Daglige arkiver: september 5, 2011

Genanse og verdighet, av Dag Solstad

Jeg legger ut teksten jeg skrev ved første gangs lesning.

Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstmdagen, en mandag, i oktober, da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avvgjørende dagen i hans liv.

Slik begynner Dag Solstads roman, og slik fortsetter den. Rett på sak, ikke en setning er overflødig. Det er rett og slett en strålende skrevet bok, helt på høyde med T Singer. Solstad beveger seg på flere plan, at boken bruker kompliserte litterære teknikker og diskuterer avanserte tema, betyr ikke at overflatehandlingen er kjedelig. Den holder fint mål i seg selv.
Romanen handler om denne lektoren, Elias Rukla, som i 25 år har undervist ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Denne dagen har han en katastrofal gjennomgang av Vildanden, katastrofal med det at elevenes stille protest overmanner han, han mister for et øyeblikk fatningen. Dråpen kommer da han etterpå ikke får slått opp paraplyen i duskregnet, det klikker helt for ham, og han knuser paraplyen mot en drikkefontene i skolegården, og skjeller på det groveste ut en elev som står og ser på (Han kaller henne ‘fitte’ og ‘flesketryne’). Deretter innser han at alt er slutt. Og så kommer tilbakeblikk, hvordan han utdannet seg ved Oslo universitet, traff Johnny Corneliusen som ble hans gode venn, hvordan han hang etter lovende, populære Johnny Corneliusen i ett og alt, hvordan Johnny forble ung og lovende mens Elias Rukla ble lektor, hvordan Johnny giftet seg med ubeskrivelig vakre Eva Linde, hvordan Rukla aldri giftet seg og trivdes med det, hvordan Johnny etter seks år helt uventet reiste til New York og etterlot kone og barn i Ruklas «varetekt», hvordan Rukla deretter var gift med Eva Linde og var stefar til Camilla som vokste opp og ble 19 år, hvordan Rukla aldri helt forstod seg på sin ubeskrivelig vakre kone og aldri fikk sine følelser helt gjengjeldtt, hvordan han så smått begynte å drikke om kveldene etter at hun hadde lagt seg for å sove ut, hvordan han så sårt lengtet etter en oppegående samtale, hvordan han følte seg utenfor alt, hvor gjerne han kunne vært en romanfigur, og så er vi tilbake ved punktet hvor alt er slutt. «Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake», er siste setning.

Solstads mesterskap ligger på flere plan. Han har en språkføring som er slentrende og uhyre presis på en gang. Språkføringen står flott til det alltid merkelige forhold Solstads romaner har til sitt innhold. Den synes å spørre seg selv: hvorfor blir jeg skrevet? I T. Singer går fortellerstemmen direkte inn i denne problematikken, med stadige påminninger hvem som er hovedpersonen og spørsmål hvorfor i alle dager en slik mann er hovedperson i en betydelig roman? I «Genanse og verdighet» skjer denne refleksjonen mer indirekte, gjennom Ruklas tanker om hvilke forfattere som kunne valgt ham til hovedperson (det måtte bli Thomas Mann). Han ser for seg en audition, hvor han Elias Rukla sammen med andre er oppstilt for å fortelle om sine liv. Spesielt, når Rukla kun eksisterer som hovedperson i en roman. Dermed kommer vi også inn på Ruklas veldige gjennomgang av Vildanden, som tar kanskje 30 av romanens 143 sider. Her støter han på Rellings replikk: «Dette her er da vel aldri sant?» som han fremsier mens han dirrer i stemmen. Denne dirringen finner Rukla plutselig interessant, midt mens han står og underviser ved Fagerborg videregående skole, plutselig blir denne dirringen løftet opp til å være selve hovedpoenget samtlige tretti sider stykket blir gjennomgått. – Fordi, i følge Elias Rukla, – her tar Relling del i dramaet. Her går han fra å være en kommentator og Ibsens talerør, til å bli en fullverdig dramatisk person og med følelser. Pussig nok skjer rett etterpå det samme med Elias Rukla selv. Seansen blir naturligvis fullendt ved at elevene finner det dørgende kjedelig å høre på Ruklas utlegninger, så kjedelig faktisk, at det blir en direkte faktor i Ruklas inntreden i denne stemning.
Deretter er altså romanen ferdig med sin nåtidige handling. Det gjenstår bare å la Rukla gå nedover mot byen og reflektere over hva han har gjort, det er enden på alt. Solstad veksler Ruklas refleksjoner, og fortellers gjentagelser og bekreftelser på dem, det veksler altså mellom å la Rukla være en selvstendig person og romanfigur, uansett fremstår han hjelpeløs i situasjonen han er fanget i.
Overgangen går direkte til de fortidige hendelser, hele tiden med inntrykk av at det er det nåtidige som gjelder, det skal bare i forbifarten forklares hvordan Rukla traff sin kone Eva Linde. Men denne forbifarten utgjør heretter hele romanen. Det betyr at leseren leser hele historien med tanke på enden av den, den falne Rukla er alltid i bakhodet, Ruklas 25-årige lærergjerning er allerede på plass i det leseren følger ham for å ta sin embetseksamen i filosofi for å bli klar til magistergrad i norsk. Vi vet hvordan det ender med Rukla når han møter sin vellykkede venn, Johan Corneliusen, under forelsning i filosofi. Skildringen av Johan skjer kun gjennom Rukla, noe som gjør hans posisjon pussig suveren, Johan har alle talent Rukla mangler. Han får venner, kan filosofi, briljerer, Rukla er den som henger med. Heller ikke her er Rukla ulik T Singer, han er det lys de andre figurene viser seg i. Underveis blir forholdet til Johan Corneliusen hele hovedsaken, at Rukla siden blir 50 år gammel, noe drukken lektor er for stunden underordnet. Og Ruklas allminnelige mislykkethet gir Cornelliusens vellykkethet et komisk skjær, det ligger her en følelse av at Solstad tøyser med oss. Etter at Rukla har gjort sin vurdering, kommer forteller og gjentar den. Det er Ruklas ord og tanker som blir lov, selv om han selv ikke har særlig tro på dem.
Det viser seg imidlertid at Rukla får ferdig sin avhandling, mens Johan som de fleste unge, lovende aldri blir ferdig med sin. Vi er midtveis i boken (s. 64) da Rukla for første gang blir introdusert til Eva Linde, også det gjennom Johan. Og også Eva Linde blir ytterligere opphøyd av kun å eksistere i Ruklas lys. Som hovedperson gjør Rukla her en god figur, med det at det kan synes som om han helst vil forsvinne (han spiser så lydløst som mulig). Han er også svært opptatt av å gjøre nøyaktig som Johan vil, «Vær naturlig, Elias! Ikke bry deg om å konversere Eva Linde, snakk med meg, din venn, Johan!» En flott setning å sende fra forteller gjennom hodet til Elias Rukla.
Tre sider senere gir Solstad bort avsløringen at Johan forlater sin kone for å reise til New York. Mellomtiden er presentert kort og refererende, fra 1969 til 1976 bare skrevet med det viktigste, flytte sammen, eksamen og forsøk på jobb. Hva hadde gått galt for Johan? blir det midlertidige spørsmål. Og det besvares mer eller mindre i det følgende, i et nytt tilbakeblikk liksom i forbifarten, men det varer og varer for å komme frem til det tidspunkt romanen beveger seg inn i ekteskapet mellom Elias og Eva. På ny er det lesningen med at vi vet hva som vil komme, nå på flere plan, og det stiller Elias refleksjoner over Evas skjønnhet i et merkelig lys. Det gjør det også merkelig hvordan han liksom  er den tredje i familien, som blir med på tur, til og med blir med på innkjøp, og som også blir med Johan på nachspiel. Alltid hos Johan, aldri hos Elias. Det blir spekulert i om han alltid har næret en utenkelig kjærlighet til Eva Linde, det har han nok, men i og med at den var nettopp det, utenkelig, er det vanskelig å avgjøre hvorvidt den har spilt en rolle i hans liv. Det er dessuten stort sett Johan som tar initiativene og inviterer, Elias Rukla er bare med, kanskje på grunn av Eva Linde, men det er altså spekulasjoner.
Deretter er det Elias Ruklas spekulasjoner hva mon som har skjedd med Johan Corneliusen. Var han mon ikke den begavelsen det først var antatt? Når hadde han gått fra å være den suksessrike Johan Corneliusen med en lovende fremtid, til en ganske så ordinær Johan Corneliusen? Når hadde han skjønt dette selv? Det er Elias som spekulerer, styrt av forteller, og Elias er uansett hvordan Johan oppfører seg, underlegen. Det passer egentlig inn at unge lovende Johan Corneliusen etter dette forsvinner til USA, drømmenes land, det er der han hører hjemme. Elias ser ikke dette, han forundrer seg bare. Her er mye utilgjengelig for Rukla, og dermed utilgjengelig for leseren.
Forholdet mellom Elias og Eva Linde utvikler seg deretter rasktalt etter hennes initiativ, han er bare med. Siden er om det lykkelige forhold, lykkeligst fra Elias’ synspunkt, og det er hans vi ser, selv om Eva Linde virker litt fjern, det er likevel nok for Rukla. Her ligger også at hun beholder sitt pikenavn, og at Rukla en gang må tenke «Men hun la til at hun var Eva Linde» etter at han hadde fridd.
Det står også om hvordan Elias Rukla på en måte alltid var fremmed i forhold til barnet, Camilla. Og til foreldrene til Eva. Det er også hvordan Camilla får brev fra sin virkelige far, og Elias må ordne opp. Eva Linde er her helt avvisende. Han sender også Camilla til USA, og frykter at hun ikke vil komme tilbake «For en makt den mannen har over oss» s. 104. Camilla forsvinner samme side, nå 19 år gammel, for å ta artium.
Nå begynner også sekvensene der Elias Rukla virkelig analyserer seg selv, blir eldre, og aksellererer i drikk. Her er også refleksjonene og samtalene med seg selv, som minner om samtalene T Singer gjennomfører med sin imaginære venn. Dette er forløperen. Og det er suverent godt skrevet. Se for eksempel side 111, der en nøkkelsetning i romanen står, etter at han atter en gang skulle legge seg etter noe øl og akevitt, og så hadde det blitt litt for mye, «Det verste var at han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv.» Herlige setninger fra fortellerstemmen i en roman, men også kjennetegn for Rukla og sikkert flere med ham, de har utdannet seg til noe og erhvert seg kunnskap det ikke lenger er bruk for. Mens han tenker dette stiger også temperaturen i ham, «Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.» Og så er han straks over i noe annet, og legger seg ikke denne gangen heller. I stedet kaller han demokratiet for klyse, først opprørt, deretter ettertenksomt, før han prøver å si «Du er full» for å høre om han snøvler. Det gjør han heldigvis. «Men det er jo forferdelig,» tenker han til slutt, slik også T Singer tenker og sier til sin imaginære venn. Det følger også sekvensene der Rukla lengter etter samtalen, her er hva boken kanskje egentlig handler om, hvor boken forsøker å fange tidsånden, det er ingen som snakker med hverandre, alt er ironi og fjas, føler Elias Rukla, der han står drukken og fortsatt ikke har lagt seg, før han en viss tid senere bryter sammen i fallet boken begynte med. Det nærmeste han kommer samtalen, er kollegaen som sier han føler seg som Hans Castorp. Han er småsyk.Samtalen og refleksjonene over Hans Castorp leder over i de viktige refleksjonene over 1920-talls forfatterne. Det er Elias Rukla tenker over sine muligheter til å bli hovedperson i en roman av Thomas Mann, i sin fantasi stiller han til audition for flere 20-tallsforfattere, og foretar imaginære samtaler med dem – igjen linjer frem mot T Singer.
Så avsluttes boken med et fokus på Eva Lindes situasjon oppi dette, hvordan hun forfaller med det at hun blir eldre, og ikke ser ut til å ha problemer med å akseptere det. Det munner ut i hennes likegyldighet mot ham, slik alle egentlig er likegyldige mot ham. Det er kanskje det som leder til fallet hans, men det vet vi ikke. Og det gir heller ikke boken noe egentlig svar på. Og heller ikke spørsmålet. «Dette betyr jo at det er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.» Siste setning er også Solstadsk ironisk. Hele boken er jo veien tilbake, skrevet i tilbakeblikk, den eksisterer, men nå er det slutt.

Reklamer