Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s