Much ado about nothing

Dette er posten om Shakespeares teaterstykke Much ado about nothing. Stykket er antagelig skrevet mot slutten av 1590-tallet, og markerer noe av høydepunktet i Shakespeares komedieskriving. Sammen med stykkene As you like it og Twelfth night, or what you willst regnes det som trilogien av romantiske komedier. Det er komedier som er rett frem morsomme, harmoniske og lykkelige, uten de mørke undertonene som finnes i mange av hans øvrige komedier. Det er heller ikke det farseaktige som finnes i mange av hans tidlige. Her finner man hverandre dem som skal ha hverandre, og de fleste av konfliktlinjene som har vært ender i full forsoning. Riktignok finnes det alltid noen skurker som blir holdt utenfor harmonien, men på et visst nivå kan man hevde at disse «får som fortjent» og at verdensbalansen er gjennopprettet ved avslutningen.

Much ado about nothing er et høydepunkt i så måte. To av skurkene, Borachio og Conard, blir til og med fanget, og innrømmer full skyld og ønsker bot og bedring synlig i teksten og uten antydning om at det ikke er ment oppriktig. Den tredje skurken, Don John, er nok litt for slem til at en omvending skal bli helt troverdig. Hans arrestasjon og straff blir holdt utenfor teksten. We’ll think of him tomorrow er direkte sitat fra avslutningen av teksten. Straffen tar vi senere. Nå er det bryllup og fest.

Hva stykket handler om ligger i tittelen. Her er det mye styr for ingenting. I begge forholdene som til slutt ender med ekteskap er det mange hindringer som må overvinnes før ekteskapet kan fullbyrdes, men ingen av hindringene har noen egentlig substans. Det er ingenting, nothing. Hero har aldri gjort noe galt, det finnes ingen grunn for Claudio til ikke å gifte seg med henne. Likevel tror han det etter å ha blitt forledet av den onde Don John og hans kumpaner. Slik blir det mye styr før de endelig kan gifte seg, og styret har sin årsak i – ingenting. Likeledes er det med Benedick og Beatrice. Også med dem er det bare ord som hindrer ekteskapet å komme i stand raskere og mer smertefritt. Det er deres evinnelige kappestrid i vidd mot hverandre som gjør at deres kjærlighet ikke kan få fritt utløp, i hvert fall ved en viss tolkning av teksten. Alt styret kunne enkelt vært unngått. Det er bare å ikke legge så mye i ordene, de er ingenting, nothing.

Man leser imidlertid komedien for overlatisk om man lar det bli med dette. Noe av dobbeltheten ligger faktisk allerede i tittelen. Ordet «nothing» uttales som alle vet med tungen mellom tennene, og lyd mer av ‘s’ enn av ‘t’. På Shakespeares tid var uttalen derimot mer i tråd med skrivemåten, t’en var hørbar, og ordet lignet på det som i dag og den gang har en helt annen betydning «noting». «Noting» og «Nothing», de to er nesten rene motsetninger. Men når man ser på stykket, ser man at begge passer meget godt på det stykket handler om, både sammen og hver for seg. Vi kan like gjerne si at problemet for Claudio og Hero at det er for mye «noting«, Claudio legger for mye i det han hører og tror han ser, det er for mye oppmerksomhet, noting. Tingene kunne bare ligge, det er ingenting – nothing. Like godt passer dette for Benedick og Beatrice. De er for oppmerksomme på hva de sier til hverandre, de følger for mye med på ordene, og kommer ikke ned til det som egentlig betyr noe. Det er for mye noting, de skulle heller evne å se hva som er nothing. Denne dobbeltheten og spennvidden i ord og uttrykk går igjen gjennom hele stykket. Det er hele tiden en lek mellom hva som er noe, og hva som ikke er noe, og ord som kanskje egentlig betyr noe annet enn hva de utgir seg for å være. Der uttrykkene «nothing» og «noting» blir brukt i selve teksten, er det temmelig åpenbart at denne dobbeltheten er til stede, noe jeg så vidt har prøvd å vise i min lille gjennomgang av sitater og utdrag fra teksten.

Som en liten kuriositet må man nevne også en tredje tolkning av ordet nothing i stykkets tittel. Det er en tradisjonell benevnelse for kvinnens genetalia. Tanken er at mannen har something mellom beina, kvinnen har nothing. Det er her også en tanke om at mannen med sitt utstyr skal fylle kvinnens tomhet, en tanke jeg for all del ikke vil være stolt av å ha tenkt ut. Slike små metaforer og hentydninger til kjønnsorgan og seksualakten har vist seg meget levedyktige, uenig eller enig, så husker man dem. I Shakespeare er det som man tjukt av dem, og det er opp til enhver leser selv å bedømme om de er lagt ned i teksten tilsiktet eller lest inn i dem etterpå. Jeg synes det er en artig finale i tolkningen av en tittel som på overflaten ser veldig enkel ut. Det er ikke stor ståhei for verken ingenting eller noenting (nothing/noting), men for det som livet jo veldig gjerne dreier seg om, det å få seg en kvinne.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s