Jeg tror ikke man vil være altfor motagelig for hva Don John egentlig sier for noe. Han har ennå ikke rukket å gjøre seg interessant.

Hvis man skal ta Don John på alvor som et levende menneske – og det skal man jo, i en komedie av Shakespeare – så har vi med en av de mest uforståelige og umotiverte slemminger i Shakespeares univers. Vi har en parallell i Iago, som opptrer i Othello, men Iago er besettende i sin gjennomførte ondskap. Hans ondskap krever også talent, som Iago beviser at han har. Don John vil ødelegge for Claudio og Hero. Midlene han har å gjøre det med er primitive, og han bidrar ikke selv.

BORACHIO og CONRAD er i følge til Don John. Det er Borachio som utfører handlingen som får Claudio til å tro at Hero er ham utro. Slik jeg ser det er disse to nærmest som redskap å regne. De er midlene Don John bruker for å få Claudio til å tro at Hero bedrar ham. Vi ser at de er ikke grundige tegnede karakterer, med det at de lett omvender seg til de gode og fullt ut innser feilen de har gjort og er innstilt på å gjenopprette den. Det har i løpet av stykket egentlig skjedd noe med dem som motiverer et slikt skifte av sinnelag.

LEONATO er guvernøren i Messina, og far til Hero. Han er en av de motsetningsfylte karakterne i stykket. Over store deler av stykket ser han ut til å være en god og snill guvernør, og en god far for Hero. Han ønsker det beste for datteren sin, og hilser det kommende ekteskapet med Claudio velkommen. Det er imidlertid problematisk slik han reagerer i kirken under vielsen når beskyldningene mot Hero blir kjent. Etter først å ha reagert med vantro, tar han fullstendig anklagernes parti mot datteren sin og er også med på å frata henne all ære. Det kan stilles spørsmål ved om oppførselen hans siden i stykket er nok til å oppveie hva han her gjorde.

HERO er datteren hans. Hun skal gifte seg med Claudio. I dette fremstår hun som lykkelig og viljeløs, helt i tråd med idealet man kan tro rådet på den tiden. Hun gjør ingen antydning til protest mot den mannen faren peker ut for henne, verken første eller annen gang han blir utpekt. Da hun blir beskyldt for utroskap blir hun fullstendig knust. Ingen kan være mer uskyldig enn henne. Hennes rolle i dramet er å være den som blir uskyldig beskyldt for noe hun aldri kunne gjort. Jeg har tenkt at hennes rolle er umulig å spille for en umulig kvinne. De vil aldri kunne bli så fullstendig knust som rollen krever. De vil alltid mene at faren og Claudio er en idiot, og selv om Hero var skyldig i anklagene, skulle hun ikke bli straffet slik hun blir i stykket. Hun skulle heller ikke gifte seg med noen som Claudio, eller finne seg i behandlingen som hun får gjennom hele sitt liv. Hun er gått helt ut på dato. Det er mye lettere å spille Beatrice. Men når jeg har tenkt slik, har jeg glemt at Hero opprinnelig ble spilt av en mann. Han vil heller aldri fullt ut forstå hvordan det er å bli beskyldt for noe det ville være Hero motbydelig å gjøre. Jeg mener det er en nøkkel for å forstå Hero rett, at hun selv ville være helt enig i straffen hun får, om bare beskyldningene fra Claudio hadde vært riktige. Hun er helt enige i konsekvensene Claudio setter opp for henne, det er ingenting urimelig i dem gitt hva Claudio tror har skjedd. Saken er ene og alene at Claudio tar feil. Det som gjør henne knust, er at hun ikke er i stand til å få gjenopprettet denne feilen.  Hun får ikke forklart seg, blir ikke trodd. Hun er ikke uenig i premissene, at hun som kvinne kan bli beskyldt av menn for grusom umoral og ikke kan ta seg i forsvar, disse premissene er det bare Beatrice som protesterer mot.

Det er neppe mulig å holde Hero opp som noe ideal i dag. Det er nesten noe bibelsk over hennes uplettehet, hvordan hun tilgir alt og føyer seg i alt, hun har ikke en ond tanke om noen og ikke en eneste tanke om hevn, enda alt hun blir utsatt for. Hun blir urettferdig behandlet, men ser ikke ut til å ha andre mål enn å få rettferdigheten gjenopprettet. Det er opp til leseren å tenke seg hvordan det kommende ekteskapet med Claudio vil bli. Hun ser ut til å være den rette til å utholde hans luner og til å kunne elske ham tross hans enkelhet, hun vil være en guds gave til ham. Knapt har han gjort seg fortjent til den. Og vår tids lesning krever mer av en kvinne at hun skal være en gave til mannen.

Jeg vil imidlertid ikke gjøre meg til talsmann for denne vår tids lesning. Hero er utstyrt med en del forsvar for beskyldninger om at hun er viljeløs og svak. Det er ingenting i teksten som tyder på at hun ikke selv velger det livet hun lever, og at hun selv tror på idealene hun følger. Forholdet mellom henne og Claudio må også ses i forhold til forholdet mellom Beatrice og Benedik. De er på mange måter motsetninger, her blir idealet satt opp mot antiidealet. De som blindt tror på kjærligheten og som følger konvensjonene blir satt opp mot de som blindt frasier seg den, og som er villige til å ta kampen opp mot konvensjonene.

BEATRICE er niesen til Leonato. Selv er hun foreldreløs. Hun skal gifte seg med Benedick. Dette er en kvinne som mye sterkere enn Hero holder gjennom skiftende tiders idealer. Hero får ikke sin livsoppgave fullført uten gjennom en mann, hun er helt beredt til å legge sin vilje først under sin far, så under sin mann. Hun er fullt og helt føyelig, og reagerer på problemene som oppstår da Claudio ikke vil gifte seg med henne, ved å besvime. Beatrice kan stå opp for seg selv, hold her own, som de sier på engelsk. Hun er meget smart, og meget kvikk i replikken. Hun utmerker seg i vidd over alle andre, selv ikke Benedick kan effektiv stoppe munnen på henne (annet enn ved å kysse henne, som han gjør til slutt i stykket), og ingen andre er engang i stand til å utfordre henne. Hun ser det slett ikke som sin livsoppgave å legge sin vilje under noen manns, tvert i mot sier hun høyt og tydelig og tvert kategorisk at det kommer hun aldri til å gjøre. Hun er også den som går aller mest aggressivt ut når Claudio har avvist Hero. Hun vil ikke ha Claudio til å ta Hero tilbake, hun vil ha ham drept. Og hun klandrer Benedick som er så feig at han ikke vil utføre denne handlingen, og hun må nok tolkes oppriktig når hun i den samme scenen klager over at hun ikke er mann som kan gjøre det selv. Her kan vi nesten lese inn et veldig tidlig opprør mot kjønnsrollemønsteret i samfunnet, enn si et opprør mot naturen som har gjort mannen sterkere slik at en kvinne som Beatrice ikke vil være i stand til å ta hevn mot ham. Hun må finne en annen mann til å gjøre det for henne.

 

ANTONIO er en gammel mann, bror til Leonato.

MARGARET og URSULA er hjelpekvinner hos Hero. Margaret er den som Borachio besøker når de slemme skal få Claudio til å tro at Hero er utro, men selv deltar hun ikke i dette plottet og kjenner ikke til den egentlige årsaken til Borachios besøk. De to er gamle venner, han besøker henne omtrent daglig. Hun skal være helt fri for mistanke. Derimot har hun en del friske replikker med seksuell dobbeltbetydning.

PRESTEN (Friar) FRANCIS er presten som skal vie brudeparene. Han spiller også en nøkkelrolle etter skandalen da Claudio under første vielse frasier seg Hero med beskyldninger om at hun ikke er jomfru. Det er han som tenker ut planen om at de skal melde at Hero er død, slik at Claudio i sin anger får også Heros død på samvittigheten.

DOGBERRY er en kostelig konstabel som på en gang spiller rollen som narr og den som oppdager ugjerningen og avslører den. Han er en komplett idiot, han går seg vill i selv de enkleste fremmedord og greier ikke engang å telle skikkelig. Men selv i et stykke der alle de andre karakterene kan fremstå troverdige, finner Dogberrys absurde dumskap sin plass og gir bare et artig krydder til handlingen.

VERGES er Dogberrys partner, og står ikke noe tilbake for hans dumskap.

Øvrige karakterer er en SEXTON, WATCHMEN og en GUTT som tjener Benedik. Ingen av disse har noen fremtredende roller. Vaktmennene skal på oppdrag fra Dogberry holde vakt over byen. Det er de som overhører Borachio og Conrad avsløre sitt eget plott, og det er de som melder dette videre til Dogberry. Rollen til gutten er ikke stort mer enn å hente en bok.

Reklamer