Daglige arkiver: november 18, 2011

Measure for measure, av William Shakespeare

Dette er en av Shakespeares mørkeste komedier, og også en av hans minst populære. Det har den til felles med alle hans problemkomedier, det har strekker komediesjangeren, og gjør forløsningen som hører med til slutt ganske hul og utilfredsstillende. Her er ingen av de obligatoriske ekteskapsinngåelsene lykkelige, utenom det mellom Claudio og Juliet. I alle de andre er i hvert fall den ene parten dypt motvillig til å gifte seg med den andre. For Lucio er det en ren straff. For Angelo er det hans eneste utvei for å redde livet. For Isabella er det en ren kommando, og helt i strid med hennes opprinnelige planer om bli nonne og tilbringe livet i kloster. Den vanskelige slutten kommer på toppen av en vanskelig, og i alle fall ikke komisk handling. Grensene som blir trådt over underveis er altfor store til at skadene kan repareres til slutt. Det er heller ikke som i Much ado about nothing, der det bare er noen få karakterer – Don John og hans kumpaner – som tar del i ondskapen og umoralen. I Measure for measure er det en hel by. Selv den tilsynelatende gode hertug Vincent får sine problemer når vi går nærmere inn på ham. Verken Isabella eller Claudio står som ideal til etterfølgelse, langt i fra, Isabella er for ekstrem i sin kyskhet som de andre er ekstreme i sin umoral. Og Claudio vil ha sin søster til å sette livet til for å redde ham. Her er ingen karakterer å like og begeistres over, som Feste og Viola i Twelfth nigh, or what you willst, Touchstone og Rosalind i As you like it, Benedikt og Beatrice  i Much ado about nothing, Puck og de andre i A midsummers night’s dream.

Jeg er imidlertid begeistret for dette stykket også, og synes det er synd at det blir så sjelden satt opp. Det er gjort en kraftanstrengelse for å overvinne vanskelighetene som ligger i stoffet. Karakterene spriker veldig, kanskje mer enn at de står helt til troende. Samtidig er lagt inn mange replikker der karakterene selv innser sitt eget eller andres sprik. Isabella fordømmer broren, men forsøker også å redde ham. Claudio fordømmer søsteren, men blir straks hun er gått fortvilet og ønsker forsoning. Settehertug Angelo er ekstrem i sin dobbeltmoral, men virker egentlig ærlig i sin ekstremitet. Det er heller ikke så uvanlig at folk med stor makt dømmer andre strengt i gjerninger de begår selv. For meg er Angelo troverdig, og til og med oppriktig. Men jeg kan godt forstå dem som mener Angelo er umulig.

Det er også gjort et oppriktig forsøk på å få til en ordentlig forsoning til slutt. Og om denne forsoningen ikke lykkes, er det satt opp ganske klart og tydelig hvor problematisk det egentlig det er med de lykkelige avslutningene vi forlanger i komediesjangeren. Det får oss kanskje til å skru på hjernen med «lykkelig alle sine dager»-tankegangen. Livet er jo sjelden slik, at vi kan få avslutninger som løser alle problemer og sikrer lykken for alltid. Shakespeare forlot denne type avslutning etter Twelfth nigh, der den forresten heller ikke er helt ren, med Feste holdt utenfor lykken og mellom Orlando og Viola et ekteskap som kanskje ser litt rart ut, han skrev aldri mer komedier der alle var glade og fornøyde til slutt. I All’s well that ends well problematiserer han det til og med i tittelen.

Når det er sagt, er det ingen av konfliktene i Measure for measure som blir liggende ubehandlet. I den avgjørende sluttscenen får hver av karakterene det som skal være sin straff eller belønning. Det er selvsagt problematisk at det er hertug Vincent som enerådende deler ut dommen. Men dette problemet er også av dem stykket vil ta opp. Hele konflikten bygger jo på at settehertugen har håndhevet loven for strengt, og dermed idømt den egentlig uskyldige Claudio til dødsstraff. Om Angelo bare ikke hadde brydd seg, hadde Claudio og Juliet fortsatt med å ligge litt sammen og kose seg til de fikk giftet seg. Det er vel det reneste av alle seksuelle forhold i hele stykket, akkurat det mellom de to, det Claudio blir dømt for. Når det til slutt er den rettmessige hertugen som deler ut dommene, har vi fortsatt ingen garanti for at de er riktige og rettferdige. I en slik lesning blir det til og med en slags balanse i at mange av dem vel strengt tatt ikke er det, som at Angelo og Lucio motvillig blir dømt til å gifte seg, og åpenbart at Isabella blir dømt til å gifte seg med hertugen.

For Measure for measure (lenken bringer dere til utgaven på ShakespeareWords) finnes også

Tema og motiv, Karakterer, Synopsis og Sitater.

Reklamer