Daglige arkiver: september 13, 2011

W. Shakespeare: As you like it – Karakterene

Det er mange som deltar i denne komedien og mange som skal giftes sammen, men størrelsen på rollen varierer og det er ikke alle som gjør like mye av seg. Jeg velger å sortere dem i de som høre til det gamle hoffet, de som hører til det nye og de som har sitt opphold i Arden-skogen.

Rømlingene fra hoffet til skogen

Orlando er yngste sønn av den avdøde ridder Rowland de Bois. Konflikten med hans eldste bror, Oliver, som har fått farsarven, er det som setter i gang handlingen i stykket. Det er den som gjør at han må ta brytekampen mot den profesjonelle bryteren Charles, en kamp som introduserer ham for Rosalind og lar de to bli gjensidig forelsket i hverandre. At han seirer i denne kampen er med på å gjøre forholdene for farlige for ham ved hoffet, slik at også han må flykte ut i Arden-skogen. Der kommer han raskt sammen med den forviste, eldre hertugen og hoffet hans, og bruker så tiden sin til å skrive kjærlighetsdikt for sin Rosalind.

Akkurat dette med å skrive kjærlighetsdikt er noe som er forbundet med den landlige idyll. Det er mange poeter som har sittet på landsstedet sitt og skrevet mer eller mindre vakre verselinjer, i stedet for å oppsøke sin opphøyde utkårede og forsøke å leve med henne. Dette blir parodiert i forholdet mellom Silvius og Phebe, to av de andre karakterene i stykket. Orlando er imidlertid ingen parodi, selv om han i enkelte tilfeller nærmer seg. Han skriver riktignok godt i overkant brennende kjærlighetslinjer og henger dem opp på trærne, men han er straks villig til å gi opp dette da han får sjansen til å være med Rosalind fysisk. Han er også en handlingens mann når det trengs. Han beseirer digre Charles, hertugens profesjonelle bryter, og han er villig til å ta kampen opp mot hele den gamle hertugens hoff for å skaffe mat til sin tjener, Adam. Han tar også kampen opp mot en løve for å redde sin bror, Oliver, selv på et tidspunkt i stykket der de to hater hverandre. Akkurat den episoden der er imidlertid litt spesiell, og blir bare gjenfortalt av Oliver.

Siden dette stykket har som viktig tema hvordan kvinner og menn oppfører seg med hverandre, er det interessant å se hvordan forholdet mellom Orlando og Rosalind utspiller seg. Det er ganske opplagt at Rosalind gjennom store deler av stykket oppfører seg som mannen i forholdet, ikke bare med at hun er den aktive og direkte, og at hun er den som viser frem det største begjæret, så er mannsrollen til Rosalind ytterligere forsterket med at hun mesteparten av tiden forholdet utvikler seg spiller en mann, Ganymede. Det blir imidlertid å trekke det for langt at Orlando med det oppfører seg som kvinnen i forholdet. Han gjør ikke særlig mye kvinnelig i stykket. Han forsøker så godt han kan å være en mann. Det er nok heller det at han er ung og uerfaren, og gjør sine feil her og der.

Rosalind – Datteren til den eldre hertugen, og en av de viktigste karakterene i stykket. Til å begynne med er hun i hoffet til den nye hertugen, sammen med Celia. Hun treffer Orlando og ser ham vinne brytekampen mot Charles i første akts andre scene. De to blir straks gjensidig forelsket, men forelskelsen hos de to har litt forskjellig karakter. Orlando er egentlig ganske passiv, og hengir seg til ideen om kjærlighet med dikt og vakre vendinger. Det er Rosalind som er den aktive, den praktiske og den konkrete. Hun vil ha Orlando, og hun vil ha ham seksuelt. Mye av holdningen som Rosalind her viser til kjærlighet er tradisjonelt forbundet med mannsrollen. Når Rosalind gjennom store deler av stykket også er utkledd som mann, dertil med navnet Ganymede, den skjønne mann som blir hentet av en ørn opp til gudene for å bli elsket av dem, så er det klart at Shakespeare har kommet opp med en kvinnerolle som passer for vår tid. På den tiden var det selvsagt ikke noe eksplisitt mål for kvinner å bryte ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Rosalind gjør det bare, uten å lage noen politisk sak av det. Hun opptrer som vi må lese det av stykket etter sin egen natur. Hun er en seksuell kvinne og har funnet en mann hun begjærer. Da vil hun gjerne ha ham, og hun vil gjerne gi uttrykk for det.  Jeg skriver mer om kjønnsroller og Rosalinds forkledning som Ganymede i posten om Tema og motiv.

Hennes reaksjon på Orlandos kjærlighetsdikt kommer godt til uttrykk i tredje akts scene to, der Celia nettopp har lest et langt og omstendelig dikt Orlando har skrevet til henne, og Rosalind fra linje 151 utbryter:

ROSALIND
O most gentle Jupiter, what tedious homily of
love have you wearied your parishioners withal, and
never cried ‘ Have patience, good people!’

Vi ser flere eksempler på hvordan Rosalind er meget klar over og meget lysten på å utføre den seksuelle delen av kjærligheten. Da Orlando spør Rosalind i rollen som Ganymede, om Rosalind vil ha henne, svarer hun at hun ikke bare vil ha ham, men 20 slike (4,1,108). Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er spørsmålet om hun vil ha ham seksuelt hun svarer på, og svaret at hun begjærer ham så sterkt at hun vil ha mange av ham.

Celia er datteren til den nye hertugen, den yngre og urettmessige. Hun har imidlertid ikke arvet hans dårlige egenskaper, og blir med Rosalind i forkledning ut i Arden-skogen. Celia kler seg imidlertid ut som kvinne, og tar navnet Aliena. Navnebetydningen er åpenbar, den fremmede, den som ikke er helt med. Celia spiller en helt underordnet rolle i forhold til Rosalind. Hun gifter seg til slutt med Oliver, men det er nesten litt komisk, som om Shakespeare vil tulle med hvor lett det er å gifte folk sammen i slutten av komedier. I de senere komediene skal han bruke dette også litt problematisk. Kanskje er han da inspirert av sine egne massebrylluper?

Touchstone er klovnen, eller narren i stykket. Han er imidlertid temmelig intelligent til klovn å være, og er også med blant dem som giftes bort.

Han er full av replikker og svar av typen (sagt i begynnelsen av akt 2s scene 4, der Rosalind utkledd som Ganymede, Celina som Aliena og Touchstone er på vei ut i Arden-skogen hvor de skal flykte):

ROSALIND
O Jupiter, how weary are my spirits!
TOUCHSTONE
I care not for my spirits, if my legs were
not weary.

Det er en studie verd å se på klovnen Touchstones forhold til gjeterkvinnen Audrey.

Adam – Den gamle tjeneren til Rowland de Bois, den avdøde faren til Oliver og Orlando. Han er når stykket begynner sammen med Orlando hos Oliver, som har arvet rikdommen. Det er tydelig at han ble mye behandlet av faren enn av sønnen, blant annet kaller Oliver ham en «gammel hund» i første scene. Han fremstår i stykket som en svært god og trofast tjener, som oppfyller sin plikt og biter i seg fornærmelsene. I stykkets første replikk klager Orlando til Adam over hvor dårlig han har det hos Oliver, første setning er at arven er på 1 000 Crowns. Senere, i akt 2, scene 3, gir Adam Orlando alle pengene han har spart opp gjennom livet. Det er 500 Crowns, altså halvparten av det Orlando hadde. Kanskje er det å lese med moderne øyne å reagere på dette, men det er også mulig at Shakespeare har satt seg mer inn i tjeneres tanker og følelser enn det som var vanlig på hans tid.

Samme scene i samme akt viser også at Orlando setter stor pris på sin trofaste tjener, om enn han kanskje ikke forstår ham fullstendig. Det kommer også frem at Adam er i 70-årene, eller 4 x 17 (fourscore seventeen), som han sier det (AYLI 2,3,73-74)

Det gamle hoffet i skogen

Duke senior er den gamle hertugen som lever forvist i skogen Arden. Han er bror av den yngre hertug Frederick, som har overtatt makten og sendt det gamle styret i eksil. Dette danner en parallell til forholdet mellom brødrene Oliver og Orlando, der det er den eldre som har makten, og den yngre som må rømme. Den gamle hertugen begynner sin rolle i stykkets andre akt, med en vakker oppsummering av det pastorale livet på landet i motsetning til det intrigefylte livet i hoffet. Denne replikken er gjengitt, oversatt og kommentert i posten med sitater.

Gjennom hele stykket ser den gamle hertugen ut til å være i god harmoni med seg selv og sine omgivelser. Han virker ikke på noen måter bitter, han er aldri oppfarende eller stresset, men reagerer i stedet overbærende og smilende når det skjer noe rundt ham som bryter den rådende, gode stemningen. Karakteren som gjør dette permanent, er Jaques, melankolikeren, og hertugens pasje. Hertugen er imidlertid helst nysgjerrig på Jaques, og vil høre hva han har å si. Det er ikke antydning av at hertugen klager på ham.

Et annet karakteristisk opptrinn er når Orlando stormer inn på hertugen og hans hoff når de sitter samlet i skogen. Orlando truer dem, og vil stjele maten fra dem. Det kunne virkelig være grunn til å reagere på det, hertugen kunne lett avvise ham, de er i klart flertall og trengte slett ikke føle seg truet. Det gjør de ikke heller, men i stedet for å jage ham bort, ønsker de ham velkommen og lar ham spise som gjest. I dette er det hertugen som fører ordet.

Amiens er den ene av to høyerestående tjenere ute hos den gamle hertugen i skogen. Han har en mindre rolle, og gjør seg ikke bemerket, annet enn kanskje som en kontrast til Jaques.

Jaques er den andre av de høyerestående tjenerne hos den gamle hertugen. Han gjør seg  bemerket gjennom stykket, med sin melankoli og livslede. Det er også han som har stykkets mest berømte replikk, all the world’s a stage, and all men and women merely players, det er herfra det er hentet og det er Jaques som sier det. Melankolien til Jaques gjør han til den eneste problematiske karakteren i stykket. Han er den eneste som ikke vil være med i gleden til slutt, og den eneste som ødelegger den gode stemningen som råder i Ardenskogen. Den moderne, medisinske definisjonen på melankoli er at det er en form for depresjon. Det blir med det en sykdom som kan behandles, med medisiner eller med samtale. Melankolikeren i den eldre litteraturen er mer å regne som en person med en bestemt oppfattelse av verden. Det er ikke en sykdom, ikke noe som kan behandles, det er en sinnstilstand. Den går gjerne ut på at man tar avstand til verden og tingene rundt seg, det er ingenting som betyr noe. Man vil derfor ikke føle glede, og heller ikke noen egentlig sorg. Sorgen som kommer fra en bestemt hendelse, vil ikke gjøre så mye fra eller til for tristessen ved å være i live i et meningsløst liv. Siden det er lite i tilværelsen som kan endre melankolikerens humør, vil melankolikeren gjerne forholde seg passiv til det som skjer rundt ham. Det vil ikke utgjøre noen forskjell hva han gjør uansett. Den mest kjente av Shakespeares melankolikere er naturligvis Hamlet, det stykket har som en helt sentral del av plottet at Hamle må overvinne sin melankoli for å handle. En annen variant av melankolikeren vi finner av melankolikeren i komediene, er Don John i Much ado about nothing. Don John er imidlertid ond, der fører livsleden til at han tar en meningsløs hevn på Hero og Claudio. Jaques er ikke ond, han forsøker på ingen måte å ødelegge for de andre karakterene, annet enn at han spotter gledene deres og tingene de finner verdifulle i livet. Han har heller ikke noe prosjekt han skal ha gjennomført, slik som Hamlet. Det er heller ingenting som tyder på at han prøver å oppnå fordeler eller gjøre seg interessant med melankolien sin. Han virker genuint nedfor, og genuint lite villig til å gjøre noe med. Han ender stykket utenfor festen, og vil heller oppsøke den gamle, religiøse mannen som har omvendt den yngre hertugen, og høre hva han har å si.

Det nye hoffet

Duke Frederick er den unge hertugen som har overtatt hoffet og forvist gamlehertugen. Slik sett er han å regne som en skurk. Men her i As you like it kommer ikke skurkene mye til orde, og hertug Frederick får ikke gjort mye av seg. Han får ikke engang være på scenen når han omvender seg, og blir snill igjen.

Le Beau er ved den nye hertugens hoff. Han gjør lite av seg.

Oliver er eldste sønn av av Sir Rowland de Bois. Han hater sin bror, Orlando. Dette kunne vært et skikkelig brødredrama, men det blir bare utspilt slik i første akt. Der er de to åpenbart fiendtlig innstilt til hverandre. Oliver behandler sin bror opplagt dårlig, og han innrømmer også i en sidereplikk at han hater ham, uten at han helt kan forklare hvorfor. Hatet stikker imidlertid ikke dypere enn at det blir oppveid av en eneste hendelse ute i skogen. Det skjer endatil utenfor scenen, stykket viser ikke hvordan det går til. Oliver forteller det bare selv. Orlando har reddet ham fra en løve. Etter dette blir Oliver forelsket i Celia, og gifter seg til slutt med henne.

Det er vanskelig å ta denne karakteren helt alvorlig utover i aktene. Det kan godt være at Shakespeare leker seg med sjangeren. I en komedie er alt lov for å få til en lykkelig slutt. Man skal ikke kreve for mye av en karakteres psykologi, i hvert fall ikke av alle karakterenes psykologi. Det bygger opp under dette at Oliver til slutt gir fra seg hele farsarven til Orlando. Skal det være lykkelig slutt, så er det slik det skal være.

Denis er Olivers tjener. Det er ikke en karakter vi ser mye til.

Charles Profesjonell bryter i hoffet til den nye hertugen. Det betyr at han er stor og sterk, og lett skal kunne banke opp Orlando som han skal bryte med. Charles taper imidlertid kampen. Før dette fungerer han litt som en budbringer med beskjed om hvem som er bortvist fra hoffet, og hvor forskjellige av karakterene. Etter brytekampen forsvinner han ut av stykket.

Beobere i Arden-skogen

Sir Oliver Martext er presten som skal vie Touchstone og Audrey. Han gjør lite av seg.

Corin er en gammel gjeter. Han fungerer i stykket som en jordnær kommentator med folkelig visdom, til all retorikken og de høytidelige kjærilghetserklæringer de andre strør om seg med. Han presenterer seg selv kanskje best i tredje akts andre scene, 69 – 73,

CORIN
Sir, I am a true labourer: I earn that I eat, get
that I wear, owe no man hate, envy no man’s happiness,
glad of other men’s good, content with my harm; and
the greatest of my pride is to see my ewes graze and my
lambs suck.

Sammen med den eldre hertugen er nok Corin den mest jordnært fornuftige av alle karakterene i stykket.

Silvius er en ung gjeter som er forelsket i Phoebe. Han spiller imidlertid ut sine følelser på en merkelig måte. I stedet for å egentlig gjøre noe forsøk på å få henne, legger han alt inn på å tilbe henne slik man gjør det i diktningen. Det er som det gjaldt om å lide kjærligheten mer enn å oppnå den. Silvius blir med dette en smått komisk karakter. Så er da også dette en komedie.

Phebe er en gjeterjente som blir tilbedt av Silvius. Selv er hun forelsket i Ganymede, mannsfiguren Rosalind er utkledd som. Forholdet mellom Silvius og Phebe er lett å tolke litt parodisk. Det er noe rart med Silvius som tilber Phebe som man gjør det i romansediktningen, og Phebe som så kjølig avviser ham, for straks å legge sin elsk til Ganymede straks han dukker opp. Det smått parodiske forsterkes av at Phebe i sin kjærlighet til Ganymede gjør omtrent som Silvius i sin kjærlighet til henne, hun gir seg straks i kast med å skrive brev.

William har en liten og ubetydelig rolle. Han er blant dem som forsøker å gifte sammen Touchstone og Audrey.

Audrey er en kvinnelig geitehyrde som skal sammen med Touchstone. Hun representerer også det landlige, naturlige og ekte, som blir stilt i skarp kontrast til Touchstones tillærte ordkløveri. Det finnes ingen andre eksempler i Shakespeare på at narren er med på ekteskapsinngåelsene til slutt, så  Audrey er den eneste kvinnen som får seg en klovn. Her i As you like it passer det imidlertid godt, for landsens kvinner står ikke høyt i status, og Touchstone trenger således ikke være redd for henne. I dannelse står han høyere. Men han skulle gjerne sett at hun skjønte mer av den tilværelsen han kommer fra, og de vanene og skikkene som finnes der. For eksempel skulle han ønske at hun skjønte mer poesi, at hun som kvinne var mer poetisk. Audrey reagerer karakteristisk i akt 3, scene 3, linje 15-16.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?

I tillegg kommer tjenere og følgere av forskjellig slag, og  Jaques de Boys – Bror til Oliver – som gjør svært lite av seg i stykket. Han er sendt bort for å studere. Selveste Hymen – eller en som er maskert som ham – gjør også en liten rolle mot slutten.

Om As you like it finnes også Tema og motivSynopsis og et utvalg Sitater.

Reklamer