Ny jord, av Knut Hamsun

Dette er kommentaren jeg gav verket ved første gangs lesning i 2001.

NY JORD (1893) – Lest 15 -19. feb
Ny Jord var for meg betraktelig svakere. Men det er spørsmål om jeg klarer å gi noen tilstrekkelig begrunnelse for det. Her synes jeg bare det bikket over til å bli irriterende, det Hamsun klarte å holde på plass i redaktør Lynge.
Prinsippet er dog det samme. Ryggløse mennesker med et visst talent, misbruker talentet for sin egen nytelse. Deres popularitet gjør dem selvgode, og det gjør også at de ikke blir arrestert, i overført betydning, for sine feil. Men i Redaktør Lynge var det bare ham, mens det her er mange av dem. Der Redaktør Lynge kunne operere i et felt med stort sett ordentlige folk, i hvert fall dårlige på en annen måte, så får vi i Ny Jord se hvordan de opererer sammen og i forhold til hverandre. Vi får se en del smålig misunnelse, vi får se en del ting som sikkert er avslørende, slik Lynges abonnementsjag er avslørende, men det har i Ny Jord ikke samme kraft.
Kontrastforsøket ligger kanskje i de to forretningsfolkene, Tidemand og Ole Henriksen. Men det er ikke den Høibroske tyngde over deres fallitt. Jeg kan virkelig ikke svelge runddansen Aagot må gjennom. Det er mulig Hamsun vil ha frem et poeng, men Aagot som hun er fremstilt, ville aldri ha gått med på dette poenget. Kraftløs er også forskjellen på Tidemand og Ole. Tidemand bygger seg opp igjen etter sitt nederlag, Ole gir opp og tar livet av seg. Igjen går tankene til Ramnkjell Frøysgode, men parallellen bærer ikke. Det er ikke noe lovmessighet, eller noe videre utover dette, enn at Tidemand i stedet for å ta livet av seg, lever videre. Forskjellen i tankegangen mellom ham og Ole Henriksen, er ikke nok til å forklare hvorfor den ene fortsatte, mens den andre tok livet av seg. Hvordan Irgens tyner Henriksen, er bare irriterende. Slikt burde vi være forskånet for.
Hamsuns russiske påvirkning, ser jeg her i nedrakkingen av diktene til Ole Høien. Det minner om hvordan Dostojevskij lar Turgenjev gjennomgå, og faktisk også hvordan Turgenjev lar enkelte av sine karakterer gjennomgå, under der igjen. Russerne er bedre enn Hamsun i dette, fordi Ole Høien er så til de grader en narr, og diktene så borti veggene, at det helst er bare Hamsun som har det morsomt for seg selv.
Boken reddes av Hamsuns språk, og noen sekvenser hvor han løfter seg opp til sitt sedvanlige nivå. Avsløringen av forholdet mellom veltalenhet og følelser, gjør ikke hvem som helst. Tidemand er en fin karakter mot slutten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s