Bondestudentar, av Arne Garborg

Dette er en tekst jeg skrev om boken i 2003. Den er ment for meg selv, og derfor noe stikkordpreget. Opprinnelig var teksten skrevet på nynorsk, det henger litt igjen. Med tiden skal jeg få redigert den litt, så det blir skikkelig.

Romanen kom ut i 1883, og blir dermed Garborgs første roman. Den handler om bondesønnen Daniel Braut, som kommer til Kristiania for å studere. Garborg skildrer hvordan det jærske lynnet og bondenaturen til Daniel møter det urbane studentmiljø i Kristiania. Han skildrer det med lun humor, dette er ingen rendyrket tungsidig roman. Men det har brodd mot gudsfrykt og bondeforakt, og er skrevet på bakgrunn av Garborgs egne erfaringer som bondestudent.

Handlingsreferat

Kapitel 1 er skolekritikk, kritikk av den nye skolen. Læreren som gjør ting på sin egen måte, «latinskulen er eit syrgelegt hol (s. 59)». Men han er nok egentleg bare en slaur selv, som ikke skjønner fagene han skal undervise i. Ikke pugge latin. Kapellanen.

Kapitel 2
Kommer til byen. Får namnet Surbrød. Deretter en venn. Kristian. Da går det bedre.
Daniel er bonde i byen, men når han kommer hjem igjen, er han en av de fine, og ønsker bare at Inga skal se ham. Les så mye han kan, men blir overrasket at det til og med er prestesønner dårligere enn han til prøven. Men kapitelet ender trist, da faren Ole Johannes dør, og har etterlatt seg stor gjeld. Nå må Daniel sulte.

Kapitel 3, 4
Daniel får navnet Daniel Braut, i stedet for Daniel Surbrød og Daniel Olsen. Kristiania. Lærer seg å røyke, det hørte med. Pengesorger. Studievansker. Hvordan går det med Inga? Ikke noe svar. Hjem igjen, besøke Inga, snakke med henne, nytter ikke, før han hadde drukke fikk han ikke frem et ord, og etterpå snakket han bare tull, hørte han selv. Tilbake på hybelen, flyttar det inn ei Berta Maria. Daniel kan ikke kunstene Bruvik kan, kommer ingen vei. Flere pengesorger, han har ikke nok.

Kapittel 5
Makeløs russefest. Kjempetale, avbrutt av vovvov og kykkeliky, hosting og kremting, og Daniel som er enig i at punsjen er sukkervatn, og synes det er forunderlig hvordan alle talerne klarer å finne de riktige ordene i slik en stor og kritisk og opplyst forsamling. Etter hvert merker vi at også Daniel kjenner rusen frå punsjen, sukkervatnet. Det er godt skildret av Garborg. Professorens tale, vi skal ikke være gamle og kloke, eller gamle og galne som det heter i ein variant, vi skal være unge og yre, eller unge og galne, spedd inn med Bravo og Hurra, bravo til Garborg. Daniel skjønner alt sammen er sant, og det han ikke skjønner, kjenner han er rett. Stille for seg selv drikker han mange skåler for Inga. Det er en av de ypperste skildringer av festlig lag, i norsk dikting.

Kapittel 6
Ny hverdag. Daniel er styrt hit og dit av alle lærerene han har hatt, og teoriene de har satt ham i hodet. Bondsk og ydmyk som han er, blir han lett påvirket. Han leser så det svimler. Og får laud i fagene han ikke kan, og haud i favorittfaget historie på grunn av en vrang sensor: Robert Djevelen. Selvsagt har Aslak slaur fått 1 i historie, han lese tre steder og de fikk han. Sekvensen der Daniel prøvar studentklær, men han er ikke student, men forkledd bonde. Nøkkelsetning. Så festtalene og immatrikuleringsbevis. Og kapittelet ender med at Berta Maria flytter fordi hun blir gravid, og Daniel Braut flytter også.

Kapittel 7
Der er de studenter. Garborg fanger denne tilværelsen også, Daniel som ikke får lekser, savner ånden, liker seg i teateret, men kjeder seg litt i studentersamfundet, tross den makeløse talekunst. Så er det fest med Aslak. Pengesorgene tar deretter til for alvor, Daniel må knipe på maten, han velger sparetanken fremfor å arbeide, den ideale student. Men sulten tar ham. «Det var ikkje så poetisk å svelte, som Daniel hadde tenkt.» (s. 133). Nå begynner fattigmannssekvensene. «det ideale liv fekk han dryge med til dess han fekk skillingar.» Og brev om flere pengar kom ikke frå han Lias. Så blir det å søke arbeid, men for det første var det så lite idealt, og for det andre så kunne han det ikke, det han kunne få. Og det han kanskje kunne, fikk han ikke. Kvaler med Vår herre.

Kapittel 8
Anslag til teateret. Kafébesøk, med fantar liksom Daniel. Daniel får roet seg, over hvor lett de tek pengesorgene og det å tigge til seg litt. Daniel lærar «at ein djerv kar kunde fikte seg fram for ei tid med smålån.» Men det kniper. Scena med Ole Berntsen, ikke noe lån der. Heller ikke hos Peter Dirk. Han hadde gjort seg til ei bikkje for eit bein, og ikkje fengi beinet.

Kapittel 9
Daniel blir sjuk. Daniel prøver hos presten. Daniel forteller om sit liv, han har prøvd det ene og det andre, men ikke vært noe av det. Og vi får eksempel på Garborgs tro. Det minnar om Tolstoj. Det å leve i Kristus, underene, det helt oppløftede, det går ikke. Men Daniel får jobb. Post som huslærar. Fint møte deretter, da Daniel møter Jens Rud. Vinglar. Så blir han med i teateret, og bråker mest av alle. Og får dundrende ros på kafistova etterpå.

Kapittel 10
Tankekapitelet. Daniel som huslærer, går og tenker på å ha den rette meininga, som samstundes skal være selvstendig. Men hvordan finner en selvstendig mening i alt som det går an å mene? Og hva om den er feil? Daniel kommer til at han skal la skjegget gro, for å virke mer voksen.

Kapittel 11
Middag i finere lag. Daniel hjemme, på ny, slik skal det være. Men så blir det til at han selv må holde tale, og da er det som grunnen forvinner under føtene hans, og han må drikke mer. Han skal tala om fedrelandet, men hver gang han skal ta fatt, blir han helt motløs. Mye snakk og skrål. I glimt ser vi festen som den virkelig er, Daniel gjør det også, men han kan ikke tro det. Til slutt holder han tala for fedrelandet i hodet sitt når han legger seg.

Kapittel 12
Jul. Daniel finner ut at han vil studere teologi, det eneste sanne, alt det andre er talemåtar. Ingenting står høyere enn å kjenne Bibelen.

Kapittel 13
Nå ser Daniel russen, og synes at de ikke er  som i hans dagar. Og han blir selv irritert på bondestudentene, som liksom trekker ned det å være student. Pønsjen var sukkervatn. Fine parallellar til kap 5. Men Daniel blir fylt av mismot, han prøvar å stå for en mening, den siste, den at folket skulle arbeide, men han blir sagt i mot og har ikke så mye å fara med. Lei seg går han heim. Konklusjonene begynner å komme. Hva skal han gjøre? Er det bondenaturen som hindrer ham? Men er det ikke slik, at ingen egentleg har sine egne meningar, de bare skråler det andre seier. Så gjør de det så ofte, at de blir vant med det og får de samme meiningene selv. Fint om frierbrevet som ikke blir sendt til Hanna Stensrud. Det vart giftemål likevel. Og der slutter boken.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s