Daglige arkiver: november 5, 2011

Brev til henne

Brevmotivet er noe jeg ofte tar inn i korttekstene mine og andre tekster. Dette er ikke den heldigste varianten, men slett ikke heller den uheldigste.

Brev til henne

Jeg har så lyst til å forklare meg for henne, men når jeg er med henne, klarer jeg det ikke. Jeg kan tenke det så godt gjennom på forhånd som mulig, ta for meg alle eventualiteter, huske alle mine feil og svakheter og hvor nervøs og sjenert jeg blir, og ta alle mulige forholdsregler og reserveplaner, det vil ikke gå, jeg har forsøkt, det går ikke. Jeg kommer til henne, vi møtes, går på teater, kino, restaurant, kafé, pub eller bare en tur i parken, og så skal vi etterpå gå hjem, og så går vi hver til vårt. Jeg har lyst til å snakke om hvorfor, eller det har jeg jo ikke, det akkurat det jeg ikke har, men jeg har lyst til at hun skal vite det. Jeg har lyst til at hun skal vite at når jeg da kommer hjem, så hender det at jeg angrer bittert på at jeg ikke prøvde på å få henne med, at jeg kan gå rundt på gulvet og gni meg i ansiktet, at jeg kan lene meg med pannen mot veggen, at jeg kan ha store problemer med å sovne, og når jeg våkner, så er det forferdelig ensomt. Likevel vet jeg at det samme vil skje neste gang også. Vi vil gå ut sammen, være kun med oss selv, det vil være bra, men så vil vi gå hjem hver til vårt. Jeg vet ikke om hun er fornøyd med det, om hun vil ha det slik, vi har omtrent aldri snakket om det. Og når vi har det, så har vi svært raskt beveget oss bort fra ting som kan medføre konsekvenser, eller spørsmål som krever konkrete svar, derfor går vi liksom hver gang ut under forutsetningene om at begge er fornøyde med at tingene er som de er. Jeg skulle gjerne skrevet henne et brev om hvordan det egentlig er. Da kunne jeg tenke det hele nøye gjennom, og formulere meg som jeg vil fra start til mål uten å bli forrådet av sjenanse og nervøsitet, slik jeg ville blitt om jeg skulle si det til henne. Det ville blitt et meget komplisert brev. Jeg er sant å si ikke i stand til å si hva det skulle inneholde, ikke engang når jeg tenker det nøye gjennom på forhånd. Jeg kan bruke hele dagene mine til å tenke på dette, hvordan jeg skal forholde meg, hva jeg skal gjøre. Men jeg finner aldri noe som kan vare, noe som er så fast og klart at jeg kan sette det inn i et brev, og så er det slik det er. Det går ikke. Jeg vil for eksempel ikke at forholdet vårt bare skal forbli slik det er nå, det vil gjøre meg til en narr. Jeg vil heller ikke at det skal utvikle seg videre, det tør jeg ikke, og jeg er livredd for å miste henne. Det ville vært aller verst. Så da bør jeg kanskje ta sjansen på å la det utvikle seg videre, tenker jeg, men jeg vet jeg ikke kan det, ikke engang om jeg bestemmer meg for det, jeg vil ikke klare å gjennomføre det, jeg vil gå ut med henne, bestemt, og komme hjem, like bestemt, men uten henne, enda en gang. Og slik har jeg det. Jeg skulle så gjerne ønske at hun forstod dette, men hvordan skulle jeg få henne eller noen til å forstå det? Jeg kan ikke skrive det ned, og om jeg klarte det, måtte ingen lese det.

ES 2006