W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som «skiftende varme i kinnene».

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio «jeg vil» på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s