Daglige arkiver: november 23, 2011

Krótkaja – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

КРОТКАЯ, фантастически рассказ (Krotkaja, en fantastisk fortelling) er åpningshistorien i novemberutgaven av En Forfatters dagbok årgang 1876.

Det typiske forfattergrepet til Dostojevskij, er liksom tilsynelatende å gå til angrep på alle litterære teknikker. Det er hans teknikk. Denne gangen skjer angrepet dobbelt, først i et forord, som man liksom ikke helt kan avgjøre om hører med, eller skulle leses atskilt. Her diskuterer Dostojevskij forfattervalgene som er gjort, nemlig å legge historien i munnen til en mann, som nettopp har sett sin kone ta selvmord. Dostojevskij gjør ingen hemmelighet av at ordene er kunstig bearbeidet av ham selv, og derfor er novellen gitt undertittelen «en fantastisk fortelling», enda den er ment å være realistisk.

Den egentlige forteller er i affekt, fortellingen foregår akkurat i det han nettopp har mistet sin kone. Dostojevskijs typiske grep, om å holde igjen på informasjon og varsle store hendelser, virker dermed logisk, det er klart han har mye å fortelle og vil være i tvil om hvordan han skal strukturerer historien. Dostojevskij skriver selv i forordet, at dette kommer til å skje, han vil virke forvirret, men til slutt finne frem til sannheten. Og så, det skriver ikke Dostojevskij, får det være opp til leseren å avgjøre om denne sannhet er riktig.

Selv blant russere, er Dostojevskij uovertruffen i å bygge opp tragiske karakterer, altså russiske tragedier, der tragedien som foregår i virkeligheten, ikke har noe å stille opp mot tragedien som foregår i det indre. De har som Tsjekhov skriver vært underkuet i årtusener, og det har nok denne stakkars personen også. Han har nå tatt seg stilling som pantelåner, etter å ha måttet forlate en liten soldatkarriere etter å ha blitt beskyldt for feighet. Dette kan han ikke leve med, han kan virkelig ikke leve med det, han oppfattet ikke episoden som feighet, det var tvert i mot modig å avstå fra duellen, for det forelå ikke noen virkelig fornærmelse, som han sier. Siden har han ønsket seg oppreisning. Og når den 41 år gamle pantelåneren, får snusen i en 16 år gammel hjertensgod skjønnhet som handler i butikken hans, bestemer han seg for at oppreisningen skal foregå gjennom henne. Hun skal elske ham og forstå ham, og se hva slags flott menneske han egentlig er. Hun på sin side, velger ham fordi alternativet er enda verre, en 50 år gammel slem kjøpmann, som har drevet sine to tidligere koner i døden. Foreldrene er døde, tantene hun bor hos, er onde. Selv er hun altså hjertegod, og velger altså pantelåneren. Tragedien er åpenbar, men Dostojevskij fyller den med slik kraft og intensitet at den blir helt uimotståelig. Pantelåneren viser seg å være helt ute av stand til  å få denne unge kvinnen til å elske seg. Han velger en talende taushet som metode, selv der hun er ung og blid og taletrengt, svarer han med taushet, for å vise hvilken enestående, lidende person han er. Han vil fremstå som om det var «noe gåtefullt ved meg (s. 118)». Drømmen er å spare opp 30 000 kroner, ta henne med seg, som et ideal, og leve lengst mulig unna samfunnet som har forstøtt ham, som den endelige vinner. Dette sier han selv, det kunne han ikke fortelle henne. Og enten han hadde gjort det eller ikke, fremstår han litt latterlig. Og som for russere flest, slik forfatterne deres gir inntrykk av, er ingenting verre for en russer, enn å virke latterlig. Hun får naturligvis store problemer med å leve med ham, og søker en slags tilflukt, en slags hevn, en slags atspredelse hos levemannen Jefimovitsj, den ellers så sparsommelige pantelåner betaler flere titalls rubler for å finne ut av det, og går for å spionere. Den unge kvinne viser seg så sterk, god og hjerteren, at hun ikke gir etter for Jefimovitsj’ forsøk, det ender kort sagt med ingenting. Men det forverrer forholdet til ektemannen, ytterligere. Første del kuliminerer i det den unge kvinne kommer gående mot den sovende ektemann, med pistolen mot tinningen hans, han våkner og ser det, og hun ser at han ser det, og han tar det som den endelige seier, fordi han ved å lukke øynene igjen, har bevist sitt mot.

Etter denne spisoden, blir Krótkaja syk i seks uker, nervefeber. Forteller og Lukérja steller henne. Deretter forteller jeg-personen historien om igjen, denne gangen på en annen måte. Nå fokuserer han ikke på hvordan hun kom inn i livet hans, hvordan han hadde spilt for å få henne, nå fokuserer han på seg selv og sitt eget liv. Hvordan han ble kastet ut av regimentet, fordi han ble mislikt, hvordan han alltid hadde blitt mislikt og alltid hadde følt seg latterlig, med setningen «det én selv setter høyt, kan virke latterlig i kameratflokken», og så forteller han om hvordan han deretter i tre år hadde levd på lykke, ulykke og fromme, men likevel fulgt sine æresbegreper og for eksempel ikke gått inn i jernbanen etter å ha båret så ærverdig en uniform som hærens. Deretter ble han altså gift, og igjen er det ønsket om rettferdighet, men nå er problemet hvordan han skulle få overbevist henne om at han ikke var feig, selv om han hadde avstått fra duellen. Revolverepisoden ble på ny seieren, men den er farget av, at det for ham er like viktig å overbevise seg selv om at han ikke er feig og noe dårlig menneske. Hun kan umulig ha hatt samme tanken som han. Og han slår seg til ro, han kan leve i vissheten om at hun vet.
I «Plutselig falt bindet» gjør ektemannen greie for hvordan han plutselig forstod. Bindet er hvordan han har tolket alle hennes bevegelser og handlinger som ydmykhet og reaksjoner på krenkelser, som han liksom kan tilgi henne og løfte henne opp fra, de to sammen, men så faller bindet i det at det går opp for ham, at hun siden han kjøpte seng og skjermbrett til henne, har sluttet å se på ham som ektemann. Og det kommer videre frem, at akkurat det gir henne muligheten til å leve. Det går opp for ham da hun synger mens han er til stede, hun har glemt ham. Han reagerer som en vanvittig, går ut i gaten i fortvilelse og begeistring, sterkt skildret i en enkle hendelse at han praier en drosje til ingensteder, og gir kusken 20 kopek for å ha forstyrret ham. Deretter går han hjem, bekjenner, og elsker henne betingelsesløst, liggende på gulvet, kysser hennes føtter, gulvet der føttene har vært, de undertryte følelser velter frem, som puls. Likevel skriver han, at det er hun som holdt på å få hysterisk anfall. Hun ler av skam, viser streng forbauselse, det er overhodet ingen kontakt, nå heller. «la meg få kysse kjolen din… la meg få tilbe deg hele livet…» sier han, og hun, får et fryktelig hysterisk anfall, sier han. Og han ligger på kne ved sengen hennes og tilber henne, kysser henne ikke uten hennes tillatelse, ligger bare og ber og tilber, og planlegger hvordan han neste dag skal forklare henne alt og så skal de reise til Boulogne. Og som den vanvittige mann han er, tilstår han straks, absolutt alt, straks hun våkner neste dag, bekjenner han sitt liv, også sannheter han ikke engang hadde villet vedgå for seg selv. Pantelånerforretningen er en personlig idé om selvpining og selvhevdelse. Og han vil holde seg, vise beherskelse, men han bare sprekker og ender opp med å kysse føttene hennes, selv om hun får anfall av det. Dagen etter hopper hun ut vinduet.
Først har hun en slags forsoning, ber om unnskyldning for sine forbrytelser, hvorpå ektemannen kysser henne som en avsindig, overalt, så går han, og hun hopper. Holder helgenbildet i hendene, og hopper. Hvorfor? Ektemannen forklarer det med at hun ikke kunne elske halvveis, han krevde den fulle kjærlighet, det kunne hun ikke gi og valgte å hoppe. Dermed sniker også den onde kjøpmann seg inn, han kunne hun bedra, for han krevde ikke noe. Og vi står igjen med et meget komplisert spørsmål. Hadde det vært riktig å velge ham likevel? Hvilken mening gir egentlig det? Angripe et slikt problem, da må man være Dostojevskij.

I forordet står det at inspirasjonen ligger i en avisnotis. En fattig syerske hadde hoppet ut av vinduet, med et helgenbilde i hånden. Dostojevskij, som i regelen var i mot selvmord, kunne forstå dette. Kjetsaa kaller også ektemannen despotisk, slik leste ikke jeg novellen. Sterkere inntrykk gjorde novellen, når også ektemannen var et offer og ville det gode, bare han var så fjernt i stand fra å få det til.

Hamsun skriver: «Der er nu for eksempel en liten fortææling som heter ‘Krótkaja’. En bitte liten bok. Men den er for stor for oss alle, for uopnåelig stor. Lat alle erkjende det.» s. 14

Nøkkelsetninger: De hevner dem på samfunnet, hva s. 111
«Streng og stolt, ikke trenge noen slags moralsk trøst, lide i taushet.» s. 123
«Hadde jeg først gått til bunns, kunne jeg like godt ligge der.» s. 135

Det er en inderlighet i denne fortellingen, som ellers bare er å finne i musikkens verden. For å si det med Schopenhauer, Dostojevskij fremstiller ikke lidelsen, hans novelle er selve lidelsen. Beruselsen, lykken, begeistring, fortvilelse. Dostojevskij er det direkte. Det er ikke noe mellomledd mellom ham og følelsen. Bare Schubert, Beethoven og kanskje Brahms kan få til noe lignende. Med denne novellen befester Dostojevskij sin posisjon som guddommelig blant mennesker. Så lenge han finnes, er jeg lykkelig, jeg lærer russisk for å lese ham.