Daglige arkiver: september 3, 2011

Ønske, et inderlig ønske

Et ønske (et inderlig ønske)

Når dere nå leser denne historien, kjære lesere, det er sikkert ikke så mange av dere, og ikke kan jeg vel be dere om noe heller, egentlig, det er opp til dere selv hvordan dere oppfatter denne historien, og det er nok ikke så mange som vil oppfatte den, heller, og det er det jeg vil be dere om, å oppfatte den. Jeg satt altså i sofaen og ønsket meg en kvinne, en kvinne jeg visste hvem var, og som jeg for så vidt kunne gå ut og treffe hvis jeg ville. Problemet var bare det, at det ville jeg ikke. Og nå kan dere saktens lure på hvorfor jeg ikke ville det, og om ikke dere vil lure på dette, så vil jeg gjøre det for dere, hvorfor vil jeg ikke ut og treffe henne, spør jeg? Hvorfor ble jeg bare sittende i sofaen? For det var det jeg gjorde, selv da hun sendte meg tekstmelding og ba meg komme, gjorde jeg det. Jeg satt i sofaen, hørte telefonen pipe, kjente hjertet dunke litt raskere, så det var fra henne, måtte reise meg opp og gå litt rundt på gulvet, kunne ikke lese den før jeg hadde samlet meg, tenkte hva er det jeg driver med og leste det, der stod det hvor hun var, og at jeg kunne komme, og jeg latet som om jeg ikke hadde fått meldingen ennå. Hvorfor gjorde jeg det? Det var ikke første gangen, og det var heller ikke første gangen jeg latet som jeg ikke merket noe og etterpå kritiserte meg selv for å mangle handlekraft, og selv den gang, da jeg stod der og avgjorde at jeg svarer neste morgen som om jeg allerede hadde lagt meg nå, og hadde mobilen av, eller i hvert fall lyden av, selv da, så visste jeg at jeg kom til å kritisere meg selv i ettertid og ta meg til hodet i oppriktig selvforakt og nesten utbryte hva i all verden er det med meg? Jeg satte meg ned i sofaen, analytisk som jeg alltid er, kritiserte meg selv for å være så analytisk, som jeg alltid gjør, og var i det minste glad for at jeg kjente denne uroen, helt følelsesløs var jeg altså ennå ikke blitt. Det er fælt å ha det slik, kjære lesere, hovedpersonen i teksten vår hadde det fælt, og det er i denne fæle stemningen historien blir til. For der setter han seg ned, denne tekstens hovedperson, ned i sofaen min, og kommer med et ønske så inderlig at jeg selv nå i ettertid blir rørt når jeg tenker på det, samtidig som jeg også har mest lyst til å smile litt av det sammen med dere lesere. Det er jo temmelig morsomt. For der sitter altså han som nettopp har ønsket seg en kvinne, en helt bestemt kvinne, og så får han en tekstmelding fra denne bestemte kvinnen, en tekstmelding som gjør ham så urolig at han må reise seg opp og gå rundt på gulvet, det er tydelig det er alvor, og så leser han tekstmeldingen, hun ber han komme, enkelt og greit, han later som han sover, likeså greit. Det er jo temmelig morsomt. Og så kommer han med et ønske, han tenker det ut fra start til mål, han skriver det til og med ned, først skriver han selvfølgelig som vanlig alle kvalene han har med å få melding og å la være å svare, la være å møte henne, fortviler over å være så tafatt som han alltid er, og så kommer han med ønsket, som også jeg her i ettertid har brukt lang tid på å komme til, men her er det altså, i vår hovedpersons egen skrift, hans egne ord, hvis jeg skulle komme med et ønske, skriver han oppriktig, hvis jeg skulle komme med et ønske, så ønsker jeg at jeg skulle kunne forlate kroppen min for et øyeblikk. La den gå ut og treffe henne av seg selv. La skallet av meg ordne opp. Jeg bare skrudde meg selv av for en tid. Til alt var ordnet, eller eventuelt ikke ordnet. Til jeg kunne gå inn i meg selv igjen, og alt på ny var vaner og selvfølge, enten jeg var sammen med henne, eller ikke. Det skrev han, han skrev også litt til, for å forklare seg, men her tok han feil, for enkelte ting fjerner man seg bare fra, når man forsøker å forklare dem for nøye.

ES 3. sep 2005

Reklamer