Daglige arkiver: oktober 13, 2011

Byggmester Solness, av Henrik Ibsen

Notater fra 2005…

Dette skuespillet i tre akter skrev Ibsen i 1892, mellom Hedda Gabler og Lille Eyolf. Det har syv roller, samt tillegg av statister, noen damer og en folkemengde på gaten. Som vanlig er det utførlige sceneanvisninger, og flust med skuespillerinstruksjoner. Jeg leser en forbasket utgave, hvor språket er modernisert til det irriterende.

FØRSTE AKT
På scenen er Knut Brovik, hans sønn, Ragnar, og hans søsterdatter, Ragnars forlovede, Kaja Fosli. De er i tegneværelset til Byggmester Solness. De arbeider i tauset med hver sitt, inntil Brovik bryter ut med første replikk: «Nei, nu holder jeg det snart ikke lenger ut!» En setning som kan spille på arbeidet, på livet hans, eller på den stillferdige starten av stykket. De tre har en kort replikkveksling, hvor det kommer frem at Brovik er gammel og at det går verre med ham, og at han ikke har et altfor godt forhold til Solness. Han skal ha en samtale med ham. Så kommer Solness inn, Kaja snakker med ham først, så Ragnar, og til sist Brovik selv. Det kommer frem at også Solness nok er over høyden, i egne øyne vil han fortsatt være stor, han vil behandle det unge ektepar som vil ha vlila litt nedlatende, men da Brovik vil gi arbeidet til sønnen, er plutselig denne villaen viktig igjen. «Å, hør aldri på hva jeg sånn – sier.» s. 80. Samtalen vender også om til et spørsmål om det gamle, og det nye. Konflikten skjerpes med en gang: «Men jeg trer aldri tilbake! Viker aldri for noen! Aldri frivillig! Aldri i denne verden gjør jeg det!» For Brovik er det spørsmål om å se sønnen lykkes, før han selv forlater livet. Med i denne konflikten er at Kaja, som altså er Ragnars forlovede, også er Solness’ bokholderske, så hvis Ragnar får sin egen karriere, vil Kaja måtte forlate Solness og arbeide for ham. Slik vil Solness også miste en beundrer. Solness er meget fornøyd med situasjonen som den er, at alle de tre jobber for ham. Dette er også blant de ting, startreplikken til gamle Brovik spiller på. Et lite etterspill her, hvor Kaja forseslår å gjøre det slutt med Ragnar, viser at Solness kanskje er avhengig av hans yngre krefter, siden Solness ikke kan gå med på et slikt forslag, og forsnakker seg litt, og må rydde opp med: «Det er naturligvis Dem jeg vil ha. Først og fremst, Dem, Kaja.» Og etterpå vil han se på Ragnars tegninger. Det gjør han ikke lenge, før fruen, som også har sett et lite opptrinn mellom Solness og Kaja, for å gi litt næring til sjalusien som skal være viktig for hennes rolle og funksjon, før fruen, altså, kommer inn med doktoren. Kaja må gå med en gang, og Solness og doktoren har samtale. Her sier Solness rett ut det som tidligere er antydet, at han må ha Ragnar her, på grunn av hans talent. Kaja blir bare et middel for å holde på Ragnar, i følge Solness, men Solness sier også at Kaja trekkes mot ham, at han kan merke hun «dirrer og ryster bare jeg kommer i nærheten av henne.» s. 87. Etter dette skaper Solness et par nye anslag, antyder at han står i bunnløs gjeld til konen, at hun mistenker ham for å være gal, med en viss grunn, og at doktoren når han tror Solness ikke er gal, vel må tro han er bunnløst lykkelig? Alt dette skal gjøre Solness til en komplisert figur, han spiller et spill, han frykter alt han spør om, han er ikke så trygg i masken, som han gir inntrykk av. Det er her det kommer frem at Alines, konens, familiegård er brent ned, og at det var dette som la grunnlag forSolness’ karrierre. Samtalen avsluttes med at Solness, fast og sikker, slår fast at omslaget i lykken vil komme, og det vil komme fra ungdommen som en dag vil banke på døren. Det banker rett etter, Solness farer sammen, han får spille uroen han føler, men det er bare Hilde Wangel som kommer. Med det tar plutselig stykket en annen vending, hun snakker om en tidligere episode, for ti år siden, på dagen ti år, Solness bygde da et umåtelig høyt kirketårn, og Hilde stod ti år yngre på bakken og så på ham, og jublet. Etterpå var det middag, og der tok Solness og kysset henne, og sa han skulle komme tilbake om ti år, og gjøre henne til prinsesse og grunnlegge et kongerike, for henne, Appelsinia. Han kysser henne også, mange gange, bøyer henne bakover og kysser henne. Solness minnes, ettersom hun sier det, det er Hilde som fører samtalen, Solness sier mest, ja, jo. Det kommer frem at Hilde egentlig er her, for å innkassere Solness’ løfte. Det forklarer at hun verken har penger eller koffert med seg. Hun har også tro på ham, og mener han bare kan åpne for ungdommen, han har ingenting å frykte derfra. Hun har en ganske direkte naivitet over seg, Hilde, nesten så hun blir distansert fra seg selv, hun lever et tøyseliv, og tøyser med det. Den egentlige Hilde er helt skjult, finnes knapt, hun er rollen hun spiller. Solness sier direkte at hun kanskje er den klumpen han har fortrengt, tidlig å bruke fortrengt som et psykologisk fenomen, han sammenligner det med en knute som nå løsner. Og Hilde, når hun får bo der, bruker Solness’ hjem som det kongeriket hun skulle få, sier det direkte: «Så har jeg jo kongeriket da!»

ANDRE AKT
Også denne akten begynner med en lang stillhet, Solness leser mappe med Broviks tegninger, fruen steller blomster, sortkledd, de får således spilt en trykket stemning. Symbolikken forsterkes ved at Solness ser på tegninger som ikke er hans egne, og at fruen forsøker å stelle hjemmet, sortkledd, med en liten vannkanne, et fåfengt forsøk på å gjøre det koselig. Før samtalen deres, kommer Kaja inn og har kort replikkveksling om gamle Brovik med Solness, fruen blander seg fravendt inn og snakker om død, etter Kaja har gått, Solness får spurt om Hilde, late som han er likegyldig, fruen antagelig litt sjalu, og så er det snakk om det nye hjemmet. Nå kommer det frem at det er mye under angående brannen, og hjemmet fru Solness har mistet, typiske Ibsenske replikker, «Men det forferdelige som brannen dro efter seg -! Det er det! Det, det, det!» Et slags omvendt «Det vidunderligste», «Det» som ikke blir klargjort. Solness vil ha henne til å glemme, fruen kan ikke glemme, det nye hjemmet vil aldri bli noe hjem. «Aldri en solstråle! Ikke så meget som et streiflys inn i hjemmet!» sier Solness. «Og så at jeg aldri får lov til å tilgi meg selv,» sier Aline. Det er altså meget under, som tilskueren skal få sitte og lure på, og som karakterene går og tenker på. På ny antyder Solness sin galskap, Alines reaksjon tyder på at det er første gang overfor henne «Halvard, – for Gud i himmelens skyld!» og ikke minst sceneinstruksjonen: «(famler etter stolryggen og setter seg)». Til sist gjeldsbyrden han har til henne, og som hun ikke kan forstå, en gjeld som går på skyld og som kanskje er fortrengte Hilde Wangel. Overgangsreplikken han sier når Hilde kommer inn: «Nå! Nu lysner det,» er i så måte lett å tolke symbolsk. Hun er lyset i hans sinn.
De tre spiller nå en kort scene med alle sammen til stede. Hilde forteller om en drøm, at hun faller utfor et høyt stup, og om Solness noensinne drømmer noe lignende? og det gjør han. Hun synes det er deliig, han isnende, noe som forteller om de to personene, og om forholdet fra Hilde til Solness, hun kan liksom ikke forestille seg ham falle, og hennes høyde vil vel alltid være midlertidig og lite reell, fallet vil ikke få betydning, slik det vil få for Solness, hans største skrekk. Deretter antyder Solness også for Hilde at han er gal, noe hun tar svært overflatisk og ler bort, bortsett fra en eneste ting da, som hun Ibsensk nok ikke vil fortelle. Det kommer senere frem, da Aline er gått, det er bare alle barneværelsene Solness har, og bygger i det nye, og som aldri blir brukt. Så kommer forklaringen. Det gamle huset brant, alle ble reddet, men Aline pådro seg feber, og det gikk i melken som hun gav de små tvillingene, og de døde. Derfor føler hun den skyld, og også Solness den skyld. Hilde sitter og hører på, og beundrer ham, men vi får liksom hele tiden følelsen av at hun ikke forstår helt hva det dreier seg om, at hun har sin egen logikk. Symbolsk vil Solness nå ikke lenger bygge kirker og kirketårn, men hjem for vanlige folk, og det er disse som skal ha tårn. Dette brakte Solness i været, og det tærer på samvittigheten. Problematiserer: «Prisen, Hilde. Den forferdelige prisen jeg måtte betale for å komme til.» Han måtte gi avkall på sitt eget hjem, for å bygge for andre. Så bygger han barneværelser, fordi «at det umulige – det liksom lokker og roper på en?», en tanke Hilde utmerket kan forstå, men på en annen måte, hun kaller det «gå troll i seg?» en tanke Solness ikke kan forstå. Han forteller også at hans lykke, hans fremgang og det som vi i dag kaller selvrealisering, gikk på bekostning av Alines, hennes var å oppdra barn. Det fikk hun ikke. I stedet bygde han hus og hjem for folk, verdier han ikke fikk oppfylt for seg selv og sin familie. Til slutt antyder han at han hadde skylden for brannen. Akkurat da banker Ragnar Brovik på, og kommer inn. Solness avviser ham, vil ikke gi ham skussmål, sterk virkning, fordi faren ligger på dødsleiet og trenger en siste oppmuntring, får det ikke. Til og med Hilde reagerer, etterpå, «Slikt kan jeg si. Men De må ikke,» om hvem som har rett til å bygge, hun kan beundre ham, han kan ikke beundre seg selv. Mellomspillet skjer før årsaken til brannen.
Det dreier seg først om en sprekk i en pipe, som Solness har sett, men ikke sagt fra om, men den egentlige årsaken er en annen, et kleskap. Solness tar likevel på seg skylden, fordi han ønsket det så sterkt, derfor er han også så urolig for om han er gal, dette knuger ham. Slik finner han og Hilde hverandre om trollet, det innvendig, som roper på fremmede makter. Her må vel jeg få skyte inn med en kvalitetsdom, Solness har ikke galskap nok til å gjøre ham farlig, han virker litt uskyldig, mener jeg. Det er også snakk om samvittighet, hadde Solness bare hatt robust samvittighet, til å tåle det, slik vikingene som fanget kvinner, symptomatisk synes Hilde det virker spennende å bli fanget. «en kan da ikke hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg,» sier Hilde. «Å nei, – det er vel trollet inni en som rår for det.» Altså en slags demonisk, ukontrollerbar kraft, det irrasjonelle. Men det irrasjonelle hos Ibsen er alltid litt ufarlig. Hilde blir så sammenlignet med rovfugl, med ungdommen, og hun vil ha Solness til å anbefale unge Brovik for faren som ligger for døden. Kaller Solness et troll. Solness avslører så at unge Brovik er ungdommen han frykter, Hilde vil støtte ham, holder ham større enn livet, men det kan også være en lek, har sitt eget alvor. Alvine kommer inn, og avslører at Solness blir svimmel i høydene, et lite frempek dette, Solness vil vise at han kan, «å gud, å gud,» sier Alvine. Hilde vil ha sitt kongerike.
«At min byggmester ikke tør, – ikke kan stige så høyt som han selv bygger?»

TREDJE AKT
Akten begynner med en samtale mellom Hilde og Aline, deres versjon av ulykken, fru Solnss gir inntrykk av å være en som har lagt sin vilje under sin mann, og som har gått gjennom meget. Hun holder de små tvillingene bare som en liten ting, og tenker også på alle småtingene som brente, dukkene fra barndommen, her ringer symbolikken sterkt. Da Solness kommer, går Aline, og det blir samtale om dette, hun unnviker ham, eller han får henne til å unnvike seg, og dette er botemiddel for samvittigheten, og det er Hilde som får det frem, hun sier hun kommer som fra graven etter å ha snakket med Aline. Symbolikken henger tungt i hver replikk. Samtalen med Aline får også Hilde til å gi slipp på Solness, «Jeg kan ikke gjøre vondt mot en som jeg kjenner.» Solness tar skylden for alt, hans djevler, hans troll har drept Aline, og nå må han leve med den døde, han «som ikke kan leve gledeløst!» Nå blir spørsmålet om man kan nå sin egen lykke på bekostning av andres, det er Hilde som spør. Rovfugl-metaforen får nå funksjonen at hun ikke vil inn i et bur, som hun var i med sin far, og som hun kanskje ville kommet inn i med Solness også. Solness påkaller vikingtrossen, den robuste samvittighet. Så krever Hilde sitt slott, slottet Solness har lovet henne, det skal være høyt og hun skal stå på altanen på toppen, Solness svimler ved tanken, nå også overfor Hilde. Og så vil Hilde ha det deiligste i verden: Luftslott. Solness er med på tanken, vil ha et riktig luftslott, et med grunnmur under.
Deretter kommer Ragnar Brovik, faren har nå fått slag og skal dø. Det blir samtale Ragnar og Hilde, Solness går med kransen han skal henge høyt oppe i tårnet.  Ragnar legger ikke skjul på at Solness har holdt ham nede, vært redd ham, Hilde vil beundre Solness og blånekter, han er ikke redd for noe. «Ta livslykken fra andre mennesker (…) det er han ikke redd for. Men bare det å klyve opp på et stakkars stillas,» sier Ragnar. Det blir nå spørsmål om han kommer til å gjøre det, Hilde ønsker det, Aline frykter det. Så blir det ny samtale mellom Hilde og Solness, nå sier han at han bygde kirker for Gud, men at han trassig brøt for å bygge hjem, trassig på toppen, men nå har han gitt opp, og vil bygge luftslott, «Det eneste jeg tror det kan rommes menneskelykke i». Han og Hilde skal bygge, og Hilde er med.
Så gjenstår bare den velkjente slutten. Folkemengden er samlet, publikum får ikke se byggmesteren, hører bare kommentarene til folket, der er byggmesteren, Hilde leder an, Ragnar er skeptisk, Aline vil ha ham ned, og så faller han og dør. «Min byggmester,» er siste replikk, fra Hilde.

Reklamer