Brød og våpen, av Dag Solstad

Her er notatene fra siste bind av Dag Solstads krigstrilogi.

I dette bindet avsluttes trilogien om arbeiderklassen på Grünerløkka, og deres harde år gjennom krigen. Formatet gjør det til et storverk, dette er skjebnen de gikk gjennom. Solstadsk tragisk. Vi ser hvordan fremtiden som virket så lys på trettitallet, da Stein Johnsen fikk flytte inn i ny vidunderleilighet sammen med sin kone Jorun, og det var Styring i landet. Idrettshelten Jan Johnsen var på landslaget. Alle hadde arbeid, eller fikk arbeid. Fagforeningen og konfliktene der var viktige nok, men forsvinner helt mot det som skulle komme.

Brød og våpen inneholder okkupasjonsårene i all sin gru. Det som nesten var litt spennende til å begynne med, uhørt, men spennende, blir nå alldeles for fælt. Tyskernes regler griper inn overalt, nød og sult, folk blir drept i beinharde straffer. Alf Lindgren går hver dag til arbeid på akers mekaniske verksted, eller han tar trikken for å spare skoene, han ser at han arbeider for tyskerne, og han ser at de tar melken fra ham. Den som prøver å streike, blir like frem arrestert, forsvinner. Hjemme spiser han spekesild og deler den med kona,Sidsel. Kø, restriksjoner. Flesk er vidunderet, etter å ha lest boken kjørte jeg baconretter i dagevis. Og det er den gripende scenen, der Alf Lindgren kaster ut Rigmor Thorvaldsen, søstara til Sidsel, som har flørtet med en tysker og fått jordbær av ham, Alf Lindgren er med på utstøtelsen og vi forstår ham. Sidsel sier Alf er misunnelig, fordi tyskerne vet å behandle damer, og Alf Lindgren svarer, stam og dyp krenket, at de jordbæra koster 5 kroner, en halv dags arbeid, hvis det var å oppdrive, og ikke brukte tyskerne b-såpe, og litt av hvert hadde de, Rigmor må gå. Ut av huset, og ut av romanen.

Stein Johansen, fagforeningslederen, velger strategien å samarbeide smått med tyskerne. Eller han ser at det er bedre å være i forhandlingsposisjon, enn å ikke være det, så han innstiller at alle skal gå med på tyskernes urimelige krav. De blir gjennomført uansett. Han lider seg gjennom krigen, men mener han gjør det beste ut av det, og leseren godtar ham som ansvarlig. Den som protesterer, blir jo like frem skutt. Og Stein Johansen vil være i live. En praktiker.
Her står han som et eksempel på vanskelighetene nordmennene hadde for å velge strategi, i hvilken grad skulle man motkjempe tyskerne, som uansett var overlegne? Motstandskampen er forvirret, og den gjør vitterlig skade, men aksepten, selv den stilltiende, virker også urimelig. Borgerskapet gjør i hvert fall ingen heltmodig innsats. Deres diskusjoner og analyser virker fjerne fra situasjonen som de er. Arbeiderne, og særlig Alf Lindgren, ute i felten, er heltene.
1941 er det dystreste året, tyskerne seirer overalt.

Vi får også den gripende historien om Fredrik Lindgren, motstandskjemperen, og hans kurer, Unni Johnsen, som det er varslet skal dø. Og det gjør hun. Plutselig en dag er hun tatt, og blir torturert og drept utenfor boken, vi  får bare referatet, det er ryktet som går. Unni Johnsen kjemper og dør, meningsløst, fordi motstandskampen blir i denne boken ikke tillagt særlig betydning, den er litt symbolsk. Man kan sirkulere aviser og gjennomføre små sabotasjeaksjoner, men ikke gjøre noe egentlig med situasjonen. Tyskerne er der, og de har makten. De individuelle aksjoner fører bare til skjerpet terror fra quisling-regimet, er borgerskapets holdning, og i det har de nok rett. Men det er for galt også.
Det lange andrekapitelet har således en meget symbolsk slutt, der Fredrik Lindgren, kommunisten og firhetskjemperen, løper fra Gestapo, som har drept partilederen og Ottar Simensen, «på flukt fra Gestapo, forlatt av regjering, på nåde hos det norske folk, som du tenker så store tanker for.» Og sånn er det.

Tredje kapittel er et av de bitreste, også tittelen er bitter, og meget lang, en hel side tar den. Stalingrad har riktignok falt, men seieren i Norge er langt frem, og ikke er det sikkert at den vil komme heller. Her er problematikken om arbeiderne som arbeider for tyskerne, og gjerne vil arbeide sakte, gjerne vil sabotere, men hva skal man gjøre, tyskerne vil se de og fjerne dem, eller fjerne arbeidslederen som lar dem gjøre det. Det gjelder å finne balansegangen, midt i matmangel, og de andre fornedrelsene arbeiderne må gjennom. Edgar Strand går for langt, saboterer, blir oppdaget, og får nesten sparken. Men han blir reddet av sine kamerater, og følger opp med å stjele bomull, snurrer du rundt kroppen, og kommer hjem til kona som gave. «Josef Stalin, mine damer og herrer,» om Jessie står på side 124, her.
Det er også mobilisering til Tyskland, og forsiktig mobilisering, nærmest i privat regi, i Norge. Her får Edgar Strand kommandoen for et lag, og Solstad utleverer hvordan han kommanderer, kjefter og smeller. Det blir helst komisk, i gymsalen på grünerløkka, og barndomskameratene som synes det er så snodig hvor stor på det gode Edgar er blitt. Jiu jitsu er den store slageren. Planen er å drive partisankrig, som Serbera.

Alf Lindgren reparer lastebil, og blir innblandet i sabotørvirksomhet. Får et par egg for det. Det blir oppdaget, og Alf må flytte fra Sidsel. Nå begynner partisanvirksomheten for alvor. Stein Johnsen bruker vitsen: «Nå lysner det for arbeidslivet, arbeidskontoret brant.»

s. 181 er episoden der Jan Johansen kaster en matpakke og sigaretter mot en russisk fangeleir. Den lander dessverre utenfor gjerdet, men den tyske vakten sparker den under. Jan Johansen tenker dette er paradis, men han vil ikke si det til noen.
s. 185 skyter de gjennom blendingsgardinet til Edgar. 50 kroner i bot.
Så følger våpentreningen, et studie, og så øvelsen der klærne går sundt.

Og fra s. 193 tar Alf Lindgren over. Mostandshelt og partisaner, smått forvirret, men svært pliktoppfyllende representerer han den typiske arbeider under dekknavnet «Gjertsen». Alf Lindgren er med og utfører et oppdrag, sprenger et tog, og går i dekning. Hos Monsen bruker Solstad elegant synsvinkelteknikk, der er Alf Lindgren den store farlige helten, Monsen skjønner at Alf Lindgren er den alle er ute etter, og Alf Lindgrens smått forvirrede og pliktoppfyllende ro fremkaller her en voldsom ærefrykt. Og Alf Lindgren er meget sikker i sak, det har han alltid vært, og her får han endelig en som vil høre på ham og respektere ham. Alf Lindgren rundspiller ham i poker, enda så underlegen han alltid har vært i slike spill, så forsiktig og nøktern han er, han utpsyker Monsen. Han er den ekte helt, arbeiderhelten, borgerskapet tar avstand fra de dristige handlinger, arbeiderklassen, Alf Lindgren, gjør sin plikt. «Vi er alle uskyldige,» sier han, og med respekten han har nå, er dette ord som ringer gjennom romanen.

Det er også et lite mellomspill med Fredrik Lindgren, sønnen, som forsøker å få i stand ordentlig partisangruppe, revolusjonær og greier, oppe i Hedmarken, er det vel, men ser at det aldri kommer til å gå, da en dødsdom han har krevd, aldri blir gjennomført. Den blir rett og slett ikke tatt alvorlig, og Fredrik Lindgren skjønner Norge er ikke som Jugoslavia. Det er dette romanen slutter med.

Solstad servreer oss også en fantastisk epilog, om hvordan det videre går med personene vi har blitt kjent med. Dette er etterkrigstidens Norge. Alf Lindgren dør, typisk nok, han kommer mot en tysk sperring, vil snu, men skjønner at han ikke kan det, og vekker dermed mistanke. Så blir han drept, og Sidsel må gå med sørgebånd, og hun finner ny mann, men det ser rart ut, for leseren og for henne, livet hennes blir delt i to. Jan Johansen tar fatt på sin karriere som mellomdistanseløper, men hans tid er forbi, han hadde sine beste år under krigen, og blir nå fraløpt. På alle felt. Han ender opp som gammel ungkar, mer og mer patetisk, mer og mer tvunget til å svelge det. Han satser på en karriere som trener, så som han som kjører på tur, så som den som måler hvor langt diskosskiven går, verre og verre, men det ble livet hans. Det er meget trist, hvor komisk det enn er. Du verden så godt Solstad skildrer Jan Johansen.
Edgar Strand får en rebelsk datter, kommunist, må i fengsel, det er verre nå, Norge velger side og går inn i NATO.
Helten og det store spørsmålet er Stein Johansen, fagforeningslederen, suksesshistorien. Han får akkurat det Norge han har drømt om, og han spiller en rolle i det. Han er helten. Sønnen Sverre friker riktignok ut med narkotika og hippibevegelse, men Stein står last og brast, han er 1. mai taleren, helten. 1. mai 1975 plasserer Solstad ham i en bil, og kjører ham tilbake fra en av disse talene. Forteller griper inn, og spør om denne mannen er lykkelig. Forteller svarer ikke, leseren må se selv, men om Stein Johansen ikke er lykkelig, hvis han ikke har nådd sitt mål, så er hele velferdsstaten en fiasko. Og i tonen det blir spurt i, får man vel en følelse at Stein Johansen ikke er allverdens lykkelig.
Den siste er Fredrik Lindgren, kommunisten, som bryter med sin datter i spørsmålet om Tsjekkoslovakia.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s