Daglige arkiver: september 18, 2011

Fjelltur på Hardangervidda

Dette er en tekst om en fjelltur på Hardangervidda, basert på en tur jeg selv hadde i 2001. Merk at deler av beretningen er diktet til lite grann, her var det viktigere å få teksten god, enn sann.

* * *

Fjelltur på Hardangervidda

 

– Neste stasjon Finse, avstigning høyre side, kort opphold.

– Haha! kort opphold, vi skal være her i dagevis, sa jeg. Martin og jeg hadde en eiendommelig sans for humor, vi kunne si sånt som dette. Jeg smilte underfundig av min egen vits (smilte underfundig?), og tok ryggsekken og matposene ned fra hyllen. Som vanlig hadde vi fått uventet hastverk når vi skulle på toget. Det var helst min feil, det var bestandig så mye å ordne i tiden like før det hastet. For det første var det klærne, for det andre var det maten, og dermed har man to ting og det er nok til å komme i tvil. Mens man står der og surrer, går tiden, og den går bestandig litt fortere enn planlagt, og så har man hastverk og må løpe. Plutselig har man for lite rødsprit også, og må innom en farvehandel, men hvor i all verden ligger nærmeste farvehandel? og så er det den ekstra maten som må kjøpes, og det er kø i butikken, rivende hast og så rekker vi toget akkurat. Slik pleier det å være. Nå er vi fremme.

– La oss først av alt gå inn i varmestuen og fordele vekt, sa Martin.

 

Vi hadde aldeles for mye med oss, slett ikke plass til all maten og vinen, men nå hadde vi heldigvis kjøpt den og måtte bare få den med oss. Mens Martin rotet og omorganiserte sekken sin, rotet og omorganiserte jeg litt i en søppelbøtte, og fant meg en gammel avis jeg kunne bla i. Martin styrte og stelte og sorterte mat, tørrmat her, pålegg der, middag, ditt og datt, ikke stort for meg å bry meg med.

– Sjekk heller værmeldingen du, sa Martin. Og jeg sjekket værmeldingen, nå som vi var kommet frem og turen skulle begynne, sjekket jeg værmeldingen. Fra i går. Den så veldig bra ut, litt sol, litt skyer, kjempebra.

– Er du klar, spør Martin?

– Så godt som, svarte jeg, plukket opp den maten jeg skulle bære, og stappet den ned i sekken. Det gikk seg til, så lenge jeg slakket litt på reimene. Sekken ble godt full og temmelig tung, men ikke på langt nær så tung som Martins, den egoisten. I ettertid er det vanskelig å skjønne prinsippet bak vektfordelingen hans. Han bar teltet, kokeapparatet og i tillegg halvdelen av maten. Jeg bar ingenting ekstra, bare mitt eget og det var det stort sett og forresten engangsgrillen. Sekken var helst lett, og jeg enda mye lettere enn sekken. Nå var det å komme seg ut, nå var det friluft, riktignok kaldt, men pytt, vi skulle nå uansett gå, bortsett fra at Martin måtte ordne et og annet inne på toalettet først, det var voldsomt til forsinkelser. Hva i all verden skulle være å ordne nå? Jeg forsøkte alt jeg kunne å bli irritert, hadde ikke nubbesjans. Jeg benyttet tiden mens Martin var på toalettet, til å spankulere rundt på Finse stasjon, den røde, ennå ikke nedlagte. Alle som har tatt Bergensbanen, vet hvor nøye NSB er med å informere om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon: ”Neste stasjon, Finse. Vi vil for øvrig minne om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon. 1222 meter over havet.” Martin og jeg har produsert mange vittige vitser rundt denne tørre informasjonen, det lille selvskryt fra NSB, ” ja, dere hørte riktig 1222 meter, det er ikke så lite imponerende om vi i NSB selv skal få sagt det. I utstillingen ’Kampen mot snøen’, som finnes i rallarmuseet like ved stasjonen, har vi forsøkt å gi et innblikk i hvilke hindringer våre menn har måttet overvinne for å gi dere passasjerer en behageligere måte å reise på. Plattform høyre side, kort opphold.” Jeg lo av vitsene våre og av mine egne tanker, jeg var så lett til sinns at jeg ikke kunne la være å ha noe å le av. Jeg lo fortsatt da Martin kom ut fra toalettene, og jeg sa helt ut av sammenhengen: der borte ligger det ved.

– God idé, sa Martin, selv om jeg ikke hadde kommet med noen idé. Martin gikk likevel for å hente veden, som slett ikke var ved, men rusk og rask etterlatt på stasjonen.

– Skitt, den er våt, sa han, da han kjente på den. – Det hadde vært flott med et bål i kveld, hva?

– Jo, sa jeg.

– Kanskje det finnes tørr ved inne i muesumsbygningen? spurte han, og uten å vente på mitt svar som heller ikke var noe å vente etter, gikk han dit. Jeg også.

– Denne er tørr, sa han.

– Ja, sa jeg, – men er den vår?

 

Vi bandt veden hvor den kunne få plass. Enhver snor på sekken fikk nå sin funksjon, der det var mulig, var det ved. Sekken var stapp full på forhånd, nå fikk den i tillegg betydelige mengder ved festet til seg. Tyngden tenkte vi ikke på. Vi tenkte bare på hvordan det ville bli om kvelden, lystige og glade, med et sprakende bål, og ikke mer ved igjen. Den situasjonen ville vi ganske enkelt utsette, så det var egentlig ikke noe mer å snakke om. Vi la så mye ved mellom reimene som vi overhodet kunne få plass til. Da det ikke var mulig å tøye reimene lenger, gikk vi. Vi så ut som to vandrende st. hans-bål. Jeg hadde en del ved løselig festet til reimer på toppen av sekken, den dinglet frem og tilbake på selve lokket, og når jeg gjorde noe uforsiktig, for eksempel hoppet lite grann eller endret tempo med et rykk, fikk jeg veden i hodet. Bang. Greit nok, litt ved i hodet fra tid til annen har ingen vondt av. Martins sekk var nå så tung, at han hadde problemer med å løfte den opp på ryggen. Han måtte skjære en grimase i det han gjorde det. Men da det var gjort, var alt i orden, da kunne vi gå og vi gikk. Vi stod der og gynget litt, så gikk vi. Krysset jernbaneskinnene, ned den lille skråningen til grusveien på sørsiden, jeg fikk veden i hodet, bang. Martin måtte ta en forsiktig vei, han måtte gå sikksakk. Det var noen tunge st. hans bål som var ute på tur. Og veden var vel strengt tatt ikke vår.

– Jeg vet ikke, sa Martin, som hadde veden sin bak og på siden av sekken, – jeg har nå veden litt diskret festet, i hvert fall. Den vedstabelen du har på toppen ser påfallende ut, prøv å ikke være så synlig.

Det der var så spøkefullt sagt at jeg bare måtte le, jeg lo med åpen munn og med lyd, skikkelig magelatter, det dinglet både av meg og veden. Folkene, sikkert stasjonsfolk, vi gikk forbi, så uforstående på oss. To vandrende st. hans bål, hvorav det ene holdt på å knekke sammen av latter. Det var nok et syn.

– Vi later som ingenting, sa jeg, lo jeg, – vi går bare som om denne veden har vi hatt med oss helt hjemmefra.

– Det har jeg gjort hele tiden, svarte Martin.

 

Og så var vi i gang. Fjellturen var begynt. Det er så godt å tenke på, det er Finse, høyfjellet. Der går man ut og hører hjemme. Her er store områder fjell og vidde, og man er overbevist om at slik skal det se ut. Her kan man gå ut av toget, trekke luft inn og puste. Her kan man gå hvor man vil, her er utsyn for øyet, frisk luft for nesen, stillhet for ørene, her hører man til, her kan man være kald og ha det godt, fryse og trives, her kjenner man at man er levende og vil være det. Fjellet skuffer aldri, det ligger der og det er bare å reise dit. Stein, regn og sol, de uimotståelige elver, fosser og stryk, topper og tinder, bratte skrenter og loddrette stup, gress og jord, dammer, pytter og hele små innsjøer, det ligger der og venter, det er bare å dra. Det hadde vi gjort. Og vi kunne ikke vente. Vi gikk så fort vi kunne få det til under vekten av femten kilo proviant og trettifem kilo tømmerstokker, bort fra sivilisasjonen, bort fra stasjonsområdet, bort fra alle gruslagte veier rundt Finse stasjon, forbi Finsehytten, til høyre ved Finsevannet, til høyre ved første anledning, det er bare å komme seg vekk, komme seg strake veien til herlige snaufjellet. Det ligger en demning der, mellom Finsevannet og elvene og vannene på østsiden, bygget for å holde Finsevannet under kontroll, det er laget mur og passasje til å gå i, men der kan ikke vi gå, for det er helt umulig.. Vi må gå på selve muren, balansere på muren, kappløpe der. Muren er helst for bred, vi risikerer overhodet ikke å ramle, trass vår tunge vekt og vinglete sekker. Når muren var slutt, måtte vi hoppe ned. Jeg fikk veden i bakhodet, Bang! men jeg tenkte at det var som ventet og fortsatte som var ingenting hendt.

– Det er merkelig, jeg har ikke så lyst til å hoppe og sprette i dag, sa Martin. Han merket nok også tyngden.

– Jeg har lyst, men klarer det ikke, sa jeg, og hoppet.

 

Det var ikke noe å gjøre med det. Vi var på Hardangervidda igjen. Området rundt Finse, høyfjellet. Vi hadde vært der før, vi visste hva gikk til og hva vi hadde å oppleve. Vi snakket om dette, snakket om tidligere turer. Der var stedet vi hadde teltet, det samme lille vannet, bekkene som rant fra det, det var like ved jernbanen, vi hadde tatt et senere tog den gangen, og det var også tidligere blitt mørkt. Det regnet og vi bar ved. Vi snakket om hvordan det hadde vært, at det hadde vært kaldt og surt, men at vi mirakuløst hadde klart å tenne et bål i regnværet. Engangsgrillen hadde vi glemt, tenk hvilken katastrofe, vi skulle til fjells og grille koteletter, og glemte grillen. Det kunne blitt en stakkarslig middag, men det ble det så langt ifra, tvert imot, kotelettene ble meget smakfulle grillet over bålet og de bakte potetene vi la inn i glørne, ble myke, varme og smeltende på tungen. Det var et mirakel av et bål og et måltid for livet, jeg glemmer det aldri. Rødvin i regnet. Det var så deilig å snakke om dette og være her igjen. Det var som å gjenoppleve det dobbelt, både ved å snakke om det og ved å være her igjen. Jeg tenkte jeg ganske snart skulle begynne å snakke om en jente jeg har blitt kjent med, en aldeles nydelig jente. Håret er lyst, og ansiktet er også lyst. Der er det fregner og der smiler det alltid. Enten skulle jeg begynne å snakke om henne med det samme, eller så skulle jeg vente til vi hadde drukket litt vin og jeg kunne snakke mer åpenhjertig.

Vi gikk videre, inn over det vidunderlige området, hvor den brede elven som renner ned fra isbreen deler seg i mange mindre elver, dette er en elv så norsk som norsk kan være. Jeg kjenner den godt, den kommer ned i bratte fall og dundrer mot kampestein og berg, i den er alle steiner glatte, den har iskaldt vann fra breen og skal ned til lille Finsevann, den strømmer over stein og grus, med små gressøyer i midten, den støter mot stakkars steiner plassert i leiet, vannet skal rundt og frem, og blir rasende ved forstyrrelser, støter og spruter og plasker, det klukker og syder og renner, det er en liten norsk elv det finnes tusenvis av. Denne er som alle, en favoritt. Forrige gang var det ingen bro, så vi måtte gå oppover, langs etter den, på jakt etter et sted å krysse over. Til slutt hadde vi måttet ta av oss skoene, og vade over. Iskaldt, deilig vann, strømmende rundt føttene våre, runde, glatte steiner på bunn, de beveger seg når man trør på dem, de ligger og lurer, all bagasjen i hendene, det er dårlig med balansen, vannet strømmer på, det gir seg ikke. Og man må gjøre avveiningen, forsiktige skritt så man ikke ramler, eller komme seg bort og ut av det iskalde vannet som etterhvert blir direkte vondt å være i. Det er svært sjelden man ramler, og når man først gjør det, er det sjelden så vondt som man frykter. Vi kom oss over den gangen, og nå kunne vi gå over broen.

– De blir fjernet for vinteren, sier Martin. Det sier han alltid.

 

Og så hadde vi en vannpause. Man stopper ganske enkelt opp. Kanskje er det en rennende bekk akkurat der man står, kanskje må man nyte medbrakt, altså vann fra en rennende bekk noen hundre meter lenger tilbake. Kaldt og friskt uansett. Norsk fjellvann skal nytes i store slurker, og man skal sløse. Herlig utørst skal man være. Min mor har som kroneksempel på hvor tåpelig man kan være, historien om hvordan hun og far hadde kommet til en elv, og så først hadde drukket det gamle vannet i flaskene, før de hadde tatt til med det ferske. – Vi skulle selvfølgelig ha tømt ut det gamle, avslutter hun historien. Her vi stod nå, var det ingen rennende bekk. Men vi hadde vann fra jøkulelven lenger tilbake, og det gjorde godt å få lettet skuldrene for tunge sekker. Jeg benyttet også anledningen til å ta av meg unødig yttertøy. Til fjells skal man være behagelig kledd. T-skjorte og tynngenser fikk være nok, varme kunne jeg lage meg selv, den kommer fra kroppen og aktiviteten. Martin beholdt jakken. Langt der fremme gikk det et menneske. Vi satt der og drakk vann, og så en prikk flere hundre meter av gårde. Vi bestemte oss for å ta igjen denne prikken. Og vi bestemte at vi skulle ikke spise lunch, før dette var gjort. Da skulle vi imidlertid spise ordentlig. Så langet vi ut, og det er treffende sagt. Vi har noen lange, hengslete kropper, med bein som skapt for å langes ut. Skikkelige skritt, den ene foten sendes frem, farvel til den, og så den andre, langt av gårde, ikke noe knussel, her. Sekkene var så tyngende at skrittfrekvensen kunne ikke være all verden, men lengden hadde vi så å si innebygget. Vi langet ut. Slukte meter. Og snakket om denne damen, vi bestemte oss for at prikken der fremme måtte være en dame, en 43 år gammel dame. Fraskilt mente Martin, uføretrygdet mente jeg. Det var pussig så vi la ut og diskuterte denne røde prikken langt der fremme, fant ut litt av hvert, gav henne den ene livskrisen etter den andre, men berømmet henne for godt mot, hun hadde kommet seg igjennom dem, og hadde fortsatt planer for tilværelsen. Hun var jo her. Det er god trøst i mektige fjell, de ligger der og venter, skuffer aldri. Det var godt med vann i elvene, godt med kulde i luften. Det var vilt og godt å gå. Jeg tenkte jeg skulle snakke om hun jeg hadde møtt, hun der nye, jenta. Hun var så flott, hun hadde lyst hår og smilte stadig vekk. Jeg hadde sagt til henne: ”Vi møtes på Godt brød klokken fem.” Det hadde hun gjort, hun møtte opp. Det var ganske enkelt utrolig. Jeg sa jeg kunne hjelpe henne med noe norsk, hun studerte nordisk, jeg sa jeg kunne hjelpe henne med syntaksen, hvis hun var interessert. ”Møt opp på Godt brød, klokken fem.”

– Hvordan går det med pedagogikken? spurte Martin.

– Godt, svarte jeg, – bare godt. Og jeg la ut hvor nyttig det kan være å få repetert litt norsk.

 

Vi hadde ikke gått langt, før vi måtte ta pause igjen. De lange skrittene hadde nok krympet noe etterhvert, og den labre skrittfrekvensen hadde bare forverret seg. Damen lunchen vår avhang av, lå fortsatt langt foran.

– Hva tror du hun heter? spurte Martin.

– Randi, svarte jeg. Og Martin var enig, enten het hun Randi eller Kari.

– Hun heter Randi, sa jeg.

– Hun må gå langt, hvis hun skal komme seg til Krækkja før kvelden, sa han.

Der hadde han et poeng. Sekken hennes var for liten til at det kunne være et telt i den, det var ikke engang noe vi gjettet, det hadde vi sett, så å si. Og noen turisthytte finnes ikke før Krækkja. Hun hadde en lang tur foran seg, hvis hun da ikke hadde fast tilholdssted på Finse, og bare skulle ta seg en liten runde. Jeg likte ikke tanken. Hva om hun snudde før vi tok henne igjen? Det kunne få ubehagelige følger for lunchen vår. Martin illustrerte sin holdning til problemet, med å ta seg en god slurk vann. Det kom også litt småyr i luften, litt kjælen fuktighet. Det var kjølig og godt. Veden ville bli våt, men hva gjorde nå det? Vi ville alltid klare å finne på noe. Og ble det ikke bål, var det ingen katastrofe. Vi hadde både kokeapparat og engangsgrill, denne gangen hadde vi ikke glemt den. Tøffe gutter sulter ikke. Martin sa ingenting, satt bare og så på den generøse naturen om oss. Skjønt, han ville vel ikke kalle den generøs. Jeg tror ikke han har et særlig poetisk forhold til den, han har ikke et særlig poetisk forhold til noe. Det er jeg som er poeten. Men dessverre en av den mislykkede sorten, som ikke klarer å si noe vakkert uten at det blir komisk. I samtaler med Martin blir jeg alltid avslørt.

– Det er fint her, sa jeg bare. Martin kikket bort på meg, som om det virkelig gikk an å si noe sånt, – det er bare bra det regner, sa jeg.

– Det er ikke regn, dette, sa Martin, og tok på sekken.

 

Vi kappgår alltid. Det er stilltiende kappgang hver eneste anledning. Han langet voldsomt ut, jeg etter. Det var ingen problem å holde følge, når sekken hans var så mye tyngre enn min. Noe slikt falt det ingen av oss inn å innrømme. Jeg ville gjerne demonstrere for ham, at jeg ikke hadde problemer med pusten eller noe, og startet en samtale. Jeg la merke til at han brukte flere enstavelsesord enn jeg, enten var han sliten eller samtalen uinteressant. Som svar på dette satte han opp farten, opp på en liten høyde.

– Der er hun! sa han, og gikk noe voldsomt. Jeg etter. Jeg fikk ikke se henne, jeg vet ikke hvor langt foran hun var. Det tok på å gå sånn som dette, rykk og napp, opp og ned små bergknabber og ujevnheter, særlig med de ved-lessede sekkene vi hadde. Vi ble slitne, jeg ble i hvert fall sliten, og tempoet dabbet seg av. Ingen kvikke rykk nå lenger, ikke engang godt tempo, nokså daft, hendene på stroppene for å minske presset mot skuldrene, blikket frem, munnen åpen, gå. Yren lurte seg til å bli litt regn, nå og da, og så kom Randi gående mot oss, forbi oss. Rød regnjakke.

– Det var henne, sa jeg.

– Vi spiser lunch, der borte, sa Martin.

 

Til å ha høyfjellets naturprakt til disposisjon, var det ikke noe overvettes område vi fant å spise lunch i. Det var en puslete bekk som rant nedover et steinlandskap, hvor gresstråene stakk litt umotivert frem innimellom. Og steinene var halvhjertet kledd i mose og skitt, og fjellene rundt oss holdt seg godt under de majestetiske høyder. Mot nord kunne vi fortsatt se jernbanelinjen og Finse stasjon, det dominerte synslinjen og forstyrret naturfølelsen. Lenger borte var riktignok Hallingskarvet, og det er jo flott nok, men det var for langt unna til å gi oss noe utbytte. Det var egentlig ganske middelmådig, ingenting å snakke om, et av de dårligere steder på vår fabelaktige rute mellom Finse og Ustaoset. Av alle de perler som der finnes, skulle vi spise lunch – her.

Men mat måtte vi ha, og kartet viste ingen andre vannmuligheter i det nærmeste området. Vi kunne ikke ta sjansen på å gå og risikere å bli halvmette til middag, heller. Det fikk bli her. Martin fant frem kokeapparatet. Det er sang og livslykke dette, her er vi på snaueste fjellet, vi har kokeapparat og teposer. Vi er uangripelige. Glem alt jeg har sagt om at turen har bedre utsikter å by på. Her er praktfullt og godt å være. Det yrer og regner, det suser av vannet som er i ferd med å koke, den velkjente lukten av rødsprit. Brødet skjærer vi opp med lommekniv, til pålegg har vi en liten pakke salami og baconost som har gått ut på dato, vi har feilberegnet litt med pålegget, vi har ikke engang bringebærsyltetøy. Men spiller det egentlig noen rolle? Feilen er ikke større enn at vi har knapt, og at det vi har er av dårlig kvalitet, i hvert fall ikke så bra som turskiver med bringebærsyltetøy. Bortsett fra dette er det hele utmerket med pålegget. Martin er også fullt på høyde med situasjonen, og foreslår en rasjonaliseringspolitikk av en annen verden. Vi er nødt til å ha baconost på minst annenhver skive, fordi vi til enhver tid – også til siste slutt, – skal ha mulighet for salami. Det vil si at vi helst ikke skal røre salamipølsene, for når vi ser det minker, kan det være vi ikke vil spise med fullt ut fri samvittighet. Og vi har problemet med den siste pølsen, som forplanter seg til problemet med den nest siste, tredje siste, og så videre, han har en voldsom utlegning om dette, han snakker i flere minutter, det er det samme for meg, jeg liker baconost gått ut på dato. Det er dessuten et utmerket turpålegg, man slipper å stresse med kniver og alt mulig, det er bare å klemme ut en dæsj, og så er man ferdig til å spise. Der koker vannet. For kontrastens skyld begynner det å regne litt skikkeligere, det regner så vi merker det, fyldige, kalde dråper treffer oss på hodehetten, skuldrene og nevene, renner ned der det kommer til, hendene blir kalde og lyserøde, helt herlig. Tvers igjennom herlig. En slurk te, og varmen strømmer rundt i kroppen innenfra, som hadde vi drukket cognac. Det kan bare regne

– Du skulle gjøre mer for å beskytte veden, sa Martin. Jeg ser bort på sekkene våre, og det er ikke vanskelig å være enig med ham. Sekken er gammel, og ser ut til å være mer effektiv i å støte bort impregneringsmiddelet enn å støte bort regnet, den er søkk våt. Man skulle trodd noen nettopp hadde plukket den opp fra en andedam. Men inni den har jeg plastsekker, og av rullen river jeg av en som jeg legger litt sånn så som så over veden, for å gi inntrykk av at jeg bryr meg om problemet. Vi ordner også maten, pakker sammen, legger den i poser og tetter til, for at ingenting skal bli unødig fuktig. Vi har vært med på dette før, det skal ikke være mulig å se på vårt humør at det regner og er kaldt og vanskelig.

– Hva med en konkurranse? spør Martin. Og vi har en konkurranse.

 

Det regnet grundigere utover ettermiddagen og kvelden. Det plasket ned mens vi gikk og hadde vår konkurranse, som var en bokstavlek der det gjaldt om å si byer som starter på den bokstaven forrige by sluttet med. Fra Dubai til Istanbul til Larvik gikk leken i et tempo som holdt tritt med det vi gikk i, altså etterhvert ikke allverden, mens veden ble søkkvåt under vårt provisoriske plastdekke og vi ble søkkvåte under der igjen. Det store problemet var bokstaven ’y’, utenom York er det ikke lett å komme på byer med det navnet. Så når vi hadde sagt Bombay, Tampay og Nordby, oppstod unektelig en liten luke mellom oss, der den som tenkte gikk bakerst. Men så tok vi hverandre igjen og sa Yaoundé, Youngstown og Yokohama, og holdt det gående i fire samfulle timer. Opp og ned fjell og knauser, over gresstuster og steinlandskap, vedkubber i hodet, tunge, overlessede sekker. Så ville Martin ta kvelden.

– Har du noe imot det? spurte han.

Den var åpenbart for tung, sekken hans. Det var tidlig, det var ikke antydning til å begynne å mørkne, men Martin ville ta kvelden. Jeg forsøkte meg med at det kanskje kunne være lurt å gå lenger, komme litt i forkant, vi skulle jo helt til Ustaoset og toget derfra gikk søndag klokken 1951. Der måtte vi være med. Han svarte meg, det tok nok på med den sekken, det fikk være greit med en rast, vi kunne heller gå lenger i morgen. Her var det vel også fint nok. Det lå et vann her, og fra vannet rant en liten elv, og i elven lå det steiner. Jeg foreslo å gå litt nedover elven, det ville sikkert være fine rasteplasser nedover der også.

– Hva er så galt med denne? spurte Martin. Bortsett fra at det var for tidlig og ikke overmåte vakkert, var ingenting egentlig galt. Det regnet grundig, men det gjorde det overalt. Her ville det ikke utgjøre noen forskjell å gå lenger ned, kliss våte var vi uansett, og det samme var alt utstyret. Inkludert veden. Vi bestemte oss for å finne en teltplass. Vi la fra oss sekkene, og gikk for å finne en flekk der det var noenlunde flatt, og til en viss grad mykt, det fikk holde, så skulle vi alltids komme oss gjennom natten. Vi fant et sted, det var litt skjevt, men det var i hvert fall ikke særlig humpete, og det var gress der. Dessuten hellet det ørlite nedover, det er viktig i regnvær, det vet alle som er blitt liggende i en grop.

– Dette får være bra nok, sa Martin, og hentet sekken.

Det er guffent å sette opp telt i regnvær. Fingrene vil ikke være med, det er ork å ta dem ut av lommen, stive blir de straks i regnet, kalde jernstenger, spissfindig arbeid, nei, takke seg til å stille seg rett opp og ned og hutre. Det kjennes bedre. Men ingenting går lettere ved å utsettes, det er bare å hente frem teltstengene, tre dem gjennom duken, få dem gjennom, det går selvsagt ikke så fort som man skulle ønske, hullene er liksom litt mindre og vanskeligere å treffe i regnvær, dessuten er alt umulig, men blir man sint og irritert blir det vanskeligere. Man skal ta den tiden man trenger og sette teltet skikkelig opp. Vi må hente plugger, iskalde og våte de også, og sette dem ordentlig ned i jorden. Når alt er gjort, må vi gå over en gang til og kontrollere at alt sitter som det skal. Gjør det ikke det, må vi ordne det på ny, om nødvendig montere hele teltet om igjen. Og når det er aller minst fristende, når det regner, er det aller mest viktig. Hvis ikke alt er stramt og fint, vil det danne seg dammer i teltduken, og derfra vil det etterhvert lekke. Spesielt i vårt telt, som ikke er nytt. Regelen er at dårlig arbeid straffer seg, ingenting er verre enn å måtte stå opp og montere telt på ny, midt på natten. Det vet vi. Denne gangen var det bare noen få plugger som måtte justeres, strammet litt her og der, så var det greit. Teltet så bra ut.

– Jeg starter fyringen av bålet, sa Martin.

– Jeg gjør klar maten, sa jeg.

Vi kunne ikke ta hensyn til været, når det gjaldt bålet. Skulle vi ha gjort det, ville det være umulig med bål, og bål ville vi ha. Martin gjorde alt som stod i sin makt, kjælte og degget med veden, la den over bålet med tørr side ned og våt side opp. Den våte siden beskyttet mot regnet, den tørre siden stod mot ilden fra oppskåret trespon og medbrakt papir. Jeg pakket poteter og løk inn i folie. Det dryppet fra ermene mine, små dråper lå på skjærefjøla (av plast) jeg brukte, vannet rant fra folien, jeg skar opp nye biter og pakket dem inn, gjorde maten klar til grilling, uansett. Det er viktig å bestemme over regnet, innfinne seg med været, ikke la surt vær få noen innvirking på lykken. Rett og slett lykken. Greier man det, får man også gleden over å ha vunnet over noe, i solskinn får man alt gratis. Så brenner da også bålet, det går, naturligvis går det. Det knitrer og spraker og brenner. Vi rekker rutinemessig armene i været og jubler. Deretter gjør vi klar grillingen, fyrer opp engangsgrillen, fyller vin fra trelitersdunken, tar oss litt hjembakt brød til forrett, gjør oss klar for høydepunkt. Potetene og løken ligger klar i folien, hjembakt brød har vi med, ananas har vi med, meierismør, rømme, alt tenkelig tilbehør har vi med, og alt tenkelig tilbehør bruker vi. Det pøser ned og vi griller, jo visst er det mulig. Forresten var det ikke koteletter, men biff. Skikkelig skal det være.

Men rett skal være rett, regnet gav seg ikke og maten og vinen gav ikke fullt den frydefulle følelsen de i solskinn ville gjort. Vi var når sant skal sies en tanke mer innesluttede og mindre snakkesalige, enn vi vanligvis er når vi har tre liter vin til disposisjon. Ikke at vi kom med mishagsytringer og leverte utsagn som senket standarden på stemningen, vi gjorde bare ikke den muntre innsats som skal til for å løfte den. Vi satt der i regnet, i lyset fra bålet, og drakk kald rødvin fra en blå plastkopp. Det er ikke noe å lage et stort nummer av, vi klaget ikke, klager aldri, men det førte til at jeg fant det upassende å begynne å snakke om hun der, hun jeg hadde planlagt å snakke om i vinrusen. For det første var det ikke særlig til vinrus, for det andre var jeg dessuten såpass våt og kald og ille til mote, at det falt seg liksom ikke naturlig å begynne å snakke om henne nå, selv om hun var fabelaktig blid og bestandig fikk meg i godt humør. Til og med når hun ikke var til stede, fikk hun meg i godt humør. Nå også fikk hun meg i godt humør. Jeg var i utmerket humør, og tok en god slurk vin. Vin blandet med regnvann – smaker godt. ”Jeg snakker om henne i morgen,” tenkte jeg. Martin satt og stirret inn i bålet. Fuglene vet hva han tenkte på.

Uansett om det regner eller er klarvær, pleier våre bålseanser ende med at Martin samler all tilgjengelig ved og slenger det alt sammen på bålet på en gang. Det skjedde denne gangen også. Martin reiste seg opp, fant all veden vi hadde igjen, og kastet alt i hop på bålet, sammen med matrester og graps og annet som kanskje kunne brenne. Bålet flammet opp så godt det bare kunne i regnet, og så glødet det seg sakte ut, mens vi så på det. Når det sluttet å avgi varme, eller når det gav fra seg så lite varme, at regnværet fikk overtaket, gikk vi og la oss. Ryddet ingenting, alt lå strødd utover. Vi drakk ikke engang all vinen, drakk knapt. Tennene pusset vi i det lille fjellvannet vi lå ved. Bålet var nå så lite, at det nesten var aldeles mørkt. Vi måtte føle oss frem til vannet, bare noen meter fra teltet. Deilig, bedagelig, trøtte var vi, det skulle bli godt å sove, i lyden av trommeregnet mot teltduken. Det var bare ytterklærne som var ordentlig våte, innvendig var det rimelig tørt, og i innerteltet var det ikke mer enn fuktig. I soveposen ble det varmt. Jeg hadde militær disiplin, og oppbevarte mine våte klær innenfor posen til tørk. Iskaldt med en gang, men en frisk og sunn kropp fungerer godt som ovn, det ble snart varmt, noenlunde varmt, når glidelåsen var trukket så langt opp som overhodet mulig, og bare hodet lå utenfor soveposen, gikk det an å holde ut. Det var egentlig ganske koselig, regnet hamret og plasket i teltaket, vi var tre, fire timers marsj til nærmeste sivilserte bygning, og det gikk mot natt.

Jeg fikk ikke sove. Det hører med, jeg hadde ikke ventet noe annet, men jeg lå nå der og hørte på regnplaskingen og fikk ikke sove. Bakken var naturligvis hard, det var riktignok gress under der, men gress er når man kjenner etter, ikke særlig mykt. I tillegg hadde jeg ikke annet enn et tynt, gammeldags, forslitt liggeunderlag, og soveposen var også mye for gammel. Dette visste jeg også på forhånd, og kunne som ingenting leve med. Verre var det at jeg måtte tisse. Det er i sannhet en fordømt situasjon. Man ligger i den gode, varme soveposen, og må tisse. Det presser på i nedre del av mageregionen. Litt for stort trykk, der. Dette vil ikke gå over av seg selv, det vet man godt, det vil tvert i mot bare bli verre og verre, det vet man dessverre også godt. Nye mengder kroppslig avfallsvann vil komme til, og gjøre sitt for å øke trykket, det er nok av vin og kaffe som skal skilles ut. Og utenfor er regnet og elv og vann som sildrer, det er så ubeskrivelige mengder vann i verden, og noe av det presser på og vil ut. Det vil bare bli verre, ingenting er bedre enn å lette på trykket, bare la det gå, men det skal jo helst gjøres utenfor teltet, og der er så ubeskrivelig mye kaldere, våtere og ufyseligere enn her inne. Det skulle kanskje gå an å vente til i morgen, men det går selvfølgelig ikke an og det vet man så utmerket godt, det beste er å få det gjort, og så ligge og ha det godt etterpå. Det beste er å få det gjort. Få det overstått, gjøre det først som sist, det vil bare bli verre og verre, kom igjen nå, gå. Slik fornuft er lett å støtte opp under, når man sitter trygt og varmt hjemme i sofaen og tenker over det, når man ligger der i soveposen, er det ingenting som frister mer enn å utsette avgjørelsen i all evighet. Ut av soveposen går man bare ikke. Jeg ble liggende. Det var en passende tid å filosofere i. Kanskje kunne jeg komme meg frem til noen dype og varige tanker? Sjansene var små, det lo jeg av. Det var komisk. Jeg lo og jeg lo, og funderte på hvordan man var i godt humør til fjells, selv om regnet trommet i teltet og man lå i soveposen og måtte tisse.

– Det var voldsomt, dette regnet, sa Martin.

– Ja, sa jeg. – Jeg må på do.

Jeg hørte Martin le. Demonstrativt. Han måtte nok ikke på do. Jeg fortalte ham at den værmeldingen jeg hadde lest, det var fra gårsdagens avis som hadde meldt været for i dag, vi ante ikke hvordan været ville bli fremover.

– Hva så? sa Martin.

Nei, hva så? Vi kunne risikere at dette været ville holde seg hele helgen. Kulde, vind og regn, vi var slett ikke kledd for slikt, og hadde vel brutt noen fjellvettregler i forberedelsene. Jeg var absolutt bestemt at jeg ikke skulle være den som foreslo å snu, men hvis forslaget skulle komme, ville ikke jeg spille tøff og blånekte. Man skal ha respekt for fjellet. Jeg sa ingenting om dette.

– Det kan bli stygt vær, fremover, sa jeg bare.

– Og du må på do, sa Martin, og snudde seg over på siden.

Ja. Jeg måtte på do. Det var bokstavelig talt det mest påtrengende problem der og da. Jeg lå og ventet på et lite opphold, en liten pause i plaskene, et lite smutthull å tisse i, men det regnet bare desto mer dundrende, i tillegg til at den alltid ulende vinden filleristet teltet, slik at i hvert fall jeg tenkte at om et øyeblikk har vi ikke teltet over oss mer. Man går bare ikke ut i slikt vær. ”Tenk hvis hun hadde ligget ved siden av her,” tenkte jeg, ”det var henne og ikke Martin som lå der.” Det er pussig så tanker kan ha avstand til virkeligheten. Virkeligheten var at jeg lå der, Martin lå ved siden av og sov, og jeg lå våken og måtte tisse. Mer og mer, det er på en måte behagelig å holde seg litt, men alt innenfor visse grenser, og nå var disse grensene tøyd så langt det lot seg gjøre. Nå var det alvor. Nå gikk det ikke an å utsette det lenger.

– Haha, lo Martin, i søvne, da han merket at jeg beveget meg.

Huff, så kaldt det var, å være ute av soveposen. Å være inne i soveposen var også kaldt, men å være utenfor var verre. Jeg slengte på meg en t-skjorte, jeg slengte på meg en treningsjakke. Huff, så kaldt det var, jeg tok på treningsbukse, huff, så trangt det var å manøvrere. Velvel. Jeg var kledd, mer eller mindre kledd. Nå skulle jeg ut. Det var to glidelåser om å gjøre. Først én i innerteltet, og så én i ytterteltet. Det var bare å trekke dem ned, først den ene, så den andre. Gå ut. Det var bare å gjøre det. Jeg stirret på denne glidelåsen, den første. Martin sov, han sov ganske sikkert. Jeg la planer, jeg la planer for å gå ut og tisse mest mulig effektivt. Alt måtte være klart på forhånd, skulle jeg knytte skoene eller skulle jeg ikke. Selvsagt ikke. Jeg skulle bare trekke ned glidelåsen i innerteltet, ta på meg skoene, og så var det ytterteltet og ut og alt sammen så fort som overhodet mulig. Klar ferdig: gå. Jeg trakk ned glidelåsen, jøye meg så kald luften i forteltet var, og der var det en alvorlig søledam skoene mine sto i. Og hver gang jeg kom borti teltduken, drysset vanndråpene ned over meg. Det var trangt, og jeg er ikke laget for slik tranghet. Jeg tok på meg skoene, de var på, så åpnet jeg glidelåsen til ytterteltet, jeg var ute, jeg var ute! Nå kunne jeg tisse. Jeg gikk noen skritt, tissing, det blåste i sikksakk, men jeg var konge i verden. Jeg stod og tisset på toppen av Finse, i øspøs regnvær, og langt fra henne jeg elsket, nå var jeg overbevist om at jeg elsket henne, og aldri hadde jeg vært i bedre humør. Jeg stod litt der ute, etter at jeg hadde tisset ferdig også. For å markere min kongelighet. Tissefanten ute. Så gikk jeg inn igjen. Glidelås igjen, den ytre, i teltet, skoene av, i dammen med dem, kropp og bein og det hele inn i innerteltet, glidelås igjen, klærne av og oppi soveposen og pakke den så tett det er mulig å gjøre det og sovne så lykkelig det er mulig å sovne.

 

Neste dag våknet vi til strålende sol. Jeg skriver setningen en gang til, for slike mirakler skal man ikke bare skumme over i forbifarten. Neste dag våknet vi til strålende sol. Vi lukket opp øynene, og det var hvitt lys i teltet og skinn i teltduken. Naturligvis hadde vi våknet flere ganger i løpet av natten, man sover sjelden natten i strekk når man ligger i telt, men til slutt våknet vi altså og dagen måtte være i gang. Så lå vi litt og kikket i taket, før vi åpnet glidelåsen på hver vår side, først i innerteltet, og så den ytre, og der så vi like opp i det lyseblå. Vi hadde våknet til strålende sol. Vi strakte våre bare overkropper ut på hver vår side, fortsatt halvt liggende i soveposen, som en snegle, eller hva slags dyr vi skal sammenligne oss med, der lå vi og speidet etter skyer, mens solen skinte over Hardangervidden, gress, stein, vann og mose. Det var ubeskrivelig, men vi var der. Det er vanskelig å forestille seg en bedre måte å våkne på.

Vi latet begge som om vi var vel vant med slik lykke, og snakket om andre ting. De søkkvåte klærne fra i går hang vi til tørk på teltsnorene, og det som ikke fikk plass der, slengte vi over noen steiner og der det tilfeldigvis landet. Det verste rotet og søppelet fra i går fikk vi orden på, det la vi i plastposer og der det hørte hjemme. Frokost hentet vi fra sekkene våre, tørt brød med gammel baconost, salami annenhver skive, ingen hotellfrokost kan konkurrere med dette, putrende kokekaffe på kjelen, frisk fjelluft og t-skjorte, og hele dagen foran seg, du verden, vi måtte virkelig streve for å late som om vi var vel vant med slik lykke. Vi spiste vel en fem, seks – tolv tusen skiver hver, før vi pusset tennene i nærmeste elv, pakket sammen tøyet og teltet, en lek, og så kunne vi endelig ta sekkene på ryggen og gå, løpe, hoppe, sprette, du store min tid for en dag! Det kunne bare ikke gå fort nok. Sekkene var også lettere, ikke lenger ved, ikke lenger regntung, det største måltidet spist, sekken føltes så lett at man ville hoppe av dette alene. Man ønsket det skulle være mange elver, skrenter og stup, det flate landskap kunne ikke være nok.

– Vi må gå i jevnt tempo, sa Martin, og sprang.

Jeg etter, oioioi, som jeg forfulgte ham. Det gikk opp og ned, hit og dit, rykk og napp, vi løp oppover skrentene for å riste den andre av oss eller ikke bli ristet av selv, vi løp nedover også, vi løp der det var mulig, og mulig var det visst overalt. Rett som det var hadde vi en liten samtale, en liten finte, før den ene var av gårde på ny. Vi var begge spreke og ville begge være sprekest. Naturen fikk seg en liten pause, den var så rikelig at vi kunne la den være. Vi trengte ikke suge inn inntrykkene, trengte ikke få med oss alle detaljene, de storslåtte synene, flotte fjell, vann og gress og stein med mose og jord, det var overalt, solid og sterkt, det hadde vist sine krefter om natten, nå viste det sin skjønnhet. Jeg sa dette til Martin i en alvorlig tone, og han ristet på hodet og satte opp farten. Vi gikk som var det bare nedoverbakke. Vi hoppet der det var mulig. Og dette var visst også mulig overalt. Vi kom til en elv, vi hoppet frem og tilbake fra side til side, på steiner og grunner, store hopp og små hopp, bare for å bevise at det ikke var elven men vi, som bestemte hvor vi skulle befinne oss. Men der tok vi visst feil, for til sist var det nok elven som bestemte likevel. Plutselig var Martin på høyre side og jeg på venstre, mens elven var blitt bred og dyp og stri og uten steiner å hoppe på. Det var ikke snakk om å snu, aldri snakk om å snu, vi fosset nedover sammen med elven. Skulle holde følge med vanndråpene, hehe. Den delte seg lite grann, elven, noe som gjorde at Martin kom enda mer til høyre og jeg enda mer til venstre, vi mistet hverandre av syne, men det førte bare til at vi måtte gå enda fortere for å komme først ned uansett om akkurat vår vei var bittelitt lenger. Det var en nydelig, nydelig elv, og så herlig å løpe ved siden av nedover, jeg hoppet over frem og tilbake der det var mulig langs etter min lille elvearm, hoppet fra stein til stein i elven, med sekk og fjellsko, og der selve elven munnet ut, hadde naturen produsert et fiks ferdig reklameinnnslag. Det var så vakkert at man skulle trodd det var en spøk, i det minste et filmtriks. Enda et øyeblikk man kunne leve om og om igjen for resten av livet, eller trykke på pauseknappen i. Bare stoppe opp.

Det var et lite vann, et praktfullt vann, en liten kulp, kanskje rundt tretti meter i diameter, hva husker jeg? Størrelsen var vidunderlig, vannet var så friskt og klart og rent, og omgivelsene speilet seg i det, knauser og stein på ny. Både min og Martins elvearm rant ned i dette vannet, og det var også enda en elv som rant ned i det, samt en elv som rant bort. Det var slikt overskudd av vann og liv, klukket og sang og rant, kjølig og fristende, gresset var grønt og stein og fjell. På himmelen, solen, den hang der og strålte og gav selvsagt, selvfølgelig alt sammen sitt rette lys. Det sildret, sydet og bruste, her var valget snevert, det var av med klærne og uti vannet. I slike situasjoner konsulterer man ikke gradestokken. Man har heldigvis glemt den. Fremtidig sykdom og mulige forkjølelser er latterlig fjernt, den som tenker slikt – takk og farvel. Her skal man i det hele tatt ikke tenke, instinktet er nok. Det er den ene foten uti, så den andre, det er selvfølgelig altfor kaldt, men disse kroppens signaler skal viljen bare overvinne. Det er bare å legge seg ned og se til himmelen, man flyter! Det var ikke verre, det var neimen ikke verre enn dette. Det var bare å legge seg ned, så flyter man. Man er innpakket, i iskaldt, friskt fjellvann. Man kan sprelle med bena, man kan svømme på rygg og på mave, man kan dukke hodet under og man kan plaske i vei. Man er konge i verden og fri til alt. Jeg svømmer rundt, kroppen sier det er kaldt, men det er greit, det var ikke så ille som ventet. Egentlig var det ganske behagelig, sier kroppen, og det overrasket meg ikke det minste. Jeg har badet før og vet hvordan det føles, men dette vannet var eksepsjonelt, selv i fjellnorske forhold. Og når man kommer på land, er man det friskeste, sunneste menneske i verden. Håndkle har man ikke, men hva i himmelens navn skal man vel med håndkle? Solen gjør jobben, og en sjokoladebit gir også det innvendige av kroppen sitt fortjente velvære. Og vannet jeg drikker, er fra elvearmen min. Vannet drar meg ganske enkelt uti igjen. En reprise på nytelsen. Velter meg bare uti, ferdig dukket på forhånd, konge i verden, fri til alt, det er bare å la tankene og velværet strømme, og prise seg lykkelig over at hukommelsen er i stand til å huske dette her. Det er mulig å ha det så bra det går an.

– Du har badet, sier Martin. Han hadde sittet på andre siden, men til slutt måttet ta turen rundt til meg likevel. Det var min side som hadde det flotteste svaberget. I tillegg hadde jeg kjeksen og mesteparten av sjokoladen, det var ingen sak for meg å være tålmodig og vente.

– Ja, sier jeg, – det er friskt. Alt man sier, blir annerledes når man sier det til Martin. – Det var en skikkelig fin rasteplass vi fant.

– Dette er ikke noen rasteplass, svarer han. – Men vi kan godt ta en liten stopp, sier han.

Og det har han helt rett i.

 

En reinsdyrjeger kommer gående. Vi ser ham på lang avstand. Han kommer gående på vår side av vannet. Det er nødt til å ende med et møte. Nå er han her.

– God dag

– God dag

– Ja.

– Det er skikkelig fint her i dag. Fint vann.

– Ja. Har dere sett noen reinsdyr?

– Reinsdyr? Nei.

– Ikke? Hvor kommer dere fra?

Vi peker og forklarer. Det er slik en morsom situasjon. Martin og jeg, og en reinsdyrjeger. Vi forklarer ham hvor vi har vært, og han forklarer oss noen enkle prinsipper om reinsdyrjakt. Blant annet setter de pris på at turgåere er kledd i fargesterke klær, slik at de synes godt og ikke kan forveksles med reinsdyr, eller stein og gress i nærheten av reinsdyr. Bare for å være på den sikre siden. Han gir inntrykk av at det er fort gjort å bli skutt, i det minste at uhell kan oppstå, hvis man ikke tar sine forholdsregler. Martin er kledd fargesterkt nok, men jeg har på meg en ganske slitt, lys lilla, falmet genser, som er helt på grensen av hva reinsdyrjegere kan like. På lang avstand er det ikke godt å si om jeg er et menneske, en stein eller et reinsdyr. – Vanligvis skjer det ikke uhell, avslutter reinsdyrjegeren.

– Ha det bra, sier vi. – God jakt.

Og reinsdyrjegeren forlater stien, og går rundt vannet på andre siden. Steder vi ikke har vært. Martin forteller om den gangen han hadde sett en hel flokk reinsdyr springe av gårde, han hadde nettopp kommet over en åskam og så stod de gjemt på andre siden. Jeg sier at jeg aldri har sett reinsdyr eller elg, vilt. Så pakker vi sekken og går.

 

Det brer seg utover, fjell og vidde, hele tiden er nye syn. Man står på en høyde og ser utover, man går ned, og det samme syn ser annerledes ut, det er hele tiden noe nytt. Det er så rikt. Man går, man kan gå. På venstre siden har vi nå en fjellvegg. Hvor kom den fra? Rett til værs går den, majestetisk og mektig. Den skal følge oss hundrevis av meter. Så byttes den ut mot ny lang utsikt, til Hallingskarvet, enda en gang dukker det opp helt der over på andre siden av jernbanen og lenger. På høyre side har vi endeløs utsikt av fjelltopper, vann og norsk, norsk landskap. Vi må nå gå opp på en ny høyde, det går oppoverbakke. Martin haler fra, han er seig i oppoverbakkene. Jeg tenker at jeg trenger lunch, det er det som er årsaken til at jeg ikke klarer å holde følge, litt mat og jeg er på gang igjen. Martin ser ikke ut til å trenge mat, han er som en fjellgeit og øker selvfølgelig tempoet når jeg blir hengende etter. Jeg sliter i oppoverbakkene. Det samme gjør for så vidt vegetasjonen, den sliter i høyden, og nå går det oppover, fra de drøye tusen meter vi allerede er på. Gresset gir seg, mose finnes det mindre av, etter hvert forsvinner også den. Her er steinørken. Områder vant med å ligge under noen tonn med snø og is, ligger nå bart, goldt og øde. Uheldigvis eller snakker om flaks, det er etter som man ser det, vi befinner oss i dette området samtidig som det er tid for lunch. Klokke har vi ikke, men utpå dagen må det være, og sultne er vi, i hvert fall jeg.

– Vi må snart spise lunch, roper jeg.

– Vi går litt til, sier Martin.

Og vi går litt til. En gedigen steinrøys ligger der plutselig, steinur, vi har nok havnet litt utenfor stien, vi må passere denne uren, stein strødd som sukkerkorn. Den er mektig naturen, selv når den ligger der og hviler. Vi langer ut, over uren, fra stein til stein, jeg tar større sjanser og tar ham igjen, han er forsiktig og må la meg gå forbi, han klarer ikke å opprettholde farten. Jeg snarere øker på, lynende fort, føles det, fra stein til stein, jeg har gjort det før og vet hvilke steiner man skal sikte etter, de aller største. Og hvis noen steiner er løse, klarer man det, man er ung og sprek, det er vanskeligheter vi lever av, er det ikke mulig å gå enda litt fortere? Jeg går så fort jeg bare kan, småløper, Martin som er redd for feller og for å falle og for å vrenge foten, kommer bak, langt bak, lenger og lenger bak, det nytter ikke å konkurrere med ham her, han er ingen konkurrent. Det liker jeg og øker tempoet enda bittelitt til.

– Det kommer til å ende med en ulykke en dag, sier Martin.

– Der er det et vann, sier jeg. – Der kan vi spise.

Og det kan vi. I dette nakne steinlandskap finner vi et vann vi kan spise ved. Det er en pytt av et vann, det ligger der i en grop mellom stein og grus, og har ingen elv, bekk eller tegn til liv, det er ingen sirkulasjon, det ligger bare der, blankt og øde. Og rundt er ikke noe gress, ikke noe mose, ingen insekter, det er bare litt lav på steinene og oss. Her skal vi spise.

– Du tar deg av maten denne gang, sier Martin. Og det gjør jeg. Det er rømmegrøt. Jeg setter kokeapparatet på den flateste steinen jeg kan finne, det var ikke vanskelig, og tenner opp. Det velkjente sus, den velkjente rødspritlukt, det velkjente orkester fra ”nå skal vi spise”. Vann har vi fra den golde pytt like ved, det er sunt og godt vann, vi forsyner oss trygt, selv om det ikke er stort og rennende. I dette øde, høye vann, vil det neppe komme noe urent. Jeg smaker på det for sikkerthets- og for moroskyld, joda, det er fjellvann i originalinnpakning. Man kan bare sløse med det. Rømme og rømmegrøt ligger i sekken, det er allerede funnet frem, meierismør, sukker og kanel ligger også klart. Alt er klart. Det er bare å ta en titt på himmelen, på vannet og på steinene, for å konstaterte at også livløst landskap kan være vakkert. De er stillferdige og mektige, steinene. Dette blir storlunch, helt som den skal være på norske høyfjellet.

Martin vil tenne bål. Han har funnet noen markeringskvister fra vinteren. Jeg ser på ham, han er bålbesatt. Han blir som et barn, før det tennes snakker han alltid om hvor unødvendig det er med bål, hvor viktig det er å rasjonere på brenselet og at vi egentlig ikke trenger noe særlig med ved, men det ender alltid med at han fortapes helt og brenner altihop på en gang, før han gir seg ut for å lete etter mer og jager meg med seg. Han har selv sagt at hans store mål i livet, den intelligente sivilingeniør som også har kunnskaper i gresk, latin, filosofi og historie, at hans drøm ville være å få ansvar for å passe på et bål, gjerne ved siden av en elv, der han i tillegg hadde som oppgave å lage demning og nye elveløp. Det er dyp filosofi over dette. Nå har han tent opp bålet. Ingen legger de tre små plankestubber mer forseggjort enn han, en pyramide over gresstustene, papirbitene eller pappen han har brukt for antenning. Han snakker om branntrekanten, brennstoff, varme og oksygen, der han er svært opptatt av oksygenet. Pyramiden er ikke tett, det er åpning på alle sider for at oksygenet skal nå inn til de små, slitne flammene. Ligger ved siden av og puster på det. Han er borte i bålet nå. Flytter en pappbit for å la flammetungene slikke trestubbene bedre, det er et lite puslebål, men det flammer opp. De tre plankestubbene brenner nå, og han kan legge på flere, det gjør han. Det ser merkelig ut med dette bålet, det er midt på dagen, lyst og fint, ikke for kaldt, og ikke skal vi lage mat på det, det er et rent overskuddsbål. Det brenner bare et lite bål i steinørkenen. Og Martin ligger ved siden av og stirrer inn i det. Og jeg ligger lenger unna, ved den flateste steinen jeg fant, og venter på at rømmegrøten skal koke. ”Når jeg kommer hjem, ber jeg henne på rømmegrøt,” tenker jeg. ”Kanskje jeg kan si jeg skal hjelpe henne med noe syntaks, eller et eller annet. Bare få henne med og så stole på rømmegrøten. Det er fenomenalt godt.” Der koker det, bobler og popler, jeg har i rømmen, rører rundt, kjenner lukten, det er helt stille, bortsett fra suset i kokeapparatet og putringen fra grøten. Lyden av skjeen som skraper bunnen, der jeg rører. Vi har ingen klokke, men nå har det gått syv minutter, grøten er ferdig, kom og spis. Jeg tar av hele grytekaret, legger lokket over kokeapparatet, flammen slokker, det er branntrekanten, manglende oksygen, jeg tar med maten bort til Martin og bålet. Det gjøres enkelt, jeg heller en god slump grøt rett fra karet over i skålen til Martin, og en enda bedre slump til meg, forsyner meg enkelt og rikelig. Rikelig med sukker og kanel også, og meierismør, selv om jeg som vanlig etterpå husker at det ikke er nødvendig med meierismør i rømmegrøt. Snuse litt. Og så er det skjeen nedi, fiske opp en liten munnfull, holde den i den kalde fjelluften, kjøle den ned, og inn i munnen, varmt, rømmesurt og mykt. Det er så godt at det svimler. Og Martin ser inn i bålet, og jeg tenker at får jeg bare i henne noe rømmegrøt, vil hun smelte totalt.

Martin er som vanlig ferdig med spisingen en stund før meg, han spiser ganske slapt. Jeg skal spise rubb og stubb. Alt i hop. Da min første, fyldige porsjon er spist, forsyner jeg med resten, det som er blitt liggende igjen i gryta. Kald grøt, forbausende kald grøt, stiv og tykk og etter hvert seig grøt, hadde det ikke vært for sukkeret og kanelet, som knaser som før, hadde den vært bortimot uspiselig. Den er bortimot uspiselig nå også, det er utrolig hvor kald den er blitt, jeg må si det til Martin, snakke litt om det. Jeg må fortelle ham at det bare er kald rømmegrøt og kald kaffe, som virkelig fortjener betegnelsen ’kald’ når det gjelder mat. Den er kald som fjelluften, seig og svulmende. Merkelig og naturlig. Til slutt blir den så stiv og tykk og mildt kvalmende, at ikke engang jeg kan spise den. Det skjer alltid. Og da er det tid for kaffe. Den golde pytt gjør tjenesten, der er nok å ta av, vi fyller kjelen derfra. Jeg ordner til, kokeapparatets orkester, kaffe og vann på slump, nok av begge deler, nøyaktige fem, seks minutter, cirka, og kaffen er ferdig, joda, noe grut får man alltids i munnen, men det er fort gjort å spytte ut igjen. Kaffen er god og varm og tankevekkende. Vi er borte ved det lille bålet som knitrer, vi snakker ikke så mye, der har vi drukket opp kaffen. Den siste koppen jeg forsøkte å fylle til meg selv, var stort sett grut. Vi vasker og skyller kopper og kar, kanskje var det dumt å bruke det livløse vannet til å skylle i, hvis det er så tomt som det ser ut, kan det ta lang tid før kaffegruten og rømmerestene nedbrytes, nåvel, naturen finner nok en løsning. Vi tar sekkene på oss og går. Igjen.

 

Først nå merker vi klokken. Tiden. Det er ettermiddag, og i morgen ettermiddag skal vi være ved Ustaoset. Det er lange vidder igjen. Vi går, vi må gå.  Vi ser på kartet, det er skrekkelig lite som vi har gått hittil, en liten prikk, en avstand vanskelig å få øye på, langt over halvparten gjenstår, vi har knapt gått så det synes. Utrolig. Vi må ta igjen. Det rykkvise tempo og de mange, lange pauser har ikke slukt kilometre, vi er ennå ikke kommet til Krækkja, og selv om vi skulle klare å komme oss til Krækkja, har vi en lang søndagstur foran oss. Hvordan kan det ha skjedd? Vi har da holdt godt tempo, når vi først har vært i gang? Bortsett fra i går, da sekkene vitterlig var for tunge. Da kan vi ikke ha gått fort, selv om det føltes slik. Vi snakker om dette, kommer med våre teorier, og går på. Men Krækkja lar vente og vente på seg, den kommer ikke, ligger ikke bak svingene, over haugene. Det skal ligge ved enden av et vann, Krækkjavannet, men dette vannet kommer ikke. Og når det kommer, varer det evig. Vi går jevnt nå, kappgår ikke så tydelig, tar ingen pauser, ingen rykk, går bare tungt og raskt. Bort fra steinørkenen, nedover til gressletter og myrlandskap, små bekker vi må hoppe eller småvade over. Skoene er solide fjellsko, de tåler vann, og skulle de ikke gjøre det, tåler vi det. Noen ganger trår vi under, vannet slår over skaftet, da skvulper det litt når vi går. Men vi bremser ikke.

Et annet par, søsken- eller venninnepar er også ute, den ene sitter med skoen av og sokken av på ene foten.

– Hva er det?

– Nei, har bare litt vondt i foten. Er det langt til Krækkja?

De har ikke kart. Vi viser på kartet, det er enda et stykke igjen. Vi sier at vi ikke bare skal til Krækkja, vi skal også videre. Vi skal rekke tog på Ustaoset i morgen klokken ti på åtte.

– Oi, sa de bare, men de visste nok ikke hva det innebar. De hadde ikke kart. De visste ikke hvor langt det var til Ustaoset. De stolte blindt på turistforeningens oppmerkninger og hytter. Og nå satt de der med vondt i foten.

– Er dere sikre på at det går bra?

– Ja. Skal bare hvile litt.

Det skulle de få lov til. Vi måtte gå. Og nå var det jeg som gikk, jeg som gikk hardest, jeg vinner. Martin blir hengende igjen. Jeg kommer til enden av vannet, jeg går videre, over en liten bakketopp, og der er hytta som den skal være. Stor og innbydende. Myke senger, varmt vann, kanskje, kjøkken, god plass, stoler og bord, lunt og altfor godt, vi har telt og fristes ikke. Jeg går forbi hytten, jeg tar til venstre, jeg gir på opp en bakke, bort. Martin kommer bak, femti meter bak, når han kommer til hytten, er jeg på vei oppover bakken. Jeg vet hvor demotiverende det er, komme til målet, men så var det ikke målet allikevel, ikke engang en pause, det er bare å fortsette. Hvor demotiverende dette er når man er sliten, man er ikke fremme, man må gå, det er mer igjen. Endatil en bakke. Lang, lang og bratt. Den er jeg i ferd med å gå, og den er ikke så veldig bratt, den er lang og slak, svak helning oppover, sti i midten, grønt gress på begge sider, liten, stor haug på viddefjellet. Der går jeg, kreftene buldrer i kroppen, bakken tar ikke slutt, det er en lang, seig bakke, tungt å gå, vi har gått hele dagen, det verker litt i skuldrene, det sliter litt i beina, men jeg går fortsatt, går bare på. Lange, jevne skritt, bakken forseres, det er klyv, og over bakkekammen er solen i ferd med å gå ned, naturen serverer meg sitt kveldslys, og jeg er i den. Det er meget vakkert, jeg har krefter igjen, jeg kan gå. Og når toppen endelig nærmer seg, går jeg raskere, lengre og raskere skritt, høyre og venstre fot, slenger dem frem, den ene foten, så den andre, jeg blir sterkere, det verker ikke, jeg er myk og fin, og så er jeg der, så er jeg på toppen. Den lange bakken er tatt, det er overstått og var ingenting. Jeg går enda litt til, der er det en liten vannpytt, udrikkelig lite, men ved siden av er høyt, gult gress, og i det legger jeg meg ned og venter. Sekken ved siden av. Der er rikelig med sjokolade og drikkevann. Kort vei, dit.

Det er en herlig følelse. Jeg er i kortbukse, ligger i gresset med knærne opp og hendene under hodet. Endelig har jeg tatt ham i en oppoverbakke, ærlig kamp. Der kommer han, sakte skritt, er sliten. Han er langt borte i synsranden, han skal gå en stund og vise hva form han er i, jeg kjenner situasjonen, det har vært meg mange ganger. Nå ligger jeg og venter, slitet han gjennomgår, har jeg overstått for lenge siden, jeg har vært gjennom det, jeg kan slappe av og se på ham, eller se hvor jeg vil, noe jeg selvfølgelig gjør. Han kommer seg opp bakken, seigt og jevnt, og bort til meg, til hvilestedet. Der stiller han seg opp. Jeg kjenner meg godt igjen, det har så mange ganger vært meg.

– Skal vi raste nedi dalen der? foreslår jeg. Jeg nevner ikke med et ord konkurransen jeg har vunnet. Martin setter seg ned han også, tar av seg sekken og setter seg ned. Sier det er for tidlig å raste nedi dalen. Vi må minst komme oss bort til veien, riksvei 7, den ligger langt der fremme. I hvert fall en time å gå. Og når vi kommer til den må vi følge den et stykke før vi krysser den, og når vi har krysset den må vi selvfølgelig gå et stykke til, for å telte ved siden av en bilvei, det gjør vi ikke. Han viser på kartet hvordan det ligger an, det ser ikke bra ut. Først og fremst med tanke på morgendagen, det blir en kjempetur uansett. Men også med tanke på teltplassen, går vi forbi dalen der nede, kommer vi riktignok til riksvei 7 etter en stund, men det er faktisk et lite stykke før vi kan krysse, og deretter må vi komme oss bort, få den vemmelige veien ut av syne, og helst komme til en vannkilde. Helst komme til en vannkilde, ja. Det er ingenting slikt merket av på andre siden av veien. Skal vi måtte raste uten tilgang på rennende, ferskt vann?

– Det må vi kanskje. Ellers blir det forferdelig i morgen.

Det er ikke slik det skal være. De to første dagene skal man gå altfor langt og altfor fort i forhold til beregnet, siste dagen skal bare være å trippe i mål. På stasjonen skal man tumle rundt og vente på toget og ha all verdens tid. Vi må gå like langt siste dag, som de to første til sammen. Utsiktene våre er til et kappløp med toget, hvem kommer først til stasjonen? Toget eller vi? Det er det samme for toget, det kommer til stasjonen, stopper og går videre, uansett. Vi er nødt til å være der, nødt til å vinne dette kappløpet, nødt til å rekke det fordømte toget. Bare løpe med sekken dinglende på ryggen og glemme klokken, har ikke tid til å se på den, bare få stasjonen i syne og se om det er folk der og om toget har gått, og hvis ikke ta ut de siste krefter og komme oss til perrongen, der vi utslitt ramler over ende, lykkelig lettet over at vi greide det, hvis vi greide det. Hver gang det skjer, lover man seg selv at dette får være absolutt siste gang, heretter skal det være romslige marginer og god tid, aldri mer ute i siste liten. Forrige gang jeg lovet meg selv dette, løy jeg altså. Vi ville få dårlig tid. Og hva vi kunne ta inn ved å drøye kvelden, var for ingenting å regne, solen var allerede nede bak de høyeste fjellene, snart ville det mørkne og bli mørkt. I mørke kunne vi ikke gå, det er meningsløst og bare for dem som er i alvorlig trøbbel eller i millitæret, altså alvorlig trøbbel. Kveldene skal holdes hellig, de skal bli minner for livet, ikke bare teltet opp og i soveposen. Det er tull å presse på, og gå seg utslitt. Dette tenker jeg, der jeg går fra Martin i nedoverbakken. Jeg går alltid fra ham i nedoverbakker, men lettere nå, fordi han er sliten og ikke tar opp kampen. Og derfor kan jeg småløpe nedover. Det er kreftenes og seierens logikk. Kreftene svulmer når man føler man har dem, og i nedoverbakke går det uansett av seg selv. Det er forresten et flott utsyn å gå nedover, bortsett fra bilveien vi skimter i det fjerne, er det en fin liten slettedal som ligger der nede i kveldssolen. Det er en rimelig stor gresslette med kampesteiner spredt rundt omkring, små hauger og noen lyngtuster her og der, litt bærlyng og litt røstlyng, vil jeg tro. Rødt og grønt og gult gress. På høyre siden er det et stort vann, litt for stort til å være ordentlig sjarmerende. Det kruser seg i det og er til og med litt bølgeskvulp inn mot land. Et lite vann som forsøker så smått å være innsjø. Der nede står jeg og venter.

– Vi kommer oss aldri bort til veien i dag, sier jeg til Martin. – Vi skal spise middag og slå opp telt også, det er godt å få litt kveld. Vi får heller gå ekstra i morgen.

Martin var enig. Det var ikke noe å gjøre ved, vi fikk raste her og la det stå til. Vi fant et sted å slå opp teltet, passe mykt, noenlunde jevnt, og ingen grop. Det var kaldt, vi frøs. Vi tok på oss tørr, usvett undertrøye, og ekstra genser, frøs likevel. Luften var for kald, vi fikk ikke noe varme i oss. Det gikk stivt og mekanisk med alt vi gjorde, teltstenger, plugger og snorer, bare få det opp og noenlunde på plass, slik som i går, det så bra nok ut. Jeg prøvde å bevege meg og vifte med armene, satt ikke i ro, gikk rundt omkring, det var for kaldt likevel. Merkelig. Til middag skulle vi ha gryterett, Martin satt på en stein. Jeg fisket frem grytteretten, kjøttdeig og en øl. Vi hadde med hver vår halvliterboks øl, det vi hadde lyst på, hadde vi med, nå ville jeg ha min. Lite grann øl, før vinen, en styrepils til matlagingen. Dessuten føltes det tåpelig å bære den, uten å drikke den. Det føltes tåpelig å drikke den også, iskaldt. Her er ikke noe ved, ikke noe bål å varme seg på, det er bare kroppstemperaturen jeg gjør mitt beste for å nedkjøle, med en iskald øl. Martin vil ikke ha øl, han vil ha vin, vi har skammelig mye vin igjen. Gryteretten putrer og lager seg ferdig. Jeg satt der med ølen min, det sprudlet verken av den eller av oss. Da middagen var ferdig, spiste vi den. Jeg sa som vanlig at det smakte uventet bra, at det var en god idé med gryterett, at det fungerte godt med stekte poteter ved siden av, dette var bra mat jeg ville ha mer av. Jeg forsynte meg rikelig og spiste godt, men det var ingen fest. Det var kommet frost i oss, som vi sier i Rogaland. Martin spiste også en liten skvett, drakk den lille plastkoppen rødvin, så ville han bare gå og legge seg. Håpe på imorgen. Jeg hadde fortsatt ikke fullført ølen. Tenkte jeg fikk drikke den opp, og sa det til ham. – Jeg sitter oppe litt til, sa jeg. Javel. Han hentet frem tannkosten, og gikk ned mot det litt for store vannet, for å pusse tennene der. Så kommer han tilbake, går inn i teltet, og legger seg. Jeg igjen utenfor, i kvelden og kulden, mellom Krækkja og riksvei 7, der sitter jeg alene med min øl og meg selv, og gjør ingen verdens ting.

Det er fortsatt godt med øl igjen i boksen, kaldt og dovent, jeg klarer ikke å drikke mandig. Det er små slurker, nærmest nipping, hadde noen sett det, ville jeg blitt ertet. Kaffe- og cognacvarme er det ingenting av, det er snarere motsatt effekt, for hver slurk, strømmer kulden gjennom kroppen, armer og ben, fingre og tær, hver lille slurk. Men det er for dumt å helle ut, og det er på sitt vis koselig å sitte der. Man har alltid så god tid, når man har god tid på fjellet. I morgen er dårlig tid, men nå, nå gjenstår bare å legge seg, og samme når jeg legger meg, vil jeg få en lang natts søvn til i morgen. Jeg kan bare sitte, kanskje finner jeg frem til noen tanker verd å huske? Eller kanskje finner jeg frem til at jeg må på do igjen? Skikkelige greier. Det var utgjort, det er kaldt allerede, og varmere vil det ikke bli, innbiller jeg meg, av å drive med ordentlige doøvelser her ute. Men det er lettere å stålsette seg nå, enn det var i går, da jeg lå i gode, varme soveposen og skulle ut i regnet. Nå er jeg allerede ute. Jeg finner toalettpapir i sekken, det har vi med, og så gir jeg meg ut på let etter en passende stein å gjøre det ved. Godt mot. På høyfjellet er det viktig å være snill med kroppen sin, den skal ha det godt, den er vårt arbeidsredskap. Noen kortsiktige ubehageligheter skal ikke forhindre at man gjør hva man skal, de daglige rutiner er like viktige og viktigere på fjellet, som i gode varme stuen hjemme. Én gang på do hver dag, så holder magen seg god og lett og fin. Og det samme gjelder hele deg. Dette går jeg og tenker på, mens jeg leter en passende stein å gjøre det ved. Ved hver stein jeg kommer til, er det en bedre stein lenger borte. Til slutt finner jeg meg en stein, der jeg kan sette meg til noenlunde. Og få det ned i en grop. Jeg ordner meg til, tar den tiden det trenger, kaldt og fælt, ingen nytelse, men så er det godt. Man er tom og god og lett i magen, nå kan kvelden og morgendagen komme. Jeg dekker til gropen med en stein. Det ligger ikke noe unødig avfall og binder varme i min kropp lenger, det er bare jeg, sunne, friske jeg. Solen er nå helt nede, men det er fortsatt lyst, skumring. Jeg finner en stein å sette meg på, den kjennes bedre enn den forrige, fullfører ølen. Tar meg en kopp vin også, som premie. Det er fredfullt og flott her. Flott landskap. Over på andre siden av vannet, er noe lys, kanskje er det et hus. Det er ødeleggende. Bilene som passerer over riksvei 7, langt borte, er også ødeleggende. Jeg er ikke så ute i den ville natur, som jeg skulle ønske. I Hardangervidda skulle man kunne være i fred, men sivilisasjon og bedagelighet trenger seg inn her også. På himmelen er stjernene, og jeg tenker som vanlig at disse stjernene ser hun der nye også. Litt hverdagspoesi, der på steinene. Det var en herlig, avslappende stund. Jeg sitter med en blå kopp kald rødvin i hånda og fryser. De kloke tankene verd å huske, er liksom like ved hele tiden.

Så henter jeg frem tannkosten, går ned til det store vannet med bølgeskvulpet jeg også, og pusser tennene. Alt skal være i orden med hygienen. Martin vil nok bli straffet, tenker jeg, for at han bare gikk og la seg uten å gjennomføre de nødvendige ærend. Naturen er streng og vennlig. Serverer rikelig for den som spiller på lag, er en plage for den som slurver. Det er mye å tenke på, når man står og pusser tenner. Jeg spytter ut tannkrem og vann, skyller og spytter på ny, drikker, skyller, renser. Surkler og gurgler. Med vann skal man sløse. Hehe. Jeg går tilbake til teltet, det er tre minutters barfot gange i fuktig gress og stikkende lyng. Jeg tar av meg klærne i innerteltet, ingenting er vått og trengs i soveposen, alt kan brukes til hodepute. Så legger jeg meg ned, lukker øynene, og selv om jeg ikke føler meg nevneverdig trøtt og sliten, sovner jeg straks når det er det som behøves.

 

Vi våkner. Jeg våkner i hvert fall, vrir og vrenger meg litt, joda, litt stiv og sår i skuldrene, litt støl og keitete i beina, litt vond og øm her og der, men nok om det, her er en ny dag og jeg kan ikke huske å ha vært våken en eneste gang i løpet av natten. Slikt skal man sette pris på, og den eneste måten jeg finner for å gi utløp for denne gleden, er å si fra til Martin.

– I dag har jeg sovet skikkelig godt, sier jeg.

– Det er godt det er litt balanse her inne, sier han.

Jeg ler og trekker ned glidelåsene og ser ut, som vanlig, snegleøvelsen. Overkroppen ut, beina i soveposen, men så er jeg visst ute hele meg, allikevel. Det ser ut til å bli en herlig dag, lyst og fint, en tanke overskyet, men ikke iskaldt. Det sier jeg til Martin, som er blitt liggende i teltet, for kanskje å ta igjen noe av den søvnen han gikk glipp av i natt. Jeg har ingen slike behov. Jeg er ute i underbuksen. Altfor kaldt, naturligvis, men å tulle og tøyse litt med naturligheten er bare forfriskende, sånn på morgenkvisten. Det er å puste ordentlig inn og ut, alltid er det spennende å se landskapet man har teltet i, slik det ser ut i nybakt dagslys. Det er liksom mer her enn man hadde forestilt seg, og så er det alltid kortere vei til alle mulige steder man har vært. Tre minutters gange til vannet? Aldri. Men det var et flott landskap, duggfriskt og fredelig. Jeg strekker på min stive, nyvåknede kropp, med strittende hår og gåsehud, og den mykner sånn måtelig, joda, den skal nok klare brasene jeg ber den om i dag. Bare jeg får på meg noen klær, og i meg noe frokost. ‘På’ og ‘i’, joda, preposisjonene er i orden de også, kroppen skal få sitt, både utvortes og innvortes. Utvortes blir det spandert en tørr t-skjorte, funnet frem fra sekken, innvortes skal det bli spandert en utsøkt frokost bestående av tjukke brødskiver, salami og en baconost som så å si ikke har gått ut på dato.

– Det regner, sier Martin, som ennå ikke har kommet seg opp. Han ligger og hører på lydforsterkeren av en teltduk.

­– Utenkelig, sier jeg. Så begynte det å regne og regnet uten opphold i syv timer.

 

Det er viktig å vise naturen hvem som bestemmer. Regn, vind eller surt, det skal ikke spille noen rolle, ikke mer enn det må, det er viktig å ikke slurve, selv om man har det litt ubehagelig. Dette var dagen vi skulle gå. Vår billett sa ubønnhørlig 1951, da gikk toget fra Ustaoset. I morgen var studie- og arbeidsdag, da måtte vi være i Bergen. Og i kveld var det fullt på alle andre tog, 1951 var eneste aktuelle. Vi måtte rekke dette toget, hvis ikke kunne det bli overnatting på Ustaoset og konsekvenser vi helst ikke ville forestille oss. Det skulle bli en lang dagstur i regnet. Desto viktigere var det å få spist en skikkelig frokost. Ingen tjener noenting på å droppe kaffen, for eksempel. Eller bare slurve med den, ikke la den trekke skikkelig, ikke bry seg. Slikt risikerer man bare dårlig humør av, i hvert fall dårligere enn optimalt, og hvem ønsker det? La regnet og den lange marsjen bare komme. Det var frem med kokeapparatet, rødsprit og fyrstikker, det var frem med brød og gammelt pålegg. Det var frem med Martin Sand, som hadde hatt en dårlig kveld og en dårlig natt, og nå var begynt å slurve. Ikke noe toalettbesøk, ikke noe morgenstell, nesten ingen skiver og bare en slapp kopp kaffe. Det er viktig å tømme magen og fylle den med nytt, lett og god skal man være. Avfallsstoffer ut, ny næring inn. Da sier kroppen takk og yter. Jeg satte til livs åtte ti skiver, og drakk all kaffen Martin lot være igjen, det vil si en drøy halv liter førsteklasses kaffe. Denne kaffen var mye for god til å slå ut, så da Martin begynte å mase om at vi måtte komme oss av gårde og gå, pakket jeg sammen sekken og tok kaffekoppen med meg. Det skvulpet og skvalpet, og kom nok litt over kanten, men pytt, vi er i moder natur. Den eneste bekymring var at jeg gikk glipp av den. Og at den begynte å bli kald, hvordan det er, vet alle som har gått med en åpen kaffekopp i realt regnvær. Til slutt er kaffen så iskald, at kald melk ikke er kaldere, og da tar jeg resten i en stor slurk, legger koppen i sekken og går på. Nå kan jeg gå ganske så fritt. Nå kan jeg gå forbi og fra hvem det måtte være. Det regner, men det liker jeg, dette blir en kjempedag. Jeg trenger avkjølingen. Jeg tenker alle slags slike optimistiske tanker, og farer bortover, ganske naturlig, forbi Martin, forbi alt. Det regner, jeg går. På venstre side et stort vann, på høyre et lite fjell, eller en kolle, små greier. Kanskje jeg bare skulle gå opp på toppen, for å bli kvitt noe av overskuddet, det skulle være en smal sak, det er nok å ta av. Vi går i skråningen der, jeg først. Og så ser jeg plutselig det bevege seg foran meg på stien, det er fugler! Den første skuffelsen over at det ikke var firfirsler eller dyr man enda sjeldnere ser, går over i det jeg ser at dette er fugler jeg virkelig sjelden har sett. Og det var ikke bare én, det var to, mange, de dukker frem og fugleløper av gårde, skremte, men ikke så lette, flyvedyktige, at de forsvinner for meg, de går der på stien, samme sti som jeg, like foran meg, det er ryper! Ryper!

– Martin! roper jeg, – ryper! Han er forbausende uinteressert. Setter ikke opp farten. Jeg føler meg som Tusten i Fuglane, jeg har aldri sett på maken, det er ryper, her, like foran meg, de rett og slett løper foran meg! jeg følger etter. Og Martin, Hege, går bak der i jevnt tempo! Det må være unge ryper, det er helt utrolig at de ikke flyr, det er eventyr, flerfoldige meter går de foran meg og jeg kan se på dem, det er fantastisk, men også slik man må regne med, fjellet er raust, det har rikelig å by på og serverer generøst. Jeg bobler av livsglede der jeg går bak dem, ungrypene, de vagger og vugger av gårde, det varer og varer, jeg går bak, de foran. Til slutt tar de til høyre, tar til vettet, kan man si, går oppover skråningen, i stedet for langs etter stien, jeg må fortsette frem mot riksvei 7, like der fremme, du verden, den er der allerede. Det var sjarmøretappe, når man hadde slikt celebert selskap. En hel flokk ryper, på samme sti som jeg. Det er slikt overskudd av opplevelser, overraskelser og naturgleder, det er rikelig av alt, ting man ikke har tenkt på, dukker opp, opplevelser man ikke hadde forestilt seg, er der. Fjellet er tusen ting, fjellet er å være levende, hjernen min går som en propell når jeg har sett ryper. Før jeg hadde merket at jeg var begynt å gå, var jeg fremme ved riksvei 7, plutselig var jeg der bare, kjedelige veien. Men vente der måtte jeg, Martin var bak.

– Jeg foreslår at vi går over her, og så legger vi opp løpet der borte på andre siden, sier Martin, da han kommer, og jeg er enig. Man får selvfølgelig gangsperr og gnagsår og verk og vondt i hodet når man går på asfaltvei på Hardangervidda, men det dreide seg heldigvis bare om femti meter, eller hvor langt det var, så kunne vi krysse over og komme oss vekk, bort i litt ordentlig regnværsnatur, igjen. Fjell og vidde i plassen for autovern og asfalt, i et slikt bytte gjør været fint lite fra eller til.

– Vi må gå jevnt tempo, messer Martin, der vi står på andre siden og legger plan, og denne gangen mener han det. Vi må rekke det toget. Martin har visst klokke allikevel, nå er den ti. Han viser på kartet, vi må minst være på Tuva til klokken 1500, hvis ikke må vi nok kutte på middagen. For en fortvilet situasjon, vi skal ha pølse og lompe, eller tomatsuppe, vi har tatt med nok mat så vi har valg, men så kan vi risikere å bli tvunget til å velge ingenting. Og vi har ikke nådd et eneste av våre mål hittil på turen, vi har alltid til enhver tid kommet langt kortere enn antatt. Nå kan vi ikke tulle lenger, nå kan vi ikke ta pause og henvise til at vi tar det igjen siden, nå må vi komme oss à jour. Så er vi ikke ved Tuva til klokken 1500, så blir det kortere middag. Banna bein. Vi må bare rekke det. Det blir til at vi bestemmer oss for å gjøre det militært, gå i femti minutter, hvile i ti. Vi får stole på militæret, de er sikkert effektive når det kommer til utmarsjer, de har gjort det noen år. Det er det samme for meg, jeg skal alltid kunne klare å hvile i ti minutter, bare vi snart kommer i gang.

Det er også spørsmål hva klær vi skal gå i. Det regner, derom er ingen tvil, det detter ned og det ser ikke ut til å ville gi seg verken med det første eller med det andre, det kommer til å regne i dag. Det ser vi. Så hva skal vi gå i. Jeg vil forsøke meg med lette klær, treningsbukse, regnbukse er klamt, den legger jeg i sekken. Regnjakken også, jeg forsøker meg med den samme, lys, lilla genseren, den ingen regnsdyrjegere ville like å se i nærheten av et reinsdyr, jeg går i treningsbukse og genser, og stoler på at jeg selv vil holde meg varm, når jeg går. Martin tenker annerledes, han har på seg ethvert plagg. Regnbukse, regnjakke, fleecejakke, genser. Ny feil, å gå tykt kledd når det ikke er altfor kaldt, blir man bare tung og apatisk av. Kle av seg når man går, på seg når man står. Det rimer og er lett å huske. Begge deler er tungt og fælt og dritt før man gjør det, kroppen har denne innebygde finten at den tilsynelatende skyr anstrengelser, hva man i fysikken kaller treghet, ethvert legeme vil helst ha det som det har det, for kroppen gir det seg utslag i at man ikke vil ta av seg regnklærne, når man først har tatt den på. Man kan heller gå og ha det litt varmt, det får være, å skifte er surt og kaldt, forresten er det anstrengende nok bare å tenke på det, glem det. Og omvendt er det alltid fristende å bare bli stående i klærne man har gått i, det var jo varmt nok å gå, det ordner seg nok, vanari om man blir litt kald, man klarer seg, bla-bla-bla. Kle deg ordentlig og kjenn hvor godt det er. Jeg tok av regnbuksen. Bestemte meg for å gjøre det, prøvde å gjøre det, prøvde først å vri den over skoene, det gikk selvfølgelig ikke, glidelåsen nede ved beina går ikke langt nok opp, hva slags mislykket regnbukse er det jeg har fått meg? Vel, så tok jeg av meg skoen, prøvde så godt jeg kunne å stå på et ben, helt bra gikk det jo ikke, vrenge buksen av, først ene foten, så andre, greit nok, ramlet litt, fot og sokk i sølepytt, pyttsan, så var det gjort, treningsbuksen føltes lett og fin, det samme gjorde jeg. Regnjakken også, joda, jeg var lett som en fjær. Takk og pris at vi hadde et skikkelig stykke å gå. Jeg er klar til å måle krefter med fjellet. Kom an!

 

Høyfjell i regnvær. Da slipper man ikke unna. Her er ikke trær og skjul å krype under. Og spesielt ikke når man skal rekke tog fra Ustaoset, noen mil unna. Da må man gå, gå i regnet. Akkurat det fryder meg. Her er det slett ingen kamp, naturen og meg, her er det samarbeid. Jeg har stelt godt med kroppen min, den sier takk og yter tilbake. Regnet kan bare komme, jeg skal varme det opp. Dråpene som treffer meg, blir kjapt lunkne. Jeg er i bevegelse og er varm og lett og god. Det drypper deilig vann fra håret ned i ansiktet, svette, snørr og regn. Det er som ville jeg slå armene ut i glede. Stien går langs etter noe buskas, noen gresstrå som stikker uti, ligger over, klissvåte, jeg sparker til dem der jeg går, mer og mer med vilje, går for moro skyld litt ekstra uti gresset, dropper stien, bare for å vise at jeg kan bli så våt man vil, kald blir jeg ikke. Om det går opp eller ned, er klissvåt eller tørt, ingen rolle spiller det for meg. Så lenge man innretter seg, er alt vær herlig. Se på fjellet, det ser godt ut i regnvær, i solskinn kan hvem som helst se at det er vakkert, i regnvær er det kunst, regnvær er for den skolerte, nyansene i grått og de mattere farger, stillheten og verdigheten fjellet mottar regnet i, fjellet ligger der, regnet kommer. Å, det er gøy å tenke på dette, til og med hodet fungerer, hele meg i aktivitet! Til og med min innebygde klokke går korrekt. Når jeg stopper og venter på Martin, har det gått de femti minutter. Jeg tar av meg sekken, henter frem sjokolade, tar en liten bit, henter frem kjeks, tar en liten bit. Spiser, drikker. Tar på meg en ekstra treningsjakke, for ikke å bli kald der jeg står. Holder meg i bevegelse, bøyer og tøyer litt med lette skuldre. De er fornøyde når de ikke har noen sekk å bære, de mykner snart, joda, dette går bra. Like ved renner en bekk, ikke merket av på kartet, en puslebekk som kanskje bare finnes ordentlig i godt regnvær, der fyller jeg vann og drikker. Hadde jeg vært kar for det, skulle jeg stupt kråke.

Så kommer Martin og går dønn i bakken. Den ene feilen fører den andre med seg. Han har ingen ekstra klær å ta på, han har ikke spist ordentlig siden gårsdagens lunch, han har ikke vært på do. På et døgn har han ikke gjort hva kroppen hans har ønsket, det har resultert i en dårlig natts søvn og apati. Han tar ikke engang av seg sekken, den ligger han på, hvilt mot en stein. Jeg smiler og ler og tilbyr sjokolade og kjeks, snakker i vei, samtaler av gårde, spør om det har gått femti minutter, sier som alltid at disse minuttene gikk fint, at hvis vi holder dette tempoet, vil vi nok greie det, det hadde vært godt å komme til Tuva før tre, tenk det! og slike optimistiske ting. Jeg snakker om stien med de gresstråene, der var det utrolig vått! Man overdriver alltid, når man skal fortelle slike historier. Hyperbel, heter det. Jeg sier til Martin at det er rart vi bruker så mye hyperbler når vi snakker. Martin sier han må gå jevnt, for ikke å bli trøtt. Det går bra, men han risikerer å bli trøtt. Joda, jeg tenker mitt, han kunne heller gått fortere, og latt være å legge seg ned. Det ville hjulpet. Det er ikke mening i at jeg skal gå fra ham, uten konkurranse. Vi er i like bra form, det er ingenting som skulle tilsi at jeg står her og er glad, mens han ligger der og er potetsekk. Der er det forresten gått ti minutter, vil jeg tro, pause er ikke nødvendig lenger. Dessuten er vi heldige med været, vi har ikke tid til lange pauser og pauser i regnvær er uansett ingen fornøyelse.

Jeg legger i vei først, han subber seg opp og kommer etter. Dess lenger vi går, dess lenger bak går Martin og dess sterkere og mer opplagt blir jeg. Vi har snakket om det, den som går først vil alltid øke forspranget, og det vil jeg nå. I forseringer av småberg, tenker jeg at jeg ikke skal tape noe på å ta kortere skritt enn han kan komme til å ta, selv om han gikk så sterkt og fort, som overhodet mulig. Jeg tar alltid så store skritt jeg bare kan. Hopper rett opp på den høyere hyllen, dropper mellomtrinnene der de bare ville utgjøre en forsinkelse, det vil si alltid. Det er steinlandskap, stein og berg, vi går på knauser og svaberg, hard, norsk stein overalt, våt av regnet, slik som vi, slik som jeg. Men den er god og hard å trå på, man synker ikke ned. Der det er gjørmehull og sørpe i mellom, kan vi hoppe, og jeg hopper alltid der avstanden er lengst og mulig. Avskyr omveier, kan ikke holde ut nøling, leker meg med at jeg er forfulgt av farlige folk, ikke av sløve Martin, jeg går på og bremser ikke, samme hvor kupert, sørpete og uberegnelig landskapet måtte være. Der underlaget ikke var så hardt som antatt eller ønsket, sank man bare litt ned, et nytt skritt og man var oppe. Beina var allerede våte og sølete, litt skitt fra eller til spilte mindre rolle, man følte seg uansett vill og fri og var det. Kunne det ikke være mulig å spurte opp dette lille fillefjellet?

Og det blir ny pause, de kommer helst for ofte. Det var en stein, en liten bergvegg, som gav slikt fint le for vinden, litt ly for regnet, der stopper jeg, tar av sekken og finner frem ekstra treningsjakke. Full av aktivitet, bøyer og tøyer, går frem og tilbake, klatrer litt på bergveggen, venter på Martin, der kommer han, dabber inn og bang i bakken. Sekken på, de samme klærne på, alt feil, han har gitt opp. Her er ingen bekk, vannkilden er lenger borte, et stykke innover.

– Vil du ha, spør jeg.

– Vil du hente, spør han.

Og jeg henter, til han og til meg og til hele verden, hvis det var det om å gjøre, springer innover landskapet, og finner et lite vann, og fra det finner jeg en rennende bekk. Der stiller jeg meg på en stein, og fyller flaskene. Drikker så mye jeg bare kan av min egen, heller ut og fyller på ny. Man skal sløse med vannet, fjellet sløser selv, det pøsregner. Vann er rikelig i Norge. Skal jeg skli litt på steinen for moro skyld? Se om den er så glatt som den gir inntrykk av? Nei, jeg løper heller tilbake, med vann til Martin og mer vann til meg selv.

– Det var voldsomt til aktivitet, sier Martin. Det høljer ned. Trapsregner.

 

Landskapet forandrer seg. Slik er den norske natur, variert. Finner ikke dens like, ikke slike farger, ikke berg og fjell og gress og vann og elver og gjørme og lyng og søle og steiner og koller og knauser og vidder og pigger og topper og tinder og nuter og skrenter og stup og heng og søkk og fosser og stryk og alt sammen overalt. Vi har ikke engang nevnt fjordene, trærne, kysten, det er ikke aktuelt her, vi er på Hardangervidda. Og der har landskapet forandret seg fra stein- og berggrunn, til mold og gress. I regnvær, vil det si gjørme. Der går vi nå. Eller der går jeg. Jeg vet ikke hva landskap Martin går i. Jeg synger en sang i mitt hode, flere sanger, og ikke bare i hodet, full hals, kjente norske folkesanger, én etter én, først de kjente, deretter de mindre kjente, og til slutt sanger jeg ikke engang kan, jeg dikter selv, lager sanger, hopper og spretter i sølen, og synger om og til hun jeg tenker på og stadig vekk er forelsket i, med nye tekster og nye melodier, eller gammelt begge deler, alt ettersom, synger høyt og blidt inntil jeg plutselig er helt omringet av søle. Det er alvor, ser ut som alvor, her er det bare vann og mudder, det er dypt, jeg må gå tilbake, ta en ordentlig omvei, hvor sprøtt det enn høres. Jeg går tilbake til dit omveien må starte, sier til Martin, roper bak til ham at her må vi gå omvei. Viser hvor vi må gå, det lille, sløve vink fra ham, og jeg går den. Jeg går omveien rundt myrhullet av gjørme og søle, det er en omvei på flerfoldige meter, og jeg har følt meg nødt til å gå den. Det der var et nederlag jeg ikke kan holde ut, tenker jeg. Det der skal ikke bli en vane, tenker jeg. Neste gang kan det være så dypt det vil, jeg viker ikke, tenker jeg. Litt skittent sølevann, bremser ikke meg. Jeg er typen som går på, og det gjør jeg virkelig, raskt og barsk og mandig, går jeg på, videre i regnet, klar til å måle krefter med et skikkelig gjørmehull. De kommer hyppig i dette terrenget, det vil si stadig, det vil si at det er dette som utgjør terrenget, og så får vi se da. Her fremme ser det ille ut, det passer meg bra, så uoverstigelig dypt kan det vel ikke være, og våtere enn jeg er, blir jeg ikke, og hvorfor jeg i det hele tatt driver med disse vurderingene, forstår jeg ikke, jeg har bestemt meg for strakeste veien rett frem, så dette får være nok tenking. Jeg går på, bremser ikke, ser ikke etter veier og omveier, skal ikke la terrenget bestemme farten, den bestemmer jeg, og over denne puslete pytten her skal det gå hurtig, jeg kaller det ‘pytt’ for virkelig å få frem hva jeg synes om den, puslepytt, jeg gir gass, nærmer meg med lange, raske skritt, ser sånn cirka hvor jeg må hoppe, det er bare lite grann altfor langt, jeg kommer til kanten og tar sats og hopper som om det virkelig var mulig å hoppe denne lengden, noe det naturligvis ikke er, ikke engang om det var fast grunn å satse fra, noe det ikke var i det hele tatt, det var gjørme, jeg sank ned, fikk svikt i satsen, det ble et gammelmannshopp med ungdommelige krefter, jeg hoppet og landet så å si samtidig, sank ned til knes, midt i gjørmepytten, måtte ta enda et skritt og synke godt ned med andre foten også, gjørme langt over begge støvleskaft, våtere enn jeg var ble jeg, en god del skitnere også, joda, men det er bare morsomt dette, neste skritt er jeg allerede oppe igjen, eller var det neste der igjen, opp kom jeg, opp, opp og avsted, det var ingenting, det skvulpet i skoene, men det var ingenting, jeg overvunnet alt og var på ny konge i verden. Sølevannet i skoene var en liten pris å betale.

Femti minutter er gått, og vi skal ta pause i et intetsigende landskap. Gult gress, små hauger, litt buskas, ikke noen bekker, pytter eller sildrende vann, bare vått og guffent, som været. Vi står der, Martin og jeg, vi ser at vi kommer til å klare det med ganske så god margin, det vil gå bra. Vi rekker det. Neste stopp blir lunch, og da vil vi allerede ha passert Tuva. Det er ikke langt til Tuva nå, om en liten time er vi der kanskje. Martin smiler og vi snakker, jevnt tempo og de vanlige tingene, vi forsyner oss av kjeks og sjokolade, tygger og holder oss varme. Vannflaskene tømmer vi, drikker forsyne meg opp alt vannet vi har, tomme for vann i pøsregnet, en merkelig følelse. Vi risikerer å bli kliss våte og tørste på en gang. Denne risikoen er imidlertid mildt sagt liten, den eneste praktiske konsekvens er at vi kanskje må vente til vi finner en drikkevannskilde før vi spiser lunch, noe vi uansett ville gjort. Hvem ville vel her oppe drømme om å spise lunch uten en drikkevannskilde i nærheten? Vann finnes nok av. Det er belønningen for å leve i et land hvor regnvær er en del av hverdagen, eller det ble nærmest en underdrivelse, hvorfor ikke bare si at hverdagen er regnvær, solskinn er fest, vi vestlendinger forstår det, her er belønningen, prisen er at vi av og til må innrette oss lite grann og ta i mot noen utfordringer, noe som forresten ikke er pris, men belønning det også. Der er ti minutter passert, søkkvåte sekker på ryggen, og så er det å gå på ny. Jeg forestiller meg at jeg blir skutt ut fra en sprettert, «tsjukk!» har jeg gått fra Martin. Det er ikke noe å snakke om det nå. Jeg legger ut alene over humper og hauger og klumper, mens jeg spiller av tankene som holder motet oppe. Klart man blir våt på beina, og på kroppen og overalt, det pøsregner og har gjort det i timevis på store, nakne fjellet. Men så lenge man er i bevegelse, er man varm, og så lenge man er varm, er det ingen problemer med å være våt. Neste stopp er lunch. Joda, det var bare å trykke på play, så gikk tankene av seg selv og det samme gjorde jeg. Det var ikke verre enn det.

Så kommer Tuva. Der er hun, stedet. Vi har gått jevnt og godt, Tuva ligger der, med sin hytte, sin parkeringsplass og bilvei, greit nok for dem som bare ønsker de behagelige sider ved fjellet, et syn bare å glemme for oss andre, lukke øynene for slikt, den virkelig uberørte naturen blir knappere, men det er for deprimerende å tenke på, så la oss legge Tuva bak oss. Helst litt fort. Det er fælt her, det går trått. Her er motorvei, først tror man det bare er for bilene, skam nok, så forstår man at det samme sannelig gjelder for oss, det er trespors møkkavei opp etter bakkene. Jeg blir sliten og aggressiv bare av å tenke på det, å gå der, huff, et menneske skulle vært forskånet for slikt. Og regnet gav seg selvfølgelig ikke, det ble verre, selvfølgelig ble det verre, det var en del av tingenes orden, her måtte det bare bli verre. Slike veier som dette her hører hjemme på jorder og på Jæren, ikke på ville, vakre Hardangervidda. Det var så man kunne begynne å tenke negativt. Var det ikke skrekkelig vått, dette regnet? Klistrer ikke buksen? Tar den aldri slutt, denne bakken? Naturligvis ikke, ingenting tar slutt i slikt terreng. For hvert skritt jeg tok, ble bakken ett skritt lengre, det var en slik type bakke det var, jeg måtte hente frem høyre venstre fot øvelsen igjen, ingenting gikk av seg selv her, jeg måtte tenke og kommandere, sette frem høyre fot, sette frem venstre fot, først den ene, så den andre, høyre og venstre, seigt og anstrengt, sliten var jeg også, helt pyton alt i hop. Og på toppen av bakken var det langt fra noen forløsning, ingen vakre utsyn av fjell og vidder og fristende landskap, der var det gjerder og enger og gress og graps, og samme traktorsti ned igjen, bred som fanden, to traktorer kunne sikkert passere hverandre her, tenkte jeg depressivt, slike stier hører ingen steder hjemme på viddene. Det fornuftigste jeg kunne gjøre her, var kanskje å slenge meg ned i grøfta og gi opp. Tenkte jeg.

Men naturen er fortrøstningsfull. Det stemmer ikke alltid, slett ikke alltid, men her stemte det og da er det fort gjort å løfte det opp til en allmenngyldig regel. Naturen er i sannhet fortrøstningsfull. For var det ikke i alt elende en liten bekk som åpenbarte seg der nede i enden av bakken? Litt rennende vann? Jovisst, var det vel det, og ikke kunne den være så altfor liten heller denne bekken, jeg kunne jo se den helt herfra. Det var nok. Slike utsyn kan få hvem som helst til å øke farten, i hvert fall når denne hvem som helst er jeg, og bekken innebar lunch. Joda, dette var fortrøstningen. Endelig kjente jeg nye krefter komme til, det hadde det vært dårlig med, en stund. Jeg kunne ikke for all evighet glede meg over å gå raskere enn min kamerat, selv om dette naturligvis for alltid vil forbli en stor glede. Jeg hadde heller ikke noen ferske kongeprestasjoner å hente overskudd fra, verken seierrike toalettbesøk eller storslåtte gjørmetramp, den slags hadde også vært sørgelig fraværende i det siste. Dessuten var det slutt på den utvilsomme motivasjon av å være ille ute å kjøre (få ting gir slik vilje til å ta ut det aller siste, som det å nesten ikke rekke toget), tvert i mot stod vi utsatt til for den bedragerske hvilelyst av å ha målet innen rekkevidde. Det er enkel, folkelig logikk, vi rekker toget samme hva vi finner på, så hvorfor ikke hengi seg til apatien? Gi seg kulden og regnet i vold, sette opp et tomt blikk og subbe seg fremover og en eller annen gang ende opp ved en stasjon, toget vil komme, det skal til Bergen, og der venter en god, varm dusj. Så kan vi heller der tenke over hva vi kunne gjort annerledes. Den slags tanker, tenkt så sløvt som mulig, det er bedragersk hvilelyst og det var jeg plaget av. Disse plagene kom på toppen av alle andre plager jeg greide å tenke ut, for ikke å snakke om  plagene som var her av seg selv. Det var helst litt i overkant. Takk og lov at jeg i rette tid fikk øye på den kjære, lille lunchbekken, nederst i bakken.

Det viste seg å være en liten perle av en bekk. Den klukket friskt, og var stor nok til å klare å dele seg i to, med noenlunde vannføring i begge armer. Jeg hoppet over den ene, og fant meg et slags svaberg i midten. Der tok jeg raskt av meg sekken, og fant frem det varmeste tøyet jeg hadde, altså det som skulle vært en tørr t-skjorte. Det som skulle være en tørr t-skjorte. Jeg skriver det en gang til, for å få frem noe av irritasjonen. Det manglet en tørr t-skjorte. Har dere hørt på maken til tøys? Det var ingen tørr t-skjorte i sekken. Det skulle ikke engang være mulig, men så var det likefrem skjedd. I morges hadde jeg gjort generaltabben å ta ut i den rene t-skjorten jeg skulle bruke til å hvile i, mens den skitne jeg hadde gått i ble lagt i sekken. Jeg hadde gjort det fordi det uansett var turens siste dag. Det skulle liksom være unnskyldningen. Jeg ville ikke få bruk for en tørr t-skjorte i kveld, tenkte jeg feigt. Joda, man er snar til å finne unnskyldninger for å snike seg unna en liten ubehagelighet. Selv om man utmerket godt vet at denne lille ubehagelighet absolutt er å foretrekke fremfor den direkte pinen som senere venter, kroppen er bedragersk slik, den vil alltid utsette det som er vanskelig og frister til sløvhet, glem det, gjør som du skal, det gjorde ikke jeg og her var straffen. Jeg stod uten tørt innerskift. Resultatet var nådeløst. Og velfortjent. Jeg måtte nyte min lunch i den samme t-skjorten jeg hadde gått i. Pøsregn og svette. Jeg vurderte å kaste meg på hodet ut i bekken for en svømmetur, et eller annet skadelig, denne feilen var utilgivelig, men nå som den var gjort, hjalp bare irritasjonen inntil et visst punkt, og så måtte man gjøre det beste ut av det. Jeg tok altså på meg det jeg kunne, regnfrakk og ekstra genser, det var det jeg hadde, men stor hjelp var det ikke, det vet alle som har stått ute en regnværsdag. Tørre klær inntil kroppen er viktigst. Alt annet blir liksom litt, nåvel, med våte klær mot huden, hjelper det ikke stort hva tykt du har utover. Aldri mer, tenker jeg, og det skal jeg holde. Mens disse tankene holder hodet i irritasjon og aktivitet, forbereder jeg maten. I sekken har jeg kokeapparatet og alt som skal til, jeg henter det frem, finner vann i bekken, drikker, ordner. Hele tiden bevegelse. Til lunch har vi valget mellom pølse og lompe eller tomatsuppe med makaroni, brødskiver er ikke til å tenke på, de kan vi ha ved siden av, vi skal ha skikkelig lunch, pølse og lompe er enklest i regnet, men tomatsuppe er best, for det blir man varm av. Så blir det tomatsuppe. At det er vanskeligere å lage, bidrar forresten bare til aktivitet og konsentrasjon, det er bare en fordel.

Når jeg i tillegg kan tenke på hvorfor i all verden jeg gikk ut i tørr t-skjorte i dag morges, hva jeg egentlig tenkte på, har jeg nok å fylle hodet med og blir langt fra gretten. Gjøre som man skal. Når vannet er på kok, er det å skjære skiver. Ingenting må forenkles, på grunn av regnet, måltidet skal være så helhetlig som planlagt. Mens man venter på maten, kan det også være godt med noen skiver. Så man holder seg i aktivitet. Smøre skiver er aktivitet. Å spise er glede.

Martin kommer, langt om lenge. Slenger seg ned og er sekk.

– Jeg er sliten, sier han. – Det er ingen problemer å gå, men det går ikke fort. Sier han.

– Vil du ha en skive, spør jeg.

Det vil han. Men han vil først og fremst skifte til tørt, noe han kan gjøre uten problemer, for han har ikke gjort samme dumme feil som jeg. Han har holdt sin tørre, rene t-skjorte, trygt og godt i sekken, og den skifter han til nå. Ett minutts kulde i bar overkropp, iskaldt regn på huden, – brr, deretter er den tørre t-skjorten på og beskyttet av jakker og regntøy, og det lille minuttets ubehag erstattet av varig velvære. – Hehehe, ler Martin til meg, og det gjør han rett i. – Hehehe, ler naturen også, for nå holder det opp å regne. Det blir lunch i oppholdsvær. Da er det sannelig irriterende å tenke på, at man ikke har det så godt som man kan. Mine klær tørker nok ikke, hans klær forblir tørre, det var en idiotisk feil det der, men jeg får bli ferdig med den, jeg får ordne med maten, spise litt skiver og gjøre forberedelser og passe på suppen. Martin sier han forresten har mest lyst til å sovne. Han har kjørt for lenge på tomgang, den tørre, varme t-skjorten gjør ham døsig og bedagelig, han legger seg bare ned og venter. Og når maten er ferdig, eier han ikke apetitt, spiser bare en munnfull av den rykende, fabelaktige tomatsuppen, noe som egentlig var like greit, for jeg var sulten og spiste resten. Det var en udelt fornøyelse, det var et mirakel av en tomatsuppe. En liter vidunder med makaroni, bare til meg, strålende tjukt og godt, så til de grader i blinken, store skjeer med svulmende makaroni, druknet i varm, tjukk suppe, skje på skje, først fra et lite beger, så rett fra gryten, så bare droppe skjeen og drikke fra gryten, det var så vidunderlig godt, jeg bare spiste og spiste til alt var rent og fire, fem skiver i tillegg. De bare gled ned i farten. Deretter gikk jeg ned til bekken og vasket opp.

– Hadde jeg hatt en medalje, skulle du fått den, sa Martin.

 

Men rett skal være rett, spisingen var i overkant. Når vi nå skulle ta til med å gå igjen, merket jeg det, det var nok en overvurdering å spise en hel pose tomatsuppe på egen hånd, pluss noen desiliter makaroni, for ikke å snakke om skivene etterpå, et sted skulle jeg nok sagt stopp. Jeg var kort og godt forspist. Det gikk ikke som en virvelvind nå lenger, jeg var ikke lett å bære som en fjær, jeg var tung, tyngre enn sekken. Martin kunne uten problemer holde følge med meg, det var vel heller jeg som kunne fått problemer med å følge ham, hvis han hadde gitt på litt. Han hadde nå hvilt, vært varm og fått krefter, jeg hadde egentlig ikke fått gjort noe av det der, og var altså i tillegg forspist. Hadde det ventet store utfordringer nå, kunne resultatet blitt så som så, men bare rolig, her ventet ikke noen ting. Fra stedet vi spiste lunch til Ustaoset, var det cirka åtte kilometer. Vi hadde drøye fem timer på oss. Vi kunne klare det i søvne. Og det kunne være like greit å gjøre det på den måten, for her var landskap vel verdt å gå glipp av. Sterilt og kjedelig, åker og eng, gress og strå, småfjell og grønne hauger, hverdagsnatur. Der tuslet vi av gårde, slakt oppover i bedagelig tempo. Det gikk så sakte, at slitne kunne vi ikke bli. Jeg tenkte med meg selv at å gå i tempo som dette, var jevngodt med middagshvil og bra for fordøyelsen. Og jeg håpet den kunne få farten opp og finne på et eller annet, fordøyelsen altså, jeg følte nemlig at det lå et kilo ekstra med mat i magen, og jeg syntes nok dette kiloet gjorde vel mye ut av seg. Det tynget mer enn mine øvrige, kan man si. Kanskje jeg skulle slutte med å spise meg så stapp mett, tenkte jeg, men det var vel mest for å tenke et eller annet, for å spise meg stapp mett, kommer jeg aldri til å slutte med. Og jeg kommer aldri til å slutte med å gå fjelltur. De små lidelsene blir mer enn oppveid av alle gledene, gleden av å overvinne dem for eksempel, de små lidelser hører med, man skal ikke ha det bare godt, det svekker nytelsen når velværet først kommer, tenker jeg av gårde som jeg har gjort så mange ganger før. Til slutt kom vi til toppen etter den lange slake stigning var overstått, og der kunne se utover mot det som måtte være Ustaoset. Det var spektakulært nok, nesten som et eventyr. Det hadde lagt seg et slags skydekke nedi det som herfra så ut til å være en dal, altså Ustaoset, det var en tåke som her om ettermiddagen var i ferd med å lette og sprekke, det oppsto spredte hull klarsikt ned til vannet, husene og hyttene der nede, vi kunne se brokker av fjell og trær og landskap, mellom skyver som drev omkring. Det var helst i overkant eventyraktig, mente jeg. Og Martin var enig. Vi stod ikke der lenge og kopte, vi gikk ned. Forbasket motorvei av en sti, flere felt og klukkende bekk ved siden av, det var for mye av det gode, det virket kunstig, det var natur under kontroll, temmet og slapp, her var det bare å komme seg ned. Jeg først, Martin deretter, men nå var det som følge av at det var nedoverbakke og Martin er skvetten, ikke at jeg var overlegen og hadde kreftene og bare kunne gi på og gi på. Det var hvileetappe vi holdt på med nå. Turen var over.

Vi tok oss vel en rast og en pissepause også på vei nedover, husker jeg ikke galt. Satte oss på en gressflekk blant buskaset, satt bare der litt. Vi var jo litt i villrede hva vi egentlig skulle gjøre. Vi ville komme til Ustaoset mye for tidlig, så vi kunne like godt vente mens vi hadde noenlunde terreng rundt oss. Det var på den ene siden, på den annen side er det jo alltid fristende å komme seg til målet også, og denne andre siden, endte alltid opp med siste ord, for disse småpausene varte aldri lenge. Og til slutt var vi nede på asfaltvei, tullevei. For avlastningens skyld, finner vi på en eller annen konkurranse, en ny kunnskapslek eller hjernetrim, eller et eller annet, bare få tankene vekk fra at det er asfalt under føttene. At det er hytteby, sivilisert tettsted malplassert i villmarken, konstruert idyll, tull og tøys, men altså en kjærkommen stasjon for oss å reise hjem fra. Og dit kommer vi i god tid, joda, jeg løy visst ikke så galt forrige gang allikevel, det gikk bra dette, vi har rikelig med tid til overs. Vi har tid å slå i hjel. Vi tar sekkene med oss, de er for lette til å la dem stå. Finner en liten øy, halvøy. Går ut der. Passerer noe sivilisert myr og buskas, en latter for støvlene våre, ikke mer enn dette, altså. Det er et stort vann, som skvulper litt mot kanten. Vi setter oss der. Vi har en øl igjen, den tar jeg. Kald og guffen som vanlig, assosiasjoner til den jeg drakk i går, det var allerede i går, det var ikke lenger siden enn i går, mindre enn 24 timer siden, så satt jeg ved et annet vann, og frøs og drakk kald øl, nå sitter jeg her og gjør det samme. Tiden går både fort og sakte når man er til fjells. Man lever så rikt. Det er tusen minner, den storslåtte, varierte naturen, som aldri blir ferdig med å presentere seg, de tusen små og store begivenheter, de tusen tanker som fulgte dem, slitet og oppmuntringene, regnet og solen, verket i skuldrene og de våkne nettene, kaffefrokost og ti tusen skiver, det tar aldri slutt og man kan reise dit så ofte man vil. Fjellene ligger der. Man reiser aldri ulykkelig derifra. De velkjente, storslåtte tanker. Det er rett og slett vanskelig å tenke annerledes, der oppe.

 

*

 

Klokken 1951 går ganske riktig toget. Vi var i god tid på stasjonen og ventet. Da toget kom, steg vi ombord, kalde, trøtte og gode. Vi tok av oss skoene, tok av oss yttertøyet, gikk i tørre, lette klær, bare nokså tørre for min del. Men det var ikke farlig her på toget. Vi satte oss ned i hver vår stol, snakket vel lite grann, og ventet ellers på at de skulle passere, de drøye tre timene reisen skulle vare.

 

 

*******

Eivind Salen

2001-2003

 

Reklamer