Samtale?

Det var i 2003 jeg systematisk begynte å skrive korttekster, så tekstene fra det året, skiller seg litt ut. Sånn som denne.

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om. Deretter ble jeg sittende og lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

10 sep 2003

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s