Helt grei litteratur

T. Singer, av Dag Solstad

Reklamer

Her omtalen jeg gav av denne boken i 2003.

Dette er boken som for meg løfter Solstad opp blant de aller største norske. Den er svært finurlig skrevet, om T. Singer, som i en alder av 31 år mer eller mindre bestemmer seg for å gjøre noe med livet sitt og bli til noe, og blir til bibliotekar, etter tre år på bibliotekhøyskolen, hvor han kom inn på kjønnskvotering. Der begynner boken, T. Singer, 34 år gammel, flytter til Notodden for å bli bibliotekar. Der møter han Adam Eyde, som beretter ganske så interssant om Notoddens historie sett fra hans synsvinkel, om de store prosjektene rundt 1907, da Hydro ble etablert i nærheten, på Rjukan, fremstilte Salpetersyre, og det ble lagt planer om kanalløp opp til Heddalsvannet, for å frakte dette briljante produktet ut til den store verden, men hvor det i stedet endte med at det ble lagt jernbane, og detaljrikt fortalt om denne også. Der bor T. Singer, og om leseren skulle tro at denne T. Singer som ikke kan finne en kvinne, ligge med henne, og endatil flytte inn med henne og gifte seg med henne, tar leseren feil, for det var nettopp det T. Singer gjorde. Der er de gift noen år, før hun dør i en trafikkulykke, nøkternt fortalt, som i pesten av Camus (hvor Solstad forresten også har funnet ideen om T. Singers store romanprosjekt, som strander i setningen: En vakker deg sto han øye til øye med et minneverdig syn), det var ikke hennes feil, men døde gjorde hun, så T. Singer må ta seg av datteren hennes, Isabell, som hun fikk med en annen mann, som laget barn med henne, benektet det og forsvant. Og på toppen kommer det frem, i en imaginær samtale (imaginær samtale i roman?) at T. Singer like før ulykken skulle skille seg fra konen. Dette kan kanskje kalles romanens konflikt, men den blir utløst midtveis, og har ikke altfor mye å gjøre med romanens videre gang. T. Singer finner etterhvert Notodden uuhtholdelig, han er redd hemmeligheten skal bli avslørt, noe som i sannhet vil sette ham i et merkelig og ikke helt heldig lys. Så han flytter til Oslo, tar med seg Isabell, som vokser opp helt atskilt fra T. Singer, og det viser seg at det meste skjer helt atskilt fra T. Singer, så hva i all verden har denne personen å gjøre som hovedpersonen i en roman? Og nettopp dette er det Solstad, gjentatte ganger, i selve romanen, insisterer på som romanens egentlige emne. Alle figurer som deltar, deltar bare i kraft av deres forhold til T. Singer. Hvorfor?

Den plutselige avslutningen kan gi et hint: T. Singer har for vane å stikke innom kinoen i Oslo, ikke for å se en film, mest for å se på det sydende folkelivet. Av og til treffer han kjente, kolleger, og de spør ham hvilken film han skal se, da lyver han, og nevner en sannsynlig film. Så hender det at det er nettopp filmen de også skal se. Hvordan skal han komme seg ut av klemmen, at neste dag kommer de til å spørre etter hans mening om filmen, og med den rollen han har påtatt seg, kan han ikke få seg til å svare bare svada. Så han må se filmen. Men hva hvis den er utsolgt? Som regel nevner han populære filmer. Da sier han at han skulle se filmen, men han hadde ikke billett, og så forklarer Solstad meget nøye, og egentlig kronglete, hvordan T. Singer løser floken, i de tilfeller alt dette skjer, og han dagen etter på jobben blir spurt. Så er romanen slutt.
T. Singer som observatør i verden? Og livredd for at hans rolle som observatør skal bli avslørt?

På samme måte kan starten leses. Den veldige anstrengelsen for å få forklart hvorfor T. Singer tid om annen løfter begge hendene opp foran munnen, og utrbyter: Nei, nei, i sjenanse over hendelser fra lang tid tilbake. Den ene episoden er når onkelen tar ham i å le forsert i en lekebutikk. T. Singer blir flau, og nettopp det er det uutholdelige, ikke at han blir såret, skadet eller krenket. Den andre episoden er når han skal si noe til en person, men så var det ikke til denne, men en annen, og tonefallet eller emnet nødvendigvis må bli feil. Flaut. Nei, nei. T. Singer er den forserte observatør, som ikke vil bli avslørt.

Vi kan også ta med eksempelet hvordan T. Singer møysommelig velger seg plass når han skal sitte, så ingen skal legge merke til ham når han må reise seg igjen.

Dessuten er navnet så opplagt, at må være ment som en åpenbar ledertråd. The singer, sangeren som skal formidle historien. Og i det tradisjonelle begrepet, ligger det at sangeren selv ikke skal ta del i historien. Det gjør denne singeren, men samtidig ikke. Han er riktignok med, men han har ingen innflytelse på hva som foregår.

Med Solstad er det også alltid tette selvbiografiske bånd til romanfortellingene, spesielt i de nye. Her har romanfiguren også briller og skjegg, og under lesingen om T. Singer og Isabella, kunne jeg ikke la være å tenke på Dag Solstad og Gry.

Begynnelse av boken:
Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slett ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: – Nei, nei. (s. 5)

Noen sitater:
«Gjennom å utforske begrepet billig, eller billig nok, tror jeg at man kan komme fram til et filosofisk begrepsapparat som gjør at vår forståelse av hva livet er, vil komme tettere inn på selve livet, det dynamiske livet. Det er jo et nøkkelbegrep til å forstå hva det er som driver selve verket, og skaper den store bedrift. Men det må settes opp mot (bare) flaks ellers blir det ikke virkelig stor filosofi
Adam Eyde s. 73

Ja, hvem er hun, denne Merete Sæthre, som har lagt seg slik at hun sover ved siden av den grublende Singer natt etter natt? Vi vet lite om henne, og vi skal ikke vite så mye om henne heller. Hun er ingen hovedperson i denne roman, det er tvilsomt om hun i det hele tatt kunne vært hovedperson i noen som helst roman, på et visst nivå. Det er mulig en del kvinnelige lesere vil protestere og finne at bare det lille de har fått vite om henne, viser en både modig, sterk og spennende kvinne. Til og med med humor. Det er sikkert riktig, men at man er en sterk, modig og spennende kvinne med humoristisk sans, gjør dessverre ingen person til noen romanperson. I denne romanen er hun underlagt Singer, og det er ikke Singers valg, men den forfatter som skriver dette.
s. 120

For det må innrømmes at det på dette tidspunkt i beretningen kan fortone seg som gåtefullt at Singer kan være hovedperson i noen som helst roman, uansett nivå, men det kan da opplyses at det er nettopp dette gåtefulle som er romanens emne, som skal forsøkes virkeliggjort.
s. 120

– Ja, jeg er oppskaket, sa den andre, jeg må innrømme det.
– Men det har jo ingenting med hverandre å gjøre. Hører du, det er en ren tilfeldighet.
– Ja, jeg vet det, men dette ryster meg allikevel. Jeg har virkelig medynk med deg.
– Da du hørte at Merete var død, tenkte du da også at det var forferdelig, og at du hadde medynk med meg?
– Ja, men ikke på samme måten. Jeg ville da ha sagt at jeg hadde medfølelse for deg. Men ikke medynk, ja det forholder seg nok slik, jeg må innrømme det, sa den andre.
– Innrømme medynk, sa Singer, grunnende. Han reiste seg fra lenestolen, og begynte å gå fram og tilbake på gulvet, mens han snakket til den imaginære mannen som satt i den andre lenestolen.
T. Singer og den imaginære mannen til en kollega. s. 136/137

Det likte han å tenke på. Gåten Singer. Sin egen fortvilelse over ikke å kunne hanskes med seg selv, men bare drive avgårde, mens han ble stående utenfor og betrakte det hele – omgjort til en respektfull undring i de andres øyne. Det er jo noe. Det er faen meg noe, tenkte Singer, når han analyserte sitt liv, der han satt i Sumhs gate og stirret i veggen, med sin 47-årige stirring.
T. Singer. S. 213

I en hver roman finnes det forøvrig et stort sort hull, som er universelt i sin sorthet, og nå har denne romanen nådd til dette punkt. Omgitt av friske ungpiker, med all sin sødme, befinner vi oss sammen med Singer i en roman som et stort, sort hull. Hvorfor er Singer hovedpersonen i denne romanen? Og ikke bare hovedpersonen, men til like den alt rører seg omkring? Heldigvis er de andre personene i denne roman totalt uberørte av at de er personer eller ideer som bare eksisterer i kraft av at de rører seg omkring denne hovedpersonen. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt noe som ikke Singer kunne ha vært i stand til å reflektere. Det er noe jeg vil ha sagt akkurat om dette, men språket strekker ikke til. Mitt språk opphører der også Singers språk opphører. Vi er ikke dermed identiske.
s. 223

Reklamer

Reklamer