Den forsvunnede, av Franz Kafka

Romanen Der Verschollene kom ut i 1927, som den siste av Kafkas romaner som ble gitt ut posthumt. Dette er en roman som ikke er skrevet ferdig. Det gjelder alle Kafkas romaner, det ligger nesten i disse romanenes natur. I Prosessen er det prosessen som aldri tar slutt, i Slottet er det den alltid umulige oppgaven å komme seg inn på slottet. I den forsvunnede, eller på norsk vanligvis utgitt med tittelen Mannen som forsvant, eller Amerika, så er det større deler av boken som ikke er fullendt. Mot slutten blir romanen mer og mer fragmentarisk, de ulike delene henger ikke helt sammen med hverandre. Dette er også en mye mer humoristisk roman, enn Kafkas to andre.

Jeg har ikke fått lest romanen på tysk, men jeg hadde for noen år siden stor glede av å lese den på norsk. Her er en mildt redigert utgave av hva jeg skrev da:

Trond Winje skriver i etterordet at dette er et forsøk fra Kafka på å være positiv, en Kafka med håp. Den er skrevet i en god periode av livet hans, og det viser igjen. Jeg er ikke helt enig. Det er noe skremmende og bekymringsfylt over hele greiene også her, som det er det i ‘Prosessen’ og ‘Slottet’. Forskjellen er at denne er noe mer virkelighetsnær. Den stakkars Karl Rossman har en reell grunn til å bli jaget i det ukjente land, Amerika, og han forsøker der normale sysler, som å skaffe seg jobb, bosted og bekjentsskapskrets. Kretsen han møter er heller ikke så fjern som i ‘Slottet’. Men også i ‘Mannen som forsvant’ er det krefter helt utenfor heltens kontroll som påvirker livet hans. Krefter det verken går an å forstå, beregne eller gjøre noe med. Plutselig kan han bli kastet ut fra boligen, plutselig får han sparken fra jobben, plutselig blir han forlatt av sine venner. Det er ingen rettferdighet i hvem som deretter får godene Karl har nytt godt av. Til slutt ender han opp i Oklahoma teater, som trenger alle typer mennesker til alle typer arbeid, og det er her Trond Winje legger sin begrunnelse for at boken er positiv. Alle får jobb. Kafka måtte gjort en god jobb i fortsettelsen av boken sin, skulle Oklahoma teater fremstå som en god plass å være. Og enda bedre jobb for å få dette til å virke troverdig.

Bokens styrke ligger i Kafkas enestående kontroll av språket sitt. Alt som foregår blir fremstilt uhyre presist, uhyre nøytralt. Resultatet er at hjelpeløsheten til Rossmann forsterkes. Det finnes ikke en eneste forklaring, ikke en eneste sympatisk bemerkning om helten, det er kun saken og handlingen. Det som skjer, det skjer, uavhengig hva noen som helst måtte mene. Nøyaktigheten og avstanden gir seg også flere komiske utslag. Spesielt er scenen hvor Rosman får sparken fra heisjobben fornøyelig. Han har forlatt sin post, og årsaken til dette er sjefen fullstendig uvedkommende, slikt kan ikke tolereres og Rosman får sparken.

ES2000

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s