Daglige arkiver: desember 17, 2011

Tale ved et julebord

Det er nok mange som går på julebord om dagen, og i fremtiden. Noen vil nok også tale. Men det er ikke sikkert så mange vil kjenne seg igjen i en tekst som denne, og heller ikke sikkert målet er at så mange skal kjenne seg igjen i den.

Tale ved et Julebord

Å, etter alt som har hendt i år, og alt som ikke har hendt, så skulle jeg på julebord, vi var alle sammen pent kledde, og før vi satte oss til bords for å spise, stod vi på gulvet og snakket med hverandre. Jeg var blant dem som var glad da vi endelig kunne sette oss, for jeg syntes det var litt anstrengt å stå sånn og snakke, for det vi egentlig gjorde var jo å vente, og det var også det eneste jeg kom på å snakke om. Det er alltid så anstrengt før vi setter oss til bords, sa jeg, om og om igjen. Men da vi hadde satt oss til bords, innså jeg at dette ikke representerte noen særlig fremgang for meg, stemningen var like anstrengt der. Jeg kjente ingen særlig godt av dem som satt rundt meg, flere kjente jeg ikke i det hele tatt, de var langt eldre enn jeg og antagelig pensjonister som hadde arbeidet på arbeidsplassen min tidligere. De hadde mye å snakke med hverandre om. Jeg snakket med kjøttet jeg spiste. Selvsagt bare i fantasien, jeg gjorde meg ikke til latter heller, men i fantasien snakket jeg, – hvordan føles det å være pinnekjøtt? spurte jeg pinnekjøttet, inni meg. – Det er vel ikke noe særlig å bli røkt, kan jeg tenke meg. Jeg smilte til kjøttbiten jeg puttet i munnen, og tenkte pinnekjøttet måtte bli veldig glad når jeg syntes det smakte godt. Veldig godt, syntes jeg det smakte. – Vet du, sa jeg til pinnekjøttet, i fantasien, selvsagt, – at dere pinnekjøtt har gjort en skikkelig karriere gjennom årenes løp, pinnekjøtt pleide være fattigmannskost, tidligere, det var kjøttet de velstående ikke ville ha. Men se i dag, her sitter jeg og spiser deg, sa jeg og slukte kjøttet. Jeg snakket også litt til ølet jeg drakk, – jeg har mye å takke deg for, sa jeg, og tok noen gode slurker. Sidemennene mine og damene deres snakket om hvor mye bedre alt var før her på arbeidsplassen vår. Og jeg kjente jeg var helt enig med dem, det var svært mye bedre før, ikke bare her på arbeidsplassen, men rent generelt. Hvorfor satt jeg egentlig her, med dette kjøttet, dette ølet, og disse folkene, når jeg kunne vært et helt annet sted og vært der sammen med henne som jeg aldri kom meg til å bekjenne for. Eller hun kunne vært her. – Husker du fra den tiden du var sau? spurte jeg kjøttet. – Hadde du noen gang en vær du gjerne ville ha, men så kunne du ikke få ham, og så skulle du tenke ut hvorfor, men så var det egentlig ikke noen grunn? Jeg kom i tvil om pinnekjøttet stammer fra sau eller vær, så jeg spurte sidemennene mine om dette, fikk svar. Fra ene enden av bordet klinket det i glass, det var tale, den handlet om arbeidsplassen og om forholdene der, og om fremtiden. – Fremtiden, sa jeg til kjøttet, – den kommer aldri. Akkurat her følte jeg at jeg fikk kjøttet med meg på tankene mine. Ølet, derimot, mente at fremtiden alltid lå foran oss, og at det alltid uansett vil finnes håp og håpløshet, det var ikke noe problem. Jeg spiste opp all maten min mens denne talen var. Så klinket jeg i glasset og reiste meg opp for selv å holde tale. Der bekjente jeg, fra start til mål, alt jeg har skrevet, alt jeg har tenkt, alt om hvordan jeg har gått og forsøkt å bygge meg opp mot til å bekjenne for denne vakre damen, nå bekjente jeg, men uten at hun eller noen andre fikk høre det, eller være med på det.

ES2005