Daglige arkiver: desember 9, 2011

Pan, av Knut Hamsun

Også for denne romanen legger jeg ut gamle kommentarer.

PAN (1894)
Dette er en perle. Dette er en poetisk perle, i romanform. Her er hver linje vakker, man kan lese hvor som helst, og gjøre det til sitat. Dette er verdensklasse.
Historien dreier seg om et kjærlighetsforhold. Det er Glahn som forelsker seg i og ikke kan stå i mot Edvarda. Følelsene blir gjengjeldt, men så skjærer det seg. Glahn forsøker en slags erstatning, med Eva, hva som skjer med Edvarda får vi ikke helt tak på. Og rundt dem er et persongalleri. Spørsmålet er hvordan Hamsun klarer å løfte dette opp til nivået boken holder.
Romanen er skrevet i jeg-form, det er Glahn selv som forteller sin historie, et par år etter. Vi får allerede et klart inntrykk til hans holdning til begivenhetene, han klarer ikke å la være å tenke på dem, de ødelegger ham, han er ødelagt av dem. Han skriver om dem, for å korte tiden, skriver han, men han er så lett å gjennomskue at Hamsun beveger seg på grensen til det overtydelige. Men det viser seg at når resten av verket er sterkt og flott, sluker man alt, det er godt mulig at Glahn er blitt så fornektende i sin holdning, at han ikke er i stand til å gjennomskue noe som helst, i sitt forhold til Edvarda, eller overhodet ikke i stand til å avsløre det, ikke en gang i et personlig skriv. Hamsun mestrer denne måten å skrive på, vi får en herlig dobbelthet, en spenning mellom hvordan Glahn fremstiller begivenhetene, og hva vi ser. Det har også den effekten at Edvarda blir enda mer mystisk, vi har ingen mulighet til å vite hvordan hun egentlig er.
Dette er den tekniske siden av saken. Det er i det menneskelige den har sin styrke, jeg finner i hvert fall meget styrke her. Som Anna Karenina, blir Glahn fanget i lidenskapen. Han er helt hjelpeløs, den river og sliter i ham, og er mye større krefter enn et menneske kan stå i mot. Hamsun får i tegningen av Edvarda en utmerket begrunnelse for hvorfor lidenskapen må bli som den blir, hun er alldeles besettende, det er slike man forelsker seg i, glødende, uimotståelig. Denne lidenskapen har så stor kontroll, at hvis den ikke blir fullt tilfredsstilt, om det så bare er for noen øyeblikk, så kommer de fryktelige tanker, sjalusi og tvil, og de får mot Glahn med en gang overtaket. Han har sin ære, han skal vise henne, og hun har også sin ære, og de ødelegger hverandre med dette. Litt her, litt der. Det ene tar det andre, og til slutt når det slike grusomheter, at det gjør vondt å lese det. Glahn skyter hunden sin, gir den til henne.
Hvem er så Edvarda? Er hun som Vronskij, redskapet som ødelegger Glahn? Hun har klart en slik funksjon, slik jeg leser boken, de møtes tilfeldig – så er han fortapt. Det skriver han selv. Men hun har denne mystikken over seg, som gjør at man ikke fullt ut kan vite om det er tilfeldighetene eller hun som spiller. Det kan være at hun ikke og aldri har kjent lidenskapen så sterkt, som Glahn gjorde, det kan være doktoren har rett når han kaller henne ufornuftig og beregnende, på en gang. At hun hele tiden vet hva hun gjør, men at hun ikke helt klarer å beregne konsekvensene. Jeg liker boken best, når jeg leser henne som en som vil det beste. En som begynner å tvile på Glahn, når han oppfører seg underlig og aviser henne, og at det er noen fordømte krefter ingen kan ha nytte av, som ødelegger forholdet. Jeg liker å lese den slik, men det kan altså være at hun virkelig venter på og virkelig håper på en enda bedre enn Glahn, og det kan til sist være at hun ønsker livet hun nå lever. Eventyrlivet med nye menn, når det kommer båter inn, og hun som forførerske mot dem. Disse refleksjonene nevner verken Glahn eller Hamsun, alt ligger i verket.
Jeg har også sett andre grunntolkninger. Glahn er en villmann, med ville lidenskaper, han passer ikke inn i noe sosialt liv. Han finner seg ikke til rette i Edvardas miljø, forholdet er dermed dømt til å mislykkes. Edvarda forstår ham ikke, men er svært tiltrukket av hans dyreblikk, av hans annerledeshet, hans voldsomme mandom. Denne tolkningen kan godt sammenblandes med hva jeg har skrevet ovenfor, det ene utelukker ikke det andre. Hamsun var opptatt av slike naturmennesker. I den grad jeg leser boken på denne måten, er det i Glahns forhold til den normale måte å leve på jeg legger hovedvekten, lidenskapen og Edvarda kommer i en slik tolkning i en annen rekke. Det er ingen ting som tyder på at Edvarda er skremt av hans dyriske lidenskaper, at det er det som ødelegger, tvert i mot, vil jeg si. Men i Glahns forhold til miljøet rundt Sirilund, er det noen fine detaljer, som går utover både lidenskaper og naturmennekser, det er preist og treffende hvordan det føles å ikke høre hjemme, være redd for feil, og på en gang ville opprettholde æren og vise at man gir blaffen.
Jeg holder altså hovedtolkningen på lidenskapen, og Edvarda. Her kommer en detalj inn, med Eva. Hun er bare en liten vinkling, i forhold til Edvarda, en liten påminnelse på at det er andre måter å oppføre seg i verden på. Det er Edvarda og Glahn som har hovedrollen, ikke bare i romanen, men i livet, det er de to som kjemper. Eva har gitt seg, det koster henne ingenting å overgi seg, det koster Glahn ingenting å overgi seg henne. Her er ingen lidenskap, knapt nok drifter. Det er bare et forsøk på å bevise fra Glahns sin side, at Edvarda ikke betyr noe for ham. Han kan finne en annen. Eva innser dette, men hva kan hun gjøre med det? Hun har andre nederlag å tenke på, hun har avfunnet seg sin rolle, og egentlig funnet seg greit til rette. Gift er hun også, det får så være. Kanskje vil noen si hun ødelegger forholdet mellom Edvarda og Glahn, det gjør hun ikke. Det er langt større krefter som ødelegger det, Eva er bare en birolle, en ubetydelig birolle. Kontrasten mellom Glahns ektefølte kjærlighet, lidenskap til Edvarda, og den tvungne elskoven han har mot Eva, er fremragende skildret.
Når man skriver om Hamsun, bør man alltid vie et avsnitt til språket. Til og med Vesaas må gi tapt, Hamsun er rett på sak og fullkommen. Her er ingen kunstneriske teknikkrytterier, her blir det sagt hva som skal bli sagt, og videre til det neste, og så er det som er sagt så skjønt å lese at man godt kunne gitt blaffen i innholdet, selv om innholdet er hovedsaken. Hamsun klarer som ingenting å få frem den desillusjonerte holdningen Glahn har, uten å få ham til å virke mindreverdig og tapersk, han får Glahn til å skrive meget godt, samtidig som han tvinger gjennom noen synspunkt Glahn selv ikke er klar over, og neppe ville oppdaget hvis han hadde lest boken Hamsun hadde skrevet om ham. Mange beundrer Pan på grunn av naturskildringene, dem har jeg foreløpig ikke nevnt med et ord. Det sier litt om hvilken bredde det ligger i denne romanen, eller denne lange fortellingen.

Reklamer