Daglige arkiver: september 6, 2011

Svik. Førkrigsår, av Dag Solstad

Også denne romanenlegger jeg ut notatene fra førsteganslesningen.

Denne romanen støtte jeg på rett og slett fordi jeg skulle ha undervisning i norsk, og fant et utdrag fra den i norskboken. Utdraget likte jeg godt, jeg hadde ventet at tidlig Solstad ikke skulle kunne hamle opp med den senere, at omslaget kom med Gymnaslærer Pedersen, men den gang ei, dette utdraget hadde hverdagen og humoren og alt sammen på plass. Jeg oppsøkte deretter romanen, fordi utdraget var bra og fordi jeg ikke vil undervise i utdrag uten å ha lest hele boken, og det viste seg altså at hele serien, alle tre bindene, holdt mål til å løfte Solstad opp blant de aller største norske favorittene. Det er ganske suverent gjort.

I denne første boken er det altså førkrigsårene som behandles. Det er et arbeidersamfunn, forskjellige familier på Grünerløkka. Det er gode tider, arbeiderpartiet er ved makta, og man er i fast jobb. På arbeidsplassen går det i fagforeningssnakk, og storpolitikk. Noen har vært i Spania og kjempet mot Franco, Sovjet har invadert Finland og Tyskland truer. Samtidg har man hverdagslivet, hvor man går på dans og driver med idrett, og forsøker å få seg kjæreste.

Solstad makter å få hvert enkelt liv til å bli uhyre viktig for personen selv. Hver handling og tanke har alltid avgjørende betydning, samtidig som de også har full erkjennelse at i det store og hele er de ikke så særlig viktige. Her ligger det også uhyre mye komikk, som med gravlaksen som liker sitt økenavn, Unni som plutselig hadde så grasat lyst til å bade, Jan Johansen som tar med piggskoene i krigen, for å trene litt sånn mellom slagene. Han gjør det gjennom den elegant måten fortellerstemmen forholder seg til stoffet, det er en herlig Solstadsk ironi over det, Alf Lindgren som har med seg nisten i krigen.

Mot slutten handler det om invasjonenhvordan tyskernes inntreden snur opp ned på alt, og hvordan forvirrignen mest av alt er det som råder. Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg. Solstad er nøye på å få frem at kommunistene her kunne grepet sjansen, og fremhver øyeblikket der Ottar Simensen side 229 ber sin sønn Øystein ikke å gå i krigen, fordi dette er borgerskapets krig, la borgerskapet kjempe: «En kommunist står og ser etter sønnen sin og alle dem som har kjempa for og trudd på arbeiderklassens rett til dette landet, de ønsker nå å gripe inn i denne historien og skrike til Ottar Simensen: Løp etter sønnen din, Ottar Simensen, løp etter han og si at du tok feil, (…) men Ottar Simensen hører ikke at vi roper til han, han står, den 10. april, i skumringa og ser etter sønnen sin som slukøra går til kameratene sine, uten å vite at akkurat nå mista Kommunistpartiet i Norge den største sjansen det noensinne har hatt til å bli den ledende krafta i Norge.

Reklamer