Daglige arkiver: oktober 14, 2011

Hedda Gabler, av Henrik Ibsen

Ibsen skrev dette skuespillet i 1890. Det har syv roller, og foregår i hjemmet til Tesmans.

FØRSTE AKT
Scenen begynner med gamle frøken Juliane Tesman og tjenestepiken Berte som kommer inn i stuen for å sette fra seg noen blomster. Det kommer straks frem at Berte skal skifte plass å være, hun skal til Jørgen og Hedda Tesman. Hedda er datter til general Gabler, og nå nettopp gift med doktorstipendiat i kunsthistorie – Jørgen. Han gjør så en munter entre, og snakker med sin tante Juliane. Hun bekrefter overfor han hvor stort det vat at han stakk av med omsvermede Hedda Gabler, i en alder av 32 år. Han viser seg ellers litt utenfor, og skjønner ikke tantens hentydninger om barn og annet, snakker bare glad om bøkene. Det kommer også frem at Juliane har stilt garantier for leiligheten, at Jørgen da farer opp indikerer at dette blir sak av.

Så kommer Hedda. Små, Ibsenske tegn viser at hun ikke er helt fornøyd. Det er også en liten scene, der hun forsnakker seg om Bertes gamle hatt, men så er det frøken Tesmans hatt, og den er ikke gammel, i følge Tesman.

Deretter introduseres fru Elvested, som har et eller annet med Jørgen, han kan ikke for å kalle henne fru Rysing, til Heddas ergrelse. Og de to igjen, snakker om Eilert Løvborg. Det er Elvested som har levert blomstene frøkem Tesman og Berte kommer med i starten.
Hedda får jaget Jørgen ut, og hun og fru Elvestad har en fortrolig samtale. Dette er den første virkelig fortrolige samtale, skjønner vi når vi ser den. Elvestad har dårlig forhold til sin 20 år eldre mann, og Hedda skjønner henne. «Vi eier ikke en tanke sammen. Ingen verdens ting – han og jeg.» Det kommer også frem at Elvestad har reist uten sin manns vitende. Hun reiser etter Eilert Løvborg av egen interesse, hun kan ikke annet, sier hun. Men etter å ha lagt litt ut om lykken de to har, kameratslig arbeidslykke, så avslører hun også at Eilert har problemer med et tidlligere forhold. Heddas reaksjon tyder på det kan være henne.

Til sist kommer den siste karaktren i stykket, assesor Brock, også han ungkar, og han kan etter en stund melde den største nyhet at Eilert Løvborg vil gjøre Jørgen Tesman konkurranse i doktorratet. Her står også det økonomiske på spill, og den nye leiligheten til Jørgen og Hedda. Hedda er merkverdig uinteressert i dette, som hun egentlig har vært i alt som har foregått, bortsett fra samtalen med fru Elvestad.

Akten slutter med at Hedda dog har en ting å glede seg med – mine pistoler.

ANNEN AKT
Ibsensk detalj i sceneanvisningen : Et pianoforte fra første akt er skiftet ut med elegant skrivebord med bokreol. Indikerer pengetrøbbel blir tatt på alvor.

Samtale mellom Hedda og assesor Brock viser at ikke alt står godt til i ekteskapet mellom Hedda og Jørgen, hun ville bare ha en forsørger, trengte det, det er ingen kjærlighet der. Han bare jobber og interessere seg for denne kunsthistorien, Brock ser dermed – kanskje – sitt snitt. Gjør en viss tilnærmelse. Når Jørgen så kommer, er det Brock som har fortroligheten «Aha, det er fagskrifter, fru Tesman.» Fortroligheten kommer også sterkere, da Hedda sier «og så lot jeg som det var tjenestepiken.» Hun er litt opprørsk, Hedda. Det kommer også en elegant vri, der Hedda forteller Brock hvordan det egentlig henger sammen med denne drømmeleiligheten, hun sa det bare på vei hjem en gang, til Jørgen som stod opprådd og ikke visste hva han skulle si. «[Der] var det altså at Jørgen Tesman og jeg møttes i forståelse, ser de!» Hun forteller så at hun kommer til å kjede vettet av seg, og håper i sin desperasjon at Jørgen skal slå seg på politikk, og bli statsminister.

Deretter har Eilert og Hedda samtalen, der han reagerer på at hun giftet seg med Jørgen, og hun forteller at det ikke var av kjærlighet, og de snakker om sitt forhold. Han insisterer på å kalle henne Hedda Gabler. Det kommer også frem at Hedda, Eilert og Thea (Elvestad) er fortrolige mot de andre, Brock i en mellomstilling, Jørgen Tesman aner ingenting. Det er klart at Eilert Løvborg er ham overlegen.
Hedda viser ved flere aneldninger en slags trolsk uforklarlighet, som skal bygge opp under selvmordet til slutt.

Løvborg har skrevet et nytt manuskript han vil ha Jørgen til å lese, det han allerede har lest, holder i følge Løvborg ikke mål, selv om det ellers blir rost. Det er spørsmål hvor han skal lese det, og det ender med at han skal lese det under en tilstelning samme kveld, hos Brock.

TREDJE AKT
En ganske grusom, til Ibsen å være, uventet vending.

TESMAN. Nei, det tror jeg aldri ville gå. For beåndelsen, – ser du –
Om Eilerts manuskript, som harn har mistet, og Hedda lurer på om kan skrives om igjen.

Løvborg har blitt full og somlet bort manuskriptet, Tesman har funnet det, og tatt det med hjem og overveier ikke et øyeblikk annet enn å levere det tilbake. Det gjør Hedda, hun overtlaler Tesman til å få ta vare på det, og så når i rekkefølge Brock, Eilert og Thea kommer, sier hun ingenting, heller ikke da Eilert overfor Thea sier han har revet det i stykker, og frøken Elvestad fortvilet går bort, som å drepe et barn, og Løvborg betror etterpå han har mistet det, som å miste et barn, Hedda gir ham pistolen, og brenner etterpå manuskriptet. «Nu brenner, – nu brenner jeg barnet.»
Dette manuskriptet har Løvborg og Elvestad skrevet sammen, Elevestad lever Heddas drøm.

FJERDE AKT
Hedda har den originale unnskyldning for Jørgen, at hun brant manuskriptet for hans skyld, hun tåler ikke at han blir stilt i skyggen av Eilert, at han er misunnelig på Eilert Løvborg, selv om Tesman sier det ikke var så alvorlig ment. Men mannlig nok, han blir glad over beveggrunnen. Hoppende glad, faktisk.

Eilert Løvborg har nå skutt seg. Hedde Gabler er aldeles kald. Brock overbringer nyheten, Fru Elvested er der også. Hedda går over i å lovprise handlingen og kalle den skjønn. «En befrielse å vite at der dog kan skje noe frivillig modig i verden.»

Reklamer