Mannfolk, av Arne Garborg

Jeg legger ut gamle notater til denne. De er ganske omstendelig og samvittighetsfullt skrevet, til å være ment for eget bruk.

Garborg etablerer i starten en naturalistisk allvitende forteller, som skildrer festsalen i Kristiania Arbeidersamfund, før han går inn i tankene til maleren Bjølsvik. Deretter er det ut igjen, og følge hvordan Bjølsvik går og ser etter noen å drikke med.  Han finner Blytt, og de har romanens første dialog. Forteller står utenfor og observerer mens romanen foregår. Introduksjonen av flere karakterer går både i dialogen mellom Bjølsvik og Blytt (Georg Jonathan), og med at forteller bryter inn med folk som dukker opp (Daniel Braut). Fra Daniel Braut blir deretter introdusert Laurits Kruse, som overtar fokus med det at han har sett Dagmar Dyring, som han er forelsket i. Han følger etter henne fra danselokalet (der hun danser med student Frigstad), inn til siderommet der Bjølsvik og Blytt sitter. Gjennom øynene til Laurits ser vi et opptrinn mellom Frigstad og Bjølsvik, om Dagmar, hvorpå Dagmar byr Frigstad sin arm og tar ham med seg. Siste person som blir introdusert her, er marinemaleren Peter T. Hansson, Peter Tordenskjold, «Alra manna keidastr». Kapitelet avslutter med at Bjølsvik forlater selskapet, og observerer Dagmar være glad sammen med «denne tosken student Kruse».

Kapitel to begynner i tankene til Dagmar, hun mener det skal være mer i Kruse enn han har fått vist, han var så rar og fortumla (i kapitel 1). Fra Kruse selv får vi forklaringen, han følte han ikke kunne være noe for henne, at hun anstrenger seg for å være hyggelig, men han duger ikke, han blir nedfor og tverr og vil hjem og være alene. Forteller blir værende i ham, og presenterer derfra også Julie Lindner, som er sammen med Georg Jonathan. Deretter blir vi med ham hjem, de ensomme tanker, 21 år og alt uopplevd. Hjemme er en gripende seanse, der Helene kommer opp til ham, og han ikke kan gjøre noe, han må se henne gå igjen, enda hun hinter. Alt er sett gjennom øynene til Laurits.

Kapitel tre begynner hos Brauts, Daniel tenker hvordan han tok Hanna Steinsrud for pengenes skyld, uten å få pengene (sammenlign Bondestudentar, der han gjør seg til hund for et bein, uten å få beinet). Nå må han lyve på at han elsker henne, han strever med sitt og er den samme gode naturen som vi kjenner ham fra  bondestudentar. Vi får også introdusert Helene tjenestejente, som Daniel strever med å unngå å bli forelsket i. Etter en episode der hun uoppfordret tilbyr ham konjak til kaffen, skifter synsvinkelen over til Helene, hun tenker på elskeren hun har besøk av og føler seg avslørt og at alt er tapt. Denne elskeren er Laurits Kruse, så det har altså utviklet seg et forhold etter kapitel to. Klassisk allvitende teknikk, samme hendelse skifter karakter, leseren får et mer og mer korrekt bilde av begivenhetene, alt etter hva forfatteren velger å avsløre. Motsatt for eksempel Mysterier, der fortelleren tilsynelatende hele tiden gjør sitt beste for å holde leseren oppdatert, og der avsløringene sjelden bringer sikkerhet i hva som foregår.

Vinkling mot Laurits Kruse, som nå er i en ganske annen stemning. Vi får se ham brenne alle sine dikt, med alle de tunge titler, nå som han har en som holder av ham, er alt lett. Varsomt skildret av fortelleren. Vi får også en gjennomgang av et moralsyn i endring, Laurits kan ikke gå med på at det han har gjort er skam, tankene er milde og glade og uten aggresjon. Det kommer dog frem at han til sist er den pågående, og at han er rett affæren skal bli kjent. Utover her blir det klart hvor forfattersympatien ligger. I et tilbakeblikk får vi se hvordan elskoven gikk til, det var kamp først, Laurits har synsvinkelen, men på en måte som gjør det uklart om det er Laurits som tenker tilbake eller forteller som stanser nåtiden for å fortelle selv. Nesten umerkelig forlater forteller hele Laurits (etter at han hos G Johnatan har stjålet med seg boken kvinnens underkuelse), og forteller videre om Dagmar Dyring og Frida, som diskuterer kvinnesak og giftemål. «Frida sette fram den tanken, at det beste var um folk kunde hava kvarandre på prøve ei stund; «men det går jo helle ikke an, skjønner du!»» s. 42. Etter diskusjonen dukker Laurits opp, de vet han er interessert i Dagmar, og de mener han ikke er som andre menn, og Dagmar inviterer ham til kaffe.

Femte kapitel starter med naturalistisk naturskildring, sur, våt snø i byen. Ingen liker seg, heller ikke maleren Bjølsvik som vi nå skal følge igjen. «- Ei kjerring og ein katt. Det var ikkje stort meir han kravde av Vårherre.» s. 45. Det er desember, vinter, iskaldt, og mørkt både ute, inne og i hodet hans. Han får besøk av sin medmaler, Otto Nielsen, de diskuterer de dårlige tider, fordømmer kunsten og de økonomiske sorger, harsk humor. Så blir Gabriel Gram introdusert, grundig fyllesyk. Allerede snart får vi trætte mænd tanken: «Nei, nei; je vil gifte mej; ja vil fanden gale mej gifte mej.» s. 51. Han er i en dårlig forfatning, her, Gram. Det er også snakk om kunsthandler Knoph, som videreselger maleri til overpris og svindler både kunstner og kjøper. Han kjøper et maleri for 20 kroner av Bjølsvik i en kort scene til slutt.

Vi går tilbake til Laurits og kvinnens underkuelse. Han har havnet i selskap hos Dyrings, og legger allerede planene for hvordan han skal gjøre seg enda mer fortjent til Dagmar, han skal lese og arbeide seg frem, men så er det dette med Helene da, og så får vi rede på at de nå har et forhold på gang. Det misliker Laurits, hun gjør ikke lenger motstand og det har dessuten kommet noe ufint over henne, problemet nå er å avslutte forholdet. Deretter får vi Helenes synsvinkel, hun merker det er noe galt med ham etter at «hun gjorde seg litt kaut», hun er også nervøs for om hun er gravid, og holder akerselva som utvei. Tilbake til Laurits ser vi at han får en konkurrent i Mark Oliv, med ham kan han ikke konkurrere. Kapitelet slutter med en dypt urettferdig seanse, der Laurits og Helene i uskyldig samtale blir overrasket på loftet, men Laurits får likevel panikk og gjemmer seg. Husfrua Hanna Steinsrud gir Helene fyken på minuttet. Det blir fortalt gjennom tankene til Helene selv.

I kapitel syv får vi rede på Georg Jonathans opphav, han er sønn av en madam Ludvigsen og en etter sigende engelsk orlogskaptein som straks forsvant. På ny glir vi etter en sekvens autoral forteller inn i tankene til en av deltakerne, denne gangen Georg Jonathan. Han kan ikke ønske å gifte seg, men har hug på ei Nina Grundt, som deretter finner en annen, og får G Jonathan til å forlate tanken om en finere kvinne, en kvinne av folket, vil han ha. Så flytter han inn hos fru Widstrup, og innleder et forhold med piken hennes, Emilie, «for å frelse henne», som han tenker. Det ender med at hun blir prostituert, faktisk talt med herr Bøckmann som Nina Grundt giftet seg med. Det kommer frem i en samtale mellom Emilie og GJ, et år etter at hun forlot ham for en styrmann. Dermed må GJ gi opp damene av folket også, nå er det de gifte han må se på, der er ikke så mye å risikere, dessuten er de allerede vant.
Midt i det lange kapitelet går synsvinkelen over til frøken Julie Lindner, som GJ har fått øye på og begynner å interessere seg for, 15 år er hun. Det er nesten Tolstojsk så Garborg går ut og inn av alle sinn. Julie er sprengnysgjerrig på det en ung pike ikke skal spørre om, og leser romaner i smug med en venninne, og forsøker etter beste evne å finne ut av det, i en fornøyelig sekvens fra Garborg. Den fornøyelige tonen står i kontrast til virkeligheten som venter. Etter å ha smurt på med flere slike sider, får vi Julies versjon av møtet med G Jonatahn, hun er redd ham, særlig når han begynner å vanke der fast. Forteller hopper så over til GJ, som begynner å få samvittighet, og kvier seg for å ta henne, hun er for troskyldig og ung, men det utvikler seg litt likevel, hun går turer med ham, hva som har hendt med Julie i mellomtiden, får vi ikke vite, men hun kaller ham «kjære», så noe må ha snudd. GJ reiser til England for å slippe unna. Når han kommer tilbake, legger han alt frem for Julie, alt hva et forhold vil innebære, her er han så ærlig han kan, «lad os være venner,» svarer Julie.

Neste kapitel er de fullt ut kjærester, Georg J gir seg helt over, nå vet han hva det vil si å leve. Nå er det det gåtefulle med å holde skjult, det som kjennes så fint og godt. Etterhvert blir hun inlosjert hos en Mad. Widstrup, det må være slik. Kontrast mellom Julie som må spille svarteper med henne, mens GJ er ute i selskap, enkel symbolikk ligger også i dette, Julie er svarteper (og det samme for så vidt Widstrup). Etter hvert skaffer GJ Julie post hos grosserer Storr, hvor Carl Pettersen blir introdusert. Og får synsvinkelen, slik at han kan spionere på dem og reise bort og fri til Julie. Deretter får Julie mistanke til GJ, og oppsøker ham hos Laurits Kruse. Sammenveving, Laurits har akkurat skaffet Helen plassen han tenkte for henne. Deretter et lite oppgjør GJ og Julie, hun vil ha ham til å love kjærlighet, det kan han ikke og sier det. Nå kommer ærligheten fra forrige kapitel i sitt rette lys, selv om han var ærlig, kunne ikke Julie forstå det. Det problematiseres dessuten om GJ kan ha rett i at de er likt stilt, om den ene går fra den andre, Julie insisterer på at det er verst for kvinnen, og selv om GJ har godt forsvar, har Julie her rett. Under ligger at det ikke skulle være slik. Kapitelet slutter med et fint dikt: «Verden er en jammerdal, tra-la-la-la-la.»

Kapitel 9 starter som Helene-kapitel, hun skal på nisseball. Hun har akkurat fått vite om plassen hos G Jonathan, føler seg glad og fri og vil bare le av glede. Denne gleden blir brutt i et merkelig møte med en politikonstabel som vil ha navnet hennes. Neste dag møter hun hos politiet og får en like merkelig advarsel for å delta i et slikt lag. Mellom her får Garborg også inn et møte mellom Helene og Laurtis, fra hans synsvinkel, slik at hans dårlige samvittighet kommer frem da hun har noe vanskelig å fortelle. Han blir svært lettet da det bare var denne lille politiepisoden.

Dette kapitelet har uvanlig mange skifter. Det innleder med Daniel Braut som har søkt prestekall, og Laurits som ikke får skrevet brev til Dagmar Dyring, det er det vante motiv med brev på ovnen. Etter det er det Dagmar som får synsvinkelen, på vanlig måte, forteller forteller hvordan Dagmar har det. Deretter er det Mark Oliv, som får vite av at Helga at hun er gravid, og «um han hadde møtt eit lokomotiv, so hadde han knapt vori viss på, at det nettopp var han, som skulde vike or vegen.» Overgangen begynner med at Dagmar vil snakke med Helga om hvordan det er å være gift, om det er med den man elsker man gifter seg med. Vi får også hvordan Laurits blir overbrakt nyheten om giftemåle, uten at Dagmar som rett etter får synsvinkelen tilbake og fortsetter resonnementet sitt om hvordan og med hvem man gifter seg. Hun har også snakket med Nina Bøckmann, tidligere Grundt og utsatt for GJs tilnærmelser og forsøk, hun har en litt beisk stemning i slike spørsmål.  Nina og Helga blir altså satt opp mot hverandre, de får synspunkter etter hvordan det har gått dem i livet. Kapitelet inneholder også en 17. mai-feiring, der alle blir samlet og forteller er autoral, og gjengir bare det som blir sagt og gjort. Det er en lengre scene (tre sider) der Bjølsvik krasst legger ut om kvinnefrigjøringen, det er bare motesak, kvinnen gjør det hun skal uansett, «så er dei sjølvstendige og røyker sigarett heile bunten,» Bjølsvik hisser seg opp over dette, Dagmar er samtalepartneren. På hjemveien går hun sammen med Laurits, og de kysser hverandre. I to korte avsnitt får vi etterreaksjonene deres, han er fra sans og samling, hun urolig, ingen av dem har likevel full tro på at dette vil gå.

Vi fortsetter 17. mai feiringen, nå i studentersamfunnet. Det skjer først i generelle vendinger, deretter kommer Bjølsvik inn, mørk til sinns, fra diskusjonen han hadde i forrige kapitel. Nå går han enda lenger, i samtale med Otto Nielsen som heller fyrer ham opp, «Og så er det så forbanna bra med det, at her er å få til alle prisar, så vi fattigfolk også blir hjulpne.» Gjonathan kommer, og virker muntert på leseren uansett hvor sliten han er. Han har nå for fem minutter bestemt seg for giftemål, og er utkjørt og må drikke pjolter på styrten, halvt blandet med cognac. Gabriel Gram kommer også, han skal låne penger av Hummelvik, før han setter i gang en samtale med GJ om giftemålet, Gram er allerede fastlåst i meningene sine, og vil ikke ha noe sentimentalt tøv. GJ: «Kvinna var ikkje menneske, ho var samfund.» (s. 107) Deretter kommer Laurits Kruse, han kunne ikke sitte hjemme lenger. Men han stikker i frykt da GJ sier Helene er gal, og at hun nok hadde et forhold til teologen Daniel Braut, det er noe med henne. Gram overtar til slutt, forteller blir med ham fra festen, full og sjanglete, inn til et horehus, der er alle opptatt, så hjem, skrive en bok om varulver, mann om dagen, varulv om natten.
Hensikten til kapitelet ligger i setningen: Om bare kvinnen forstod oss. Hadde hun sett oss her, ville hun forstått oss. Nei, der ville de ikke ha henne. Et fylleslag med klaging og syting som dette, det er mannfolk.

Fra fylla til Gram går vi rett over i alvoret med Helene i neste kapitel, hun er gravid og må flytte fra Georg Jonathan. Her smører Garborg tjukt på for at vi skal føle avsky for Laurits og mannfolkene, sympati med Helene og damene. Helene er offeret, hun må lide for alt som har hendt, mens Laurits trygler på sine knær og slipper fullstendig unna. Dette er naturalisten Garborg i aksjon, forandring gjennom provokasjon. Det kommer frem i tankene til Helene, i samtale med GJ som vil ha henne til å oppgi barnefaren, nei, «av barnefaren kunde ho ikkje vente hjelp.» Georg får sinne-rid da Helene kaller seg et svin, og skjeller henne ut til avskjed, uten at han på noen måte fordømmer henne, han er sint på henne og mest samfunnet som ikke kan la henne stå for det hun er, i hans øyne har hun ikke gjort noe galt. Det er ikke gitt at Helene har denne tolkningen av avskjeden. Hun flytter til ei madame Paalsen, der hun har det forferdelig, kort og godt. Barnet blir født i en grotesk scene, der hun gjennomlider en hel natt, og der jordmoren er full og døper barnet Gunda i stedet for Hilda. Det fortsetter deretter med kvaler og selvbebreidelser, barnet blir sykt, doktoren er refererende kort i et avsnitt, ingen bryr seg om Helene, og hun mener det er hennes skyld, og at Vår Herre nå gir henne som fortjent. Det er rett og slett Georg Jonathan som opptrer best, han kommer og ser til henne. Det er grusomme skildringer av barnets sykdom og smerte, og Helene utkjørt som hun er, det er bilde på hele situasjonen. GJ som er forholdsvis rolig, står her i kontrast, som også den ikke deltakende fortellerstemmen gjør det. Til slutt dør barnet. Og naturskildring: «Yvi byen låg ei stygg brungrå skodde og velte og vreid seg som gòv ifrå helvìte.» s. 125

Kapitel 13 begynner med mer landlige beskrivelser, det er Laurits som har flyttet fra hovedstaden. Han bor på en prestegård, trives ikke, synes bondefolket knapt har kommet «ut or dyrehamen». Han lever på brevene han får fra Dagmar, de er alvorlige og skikkelige, det skal være slik når man er forlovet, mener hun, hun setter ærligheten høyt. Etter å fått noen slike brev, lyser det opp med brev fra Georg Jonathan, som nå er gift med Julie. Han står for det han gjør, GJ. Men når han senere i kapitelet i synsvinkelen, går det ikke så greit her heller, han blir litt lei av henne, og liker at Nina Bøckman er med på utfluktene de gjør. Det meste blir fortalt på avstand i dette kapitelet, korte referat om hvordan det går med dem alle. Etter litt døsighet om dette, får Laurits brevet fra Dagmar om tjenestejenta som er lurt av en ingeniør, tonen og fordømmelsen i brevet får Laurits til å svette. «For kvar ærleg gjente måtte det vera avgjord sak: aldri gifte seg med ein mann som var so hjartelaus, at han kunde øve slikt nidings verk.» s. 135. Det blir mer provoserende kontrast, Helene som må til politiet for falsk oppgivelse av barnefar, Laurits som er lettet over at barnet er dødt og ute av verden. Begge deler bare referert. Mot slutten av kapitelet får Laurits likevel litt kvaler, men ikke verre enn at han ikke kan la være å se litt på tjenestejentene på gården med. Da bestemmer han seg for å reise tilbake til byen.

Nest siste kapitel begynner med møtet mellom Laurits og Helene, hun ser godt ut, synes han, og hun smiler til ham og forteller matt og distansert hele historien sin, fra start til mål. Garborg skildrer hvordan han reagerer, og hun driver på. Verst for Laurits er betegnende nok at husverten truer med å finne ut hvem barnefaren er, som ren hevnakt mot Helene. Det lager seg altså slik at Laurits må gjøre noe for å unngå straff til Helene, helst selvsagt oppgi seg selv som barnefar. Han lider alle kvaler som skal til, og sverger på å hjelpe henne, men bare ikke dette. Helene reagerer slik, at hun har ikke problemer med det, hun vil bare ut av situasjonen. Det er leseren som skal bli provosert. Laurits går deretter til Georg Jonathan for råd, han er virkelig preget av konflikten, og vet ikke hva han skal gjøre. Også han kjenner at han kan ikke gå til Dagmar med denne falskheten. GJ er meget klar, man skal stå for det man har gjort, dette er situasjon Laurits må ordne opp i. «Du ser, du slepp ikkje frå dette utan havari;  tak det med mod, Laurits. Ver resolut som reven i glefsa; riv foten av deg, og frels livet.»

Før oppgjøret er en seanse med Laurits og Kvaale, de drikker, og Kvaale forteller om den syke mannen som i seks år har vist han har syfilis, og fortsatt ikke har sagt noe til forloveden som bare går og venter på ham. Begge liv ødelagt, han får seg ikke til å si noe, han har bare henne, hun har bare ham, hun har vist fra seg alle andre, nå er hun 31, han 30. Det kommer til slutt frem at det kanskje er seg selv Kvaale snakker om. Vi får også noen sider kvaler dagen derpå for Laurits, før han går for oppgjøret. I en overgang får vi Dagmar, som rensker bort all tvil om hun har noe på samvittigheten, hun strever med tanken at hun har tenkt på Bjølsvik, hun er uskyldig som et lam. Oppgjøret blir nærmest en karikatur, Dagmar legger alt til rette for Laurits å innrømme seg, med historien om venninnen som tilgav sin mann. Laurits følger opp med å fordømme umoral på generelt grunnlag, og Dagmar sier hun er så glad, «for dej er jeg trygg på.» Det blir også karikatur når Laurits for seg selv avgjør at han på sin side aldri skal spørre Dagmar om Bjølsvik. Det slutter med sekvenser, nærmest ringende Ibsen, «Sandheden må være oss hellig, Sandheden må være oss hellig.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s