Daglige arkiver: september 7, 2011

Krig. 1940, av Dag Solstad

Jeg legger ut notatene jeg tok da jeg leste boken første gang.

Det er nesten noe Thomas Mannsk over kapittelinndelingen her. Første kapittel har 53 ord, fordelt over syv setninger, 7 linjer, nærmest en prosaoverskrift. Kapittelet er på 23 sider. Neste kapittel heter kort og godt: Oslo, april. Det er på 100 sider. Det første kapittelet handler om Jan Johansen som flyr rundt og kriger, piggskoene får han ikke bruk for i det hele tatt. Alt foregår i Østfold, viktig, uviktig som bare Solstad kan det. Kapittelet ender med at Jan Johansen, nokså tilfeldig, kommer seg over til Sverige, og så er vi for lange tider ferdige med ham. Vi får ham bare i omtale, når de andre snakker om ham. Det er også artig, for i diskusjonene om ham blir han fremstilt som helt og kriger og litt av hvert, vi vet hvordan han kjørte rundt på motorsykkel på jakt etter en spion, og til slutt havnet i Sverige.

I denne midtdelen av trilogien er det den første okkupasjonen det handler om. Alt blir kastet om kull, og folk vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til den nye situasjonen. Unge Unni Johansen vil kjempe, og Solstad får i et voldsomt frempek frem at henne kommer det ikke til å gå godt med. Han har også noen episoder som avslører overdreven dristighet fra Unni, som den der hun lurer en tysker inn på trikken og til endestasjonen på Kolsås, selv om han bare leter etter Ekeberg skole. Etterpå forteller hun alle rundt, at hun har lurt ham. Hun er ungkvinnelig sikker på sannheten. Gravlaksen får problemer med sitt humør, Ottar Simensen tviholder på klassekampen, og Halvor Sørli er det vel som ender opp med å ta selvmord.

Solstad er også nøye på å få frem at for dem som var der, var det umulig å vite hvor lenge okkupasjonen ville vare. Det var godt mulig den kunne vare i århundrer, at den skulle ta slutt i løpet av bare fem ville være et optimistisk anslag. Det første møte med tyskere på stranden, tenk hvis det skal bli et vant syn. I siste bind, kommer den skjærende urettferdigheten og grusomhetene bedre frem. Forsiktigere fortalt, og derfor sterkere enn for eksempel Hoel og Holt, der urettferdigheten og volden unødvendig blir forsterket.

Solstad skildrer også kamphandlingene, nærmest litt komisk, om det skal være mulig for kamphandliger. Det er i hvert fall ikke offiserene som gjør det best, de bruker en del tid på å se i kikkert, ordrene er uklare, og målene det samme. Soldatene ligger i skyttergravene og diskuterer, våpnene er helt underlegne tyskernes, de er dømt til å tape, men kampviljen er det egentlig ingenting å si på. Det er bare retningen for den, det går litt i hytt og vær, typisk Sosltad. Som folkeskolelærer Nilsen, alltid en lærer, 35 år og uten giftering, som vanligvis går i bunad til latter 17, mai, og som nå vil opp i trærne for å skyte på flyene. Her er Fredrik Lindgren, som har kriget i Spania, sjefen. Som regel ender det med tilbaketrekning, kampene er symbolske.

Men den store helten, han vi skal følge gjennom alle tre bind, som sluttet bind 1, og har en fremtredende rolle i bind 3, er Alf Lindgren. Den pliktoppfyllende arbeideren, karakteristisk med stamming, som gjerne vil hevde sin rett, «vi er folk vi og», men som ikke kan forestille seg en verden der ingen kommanderer over ham. Her ligger han på vakt, med en Krag Jørgensen, mot tyskernes maskingeværer. Mer samvittighetsfull kriger har verden aldri sett. Solstad viser det med alltid å la ham lade øyeblikkelig, fem skudd i magasinet, ett i løpet, alltid. Alle skuddene han sender av gårde, er bomskudd, men hva gjør vel det? Alf ligger og speider og forsvarer fedrelandet sitt, slik plikten er. I første bind forsøkte han det samme, med korrekt smurt nistepakke, og fra avdelingen til avdeling, selv om han blir jaget bort og ydmyket. Alf Lindgren er helten.
Typisk s. 172: «Det var særlig en ting som ergra Alf Lindgren, og det var at han ikke hadde fått utlevert full uniform.» Det er også herlige betraktninger om den eneste fenriken som oppfører seg som en brølape, noe Alf Lindgren finner svært betryggende, han har jo sett litt av hvert siden han kom i krigen.

Fortsatt er det slik at det blir fokusert på borgerskapet og arbeidernes krig, hvordan de forholder seg til den, og arbeiderne som ikke griper makten når de kan. Men det er Solstadsk ironisk, denne uhyre viktige hendelsen er uviktig den også. Arbeiderne tumler omkring, kjekke folk, men de blir ikke styrt i riktig retning.

Reklamer